Jozef Tiso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jozef Tiso
Bundesarchiv Bild 146-2010-0049, Josef Tiso.jpg
Født13. oktober 1887[1][2][3][4]
Bytča[5]
Død18. april 1947[1][2][3][4] (59 år)
Bratislava[6]
Gravlagt Bratislava
Utdannet ved Universitetet i Wien
Beskjeftigelse Politiker, geistlig, katolsk prest
Parti Slovenská ľudová strana
Nasjonalitet Republikken Slovakia, Tsjekkoslovakia, Østerrike-Ungarn
Signatur
Jozef Tisos signatur

Jozef Tiso (født 13. oktober 1887 i Bytča i Østerrike-Ungarn, henrettet 18. april 1947 i Bratislava i Tsjekkoslovakia) var en tsjekkoslovakisk prest og politiker. Han var leder for den tyskkontrollerte slovakiske marionettestaten under andre verdenskrig. Etter krigen ble Tiso dømt for krigsforbrytelser og hengt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jozef Tiso ble født av slovakiske foreldre i daværende Trencsén i kongeriket Ungarn, en del av keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Biskopen i Nitra, Imre Bende, tilbød Tiso en mulighet til å studere til prest, og i 1911 tok han eksamen fra Pázmáneum i Wien.[7]

Prest[rediger | rediger kilde]

Hans første prestelige virke var som kapellan i tre menigheter i Slovakia. Etter en kort tid som feltprest ved fronten i første verdenskrig, fikk han en stilling ved presteseminaret i Nitra som biskop Bendes etterfølger, Vilmos Batthyány. Tiso var på denne tid også aktiv som lærer og journalist. Hans artikler for lokalavisen skulle senere være kontroversielle på grunn av deres sterke støtte for den ungarske krigsårsaken.[trenger referanse] Året 1918-19 var Tiso redaktør for en avis, Nitra (Nyitra i dens ungarske versjon), der han fremførte sine svært antijødiske synspunkter.[trenger referanse] Etter krigen og dobbeltmonarkiets kollaps engasjerte Tiso seg (ukjent av hvilken grunn) i politikk og hans karriere i kirken stanset opp.[7]

I 1921 ble han monsignor, men dette opphørte å gjelde senere, etter pave Benedikt XVs død. Fra 1921 til 1923 var han sekretær for den nye slovakiske biskopen i Nitra, Karol Kmeťko. Under samme periode pådro Tiso seg, ved nasjonalistisk politisk agitasjon, to fellende dommer for hets, som resulterte i et kort fengselsstraff.[trenger referanse] Misfornøyd med dette avskjediget Kmeťko ham som sekretær i 1923, men beholdt ham som professor i teologi. I 1924 forlot han Nitra for å bli sogneprest og deretter dekan av Bánovce nad Bebravou.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Tiso (til høyre) sammen med Joachim von Ribbentrop (til venstre, med lyse frakkeslag) i Salzburg, juli 1940.

Mot slutten av 1920-tallet syntes Tiso å være forutbestemt til å bli fader Andrej Hlinkas etterfølger som leder av Det slovakiske folkeparti.[trenger referanse] Dette partiet, også kalt lúdakene, ble grunnlagt av Hlinka i 1913 og krevde Slovakias autonomi innenfor Tsjekkoslovakia. I 1930-årene var det i stedet strid om Hlinkas arvefølge mellom Tiso og partiets radikalere, i sær med den høyreorienterte Karol Sidor.[trenger referanse] Vojtech Tuka, en annen rival, sonet på den tiden lang fengselsstraff for landsforræderi.[8] I denne kontekst representerte Tiso - som hadde lagt til side meget av sin anti-jødiske retorikk fra sine tidligere journalistår - partiets moderate fløy.[trenger referanse] Men han holdt fortsatt fast ved partiets slovakiske separistiske orientering, med sterk katolisisme og stor mistro til tsjekkisk dominans og sosialisme. Da Hlinka døde i 1938 konsoliderte Tiso kontrollen over ludákpartiet.[9] I møte med Hitler i Berlin fikk Tiso klar beskjed om at Slovakia hadde valget mellom å bli innlemmet i Ungarn eller bli en uavhengig stat.[10]

President[rediger | rediger kilde]

Tiso ankommer Bratislava 29. oktober 1945 etter å ha blitt utlevert fra Østerrike der han gikk i dekning etter krigen.

Med støtte fra Nazityskland var Tiso den «frie» slovakiske republikks president mellom 1939 og 1945. Under et møte i Salzburg i juli 1940 strammet Hitler det slovakiske regimet opp fordi de Hitler mente de opptrådte for selvstendig. Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler.[7] Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Alexander Mach ønsket. Av landets jødiske befolkning på 89000 ble 58000 deportert til dødsleirene i Generalguvernementet i samarbeid mellom Tisos regime og Tyskland. Tiso var en kjent antisemitt. Han reddet trolig en del jøder ved å gripe inn og frita enkeltpersoner og deres familie fra deportasjon.[7]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrigs slutt ble han dømt til døden for landsforræderi og henrettet ved hengning. Etter at sovjetiske styrker hadde tatt kontroll over Slovakia rømte han til Østerrike og deretter til klosteret i Altötting, Bayern. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter arresterte ham 8. juni 1945 og utleverte ham til de restaurerte Tsjekkoslovakia. Rettssaken varte i fire måneder og han ble dømt 15. april 1947 og hengt 18. april.[11]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Tisos grav, 15. mars 2017

Biografier

  • Konštantín Čulen: Po Svätoplukovi druhá naša hlava. Život Dr. Jozefa Tisu [Nach Svätopluk unser zweites Haupt. Das Leben von Dr. Jozef Tiso]. Garmond, Partizánske 1992, ISBN 80-8358-701-X.
  • Milan Stanislav Ďurica: Jozef Tiso (1887–1947). Životopisný profil [Jozef Tiso (1887–1947). Ein Lebensprofil]. Lúč, Bratislava 2006, ISBN 80-7114-386-3.
  • Ivan Kamenec: Tragédia politika, kňaza a človeka. Dr. Jozef Tiso, 1887–1947 [Die Tragödie eines Politikers, Priesters und Menschen. Dr. Jozef Tiso, 1887–1947]. Archa Verlag, Bratislava, 1998, ISBN 80-7115-147-5.
  • James Mace Ward: Priest, Politician, Collaborator: Jozef Tiso and the Making of Fascist Slovakia. Cornell University Press, Ithaca 2013, ISBN 978-0-8014-4988-8.

Videreførende litteratur

  • Walter Brandmüller: Holocaust in der Slowakei und katholische Kirche. Schmidt, Neustadt an der Aisch 2003, ISBN 3-87707-608-4.
  • James Ramon Felak: «At the Price of the Republic»: Hlinka's Slovak People's Party, 1929–1938. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press 1995. ISBN 9780822937791.
  • Jörg Konrad Hoensch: Die Slowakei und Hitlers Ostpolitik. Hlinkas Slowakische Volkspartei zwischen Autonomie und Separation 1938/1939. Böhlau, Köln / Graz 1965 (= Beiträge zur Geschichte Osteuropas, Band 4).
  • Hans Lemberg (Hrsg.): Studia Slovaca: Studien zur Geschichte der Slowaken und der Slowakei, Festgabe zum 65. Geburtstag von Jörg K. Hoensch. Oldenbourg, München 2000, ISBN 3-486-56521-4 (= Veröffentlichungen des Collegium Carolinum, Band 93).
  • Viera Kováčová: Jozef Tiso a Povstanie. [Jozef Tiso und der Aufstand.] In: Miroslav Pekník (Hrsg.): Slovenské národné povstanie 1944. [Der Slowakische Nationalaufstand 1944.] Ústav politických vied SAV / Múzeum SNP, Bratislava 2009, ISBN 978-80-224-1090-8.
  • Christoph Dieckmann: Kooperation und Verbrechen: Formen der "Kollaboration" im östlichen Europa 1939–1945. Wallstein, Göttingen 2003, ISBN 3-89244-690-3 (= Beiträge zur Geschichte des Nationalsozialismus. Band 19).
  • Igor-Philip Matic: Edmund Veesenmayer. Agent und Diplomat der nationalsozialistischen Expansionspolitik. Oldenbourg, München 2002, ISBN 3-486-56677-6.
  • Jan Rychlík: Ideové základy a myšlení Jozefa Tisa a jejich politický dopad. In: Pokus o politický a osobný profil Jozefa Tisu, Bratislava 1992.
  • Tatjana Tönsmeyer: Das Dritte Reich und die Slowakei 1939–1945. Politischer Alltag zwischen Kooperation und Eigensinn. Schöningh, Paderborn 2003, ISBN 3-506-77532-4.

Memoarer

  • Alexander Mach: Z ďalekých ciest [Aus weiten Wegen]. Matica slovenská, Martin 2009, ISBN 978-80-7090-915-7.
  • Anton Rašla, Ernest Žabkay: Proces s dr. J. Tisom. Spomienky … [Der Prozess mit Dr. J. Tiso. Erinnerungen …] Tatrapress, Bratislava 1990, ISBN 80-85260-03-4.
  • Lotte Weiss: Meine zwei Leben: Erinnerungen einer Holocaust-Überlebenden. LIT Verlag, Münster 2010, ISBN 978-3-643-50225-4.

Lekikonartikkel

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Jozef Tiso, biography/Jozef-Tiso
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12269456x
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Jozef Tiso, 9969
  5. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/596984/Jozef-Tiso
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  7. ^ a b c d Ward, J. M. (2002). “People Who Deserve It”: Jozef Tiso and the Presidential Exemption. Nationalities Papers, 30(4), 571-601. «As president, Tiso had the power to directly exempt individuals from deportation, thereby indirectly protecting their immediate family members as well. His apologists have argued that Tiso saved in this manner as many as 40,000 Jews. In contrast, his critics-for the most part correctly-have maintained that the number of Jews Tiso "saved" from his own anti-Semitic state was in reality around 1,000.1»
  8. ^ Gyldendals nye konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1948. s. 4353. 
  9. ^ Ward (2013) s. 150-5.Se også Felak (1995)
  10. ^ Aschehougs verdenshistorie: fra antikken til våre dager. Oslo: Aschehoug. 1958. 
  11. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen.