Hopp til innhold

Organisasjonen av ukrainske nasjonalister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Organisasjonen av ukrainske nasjonalister OUN (Ukrainsk: Організація українських націоналістів) var en ukrainsk politisk bevegelse grunnlagt i Vest-Ukraina som var under Polen i 1929. OUN arbeidet mot det de oppfattet som utenlandske og innenlandske motstandere. I 1942 ble det også grunnlagt en militær gren av bevegelsen kalt UPA.

OUNs erklærte mål var å skape en nasjonalstat på etnisk ukrainsk område. Dette skulle skje ved en nasjonal revolusjon basert på disiplin og diplomatisk linje overfor fiender. De gikk ikke imot demokrati. Idéene var mye av det samme som i de andre nasjonalistiske bevegelsene i Øst-Europa, selvstendighet og frihet fra bolsjevikregimet og moskovittisk imperialisme i Ukraina». De gikk også til massedrap på den polske befolkningen som hadde beslaglagt Vest-Ukraina og som hånet og misbrukte ukrainere.

Etter krigen holdt OUN frem blant ukrainere i utlandet og siden 1991, da kommunismen bukket under og Ukraina ble selvstendig.

I september 1941 ga Reinhard Heydrich ordre om å arrestere og henrette medlemmer av den ukrainske politiske bevegelsen Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Disse var anti-bolsjeviker, men Heydrich mente at OUN ville forårsake uro i de erobrede områdene.[1]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bruder, Franziska (2007). Den ukrainischen Staat erkämpfen oder sterben!" Die Organisation Ukrainischer Nationalisten (OUN) 1929-1948. Berlin: Metropol Verlag. ISBN 978-3-938690-33-8. 
  • Golczewski, Frank (1993). Geschichte der Ukraine. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 3-5253-6232-3. 
  • Grelka, Frank (2005). Die ukrainische Nationalbewegung unter deutscher Besatzungsherrschaft 1918 und 1941/42. Wiesbaden: Harrassowitz. ISBN 3-4470-5259-7. 
  • Kappeler, Andreas (1994). Kleine Geschichte der Ukraine. München: C.H. Beck. ISBN 3-4063-7449-2. 
  • Magocsi, Paul R. (1996). A history of Ukraine. Toronto: University of Washington Press. ISBN 0-2959-7580-6. 
  1. ^ Gerwarth 2011, s. 221.