Tysklands opprustning i 1930-årene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wehrmachts ledelse ved rikspartidagen i 1938. Fra venstre: Erhard Milch, Wilhelm Keitel, Walther von Brauchitsch, Erich Raeder og Maximilian von Weichs.

Tysklands opprustning i 1930-årene innebar en massiv utvidelse av Tysklands hær, marine og flyvåpen i tidsperioden mellom nazistenes maktovertagelse i januar 1933 og starten på andre verdenskrig 1. september 1939. Opprustningen omfattet både mannskap og materiell. Opprustningen av Wehrmacht, som ble grunnlagt i 1935 som overordnet organisasjon for hæren (Heer), marinen (Kriegsmarine) og flyvåpenet (Luftwaffe) var en integrert del av den nasjonalsosialistiske politikken, og var for Hitler den viktigste forutsetningen for gjenerobring av Det tyske rikets stormaktsstatus.

Som resultat av den energisk gjennomførte gjenopprustningen, som hadde fundamentet sitt lagt allerede i Weimarrepublikken, oppstod det med Wehrmacht en sterk militær maktfaktor på det europeiske fastlandet, men på grunn av en ineffektiv rustningsorganisasjon og mangelen på en enhetlig opprustningsplan lyktes det ikke å skape det nødvendige grunnlaget for en opprustning i dybden som kunne understøtte en lengrevarende krig. I direkte sammenheng med opprustningen oppstod myndigheten for fireårsplanen, som utover å stå for selve opprustningen også hadde til oppgave å ruste opp industrien slik at den understøtte en krigsøkonomi. I løpet av syv år ble det skapt en vernemakt på 4,5 millioner mann av den i Versaillestraktaten fastlagte hæren på 100 000 mann. Men på grunn av det rasende tempoet som opprustningen foregikk under, var den imidlertid svekket av betydelige mangler hva angikk kvaliteten av materiell og personell.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Utgangssituasjonen i Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Nederlaget i første verdenskrig og den herav følgende Versaillestraktaten styrte fullstendig tankegangen i Reichswehr. De pålagte drastiske nedskjæringene ble ikke godtatt av politikerne og størsteparten av befolkningen, så den traktatmessige fastlagte hæren på 100 000 mann i syv infanteridivisjoner ble av hærledelsen ansett for å være en overgangsløsning og for å være grunnlag for en større hær som ikke var underlagt traktatmessige begrensninger.[1] For at nå dette målet var ledelsen av Reichswehr villig til å overtrede betingelsene i Versaillestraktaten og anvende illegale midler – fortrinnsvis ved utrustning av såkalte innbyggervern med militært utstyr, tillatelse av De sorte riksvern (Schwarze Reichswehr) og militært samarbeid med Sovjetunionen (Rapalloavtalen) for å tilegne seg grunnleggende taktisk og teknisk kunnskap. Frem til starten av 1930-årene forble omfanget og den militære verdien av disse tiltakene, såvel personelt som materielt, forholdsvis liten.[2]

Første opprustningsprogram[rediger | rediger kilde]

Rikskansler Marx godkjente finansieringen av den hemmelige opprustningen.

Avskjedigelsen av Hans von Seeckt som sjef for hæren i oktober 1926 og den langsomme erkjennelsen i hærledelsen av at kun et samarbeid med lovgivningsmakten kunne gi politisk ryggdekning av den ønskede opprustningen, betydde et skifte i forholdet mellom Reichswehr og den av hæren skeptisk betraktede riksregjeringen.[3] Dermed meddelte Reichswehrminister Geßler regjeringen i november 1926 at den hittil gjennomførte hemmeligholdelsen overfor statens ledelse ville bli opgitt og at de fremover ville bli informert om de frem til da iverksatte opprustningstiltakene. På grunn av den følgelig aksepterte politiske kontrollen med Reichswehr var regjeringen under rikskansler Wilhelm Marx og hans sosialdemokratiske etterfølger Hermann Müller parat til å finansiere de fortsatt hemmeligeholdte rustningstiltakene. Deretter ble det Første opprustningsprogrammet godkjent av hærsjefen etter to års forarbeid, og 18. oktober ble det bevilget av regjeringen. Målet for dette programmet, som for første gang samlet hærens alle materielle opprustningsplaner i et femårig program, var å sikre utstyr og ammunisjon til en hær på 16 divisjoner, begrenset lageroppbygging og tiltak til styrkning av industrikapasiteten i tilfelle en mobilisering skulle finne sted. Dette målet skulle nås frem mot 1932 og det skulle brukes 350 millioner Reichsmark fra et hemmelig fond.[A 1] Målt i forhold til de samlede bevilgningene til Reichswehr i størrelsesordenen 726,5 millioner RM (=8,6 % av statsbudsjettet) virket de 70 millioner RM som dermed var til rådighet årlig, forholdsvis beskjedne, men det må betraktes som en nyskapelse i den tyske hærs historie at de komplekse forholdene omkring fremstillingen av bestemte former for militært utstyr i et moderne program målrettet ble avstemt etter hverandre i en samlet plan.[4]

Andre opprustningsprogram[rediger | rediger kilde]

Reichswehrminister Groener bygget ut hæren innenfor politisk bestemte rammebetingelser.

I januar 1928 tiltrådte Groener posten som Reichswehrminister og herved kom det mer dynamikk i opprustningsanstrengelsene, ettersom han var en mann med den nødvendige politiske, militære og økonomiske kompetansen.[5] Med henblikk på en ytterligere utbygging av Reichswehr ble ”Zweite Rüstungsprogramm” ferdiggjort tidlig i 1932, og det dannet senere det innledende grunnlaget for opprustningen i Det tredje riket. Med et budsjett på 484 millioner RM skulle det skapes grunnlag for en hær på 21 divisjoner med utstyr, våpen og ammunisjon og det skulle bygges lagre til seks ukers krig. Det ble for første gang satt av 110 millioner RM til Luftwaffe, som skulle bestå av i alt 150 fly.[6] Under inntrykk av de vanskelige økonomiske forholdene var det en langfristet plan som dekket perioden fra april 1933 til mars 1938. I november ble planen endret, og etter endringen var tanken at det tidlig i 1938 skulle være i alt 570 000 mann med våpen. Da det var snakk om et maksimalt antall rustningstiltak og da det av den grunn også var snakk om et stramt kalkulert program, viste det seg å være ytterst ømfintlig overfor endringene i de økonomiske forholdene som følge av Depresjonen, så Groener ble tvunget til å be om ytterligere 1 milliarder RM fordelt over fem år fra regjeringen.[7] Situasjonen ble mer vanskeliggjort av at noen rustningsvirksomheter forlangte høye priser for på denne måten å redde seg igjennom krigen. Som følge av kravene i Versaillestraktaten var det ikke mange våpenfabrikker og de hadde derfor monopollignende forhold, som f.eks. Borsig eller Simson.[8] Når man ser tilbake på rustningspolitikken i Weimarrepublikken står det klart at en langfristet og omfattende rustningsplanlegging ikke først oppstod ved nazistenes maktovertagelse, men allerede ble grunnlagt ved det første og andre rustningsprogrammet.[9]

Endring av rustningspolitikken i Det tredje riket[rediger | rediger kilde]

Med Adolf Hitlers maktovertagelse skjedde det en radikal endring av militærpolitikken. Groeners retningslinje, som gikk ut på at det utelukkende var de politiske synspunktene vedrørende oppgavene for et flersidig sikkerhetssystem innenfor rammene av Reichswehr som skulle tilgodeses, ble raskt forlatt til fordel for den tanken som hadde eksistert siden Reichswehrs opprettelse; at militæret skulle ha en fremtredende rolle i samfunnet. Et tegn på militærets nye stilling var det at den nye Reichwehrministeren, general Werner von Blomberg, ble tatt i ed den 30. januar før resten av regjeringen. Særlig sigende var Hitlers tiltredelsestale overfor representantene for Reichswehr 3. februar 1933, hvor han straks meddelte at hans politikk alene handlet om å gjenvinne den politiske makten og at forutsetningen fra nå av var en oppbygging av Wehrmacht.[10] Opprustningen av Reichwehr, som Hitler betegnet som statens viktigste innretning, fikk høyeste prioritet.

Status over opprustningen etter maktovertagelsen[rediger | rediger kilde]

De tre reklameskvadronene fra det kamuflerte Luftwaffe bestod av en håndfull biplaner som denne He 51.

Et memorandum til Blomberg fra mars 1933 i anledning av Westerplatte-affæren betegnet den daværende militære situasjonen som «håpløs». Hæren manglet mannskapsreserver, utstyr og frem for alt ammunisjon.[11] Riktignok kunne det påregnes at det avsluttede forarbeidet til den andre opprustningsplanen snart ville gi synlige resultater, men i mars 1933 var ingen av de mange tiltakene i planen blitt gjennomført. Reichsmarine rådet ikke engang over de skipene som det var berettiget til ifølge Versaillestraktaten. Innenfor de lette skipsklassene var grensen nesten nådd, men av de tillatte seks lommeslagskipene (eufemistisk kalt Panzerschiffe; panserskip) var kun tre i ordre og ingen var ennå ferdiggjort. Det ennå ikke eksisterende Luftwaffe bestod av tre "reklameskvadroner", som kun var utrustet med et mindre antall sivile flymaskiner. På daværende tidspunkt hadde Reichwehr kun i ubetydelig grad overskredet personellrammene i Versaillestraktaten.[12]

Utenrikspolitiske faktorer[rediger | rediger kilde]

På grunn av den uavklarte utenrikspolitiske situasjonen avholdt rikskansleren seg fra offisielle bekjentgjørelser av konkrete opprustningstiltak, siden man ikke ville risikere militær intervensjon fra Frankrike eller Polen og gjerne ville se resultatet av nedrustningskonferansen i Genève. Hitler var (i motsetning til Blomberg og Neurath) ikke fullstendig avvisende overfor et positivt resultat av konferansen for derved å unngå utenrikspolitisk isolasjon, men det ble ikke til en grunnleggende overenskomst, ettersom de fremlagte kompromissforslagene ikke inneholdt forbedringer i den tyske delegasjonens øyne.[13] Den 14. oktober 1933 erklærte uttreden av Folkeforbundet og nedrustningskonferansen det endelige bruddet med Groeners kollektive sikkerhetssystem og markerte skiftet til Blombergs foretrukne politikk om å bero på militær styrke alene.

Opprustningen av Wehrmacht 1933 – 1939[rediger | rediger kilde]

Opprustning av hæren[rediger | rediger kilde]

For rustningstiltakene i året 1933 gjaldt fortsatt det andre opprustningsprogrammet. Da man ville i gang med det samme, begynte man straks en indirekte opprustning i form av vidtgående forbedringer av den militære infrastrukturen og en oppbygging av virksomheter som ble eid av hæren. Et klart brudd på Versaillestraktaten foregikk i det skjulte, noe som spesielt dreide seg om en intensiv støtte fra militæret til oppbygging av en våpenindustri. På denne måten ble det i det sentrale Tyskland grunnlagt og understøttet utallige opprustningsvirksomheter. Innen 1934 hadde 18 store fabrikker, som f.eks. Bochumer Verein i Hannover, Borsig i Berlin og Krupp-Gruson i Magdeburg begynt våpenproduksjon.[14]

Opprustningsprogrammer[rediger | rediger kilde]

Mot årets slutt endret de politiske rammene seg: utenrikspolitisk etter at den britiske og den franske regjeringen hadde avfunnet seg med Tysklands uttreden av Folkeforbundet, og innenrikspolitisk fordi Reichswehr kun kunne imøtegå konkurransen fra SA ved selv å vokse. Det langfristede planleggingsprogrammet fra 1932 forekom ikke lengre Reichswehr tidssvarende, så i desember 1933 besluttet man å utvide hæren til 300 000 mann. Programmet som var lik det fra 18. desember 1933 ble underskrevet av sjefen for troppekontoret, generalløytnant Ludwig Beck, og gikk ut på at det frem til mars 1938 skulle bygges opp en hær som i fredstid bestod av 21 divisjoner, og som ved mobilisering kunne bli til 63 divisjoner.[15]

Tross anstrengt opprustning hadde hæren tidlig i 1935 kun tolv stridsvogner av typen Panzer I.

Tidlig i 1934 presset Hitler på for en hurtigere gjennomføring av desemberprogrammet, hvorved han lå på linje med Beck som var av den oppfattelse at tyngdepunktet i oppbyggingen måtte ligge i de første to årene, også hvis dette betydde en opprustning i dybden frem for Hitlers foretrukne opprustning i bredden. På grunn av det organisatoriske fundamentet fra det andre opprustningsprogrammet nådde Reichswehr uten større problemer opp på 180 000 mann i begynnelsen av 1934.[16] De 21 divisjonene bestod stort sett kun av kadrer og hadde langt fra oppnådd sine fulle personelle og materielle styrker, ettersom utvidelsen av hæren fulgte et skjema om at hver divisjon skulle stille opp to nye divisjoner. Således var det av de planlagte 189 infanteribataljonene kun oppstilt 109 og de to panserbataljonene hadde kun tolv stridsvogner. Hæren hadde kun forsyninger nok til seks ukers krig. Ved planspill regnet man fra den tredje krigsmåneden med et fall i forsyningene til få prosent og den mulige krigsprodusjonen av ammunisjon til kun 50 %.[17]

Juliprogrammet 1935[rediger | rediger kilde]

Siden det til forsvar mot et mulig fransk angrep skulle stå ti innsatsklare divisjoner ved grensen, og ettersom disse kadrene av den grunn ikke kunne brukes ved utbyggingen av hæren, forhøyet hærens ledelse opprustningsmålet til 30-36 divisjoner.[18] Med Hitlers proklamasjon om vernehøyhet (tysk: Wehrhoheit, "Gesetz über den Aufbau der Wehrmacht") den 16. mars 1935[19] ble fredshærens styrke nå fastsatt til 36 divisjoner. Med den samtidige bekjentgjørelsen om "Vernepliktsloven" ble nå også formelt de siste begrensningene fra Versaillestraktaten avskaffet, og innføringen av den alminnelige verneplikten fra 1. oktober 1935 bekjentgjort. Herved hadde Hitler innfridd et løfte til generalene fra 1933.[20] I juli ble generalstabens utarbeidede planer godkjent, og fra den tid og frem til 1. oktober 1939 skulle det skje en utvidelse av hærens styrke til omkring 700 000 mann (bestående av 33 infanteri- og 3 panserdivisjoner). For første gang ble det også stilt opp konkrete tall for krigshæren, som skulle vokse fra 28 divisjoner i april 1936 til 49 i 1939 og endelig til 63 divisjoner i 1941.[21]

Fritsch (i midten) som hærens øverstbefalende (OBdH) gikk inn for en kontinuerlig utvidelse av hæren.

Denne markante revisjonen av desemberplanen fra 1933, hvor det allerede var regnet med en oppstilling av en krigshær tidlig i 1938, blir utover en forsinket innføring av verneplikten forklart med konflikter innenfor hærens ledelse hvor man var uenige om de neste skrittene.[22] Ludwig Beck og Werner von Fritsch gikk inn for en mer sakte og kontinuerlig oppstilling av nye formasjoner. Sjefen for Allgemeinen Heeresamtes, oberst Friedrich Fromm, ønsket derimot å oppstille disse 36 divisjonene straks, siden det etter hans mening bare kunne dreie seg om infanteridivisjonene i første omgang. Etter oppstillingen av disse skulle så kavaleri- og panserdivisionene komme på banen. General von Schwedler som sjef for hærens mannskapskontor avviste til gjengjeld en utvidelse av hæren i 1936 med det argumentet at offiserskorpset i 1933 hadde bestått av 3 800 offiserer, og at dette tallet to år senere hadde vokst med 72 % til 6 553, noe som uvegerlig ville bety en forringelse av den militære kvaliteten. For året 1941 regnet man med å mangle 13 150 offiserer, noe som først under normale omstendigheter ville bli utlignet i 1950.[23] Som kompromiss foreslo hærledelsen et mellommål i form av et mål for siste del av 1935 å komme opp på 24 divisjoner. Veksten i personellet ville kunne oppnås ved å overta to tredjedeler av det kasernerte Landespolizei.[24] De ansvarlige hadde det klart for seg at denne personelle utvidelsen i løpet av 2½ år betydde en forringelse av kvaliteten, fordi den materielle utrustningen kunne ikke holde følge med denne veksten. At man så bort fra betydningen av materiellet var tydelig ved den kjensgjerning at man i utarbeidelsen av planen ikke tok med Heereswaffenamt.[21]

Forslag til økning av hærens angrepskraft[rediger | rediger kilde]
Det var planlagt at hver infanteridivisjon skulle omfatte en stormkanonavdeling, men dette lot seg ikke realisere av økonomiske grunner.

I den korte tidsperioden hvor den enhetlige planleggingen om utbyggingen av hæren lå stille i 1936 begynte diskusjonen om økning av hærens angrepskraft om de mulighetene som de nye stridsvogsenheter åpnet, noe som også fikk betydning for det endelige opprustningsprogrammet. I generalstaben innså man muligheten for at man med dette nye våpenet kunne gjennomføre en ytterst bevegelig kamp og dermed fikk nye operasjonelle muligheter. Generalstabssjef Beck foreslo derfor at det utover de tre panserdivisjonene skulle opprettes motoriserte infanteriregimenter og selvstendige panserbrigader, som alt etter situasjonen kunne samles til kampenheter. Dette kom av at han ønsket å styrke hærens angrepskraft ved motorisering av flere infanterienheter. Ytterligere var han av den oppfattelsen at hvert armékorps skulle utstyres med en panserbrigade.[A 2] Til programmet om økning av hærens angrepskraft kan også medregnes utkastet fra hærens øverstkommanderende von Fritsch, som ut fra et memorandum fra sjefen for generalstabens operasjonsavdeling von Manstein underskrev en forordning. Ifølge denne skulle hver infanteridivisjon ha en stormkanonavdeling. Denne forordningen ble senere revidert etter avskjedigelsen av Fritsch under Blomberg-Fritsch-affæren.[25] På den ene siden la ”Økning av angrepskraften” opp til en styrkning av hæren, men på den andre siden ble det helt klart at hærens ledelse manglet forståelse for de økonomiske realitetene, siden gjennomføringen av dette programmet lå langt utenfor den tyske økonomiens rekkevidde. Argumentet fra sjefen for Heeresamt om at man i planleggingen skulle ta hensyn til de opprustningstekniske mulighetene og redusere antallet av panseravdelinger ble avvist av Beck med en bemerkning om «at pengemessige grunner ikke teller.»[26]

Det endelige opprustningsprogrammet[rediger | rediger kilde]

I 1936 ble det til slutt bestemt en endelig opprustningsplan med det såkalte augustprogrammet. Tross reduksjonen i antallet av infanteridivisjoner betydde utkastet en styrkning i forhold til juliprogrammet fra 1935, siden tanken om styrkning av angrepskraften ble tilgodesett med oppstilling av tre lette divisjoner og fire motoriserte infanteridivisjoner. Den frem til da mindre synlige krigshæren skulle bestå av 102 divisjoner, som fortrinnsvis omfattet 72 infanteridivisjoner pluss 21 landevernsdivisjoner og sammen med sterke korpstropper nå opp på en samlet mannskapsstyrke på 3,6 millioner mann. Dermed overgikk man på bare syv år den 40-årige oppbyggingsprosessen av den keiserlige hæren, som ved krigsutbruddet i 1914 hadde rådet over 2,1 millioner mann.[27]

Oversikt over de tre opprustningsprogrammene til utbygging av hæren i fredstid[28]
Desemberprogrammet 1933
Hærens utbygging frem til 1. april 1939
Juliprogrammet 1935
Utbygging frem til 1. oktober 1939
Augustprogrammet 1936
Utbygging frem til 1. oktober 1939
Armékorps 8 12 13
Infanteridivisjoner 21 33 32
Motoriserte inf.div. 4
Fjelldivisjoner 1
Kavaleridivisjoner 3
Panserdivisjoner 3 3
Lette divisjoner 3
Fredshærens styrke 300 000 700 000 800 000
Krigshæren 63 divisjoner 63 divisjoner
(planlagt ferdiggjørelse i 1941)
102 divisjoner
(planlagt ferdiggjørelse i 1940/41)
Forløpet av opprustningen inntil krigens utbrudd[rediger | rediger kilde]

Forløpet av opprustningen frem til 1939 foregikk i stort sett i overensstemmelse med augustprogrammet. I siste del av 1936 ble det planlagte antallet på 36 infanteridivisjoner nådd, hvorved man i forhold til året før hadde oppnådd en økning på 50 %. Organisatorisk ble det satt fart i utbyggingen av krigshæren. Størsteparten av de dertil beregnede divisjonene skulle opprettes av kadrer fra hæren i fredstid, selv om disse til dels kun bestod av kadrer. I 1937 ble det for første gang i løpet av tre år ikke oppstilt en ny divisjon, bortsett fra en letl divisjon. De viktigste tiltakene i dette året bestod i motorisering av fire infanteridivisjoner. Store forandringer skjedde det imidlertid i 1938, da det med tilføyelsen av den østerrikske hæren etter Anschluss og innlemmelsen av Sudetenland ble mulig å opprette tre infanteridivisjoner, to panserdivisjoner, to fjelldivisjoner og en lett division. Dette skjedde som følge av en økning i antallet personell, og bidro til at det opprinnelige målet fra augustprogrammet allerede ble overskredet. Av stor betydning for opprustningen var det at tyskerne etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia overtok tsjekkiske materiellbeholdninger av høy kvalitet, som gjorde det mulig å utruste 15-20 divisjoner.[29] I løpet av sommeren 1939 ble det gjennomført trinnvise og ikke offentliggjorte delmobiliseringer, og disse førte videre til at den i det minste organisatorisk velforebedte krigshæren raskt og forholdsvis ubemerket ble bragt opp på full styrke.

Økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Tilgangen til materiell kunne imidlertid på ingen måte holde følge med den enorme veksten i personellet. En opprustning i dette tempoet måtte en eller annen gang føre til økonomiske problemer, som det dog ikke ble tatt hensyn til av verken militærledelsen eller den politiske ledelsen. De nasjonaløkonomiske konsekvensene av denne raske opprustning, den umåtelige fortsettende økonomiske belastningen og de herav følgende sosiale følgene hadde ingen betydning for hærledelsen og ble i foredrag og memoranda kun omtalt i forbifarten eller ikke i det hele tatt.[30]

Omkostningene ved den endelige utbyggingen av hæren (augustprogrammet 1936)[31]
Finansår 1937 1938 1939 1940 1941 1942 1943 1944 1945
Hittidige behov (i mrd. RM)
Juliprogrammet 1935
3,58 3,68 3,86 3,44 2,58 2,58 2,58 2,58 2,58
Nye behov
Augustprogrammet 1936
8,88 8,98 8,86 4,67 4,29 3,50 3,47 3,47 3,17
Omkostninger til minimumsanskaffelser
(utover augustprogrammet)
2,90 3,33 3,75 4,18 4,60 4,60

Således betydde minimumsanskaffelsesordrene, som industrien også etter høydepunktet av opprustningen skulle effektuere, at det i fremtiden ville oppstå uholdbare tilstander, noe som blant annet kan legges merke til ved at fra 1942 ville disse postene utgjøre mer enn driften av hæren (se oversikten over). De forrykte konsekvensene av minimumsanskaffelsen ville vise seg senest fra 1940, hvor man regnet med en årlig tilvekst i maskingevær på 36 000 som det ikke ville være bruk for.[32]

Oversikt over stålproduksjonen på verdensplan i 1939.

Fra 1936 skjedde det løpende omdisponeringer og dermed en oppbremsing av opprustningen da mangelen på råstoffer ble til en prekær faktor. Således er det ikke noe tilfeldig at det var i denne perioden at Hitlers fireårsplan ble til. Dette programmets fokusering på utnyttelse av alle hjemlige råstoffkilder og utbygging av en industri til fremstilling av erstatningsprodukter - fortrinnsvis syntetisk gummi og syntetisk bensin - uten å ta hensyn til rentabiliteten og den dermed forbundne målsetningen om å gjøre ervervslivet krigsdyktig, må ses i sammenheng med hærens augustprogram. De økonomiske problemene ble imidlertid ikke løst herved. Således kunne allerede i 1937 kun 50 % av hærens behov for kobber dekkes, noe som fikk hærens øverstbefalende til å meddele at en betydelig del av den ammunisjonen som skulle produseres i 1939 ville bli utlevert uten O-ringer og tennsats.[33] Utover knapphet på metaller var det også mangel på råstål fra 1937, hvilket førte til rasjonering av jern og stål. Følgelig kunne det i dette året i stedet for de 750 000 tonn stål månedlig som hæren krevde kun leveres 300 000 tonn.[34] En ytterligere skarp kamp om fordelingen oppstod etter Hitlers ordre til Organisation Todt om å utbygge Siegfriedlinjen uten å ta hensyn til den økonomiske situasjonen. Knappheten på stål førte i desember 1938 til at Reichswirtschaftsministeren innførte en stopp for alle ordrer på stålbarrer og –plater til industrien, hvorved det oppstod graverende forsinkelser på leveringene av våpen, utstyr og ammunisjon. Heeresamt og generalstaben tok deretter konsekvensen og meddelte at størstedelen av krigshæren først kunne klargjøres den 1. april 1941 og at de ønskede ammunisjonsbeholdningene først ville kunne nås 1. april 1942. Hitler hadde imidlertid ikke blikket rettet mot lageroppbygging og krevde et enda høyere tempo i opprustningen, noe som i april 1939 fikk hærledelsen til å meddele at 34 infanteridivisjoner hadde så godt som ingen våpen og utrustning og at reservehæren kun hadde 10 % av de nødvendige geværene og maskingeværene samt at det samlede ammunisjonslageret hadde falt fra seks ukers kamp til 15 dagers kamp.[35] Den gjennomførte opprustningen i bredden tillot følgelig ikke fremstilling av lagre, så den ønskede oppbyggingen av reservemateriell kunne ikke gjennomføres.

Opprustning av marinen[rediger | rediger kilde]

Erich Raeder overtalte den til å begynne med skeptiske Hitler til en fremskyndelse av marinens utbygging.

I likhet med hærens opprustning tok opprustningen av marinen sitt utgangspunkt i det andre opprustningsprogrammet, hvorved det også her fra 1933 først ble anvendt midler på infrastruktur, slik som utbygging av kystforsvarsanleggene, havnene, verftene og egne våpenvirksomheter. I 1933 var det ingen klar målsetning for utbyggingen av marinen fordi man ville avvente resultatet av nedrustningskonferansen i Geneve og fordi Hitler i begynnelsen var en hard motstander av en maritimt rettet tysk politikk og en anstrengt utbygging av marinen, da han derved ønsket å få til en utligning av Storbritannia. Ved sin første samtale med marinesjefen Erich Raeder tidlig i 1933 gjentok Hitler sine politiske retningslinjer:«aldri flere kamper mot England.»[36] Imidlertid så det ut til at Raeder hadde overbevist rikskansleren om nytten av marinen i forbindelse med makt- og forbundspolitikken, for Hitler endret senere mening og var ikke lenger motstander av en opprustning til sjøs.[37] Marinens innledende krigsspill ble gjennomført ikke bare for å forhindre Frankrike i å trenge inn i Østersjøen, men også for å avskjære landets sjøveier gjennom en aktiv sjøkrigsføring i Atlanterhavet. Derfor var det allerede med i de to opprustningsprogrammene og i planen til Reichswehrs marine å oppnå paritet med Frankrike.[38]

Planer for skipsbygging[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1934 ble ordrene på panserskipene D og E med økt tonnasje (senere kjent som Gneisenau og Scharnhorst) samt fire jagere avgitt. Etter å ha forlatt nedrustningskonferansen tok marinens ledelse heller ikke lenger hensyn til Versaillestraktatens begrensninger, noe som førte til en ny plan for skipsbygging i mars. Denne inkluderte bygging av åtte panserskip, tre hangarskip, 18 kryssere, 48 jagere og 72 ubåter, og skulle gjennomføres frem til 1949.[37] Mot slutten av 1934 ble det innenfor rammene av denne planen avgitt ordre om bygging av de tunge krysserne Blücher og Admiral Hipper samt fem jagere. Samtidig ble planene om det første store slagskipet - Bismarck - lagt frem, slik at man kunne regne med at byggingen herav kunne starte i sommeren 1936. Med disse byggeordrene ble rammene fra Versaillestraktaten brutt, noe som dog ikke fikk konsekvenser siden dette kunne holdes hemmelig for offentligheten.

Det raskt påbegynte hangarskipet Graf Zeppelin ble i likhet med sitt søsterskip aldri ferdiggjort.

I den etterfølgende tiden kom det til alvorlige stridigheter innenfor marinens ledelse, men også mellom denne, utenriksministeriet og Hitler over detaljene i planene for skipsbygging og den politiske målsetningen. Det hele endte med at dette programmet langt ifra kunne realiseres frem til krigsutbruddet. Spesielt et så langfristet opprustningsprogram som byggingen av skip viste seg følsomt overfor kortfristede endringer i planene. I januar 1935 understreket Hitler at på grunn av det forventede utenrikspolitiske trykket som følge av folkeavstemningen i Saar skulle tempoet i opprustningen settes i været, noe som fikk marinens ledelse til å bestille ytterligere fem jagere og fremskynde byggestart for Flugzeugträger A (senere kalt Graf Zeppelin) til 1. april 1935, selv om det enda ikke var truffet beslutning om de viktigste dimensjonene på dette skipet.[37] Denne forhastede planen lot seg ikke gjennomføre og først 16. november ble Flugzeugträger A og søsterskipet Flugzeugträger B satt i ordre; men til slutt ble ingen av de to skipene ferdiggjort. Den tysk-britiske marineavtalen som ble underskrevet 18. juni, og som marineledelsen under alle omstendigheter bare betraktet som foreløpig, betydde ikke noe tap for marinen, ettersom den i stedet for de nåværende 144 000 tonn nå kunne utvides til 520 000 tonn. Men dette kunne dog ikke utnyttes siden verftskapasiteten allerede var fullt utnyttet, hvilket medførte at ytterligere ordre ikke kunne mottas av verftene.[39]

Bygging av ubåter[rediger | rediger kilde]
Dönitz krevde at marinen blant annet skulle fokusere på Type VII ubåter, men det ble det ikke noe av.

Også politikken vedrørende bygging av ubåter forble uklar. Lederen av ubåtforsvaret Karl Dönitz krevde at man konsentrerte seg om bygging av Type VII, en ubåt på 750 tonn som var kjennetegnet ved å ha stor slagstyrke i forhold til sin størrelse. Men i marineledelsen hadde man større operasjoner for øye, og som et kompromiss ga Raeder dermed ordre om bygging av syv båter av typen Type VII og fire båter av den større Type IX samt åtte båter av de små Type II-ubåtene. Byggepolitikken som ikke var bestemt av verken militære eller politiske mål, men av de eksisterende økonomiske mulighetene, avslørte seg blant annet ved at det i 1937 ble gitt ordre på ytterligere åtte små Type II ubåter, kun fordi det overraskende nok var ledig verftskapasitet.[37] Ved krigens utbrudd var det 46 ubåter til rådighet hvorav kun halvparten var egnet til operasjoner til sjøs.[40]

Skipsbyggingsplanen fra 1937[rediger | rediger kilde]

Hitlers forsøk på tilnærmelse til Storbritannia for å få frie hender mot øst, hadde ikke den ønskede suksessen, og i 1937 ble Storbritannia for første gang sett på som en mulig motstander i de studiene som ble utført av marinens operasjonsavdeling.[41] Det ble det tatt hensyn til i Raeders utvidede byggeprogram fra 21. desember 1937, som ikke kun omfattet nybygging av seks slagskip men også tilføyelse av to til de to allerede påbegynte hangarskipene. Denne planen ble på grunn av den anspente økonomiske situasjonen ikke til noe. I 1937 kunne det ikke igangsettes bygging av et eneste krigsskip. Overfor de høytsvevende planene tok bestanden av skip seg ved årets slutt temmelig beskjeden ut. Marinen bestod av tre panserskip, seks lette kryssere, syv jagere og tolv torpedobåter.[42]

Plan Z[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Plan Z

I marineledelsen var det kritiske stemmer vedrørende fornuften i å bygge slagskip (her «Bismarck»).

I 1938 ble bannlysningen av en tysk-britisk konfrontasjon endelig brutt, og deretter utformet operasjonsavdelingen i marinens ledelse et memorandum om mulighetene for å føre krig til sjøs mot Storbritannia, hvorav det fremgikk at marinen ikke kunne bryte den forventede britiske blokaden og at det eneste målet for krigføringen til sjøs kunne bestå i en vedvarende sjikane av den oversjøiske britiske handelen ved hjelp av langtrekkende panserskip og massiv bruk av ubåter. Fremtiden for Hitlers foretrukne slagskip ble kun behandlet i forsiktige vendinger i dokumentet, og i den etterfølgende drøftingen viste det seg å være en paradoksal situasjon at stabssjefen fastslo «at man ganske sikkert hadde bruk for denne skipstypen, men at man ikke kunne komme til klarhet over hva den presist skulle brukes til[41] Dette memorandumet ble dog kun tildelt marginal betydning, og etter mer arbeid med planen utviklet man et utopisk program, som blant annet under navnet Plan Z skulle oppnå en tvilsom berømthet. Planen omfattet i sin endelige utformning i alt ti slagskip, fire hangarskip, 15 panserskip, fem tunge kryssere, 22 lette kryssere og 22 rekognoseringskryssere, 68 jagere og 249 ubåter.[43] Programmet skulle være avsluttet i 1948, og slagskipene og hangarskipene med deres ekstremt lange byggetid ble i første omgang skubbet i bakgrunnen. Samtidig lot marinesjefen det ikke bli ved denne eventyrlige visjonen, men foreslo utover en kraftig hjemmeflåte også etableringen av en flåte i utlandet som skulle bestå av fire kampgrupper med hver en slagkrysser, tunge kryssere og hangarskip samt jagere, ubåter og forsyningsskip, og skulle kunne operere uavhengig på verdenshavene.[44] I likhet med hærens plan avslørte denne verdensfjerne planen marineledelsens manglende forståelse for økonomien, for selv ved en stort sett umulig ferdiggjørelse av planen ville man ikke ha oppnådd paritet med de frem til da opererende allierte marinene. Da Raeder la frem Plan Z for Hitler den 17. januar 1939 lyktes det ham ikke å få gjennomført en prioritering av byggingen av panserskip, siden Hitler ga forrang til byggingen av de seks slagskipene av H-klassen, og ga ordre om at de skulle være ferdige i 1944.[41] Følgelig ble det gitt ordre på slagskipene "H" og "J" 14. april og på slagskipene "K", "L", "M" og "N" den 25. mai 1939. Ganske sikkert avspeilet den nå igangsatte byggingen av slagskipene ikke planene for en krig til sjøs mot Storbritannia, men marinen hadde slått inn på den farlige veien til å bli en verdensmakt.

Økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Stålfordelingen i 1939 viser misforholdet mellom etterspørselen fra Wehrmacht og utbuddet.

I likhet med de andre to forsvarsgrenene var også marinen underkastet problemet med knappheten på stål. I tillegg disse forsyningsvanskelighetene var det også organisatoriske problemer som viste seg ved at marinen ganske sikkert etter Hitlers konferanse med sjefene for de ulike forsvarsgrenene den 5. november 1937 hadde blitt tildelt en forhøyelse av den månedlige kvoten på stål fra 45 000 til 70 000 tonn, men at verftene slett ikke var i stand til å arbeide med disse mengdene. I april 1938 lå forbruket på kun 53 000 tonn.[37] Enda vanskeligere viste spørsmålet om arbeidskraft seg å være, fordi mangelen på personell i slutten av 1938 kunne bare delvis dekkes av de forordnede tjenesteforpliktelsene i juli, mens det økte behovet for arbeidskraft til byggingen av slagskipene i 1939 slett ikke kunne dekkes. Dessuten betydde boligmangel for verftsarbeiderne og de voksende tjenesteforpliktelsene et dårlig arbeidsmiljø.[37]

Den samlede byggingen av skip slepte seg avsted på grunn av manglende forsyninger av stål og andre metaller, foruten den tydelige mangelen på fagkyndige. En oppstilling som ble laget til Raeder, viste at siden byggestarten lå forsinkelsene på samtlige skip på omkring 12 måneder, i verste fall på hele på 22 måneder[37], selv om det ble investert enorme pengesummer i skipsbyggingen:

Pengesummer brukt til utbyggingen av Kriegsmarine[45]
År 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939
Skipsbygging (i mill. RM) 49,6 76,1 172,3 287 561,3 603,1 458,8 545,1
Samlede marinebevilgninger (i mill. RM) 187,4 311,8 496,5 695,1 1160,7 1478,5 1756,3 2389,9
Prosent (av marinebevilgningene) 26,4 24,5 34,7 41,3 48,4 40,8 26,1 22,8

Selv om det i 1939 ble brukt over tolv ganger større bevilgninger kunne verftene som følge av den pålagte pausen av Versaillestraktaten ikke uten videre kompensere av den grunn. De stod overfor de store problemene ved bygging av krigsskip og måtte først høste tidkrevende erfaringer. Følgelig tok det Deutsche Werke i Kiel nesten fem år å bygge den tunge krysseren Blücher, fra ordren ble mottatt til skipet kunne tas i bruk. Den lette krysseren Karlsruhe tok det 3½ år å bygge og selv en jager tok nesten tre år. Som et ekstremt eksempel kan panserskipet Deutschland nevnes, som det tok nesten ti år å bygge.[46]

Opprustning av Luftwaffe[rediger | rediger kilde]

Som følge av Hermann Görings politiske vekt åpnet det seg spesielle muligheter for det nye Luftwaffe.

Ingen andre tyske forsvarsgrener gjennomførte en så rivende utvikling som Luftwaffe, som fra Versaillestraktatens totalforbud vokste til 4 000 fly ved fronten ved krigens utbrudd. Det skyldtes i begynnelsen at det ikke hadde stivnede tradisjoner som skulle følges og på grunn av den politiske vekten som dets sjef, Hermann Göring, kunne bidra med. Opprustningen i luften var også basert på fundamentet i det andre opprustningsprogrammet fra sommeren 1932. I dette programmet ble det regnet med opprettelse av rene utdannelsesenheter i 1933/34 og frem til 1937 med oppbygging av 21 skvadroner med 150 kampfly (78 rekognoseringsfly, 54 jagerfly og 18 bombefly).[34] De startvanskelighetene som Luftwaffe måtte slåss med ses ikke kun ved at det ikke hadde en organisasjonsstruktur å falle tilbake på, men også ved at den personkretsen som var knyttet til militær luftfart var særdeles begrenset. Således var det i 1933 kun 76 offiserer i Reichsluftfahrtministerium og de flygende enhetene bestod av tre kamuflerte "reklameskvadroner", som hadde blitt opprettet i 1930 og utelukkende var utrustet med biplaner. I starten stod det 550 kvalifiserte flyoffiserer til rådighet, hvorav 220 var utdannet i Lipetsk i Sovjetunionen.[47]

Opprustning i luften[rediger | rediger kilde]

Det tidligste memorandumet om de grunnleggende spørsmålene innenfor luftkrigføringen var Die deutsche Luftflotte av direktøren for Lufthansa, Dr. Robert Knauss, som i mai 1933 ble forelagt viseministeren i Reichluftfartministerium. Knauss gikk ut fra at Tysklands stormaktsstilling bare kunne etableres ved en øyeblikkelig utbygging av en flåte av bombefly og hevdet at byggingen av to panserkryssere under de nåværende maktforholdene ikke ville endre noe, men at man for de samme pengene kunne bygge 400 bombefly, noe som ville utgjøre et godt avskrekkningsmiddel (opprinnelig overfor Frankrike og Polen).[48] Tross Milchs uttalte enighet med memorandumet ble teoriene kun uvelkomment medtatt i det første offisielle programmet for opprustning i luften fra juni 1933, som inntil slutten av 1935 forutså oppstilling av 600 kampfly i 51 skvadroner.[49] Tyngdepunktet lå ganske entydig i den planlagte oppstillingen av 27 bombeskvadroner, men allikevel bestod bombeflyflåten verken av Knauss' ønskede flytyper og likeledes ble den ønskede størrelsesorden nådd, for i stedet for de 400 bombeflyene han forlangte skulle kun 250 være klare til innsats i siste del av 1935. Et tidligere formulert program med ialt 1 000 fly i året 1934 ble ansett for å være urealistisk, siden det oversteg produksjonskapasiteten.[49]

Utbygging av kapasiteten[rediger | rediger kilde]
Innføringen av samlebånd ved fremstillingen av Ju 52 skjedde etter initiativ fra luftfartsministeriet.

Den manglende kapasiteten i den tyske flyindustrien i starten var et alvorlig problem som dels skyldtes den økonomiske krisen og dels finansieringsvanskelighetene i bransjen. Som følge av dette var det i starten av 1933 knapt 4 000 ansatte i flyfabrikkene. De viktigste fabrikkene på den tid var Junkers i Dessau, Heinkel og Arado i Warnemünde, BFW/Messerschmitt i Augsburg, Focke-Wulf i Bremen og Dornier i Friedrichshafen. Først med finansieringssikkerheten med Mefo-veksel som ble oppnådd på ministerkonferansen i juni, fikk bransjen en vekstfinansiering som medførte kraftig økning i beskjeftigelsen. Samtidig ble flyindustrien oppfordret av luftfartsministeriet til å bygge nye fabrikker som ble støttet med kreditter og ved oppbygging av et investeringsselskap som investerte i flyindustrien. På denne måten vokste beskjeftigelsen på knappe seks år til det 50-dobbelte:[49]

  • 1934: 16 870
  • 1935: 59 600
  • 1936: 110 600
  • 1937: 167 200
  • 1938: 204 100

Også rasjonaliseringene ble gjennomført på initiativ fra luftfartsministeriet. Således ga luftfartsledelsen beskjed til virksomheten Junkers at man i året 1934 regnet med å bestille 179 fly av typen Ju 52. Etter at man i 1932 kun hadde fått ferdiggjort 18 fly av denne typen, utviklet man samlebåndsmetoder for å oppnå den nødvendige produksjonsøkningen, hvorved Junkers styrte underleverandører som fremstilte deler, og det var kun sluttmonteringen som ble utført i hovedfabrikken i Dessau.

Programmet for opprustning av flyvåpenet fra 1934[rediger | rediger kilde]

Tross erkjennelse av viktigheten av en strategisk luftkrig ble tyngdepunktet allerede tidlig lagt på et taktisk flyvåpen, fordi man trodde at man med tomotors bombefly kunne motstå et eventuelt angrep fra de mulige motstanderne Frankrike og Polen. Ettersom kapasiteten samtidig umuliggjorde produksjon av store og middelstore bombefly, var en ny opprustningsplan nødvendig. Som følge av denne situasjonen ble et nytt produksjonsprogram vedtatt den 1. juli 1934, som for en pris på 10,5 mrd. RM rommet anskaffelse av 17 015 fly av alle typer frem til mars 1938. Planen omfattet i alt 5 112 kampfly:[50]

  • Jagerfly: 2 225
  • Bombefly: 2 188
  • Stupbombere: 699
  • Rekognoseringsfly: 1 559
  • Skolefly: ca. 10 000
Innføringen av nye flytyper, slik som Dornier Do 17, ble lagt til side på grunn av langvarige utviklingsfaser.

Det store antallet skolefly gjorde det tydelig at Luftwaffes ledelse på dette tidspunktet fortsatt la stor vekt på utdannelse og konsolidering av forsvarsgrenen. I den første fasen skulle det frem mot slutten av 1935 bygges rundt 4 000 fly, noe som svarte til en firedobling av produksjonen på kort tid. I slutten av 1934 var det allerede levert drøyt 2 000 fly, noe som betydde at man var kun 6 % bak i forhold til planen og at industriplanleggerne i luftfartsministeriet hadde prestert et mesterstykke i planleggingen.[51] På tidspunktet hvor Hitler presenterte Luftwaffe for offentligheten i mars 1935 rådet Luftwaffe over ca. 2 000 fly, herav 800 kampfly. Tross det var man også i luftfartsministeriet klar over at det i de fleste tilfeller dreide seg om gamle modeller. De 270 inntil videre utleverte bombeflyene var derfor kommandofly av typen Ju 52 og Do 11. De 100 jagerflyene var dobbeltdekkere av typen Ar 64 og Ar 65. Sjefen for utviklingsavdelingen i luftfartsministeriet major Wolfram von Richthofen, uttrykte den daværende holdningen nøyaktig idet han uttalte «det noenlunde brukbare er bedre enn ingenting[47] De nye mellomdistansebombeflyene Do 17, He 111 og Ju 87 hadde ennå en til dels langvarig utviklingsfase foran seg. I starten var det flaskehalsproblemer ved fremstillingen av motorer, siden det kun var Junkers som hadde deltatt i videreutviklingen i 1920-årene og virksomhetene Daimler-Benz og BMW først måtte samle erfaringer. Følgelig kom det frem til midten av 1936 til flere utvidelsesprogrammer som hadde til formål å gjennomføre teknologiskiftet uten at det av den grunn gikk ut over produksjonskapasiteten. Industrien viste seg å være forholdsvis fleksibel og forandringene kunne gjennomføres fullt ut i løpet av 1937.[47]

Den endrede opprustningen fra 1936[rediger | rediger kilde]

Tross vanskelighetene som fulgte av den raske oppbyggingen var årene 1933 til 1936 preget av et effektivt samarbeid mellom de ledende personene i luftfartsministeriet, fordi Göring som bekledte et utall av poster, lot sine kompetente medarbeidere Erhard Milch, Wilhelm Wimmer og Walther Wever stort sett få frie hender. I tillegg var den hittidige opprustningen preget av en fornuftig planlegging, som i motsetning til de andre to forsvarsgrenene tok hensyn til de økonomiske faktorene. Tross det at tyngden lå på de taktiske bombeflyene ble betydningen av de strategiske bruksområdene ikke oversett, fordi Wever erklærte allerede i 1935 som sjef for Luftkommandoamt at Luftwaffes oppgaver lå i offensiven mot «fiendens kampkraft, altså mot det fiendtlige flyvåpenet og derpå den fiendtlige hærens kraftkilder» og utarbeidet derfor retningslinjer for den videre utviklingen av et strategisk bombefly.[52]

Göring erkjente mistroisk sine overordnede offiserers suksess, men da Wevers døde 3. juni 1936 begynte en ny æra i Luftwaffe. Göring blandet seg heretter mer i sakene og begynte å spille de tre øverste Luftwaffe-offiserene ut imot hverandre. Som etterfølger for Wevers utpekte han generalløytnant Kesselring, som sjef for Luftwaffes forvaltningskontor var ekspert i organisasjonsspørsmål, men i den nye posten som sjef for generalstaben (inntil 2. juni 1937 Luftkommandoamt), var han ikke noe heldig valg. Samtidig ble generalstaben nå direkte underlagt Göring.[53] Dermed ble Milchs oppgave som stedfortredende øverstkommanderende for Luftwaffe i det daglige arbeidet i praksis avsluttet, da han heretter kun tok over fra Göring i faktiske nødstilfeller.

Ernst Udets inkompetanse førte til absurde krav, som f.eks. at de tunge He 177-bombeflyene skulle kunne brukes som stupbombere.

Den største feiltagelsen var utskiftningen av sjefen for det tekniske kontoret, general Wimmer med Görings tidligere flygerkamerat Ernst Udet, som senere til og med ble forfremmet til Generalluftzeugmeister. Udet hadde ganske vist stor erfaring med å fly, men hadde verken tekniske eller organisatoriske evner. På det tekniske området kom det nå innimellom til graverende endringer. Utviklingen av et strategisk bombefly ble satt i annen rekke og det ble heretter lagt vekt på evnen til å fungere som stupbombere, hvorved Udet forventet å oppnå en større treffsikkerhet. Den groteske konsekvensen var at fremtidige bombefly skulle kunne fungere som stupbombere, således også det tunge He 177 og det lovende Ju 88. De påbegynte overveielsene fra 1937 over en moderniseringsfase som skulle gjennomføres frem til 1940, hvor de daværende typene slik som He 111, Do 17 og Ju 86 skulle erstattes av forbedrede typer ble ikke til noe. Dette fordi det ville bety et graverende inngrep i den bestående serieproduksjonen og fordi man regnet med at omstillingen av fabrikkene ville ta opp til ni måneder å gjennomføre. For å forenkle de etter hans mening kompliserte produksjonsprosessene fikk Udet den idéen at man skulle bygge en enhetscelle med en enhetsmotor, noe som i betraktning av de forskjelligartede anvendelsene i luftkrigføringen og farten i den tekniske utviklingen var en tanke fjernt fra virkeligheten.[54]

Konsentrert program for opprustning i luften[rediger | rediger kilde]

Etter det Hitler oppfattet som et nederlag i Münchenforliket bekjentgjorde Göring den 14. oktober 1938 selv med de internasjonale spenningene tatt i betraktning, at det skulle gjennomføres et enormt opprustningsprogram som skulle føre til en femdobling av Luftwaffes størrelse. I denne sammenheng snakket han om en generalmobilisering av de økonomiske ressursene, uten å komme inn på hvordan dette nøyaktig skulle foregå. Etter denne proklamasjonen fremla Luftwaffes generalstab i slutten av oktober et "Konsentrert program for opprustning i luften", som omfattet økning av flystyrkene til 20 000 fly frem til tidlig i 1942 med følgende fordeling:[47]

Selv om Luftwaffes ledelse hovedsakelig regnet med å yte støtte til hæren og beskyttelse av det hjemlige luftrommet, ble den strategiske luftkrigskomponenten ikke fullstendig oversett, siden opprustningsplanen inneholdt utbygging av fire eskadrer med omkring 500 langdistansebombefly av typen He 177, men de utilfredsstillende motorene, den uavklarte brennstoffsituasjonen og fullt utnyttede produksjonskapasiteten tillot ikke en produksjon og dermed ikke en oppstilling av en strategisk luftflåte.[47]

Økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Frem til mars 1940 skulle det allerede vært ferdiggjort 1 000 Ju 88, men behovet for stupbombere betydde så store forsinkelser at det mot slutten av 1939 kun var levert 18 fly til enhetene.

Den aktuelle råstoffsituasjonen gjorde et på den måten utopisk program uaktuelt fra begynnelsen. Følgelig kom selv det tekniske kontoret til den konklusjonen at en slik produksjonsstigning ikke kunne gjennomføres og at man for å kunne oppretholde en slik luftflåtes kampevne under en tenkt krig i 1941 hadde behov for flybrennstoff i så store mengder at en oppfylling av de nødvendige - ikke eksisterende - lagertankene ville kreve import av 85 % av den på daværende tidspunkt eksisterende produksjonen av flybensin på verdensmarkedet.[47] Utover den inkompetente ledelsen kom det nå også til den vanlige knappheten på råstoffer. Følgelig kunne kun en tredjedel av stålbehovet dekkes allerede i 1937, til tross for forbedring av forsyningssituasjonen på grunn av at Göring var befullmektiget i fireårsplanen, og det kom til en produksjonsnedgang i 1938.[49] Den politiske ledelsens forsøk på å overvinde den daværende stagnasjonen med alt for store utfordringer, måtte gi bakslag ved en så komplisert sak som opprustning i luften. Som et eksempel kan den forhastede utdannelsen til personellet nevnes, hvorved alene fra mai 1939 til krigens start 281 piloter mistet livet og 76 ble alvorlig skadet.[55] De endrede politiske betingelsene hadde også en negativ innflytelse. Storbritannia så ut til å bli en ny motstander, som man frem for alt ikke var teknisk forberedt på. Den manglende utdannelsen av besetningene i de spesielle betingelsene som en innsats mot De britiske øyer ville medføre, den lille rekkevidden og forholdsvis beskjedne kampstyrken av de stående taktiske bombefly til rådighet, tydet på at man ikke i tilstrekkelig grad var forberedt på en slik kamp og utfordring.

Således hadde den frem for alt i Storbritannia mistroisk betraktede oppbyggingen av Luftwaffe frembragt en internasjonal risiko, som selv Luftwaffe ikke mer kunne klare.[A 3]

Organisasjon av opprustningsindustrien[rediger | rediger kilde]

Oversikt over den kompliserte oppbyggingen av opprustningsindustrien.

Ved en analyse av nasjonalsosialistenes fremførte påstand om at deres førerstat var langt overlegen de foraktede vestlige demokratiene når det gjaldt mobilisering av våpenindustrien, kan man bare komme til den konklusjonen at nettopp deres ledelsesstil førte til ineffektivitet i økonomien, noe som først ble overvunnet i 1942 da Albert Speer overtok styringen.[A 4] Ganske vist var de ansvarlige klar over at en fremtidig krig i likhet med første verdenskrig ville bli en langvarig blokade- og utmattelseskrig, og at det var nødvendig at man anskaffet tilstrekkelige reserver og konsentrerte seg sterkere om fremstilling av militære produkter på bekostning av sivil produksjon for å kunne holde ut tilstrekkelig lenge; men den herav følgende konsekvensen av at det kun var en streng sentralisering av beslutningene ved innsettelse av en økonomisk diktator som kunne gi håp om den ønskede seieren, ble ikke fulgt. I stedet ble det til stadighet bygget nye institusjoner som stod i veien for eller kjempet mot hverandre:[56]

  • I 1935 ble det med "Reichsverteidigungsgesetz" besluttet å innføre en generalbefullmektiget for krigsøkonomien. Denne hadde dog kun innflytelse på de krigs- og livsviktige virksomhetene. Ansvaret for de rene våpenfabrikkene ble hos Wehrmacht.
  • Det raskt voksende krigsøkonomi- og opprustningskontoret under OKW, som ble ledet av general Georg Thomas, forsøkte til stadighet å få kontrol over den samlede økonomien. Dog ville Thomas som soldat etablere en "militærisk kommandoøkonomi", hvor allerede undersøkelsesrapporter som Reichswehr hadde beslaglagt i 1923, hadde kommet til den ødeleggende dommen over et økonomisk militærbyråkrati.
  • Med institusjonen for fireårsplanen, som ved innsettelse av stadig nye generalbefullmektigede og omhyggelig avskjærmede spesialområder ble til en selvstendig opprustningsorganisasjon oppstod en sterk konkurranse til den generalbefullmektigede for krigsøkonomien.
  • Et ytterligere kompromiss ble vedtatt i 1938 ved revisjonen av Reichsverteidigungsgesetz hvoretter ledelsen av økonomien i krigstilfelle skulle overgå til ervervsministeren (Reichswirtschaftsminister) som generalbefullmektigede for økonomien. Denne posten ble i likhet med den generalbefullmektigede for krigsøkonomien senere avskaffet.
  • Ledelsen av alle krigsforberedelsene skulle overtas av det nyopprettede "Reichsverteidigungsrat", som Göring skulle være formann for. Oppgavene i tilfelle av krig forble imidlertid uklare. Rådet samlet kun noen få ganger og tok aldri noen viktige beslutninger.
  • Hver av forsvarsgrenene hadde sin egen opprustningsorganisasjon, som uavhengig av hverandre gjennomførte utviklingsprojekter og bestilte krigsutstyr: Det 5 000 mann store "Heereswaffenamt", "Marinewaffenhauptamt" og "Generalluftzeugmeister". Det fantes ikke noe sentralt sted til fastleggelse og fordeling av opprustningsoppgavene.
Den raskt fallende arbeidsløsheten førte snart til akutt mangel på utdannet personale.

Som følge av denne situasjonen vokste antallet av klager fra industrien over den ytterst kompliserte våpenøkonomiske organisasjonen, som gjorde planlegging omtrent umulig. På grunn av de mange instansene kom det til stadige endringsønsker som forsinket og fordyret produksjonen. I tillegg kom en streng håndtert priskontroll som ikke ga virksomhetene noen økonomisk fordel av å rasjonalisere.[A 5] En masseproduksjon ble heller ikke tilstrebet av de militære lederne, fordi man mente at forutsetningen for en seier lå i anvendelsen av våpen av høy kvalitet, og av den grunn godtok man det store forbruket av mangelvarer og arbeidstimer. Den manglende rasjoneringen viste seg f.eks. ved at det før krigen var 136 typer personbiler og 364 typer lastebiler, hvorav det blant de siste kun var en fjerdedel som var utstyrt med de robuste dieselmotorene som også hadde et lavt drivstofforbruk. Selv om Tyskland gjennom en rekke tiltak oppnådde den høyeste veksten i bilproduksjonen, var Tyskland kun på en 15. plass på listen over biler i forhold til innbyggertall i 1939.[A 6] På grunn av produksjonssituasjonen måtte det tas lastebiler fra de sivile beholdningene, men de oppfylte i regelen ikke de militære kravene og deres vedlikehold førte på grunn av det store antallet modeller til logistiske problemer.

På bakgrunn av dette var det ikke plass til kvalitative forbedringer, noe som blant annet tydeliggjøres av det til dels foreldede materiellet som til og med ble bestilt så sent som i 1939. I første omgang holdt man seg tilbake fra å innføre nye våpentyper, da dette ville medføre et fall i produksjonen på grunn av omlegging av produksjonen.

Antall våpen bestilt til hæren for året 1939[57]
Karabin K98 1 143 182 Morter (34 + 36) 11 227 Panzer II 537
Pistol 08 139 224 10 cm Nebelwerfer 155 Panzer III 2 087
Pistol 38 410 600 Lett infanterikanon 18 755 Panzer IV 533
MG 34 61 998 Tung infanterikanon 33 413 Pz.Kpfwg. 38 (t) 475
20 cm Flak 30 2 804 Fjellkanon 36 272 Panzerkommandovogn 190
20 cm stridsvognkanon 30 761 Lett feltartilleri 18 120 Panzeroppklaringsvogn 938
3,7 cm anti-tankkanon 3 286 Lett felthaubits 18 1 784 Lett lastebil 9 959
3,7 cm stridsvognkanon 1 749 Tung felthaubits 18 1 017 Middels tung lastebil 18 946
Tung anti-tankkanon 260 15 cm kanon 18 125 Tung lastebil 3 000
7,5 cm stridsvognkanon 676 21 cm morter 18 564 Artilleritraktor 6 997

Den vel største forhindringen innenfor opprustningsøkonomien var den ekstremt byråkratiske råstoffordelingen, som ble det viktigste styringsorganet i krigsøkonomien. Men feil ved behandlingen av de nesten uoverskuelige datamengdene, katastrofale virkninger av de minste svingningene i en mangelstyring og de talløse spesialtillatelsene betydde at dette systemet til slutt slo feil.

At opprustningsøkonomien tross den organisatoriske forvirringen ikke opplevede store nedganger i de produserede mengdene skyldtes virksomhetenes selvstendige handlemåte, som allerede i egen interesse ignorerte de ofte selvmotsigende forordninger og hamstret råstoffer og arbeidskraft. Man utviklet en stor fleksibilitet i å innstille seg etter byråkratiet og når de leverte råvarene ikke slo til ble de militære ordrene sendt ut eller man skiftet over til sivil produksjon.

Fordeling av industriens produksjon
i prosent (Total = 100)
Grupper 1938 1939
Råstoffer 21 21
Opprustningsvarer 7 9
Bygninger 25 23
Investeringsvarer 16 18
Forbruksvarer 31 29

Bemerkelsesverdig atypiske trekk viste regimet seg med hensyn til belastningen av sivilbefolkningen. Følgelig ble en omstilling til total krigsøkonomi ikke gjennomført på grunn av en ubegrunnet frykt for utilfredshet i befolkningen. Omsorgen for hjemmefronten fikk nasjonalsosialistene til å vike tilbake fra å gjennomføre nødvendige inngrep, slik som stenging av virksomheter eller en - av militærets store krav - reduksjon av den sivile produksjonen. For å etterkomme krav fra den sosialrevolusjonære delen av partiet om å støtte middelstanden ble det videre besluttet en desentralisering av produksjonen, noe som gjorde en overordnet planlegging og styring stadig vanskeligere og økte det allerede eksisterende transportproblemet. På den annen side kunne den forhåndenværende maskinparken ikke utnyttes effektivt, siden den tydelig stigende mangelen på arbeidskraft ikke tillot produksjon i skift. Å avhjelpe dette problemet ved å innsette kvinner i produksjonen var direkte i strid med den nasjonalsosialistiske ideologien, og den statlige familieunderstøttelsen fjernet enhver tilskyndelse til kvinnelig ervervsutøvelse.[A 7]

Man kunne ikke snakke om noen klar befalingsmakt med stram styring av hele økonomien eller om et tett samarbeid mellom samtlige forvaltninger. En avstemning av sivil og militær planlegging fantes slett ikke. I det komplekse flettverket av en økonomi måtte hang til styring, kompetansestridigheter, gammeldags militær tankegang og irrasjonelle politiske inngrep nødvendigvis føre til uhensiktsmessigheter og tap på alle nivåer. Man evnet på ingen måte å omstille seg hurtig til kravene fra en industrialisert krig i samme grad som de vestlige demokratiene, som i regelen utviste en større grad av enighet og samarbeidsevne. I likhet med under første verdenskrig skulle det først alvorlige militære tilbakeslag til før det ble gjennomført en storartet endring av krigsøkonomien.[A 8]

Beskrivelse av opprustningskoordineringen[rediger | rediger kilde]

Hitlers polykrati var i betydelig grad ansvarlig for den ukoordinerte opprustningen.

Opprustningen av Wehrmacht, som på grunn av propagandaen ble oppfattet som velorganisert i utlandet, var i virkeligheten en ukoordinert utvidelse av de enkelte forsvarsgrenene, hvor de enkelte forsvarsenhetenes opprustningsprogrammer ble planlagt uten å konsultere de andre forsvarsgrenene. Et samlet opprustningsprogram for de tre forsvarsgrenene, som var ubetinget nødvendig i en så kompleks sak, eksisterede ikke. Denne manglende koordineringen skyldtes den uoversiktlige organisasjonsstrukturen i den politiske og militære ledelsen. I Hitlers polykrati bredte det seg et byråkrati med overlappende kompetanser, som umuliggjorde ethvert overblikk. I førerstaten var det i en viss forstand ingen ledelse. Ut fra det man vet hadde Hitler frem til krigens utbrudd aldri utstedt en anordning som omfattet hele Wehrmachtområdet og som dermed tillot koordinering av de enkelte opprustningstiltakene. Et annet tungtveiende problem var den militære ledelsens manglende evne til å ta hensyn til landets økonomi som følge av industrialiseringens radikalt endrede forhold til næringslivet. På grunn av de nye perspektivene og Hitlers fantasterier var størstedelen av de ansvarlige så blendet at det økonomiske grunnlaget for opprustningen ikke ble tildelt den nødvendige oppmerksomheten og de grunnleggende forutsetningene ble ganske enkelt skubbet til side. Ved en opprustning som var fri for enhver hindring, syntes alt mulig. Følgelig ble opprustningen, som Hitler betraktet som den viktigste forutsetningen for gjenopprettelsen av Tysklands stormaktsstatus, gjennomført uten noen form for systematikk.[58]

Finansiering av opprustningen[rediger | rediger kilde]

Militærutgiftene steg raskt så kraftig at det ikke lenger var mulig å dekke dem med skatteinntektene. Den enorme opprustningen kunne bare finansieres gjennom statlig låntaging. Ett av de viktigste instrumentene var den såkalte Mefo-vekselen. Til det formålet grunnla fire viktige virksomheter det "Metallurgische Forschungsgesellschaft" (Mefo), som med sin dekkvirksomhet aksepterte opprustningsvirksomhetenes utstedte veksler. Disse vekslene, som ble garantert av staten, ble diskontert i Reichsbank for å unngå en for rask, og av staten fra 1939 ikke lenger gjennomførbar, innløsning. Frem til 1938 ble det utstedt veksler i en størrelsesorden på 12 milliarder RM, og fiskalt sett var de en kreditt fra opprustningsindustrien til riket. Mellom 1934 og 1936 dekket Mefo-vekslene rundt 50 % av opprustningsutgiftene. Totalt sett var det frem til 1939 omkring 20 %.[59] Dessuten ble militærets utbygging finansiert gjennom en utvidelse av pengemengden og utstedelse av skattkammerbevis. En ytterligere tilgang av likviditet stammet fra oppsparing i befolkningen, som steg i takt med den økonomiske gjenopprettingen. Denne pengesparingen ble som følge av bankenes mangel på alternativer og uten sparernes viten plassert i statspapirer med lange frister.

Den politiske ledelsen anså opprustningsfinansieringen for å være et sekundært problem, så utover president for Reichbank Hjalmar Schacht, som i januar 1939 tok avskjed, var det kun få kritikere som pekte på den stigende faren for inflasjon og den voksende gjelden. Følgelig utgjorde den samlede statsgjelden i slutten av 1938 omkring 40 milliarder RM.[A 9] Ved krigens utbrudd var det utover 500 millioner RM ingen gull eller valutareserver til rådighet lenger. Til sammenligning hadde Storbritannia og Frankrike reserver på 6,8 milliarder USD, noe som omregnet i kjøpekraft svarte til omkring 27 milliarder RM.[60]

Opprustningsutgiftene, som ikke alltid kan deles inn i direkte og indirekte utgifter (og som derfor varierer i størrelsen), utgjør følgende:

Oversikt over de ulike oppgjorte opprustningsutgiftene i Tyskland (i mrd. RM)
År W. Boelcke
Die Kosten von Hitlers Krieg[61]
W. Fischer
Wirtschaftspolitik Deutschlands[62]
A. Schweitzer
Big Business[63]
B. Carroll
Design for total War[64]
D. Eichholtz
Deutsche Kriegswirtschaft[65]
Finanzminister
Schwerin v. Krosigk[66]
Beregnet gjennomsnitt
1932 0,6 0,8 0,6 0,7
1933 1,9 0,7 1,9 1,5 0,7 1,34
1934 4,1 4,2 4,4 4,1 2,8 3,7 3,9
1935 5,5 5,5 5,9 6,0 5,5 5,3 5,6
1936 10,3 10,3 10,7 10,8 11 9,6 10,4
1937 11,0 11,0 14,5 11,7 14,1 10,9 12,2
1938 17,2 17,2 20,3 17,2 16,6 16,3 17,5
1939 11,9 [R 1] 32,3 13,9 [R 2] 30,0 16,3 [R 3] 14,0 [R 4]
Sum 61,9 [R 5] 81,2 [R 6] 69,8 [R 7] 81,7 [R 8] 67,8 [R 9] 46,5 [R 10] 66,5 [R 11]

Referanser til oversikten over opprustningsutgiftene:

  1. ^ Utgifter inntil krigens start.
  2. ^ Fra april til krigens start.
  3. ^ Fra april til krigens start.
  4. ^ Inntil krigens start.
  5. ^ Dette tallet kan ses som den nøyaktig beregnede summen av Wehrmachts direkte opprustningsutgifter frem til krigens utbrudd. De ofte nevnte 90 mrd. RM, som Hitler omtalte i sin tale på riksdagen den dag krigen brøt ut, var propaganda.
  6. ^ 1933 – 1939. Som indirekte opprustningsutgifter kan ytterligere 3-4 mrd. RM medregnes.
  7. ^ April 1934 til krigens start. Her kan man tilsvarende medregne ytterligere opprustningsutgifter i størrelsesordenen 3-4 mrd. RM.
  8. ^ 1933 – 1939
  9. ^ 1933 til krigens utbrudd. Medregner man i tillegg utgifter for delstater og kommuner til opprustningen får man en sum på 78 mrd. RM.
  10. ^ 1933 – 1938. Tallene fra finansministeren kan man alt etter omstendighetene anse for å være for lave, på grunn av selvrettferdiggjørelse.
  11. ^ Gjennomsnitt av spalte 1,3 og 5, som omfatter tidsrommet fra 1933 til krigens start.

Wehrmacht ved krigens utbrudd[rediger | rediger kilde]

Den tyske Wehrmacht var av en meget forskjelligartet størrelse ved krigens utbrudd. Det er et faktum at «Wehrmacht, som gjennom en sentralt organisert prosess hadde blitt utstyrt med de mest moderne våpen og som formentlig lett kunne beseire de omkringliggende landene», ikke eksisterte. Oppbyggingen av forsvaret hadde ikke avsluttet i 1939. Det er også ubestridelig at Wehrmacht fra sin grunnleggelse til krigens utbrudd hadde vokst med enestående fart til en enorm styrke i krigshistorien. I alt omfattet styrken 4 556 000 mann ved krigens utbrudd, som fordelte seg på:

Imidlertid var det graverende forskjeller mellom den numeriske styrken og kvaliteten av de kjempende troppene. Således bestod hæren, som ifølge den tyske krigsdoktrinen skulle bære den største byrden i kampene, kun av 730 000 aktive og fullt utdannede soldater. I marinen var det 78 000 og i Luftwaffe 332 000 mann. Den tyske styrkens utdannelsesstatus var som følger:

Aktive tropper
Profesjonelle / vernepliktige
Reserve I
Årgang 1914 og yngre
Reserve II
Årgang 1913 og eldre
Krigsveteraner
Landwehr (årgang 1894 – 1900)
Fremdeles ikke-utdannede
Årgang 1906/07 og 1918/19
Wehrmacht-samlet styrke
1 131 000 647 000 770 000 1 200 000 808 000 4 556 000

Sammen med ordenspoliti, havnepoliti, hjelpepoliti (SDH), luftbeskyttelsestjeneste (LSD), forsterket postbeskyttelse, vaktvern fra SS, teknisk katastrofehjelp, grensetropper og den forsterkede grensebevoktningstjenesten (VGAD) var omkring 6 mill. personer innsatt i militæret og beskyttelse av riksområdet.[67]

Hæren[rediger | rediger kilde]

Ved krigens begynnelse bestod felthæren av 2,8 mill. mann.

Den voldsomme økningen fra den begrensede 100 000 manns hæren i Versaillestraktaten til den innsatsklare hæren i fredstid fremkom slik:[68]

  • Siste del av 1934: 250 000 mann (21 infanteri- og 3 kavaleridivisjoner)
  • Siste del av 1935: 400 000 mann (24 infanteri-, 3 panser og 2 kavaleridivisjoner)
  • Siste del av 1936: 520 000 mann (36 infanteri- og 3 panserdivisjoner)
  • Siste del av 1937: 550 000 mann (32 infanteri-, 4 motoriserte infanteri- og 3 panserdivisjoner)
  • Siste del av 1938: 570 000 mann (Mobiliseringavsnitt 1938 ble overført til tidlig i 1939)
  • Sommer 1939: 730 000 mann.

Ved krigens begynnelse hadde felthæren en styrke på 2 758 000 mann. De planlagte 43 divisjonene ifølge augustprogrammet stod overfor 52 divisjoner som fordelte seg på 35 infanteri-, 4 motoriserte infanteri-, 6 panser-, 4 lette- og 3 fjelldivisjoner. I tillegg kom 51 infanteridivisjoner som skulle mobiliseres til krigshæren, så de 102 først planlagte divisjonene var nå blitt til 103. De 3,7 millioner mennene som var klare for tjeneste fordelte seg på :[69]

  • 2 758 000 mann i felthæren,
    • 2 108 000 mann i kampenheter,
    • 223 000 mann i stasjonære grense- og festningstropper,
    • 427 000 mann i konstruksjonstropper (disse fortrinnsvis ikke-utdannede og ubevæpnede mennene ble i 1939 flyttet fra Reichsarbeitsdienst og underlagt hæren),
  • rundt 1 mill. mann i reservehæren og
  • 23 000 mann i Waffen-SS (SS-Verfügungstruppe ble den 19. august 1939 underordnet hærens øverstbefalende).

Den materielle utrustningsgraden, som ikke på alle punkter kan likestilles med innsatsberedskapen, var som følger:[70]

Hærens utrustningsgrad i slutten av 1939
Pistoler (08 og 38) 630 000 Lett morter 36 5 062 Panzer I 1 305
Karabiner 98k 2 569 300 Tung morter 34 3 959 Panzer II 991
MP 38/40 5 711 Nebelwerfer 10 cm und 15 cm 179 Panzer III 151
Maskingevær 103 300 Lett infanterikanon 2 931 Panzer IV 143
Panzerrifler (38,39,41) 62 Stor infanterikanon 367 Pz.Kpf.Wg. 35(t) 125
2 cm Flak 30 895 Fjellkanon 213 Pz.Kpf.Wg. 38(t) 122
3,7 cm Flak 63 Lett feltkanon 18 20 Observ.- / Kommandovogn 1 076
3,7 cm Pak 10 560 Lett felthaubits 4 919 Artilleritraktorer 5 200
4,7 cm Pak (t) - Stor felthaubits 18 2 434
Pak 38 - 10 cm kanon 18 400
15 cm kanon 18 25
Tung artilleri 47
Infanteri-ammunisjon 6 665 459 000 Artilleri-ammunisjon 29 363 000 Panser og Pak-ammunisjon 35 793 000

Et graverende problem som først ble tydelig senere i krigen, handlet om reservene. Siden kaserneinfrastrukturen og det forhåndenværende utdannelsespersonalet ikke tillot samtidig utdannelse av flere årganger betydde mangelen på utdannede reserver alvorlige problemer under en lengrevarende krig. Ved krigens start hadde man helt klart tilstrekkelige reserver i aldersgruppen mellom 35 og 45 år, som imidlertid bare kunne innsettes i sikringsstyrker og indre områder. En nevneverdig erstatning for aldersgruppen mellom 18 og 35 år var derimot ikke til rådighet.[71] Et annet forhold som også rammet marinen og Luftwaffe var mangelen på spesialister. På grunn av mekaniseringen av militæret var det behov for stadig mer komplisert utstyr, og dermed spesielt utdannet personell til betjening og vedlikehold. Men de var likeså etterspurt i våpenindustrien. Som følge av dette ble kravene til erstatningspersonell senket allerede ved krigens utbrudd, så selv de som var utstødt i vanære (men ikke de med delvis jødisk bakgrunn), kunne gjeninntre.[72]

Personellstrukturen i infanteridivisjonene ved krigens begynnelse[34]
(Tallangivelser i %)
Type 1. bølge
(35 divisjoner)
2. bølge
(16 divisjoner)
3. bølge
(21 divisjoner)
4. bølge
(14 divisjoner)
Aktivt personell 78 6 - 9
Reserve I
Utdannet etter 1920, under 35 år
12 83 12 21
Reserve II
3 måneders trening, under 35 år
6 8 46 46
Landwehr
Krigsveteraner født i 1894-1900 eller
ikke veteraner inntil 45 år
4 3 42 24

Som følge av mangel på materiell og det vekslende utdannelsestilbudet kunne ikke alle divisjoner stilles opp i samme styrke og sammensetning og utrustes med samme våpen. Således bestod de 51 divisjonene som til nå ikke hadde blitt mobilisert i sommeren 1939 av tre forskjellige typer, såkalte bølger (Wellen), som skilte seg ut enormt i kampkraft. Den materielle utrustningen og kampkraften i 3. og 4. bølge var så liten at de hovedsakelig ble innsatt som stasjonære divisjoner eller som reserveenheter. Selv mange av de 35 divisjonene fra fredstidshæren i 1. bølge var ved krigens utbrudd heller ikke oppe på full styrke.[73]

Dessuten var lagrene av ammunisjon, reservedeler og andre forsyninger utilstrekkelige. Fredshæren kunne ganske sikkert i noen grad utstyres med den nødvendige utrustningen, men OKWs krav om ammunisjonsbeholdning nok til fire måneders krig for krigshæren var langt fra nådd. Følgende mangler på ulike ammunisjonstyper var gjeldende:[34]

  • Infanteriammunisjon: 60 %
  • 2 cm Flak- hhv. stridsvognsammunisjon: 70 hhv. 95 %
  • Morterammunisjon: 90 %
  • Infanterikanonammunisjon: 70 %
  • Let felthaubitsammunisjon: 60 %
  • Tung felthaubitsammunisjon: 45 %.

At det etter krigens begynnelse – noe deler av militærledelsen hadde ventet – ikke inntraff en mangel på ammunisjon, skyldtes den uventet hurtige avslutningen på de innledende Blitzkrieg-felttogene og det dermed ytterst små forbruket av ammunisjon.

Marinen[rediger | rediger kilde]

I motsetning til hæren hadde marinen ingen problemer med å dekke behovet for offiserer. Offiserskorpset bestod i 1933 av 1 100 offiserer og hadde ved krigens start vokst til 4 400. Personellet utgjorde 15 000 mann i starten av 1933 , og hadde frem til krigens begynnelse vokst til 78 000 – en femdobling.[74] Etter de trinnvist gjennomførte mobiliseringene i løpet av sommeren hadde den samlede styrken ved krigens begynnelse vokst til 150 000 mann. Den langsomme oppbyggingen av marinens utilstrekkelige skipsflåte foregikk på følgende måte:

Slagskip Panserskip Tunge kryssere Lette kryssere Jagere Torpedobåter Ubåter
1. april 1934 1 5 12
1. september 1939 2 3 1 6 21 12 57

Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 3. september 1939 dro Raeder, som krigen kom «fem år for tidlig» for, den konklusjon over Kriegsmarines opprustning at: «Hva marinen angår, er den naturligvis ennå ikke på noen måte tilstrekkelig utrustet til å kjempe mot England … Overflateenhetene er fortsatt i så få antall og styrker at de – selv hvis alle styrker settes inn – kun kan dø med ære.»[75] Denne negative vurderingen av situasjonen avspeilet resultatet av en opprustningspolitikk som ikke kunne følge en konsekvent linje i forhold til langfristede byggeplaner og kortfristede politiske beslutninger. Etter krigens utbrudd ble byggingen av så godt som alle overflateskip annullert. Instruks nr. 1 av 31. august 1939 om marinens krigføring var ganske kort: "Kriegsmarinen fører handelskrig med tyngdepunktet mot England."[76]

Flyvåpenet[rediger | rediger kilde]

Vekst i personell[77]
1933 1935 1939
Offiserer 250 1 100 15 000
Underoffiserer
og mannskap
2 000 17 000 370 000

På grunn av totalforbudet mot Luftwaffe kunne dette i motsetning til de to andre forsvarsgrenene ikke bygge ut fra eget forhåndenværende personell, så økningen av personell med alle dens uheldige sider kom her sterkest til uttrykk. Følgelig måtte offisersutdannelsen allerede i 1935 reduseres fra tre til to år. I tidens løp foregikk det en så voldsom utvidelse av personellet at offiserskorpset fra det tidspunktet hvor Luftwaffe ble avdekket i 1935 til krigens utbrudd vokste til det trettendobbelte. Når man tenker på at etableringen av et homogent offiserskorps og innføring i den nye kompliserte teknikken er en langvarig prosess og at størstedelen av offiserskorpset bestod av tidligere hæroffiserer som ikke hadde erfaring med flyging, må man vurdere kvaliteten av dette korpset skeptisk. Som følge av den umåtelige økningen og de herav følgende store utsvingene i personellstyrken var en konsolidering av styrken ikke mulig etter 1935.[47]

Flyproduksjon i Tyskland[78]
År I alt Herav krigsfly
1932 36
1933 368
1934 1 968 840
1935 3 183 1 823
1936 5 112 2 530
1937 5 606 2 651
1938 5235 3350
1939 8 295 4 733

Også flyproduksjonen hadde enorme vekstrater, selv om det i 1938 kom til et fall på grunn av mangel på råstoffer siden den stagnerende produksjonen fra 1936. Det intensive oppbyggingstempoet fremgår dessuten av den voldsomme veksten i nyoppstilte enheter, hvor de særdeles høye vekstprosentene oppstod som følge av deling av eksisterende enheter:[47]

  • 1933: 3 skvadroner
  • 1934: 14 skvadroner
  • 1935: 49 skvadroner
  • 1936: 109 skvadroner
  • 1937: 214 skvadroner
  • 1938: 243 skvadroner (2 180 fly ved fronten)
  • 1939: 275 skvadroner (sommer)

Luftvernsartilleriet (Flak) hadde også høyere vekstrater. Fra elleve avdelinger ved avsløringen vokste det til 60 med 68 000 mann ved utgangen av 1938. For luftvarslingsgruppen forholdt det seg likeledes. Den vokste fra seks til 102 kompanier med 35 500 mann i samme tidsrom.[47]

I august 1939 gjorde 373 000 mann tjeneste i Luftwaffe, og disse fordelte seg slik:

  • 208 000 mann til flygende enheter (herunder 20 000 besetningsmedlemmer)
  • 107 000 mann i luftvernsartilleriet og
  • 58 000 mann til luftvarsling.

Ved mobiliseringstiltak ble troppestyrken økt til 677 000 mann ved krigens begynnelse, fortrinnsvis ved tredobling av Flaktroppene dersom utstyr fantes på lager.

Operasjonsberedskap i de flygende enhetene ved krigens begynnelse[A 10]
Jagerfly &
tunge jagerfly
Stupbombere
& jagerbombere
Bombefly &
raske bombefly
Rekognosering:
observasjons- og langdistansefly
Transportfly
uten svevefly
Andre
kurérfly, marinefly, osv.
I alt
i 302 skvadroner
Operasjonsklare 1 082 377 1 105 541 502 225 3 832
Ikke operasjonsklare 148 23 105 120 42 18 456
Besetninger klare til innsats 980 345 1 045 459 539 201 3 569

Operasjonsberedskapen blant de omkring 11 700 i frontbesetningene var forholdsvis høyt, selv om ikke alle flymaskinene kunne bemannes. Dessuten ble luftforsvarsandelen økt betraktelig i forhold til det første opprustningsprogrammet, ettersom de 21 Flakregimentene med deres 2 600 store og 6 700 middels store og lette flakkanoner og deres 3 000 Flakscheinwerfern rådet over 107 000 mann eller nesten en tredjedel av det aktive stampersonell på 370 000 mann. Dessuten kunne Luftwaffe disponere over 133 flyplasser, 49 ammunisjonsverk og 13 store lagre med drivstoff.[47]

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Til tross for Hitlers «fredstaler» førte den massive opprustningen til en skjerpelse av de internasjonale forbindelsene og en endring av maktkonstellasjonene, slik at en krig var usannsynlig og at den kunne begrenses til en lokal konflikt dersom en slik først brøt ut. Til en slik situasjon var ikke opprustningspolitikken i 1939 tilstrekkelig.[34] Således utviklet opprustningen en egen dynamikk og utgjorde i seg selv en fare for landet. Som følge av den forverrede utenrikspolitiske situasjonen så militæret ingen alternativ til opprustning.[79]

Spørsmålet om en hær i høyeste krigsberedskap i det hele tatt kunne finansieres, som sjefen for Heeresamt stilte i 1936, forstummet raskt siden Hitler allerede hadde bekjentgjort sin hensikt om å sette Wehrmacht inn i en utvidelse av det tyske Lebensraum senest fra 1943.[80] Wehrmacht hadde stor kapasitet til å angripe først, noe som var i overensstemmelse med den planlagte Blitzkrieg-doktrinen som gikk ut på å beseire en diplomatisk isolert fiende ved få, men voldsomme slag. Ved hjelp av den praktiserte opprustningen i bredden lyktes det Tyskland i løpet av kort å bringe styrkene opp på et stort antall, men på grunn av manglende koordinering av opprustningen og bibeholdelse av fredsøkonomien – selv etter krigens utbrudd – var opprustningsindustriens kapasitet begrenset og en opprustning i dybden og en utbygging av våpenlagre kunne derfor ikke gjennomføres.[81] Selv militærledelsen betegnet i sommeren 1939 Wehrmacht som ikke krigsklar.[82] I løpet av den stadig mer langvarige og av den grunn ikke-planlagte konflikten viste det seg at Wehrmacht ikke var rustet til å føre en lang verdenskrig på flere fronter. Det forspranget som landet hadde oppnådd på visse delområder innenfor miliæret, forsvant fordi tyskerne unnlot å gjennomføre en hurtig og total mobilisering av økonomien.[83]

Selv den dag i dag vurderes opprustningens forløp forskjellig. Eldre forskning understøtter økonomihistorikeren Alan S. Milwards formulerte tese om «Blitzkriegsøkonomi».[84] Teorien forklarte den lille økonomiske mobiliseringsgraden med en påstått genial økonomisk politikk fra Hitlers side, der de få ressursene ved behendig bruk av krefter etter de enorme investeringene skulle overvinnes gjennom en flukt fremad. Gjennom utbytting av de derved erobrede områdene skulle det neste korte felttoget gjøres klart. Krigen skulle således så å si ernære krigen.[85] Nyere historieforskning antar at den nasjonalsosialistiske ledelsen hele tiden hadde gått for en langvarig krig og total mobilisering, men at dette slo feil på grunn av ineffektivitet og en manglende erkjennelse av at det økonomiske potensialet var for beskjedent til å føre en verdenskrig.[86]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edward W. Bennett: German Rearmament and the West, 1932-1933. Princeton Univ Pr, 1979, ISBN 0691052697.
  • Barton Whaley: Covert German Rearmament 1919-1939: Deception and Misperception. University Publications of America: 1. utg., 1984, ISBN 0890935424.
  • Wilhelm Deist: Die Aufrüstung der Wehrmacht. i: Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg. Utgitt av Militärgeschichtlichen Forschungsamt. Bind 1: Ursachen und Voraussetzungen der deutschen Kriegspolitik. Stuttgart 1979, ISBN 3-421-01934-7.
  • Bernhard R. Kroener: Die personellen Ressourcen des Dritten Reiches. og Rolf-Dieter Müller: Die Mobilisierung der deutschen Wirtschaft für Hitlers Kriegsführung. In: Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg. Utgitt av MGFA. Bind 5/1: Organisation und Mobilisierung des deutschen Machtbereichs. Deutsche Verlagsanstalt 1988, ISBN 3-421-06232-3.
  • Burkhart Mueller-Hillebrand: Das Heer 1933-1945. Bind I: Entwicklung des organisatorischen Aufbaues. Mittler-Verlag, Darmstadt 1954.
  • Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik. Oldenbourg-Verlag 1998, ISBN 3-486-55978-8
  • Michael Salewski: Die Deutschen und die See. Franz-Steiner-Verlag, 2002, Teil I, ISBN 3-515-07319-1 und Teil II, ISBN 3-515-08087-2.
  • Karl-Heinz Völker: Die Deutsche Luftwaffe 1933-1939. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1967.
  • Rolf-Dieter Müller u. Hans-Erich Volkmann: Die Wehrmacht. Mythos und Realität. Oldenbourg-Verlag 1999, ISBN 3-486-56383-1
  • Wilhelm Deist: Militär, Staat und Gesellschaft. Studien zur preußisch-deutschen Militärgeschichte. Oldenbourg-Verlag, 1991, ISBN 3-486-55920-6.
  • Marian Zgorniak: Europa am Abgrund – 1938. LIT-Verlag, 2002, ISBN 3-8258-6062-0.
  • MGFA: Das Zeitalter der Weltkriege. Völker in Waffen. Oldenbourg-Verlag, 2007, ISBN 3-486-58099-X.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rainer Wohlfeil u. Edgar Graf von Matuschka: Reichswehr und Republik (1918–1933). Bernard & Graefe 1970, ISBN 3-7637-0304-7, s. 207ff.
  2. ^ Wohlfeil/Matuschka: Reichswehr und Republik. s. 218ff.
  3. ^ Det snakkes om en "sensationellen Wende" i Müller/Volkmanns bok Die Wehrmacht. Mythos und Realität. s. 79
  4. ^ Ernst Hansen Reichswehr und Industrie. Rüstungswirtschaftliche Zusammenarbeit und wirtschaftliche Mobilmachungsvorbereitungen 1923 - 1932. Boldt-Verlag 1978, ISBN 3-7646-1686-5, s. 64ff.
  5. ^ Som ingen andre forandret Groener Reichswehr. Iflg. Hürter: Wilhelm Groener. s. 355ff.
  6. ^ 78 rekognoseringsfly, 54 jagerfly og 18 bombefly, se Mueller-Hillebrand: Das Heer 1933-1945. Band I, s. 19f.
  7. ^ Müller/Volkmann: Die Wehrmacht. Mythos und Realität. s. 81.
  8. ^ Simson hadde monopol på fremstilling av lette maskingevær, jf. Wolf Gruner: Deutsches Reich 1933-1937. ISBN 3-486-58480-4, s. 372.
  9. ^ Denne lenge undervurderte konstateringen er nevnt i f.eks.: Hürter: Wilhelm Groener. s. 106
    Rüdiger vom Bruch og Brigitte Kaderas: „Wissenschaften und Wissenschaftspolitik: Bestandsaufnahme zu Formationen, Brüchen und Kontinuitäten in Deutschland des 20. Jahrhunderts.“ Franz-Steiner-Verlag 2002, ISBN 3-515-08111-9, s. 265
  10. ^ Avskrift i NS-Archiv.de av Liebmann-opptegnelsene.
  11. ^ Memorandumet ble utformet av sjefen for hærens ledelse (Kurt von Hammerstein-Equord) og av sjefen for troppekontoret (Wilhelm Adam). MGFA: bind 1, s. 400.
  12. ^ Alle tall fra MGFA: DRZW, bind 1, s. 401f.
  13. ^ Hitler var frem til det siste tilhenger av en avtale (som han senere allikevel ville endre), da han var klar over sin egen militære svakhet og mente at det vil være feil å kreve mer enn vi teknisk og økonomisk rent faktisk kan anskaffe. se MGFA: DRZW, bind 1, s. 398
  14. ^ MGFA: DRZW, bind 1, s. 243f.
  15. ^ Deist: Militär, Staat und Gesellschaft. s. 307.
  16. ^ MGFA: Das Zeitalter der Weltkriege. s. 262.
  17. ^ MGFA: DRZW, bind 1, s. 418.
  18. ^ Forstudiene ble utført av Beck og godkjent av Fritsch, som på sin side krevde 36-40 divisjoner. Se Klaus-Jürgen Müllers bok General Ludwig Beck. Studien und Dokumente zur politisch-militärischen Vorstellungswelt und Tätigkeit des Generalstabschefs des deutschen Heeres 1933-1938. Boldt-Verlag 1980, ISBN 3-7646-1785-3, s. 202ff.
  19. ^ Proklamation der Reichsregierung an das deutsche Volk bezüglich der Einführung der allgemeinen Wehrpflicht. Fra 16. mars 1935. På documentarchiv.de eller Deutsches Reichsgesetzblatt Teil I 1867–1945, s. 375; på Österreichischen Nationalbibliothek (ÖNB).
  20. ^ Vedrørende Hitlers løfte, se punkt 4 i Liebmann-Abschrift - Med loven skjedde det en rekke navneforandringer fra og med sommeren: Reichswehr ble til Wehrmacht, troppekontoret Truppenamt ble til Generalstab og lederne av de tre forsvarsgrenene ble til øverstbefalende.
  21. ^ a b MGFA: DRZW, bind 1, s. 420.
  22. ^ Som hovedårsaker oppgir den et års forsinket verneplikt, som allerede var krevd i 1933, samt fraværet av de divisjonene som var stilt opp på vestfronten. MGFA: bind 1, s. 420.
  23. ^ For økningen, se MGFA: bind 1, s. 421 | For mer utfyllende tekst, se s. 433
  24. ^ Det dreide seg om i alt 45 000 mann. Utdannelsen av de kasernerte kompaniene hadde allerede fra slutten av 1933 hatt militær karakter. Se Rudolf Absolons bok Die Wehrmacht im Dritten Reich. Aufbau, Gliederung, Recht und Verwaltung. bind III, Oldenbourg-Verlag 1975, ISBN 3-486-41567-0, s. 31ff.
  25. ^ Rüdiger von Manstein: Erich von Manstein. Soldat im 20. Jahrhundert: Militärisch-politische Nachlese. Bernard & Graefe-Verlag 1994, ISBN 3-7637-5214-5.
  26. ^ Deist: Militär, Staat und Gesellschaft. s. 324.
  27. ^ Hæren i 1914 bestod av 87 divisjoner og 44 landevernsbrigader. Se Deists bok Militär, Staat und Gesellschaft. s. 326.
  28. ^ MGFA: DRZW, bind 1, s. 439
  29. ^ MGFA: bind 1, 1936: s. 432; 1937-1939: s. 442ff.
  30. ^ Flere ganger nevnt i MGFA: bind 1, s. 415, 422, 431, 435, 437 og 444
  31. ^ Utover augustprogrammet skulle det ifølge AHA årlig tillegges utskiftningsomkostninger i en høyde på 700 millioner RM. jf. MGFA: s. 434
  32. ^ MGFA: bind 1, s. 435.
  33. ^ Meddelelse fra den øverstkommanderende til rikskansleren i MGFA: bind 1, s. 445
  34. ^ a b c d e Mueller-Hillebrand: Das Heer 1933-1945. bind I, s. 37(a), s. 20(b), s. 70(c), s. 128(d), s. 126(e)
  35. ^ MGFA: bind 1, Verzögerung: s. 446; Ausstattungsmisere: s. 447
  36. ^ Salewski: Die Deutschen und die See.» Teil 2, s. 137
  37. ^ a b c d e f g Jost Dülffer: Weimar, Hitler und die Marine. Reichspolitik und Flottenbau 1920-1939. Droste-Verlag 1973, ISBN 3-7700-0320-9, s. 248f(a), s. 566(b), s. 313(c), s. 389(d), s. 568f.(e), s. 458ff.(f), s. 504ff.(g)
  38. ^ Salewski: Die Deutschen und die See. s. 134
  39. ^ MGFA: DRZW, bind 1, s. 458
  40. ^ Erminio Bagnasco: U-Boote im 2. Weltkrieg. Motorbuch-Verlag, Stuttgart 1994, ISBN 3-613-01252-9, s. 56
  41. ^ a b c Michael Salewski: Die deutsche Seekriegsleitung 1935 – 1945. Bernard & Graefe Verlag 1985, ISBN 3-7637-5168-8
  42. ^ Rolf Güth: Die Marine des deutschen Reiches 1919-1939. Bernard & Graefe Verlag 1982, ISBN 3-7637-5113-0, s. 157
  43. ^ I Z-planen ble også de allerede planlagte og klare skipene tatt medregnet. Den opprinnelige planen omfattet fortsatt åtte hangarskip. Se Robert Bohns bok Neutralität und totalitäre Aggression. Franz Steiner Verlag 1991, ISBN 3-515-05887-7, s. 60
  44. ^ MGFA: DRZW, bind 1, s. 468
  45. ^ MGFA: bind 1, s. 450
  46. ^ Gert Sandhofer: Das Panzerschiff A und die Vorentwürfe von 1920–1928. i: "Die Marine des Deutschen Reiches 1919-1939." Bernard & Graefe-Verlag 1972, ISBN 3-7637-5117-3, s. 83.
  47. ^ a b c d e f g h i j Völker: Die deutsche Luftwaffe 1933-1939. , s. 15f.+229(a), s. 58(b), s. 131(c), s. 170(d), s. 201(e), s. 138(f), s. 99+121(g), s. 31, 48, 102f.(h), s. 106+111ff.(i), s. 182+193(j).
  48. ^ Luftflåten skulle bestå av 400 bombefly med en rekkevidde på 800 km og en bombelast på minst to tonn og ti rekognoseringsskvadroner, se MGFA: DRZW, bind 1, s. 475f.
  49. ^ a b c d Edward L. Homze: Arming the Luftwaffe. The Reich Air Ministry and the German Aircraft Industry 1919 - 1939. Nebraska Press 1976, ISBN 0-8032-0872-3, s. 74f.(a og b), s. 78 u. 184(c), s. 222ff.(d), s. 145(e).
  50. ^ Zgorniak: Europa am Abgrund. s. 58.
  51. ^ Synspunkt i MGFA: bind I, s. 483
  52. ^ L.Dv. 16 → Rolf Schabel: Die Illusion der Wunderwaffen. Oldenbourg-Verlag 1994, ISBN 3-486-55965-6, s. 79
  53. ^ Guido Knopp, Friederike Dreykluft: Hitlers Krieger. Goldmann, München 2000, ISBN 3-442-15045-0, s. 337
  54. ^ MGFA: DRZW bind 1, s. 488f.
  55. ^ (Lettere skadet: 211 menn) se MGFA: bind 5/1, s. 717
  56. ^ Om organisasjonene, se MGFA: bind 5/1, 2.Teil: „Die Mobilisierung der deutschen Wirtschaft für Hitlers Kriegsführung.“ s. 349ff.
  57. ^ Så godt som ingen planmål ble nådd. Se MGFA: bind 5/1, s. 408
  58. ^ Vurdering i MGFA: DRZW, bind 1, s. 497ff.
  59. ^ Zgorniak: Europa am Abgrund., s. 34
  60. ^ MGFA: bind 1, s. 362
  61. ^ Willi A. Boelcke: Die Kosten von Hitlers Krieg:Kriegsfinanzierung und finanzielles Kriegserbe in Deutschland 1933-1948. Schöningh-Verlag 1985, ISBN 3-506-77471-9, s. 28
  62. ^ Wolfram Fischer: Deutsche Wirtschaftspolitik 1918-1945. Leske-Verlag 1968, ISBN 3-7850-0073-1, s. 102
  63. ^ Arthur Schweitzer: Big Business in the Third Reich. Indiana University Press 1977, ISBN 0-253-10670-2, s. 331
  64. ^ Berenice Carroll: Design for Total War, Arms and Economics. Walter de Gruyter 1968, ISBN 90-279-0299-2, s. 184
  65. ^ Dietrich Eichholtz: Geschichte der Deutschen Kriegswirtschaft. Akademie-Verlag 1969, ISBN 3-598-11635-7, s. 31
  66. ^ Angaben des Reichsfinanzminister Schwerin von Krosigk im Wilhelmstraßen-Prozess; zit. nach Rene Erbe: Die nationalsozialistische Wirtschaftspolitik 1933 - 1939 im Lichte der modernen Theorie. Polygraphischer Verlag 1958
  67. ^ Alle tall fra MGFA: DRZW, bind 5/1, s. 731
  68. ^ Tall fra MGFA, bind 1, s. 410ff.; Mueller-Hillebrand: Das Heer 1933-1945. bind I, s. 66.
  69. ^ Tallene varierer mellom 3,706 mill. (MGFA, bind 5/1, s. 731) og 3,731 mill. (Mueller-Hillebrand, "Heer", s. 66) mann. Tallene for felthæren er til gjengjeld overensstemmende.
  70. ^ MGFA: bind 5/1, s. 554 (På grunn av mangler i den daværende statistikken kan det hende at det er forskjeller i forhold til andre tallangivelser (først og fremst for antall stridsvogner))
  71. ^ MGFA: bind 5/1, s. 728.
  72. ^ MGFA: bind 5/1, s. 732.
  73. ^ MGFA: bind 1, s. 448.
  74. ^ Rolf Güth: Organisation der Marine in Krieg und Frieden 1913–33. i: "Deutsche Marinegeschichte der Neuzeit." ISBN 3-7637-0307-1, s. 347ff.
  75. ^ Müller/Volkmann: Die Wehrmacht. Mythos und Realität. s. 270.
  76. ^ Gerhard Koop: Schiffsklassen und Schiffstypen der deutschen Marine. bind 5, Bernhard & Graefe-Verlag, Bonn 1994, ISBN 3-7637-5923-9 , s. 294.
  77. ^ MGFA: DRZW, bind I, s. 479
  78. ^ MGFA: bind I, s. 242
  79. ^ MGFA: bind 1, s. 418.
  80. ^ Fromm krevde en oppbremsing av opprustningen dersom det ikke var konkrete planer om å sette inn Wehrmacht. MGFA: DRZW bind 1, s. 436
  81. ^ MGFA: Das Zeitalter der Weltkriege., s. 262
    Fazit Ineffizienz se: Müller/Volkmann: Die Wehrmacht. s. 102.
  82. ^ Vurdering av bl.a. Klaus-Jürgen Müller: Das Heer und Hitler. Oldenbourg-Verlag 1988, ISBN 3-486-55350-X, s. 407ff.
    Gotthard Breit: Das Staats- und Gesellschaftsbild deutscher Generale beider Weltkriege im Spiegel ihrer Memoiren. Boldt-Verlag 1973, ISBN 3-7646-1576-1, s. 185ff.
  83. ^ Av den grunn produserte Storbritannia flere fly enn Tyskland allerede i sommeren 1939, og ett år senere hadde britene 50 % flere fly enn tyskerne til rådighet. I tillegg kommer den sovjetiske og amerikanske kapasiteten, som fra midt i krigen ble utnyttet på sitt beste. Richard Overy: Die Wurzeln des Sieges. Rowohlt-Verlag 2002, ISBN 3-499-61314-X, s. 425.
  84. ^ Se Alan S. Milward: Der Einfluß ökonomischer und nicht-ökonomischer Faktoren auf die Strategie des Blitzkrieg. Opptrykt i: Wirtschaft und Rüstung am Vorabend des Zweiten Weltkrieges. Utgitt av Forstmeier/Volkmann, Droste 1975, ISBN 3-7700-0399-3, s. 189-201
  85. ^ Timothy Mason: Sozialpolitik im Dritten Reich. Arbeiterklasse und Volksgemeinschaft. Westdeutscher Verlag 1977, ISBN 3-531-11364-X, s. 295ff.
  86. ^ MGFA: DRZW, bind 5/1, s. 349 og 689

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den opprinnelige planen om en 21-divisionshær ble oppgitt av økonomiske årsaker. Brorparten gikk til hæren. Kriegsmarine fikk kun ca. syv millioner RM hvert år. De 350 millioner RM ble bevilget med full understøttelse fra regjeringspartiene via et hemmelig fond i statsregnskapet. Dessuten ble Staatssekretärausschuß (viseministerutvalget) som kunne godkjenne bevilgninger, grunnlagt. Det bestod av en representant for Riksrevisjonen (Rechnungshof), Reichswehr og finansministeriet. Utvalget var dermed ikke underlagt riksdagens kontroll. Se Hürters bok Groener, s.&nbsp114f.
  2. ^ En panserbrigade bestod av fire bataljoner. Med tolv planlagte armékorps dreide det derfor seg om 48 panserbataljoner som skulle legges til de tolv i de tre allerede oppstilte panserdivisjonene. Tallet på 10 000 stridsvogner som nevnes i boka Die Wehrmacht. Mythos und Realität. ser ut til å være tvilsomt. En bataljon bestod av ca. 50 stridsvogner så tallet 3 000 er mer realistisk.
  3. ^ Allerede siden 1933 reagerte den britiske offentligheten med uro på grunn av artikler i pressen. Fra 1934 ble trusselen også tatt alvorlig politisk sett, selv om Storbritannia dengang ikke spilte noen rolle i de tyske krigsoverveielsene. På den måten ble Luftwaffes målsetning om å bygge et sterkt flyvåpen, som primært var rettet mot Frankrike og Polen foreldet av utenfrakommende forhold. Se MGFA: DRZW, s. 477
  4. ^ Først ved utnevnelsen av Speer til riksminister for våpen og ammunisjon i 1942 og i 1943 til riksminister for opprustning og krigsproduksjon lyktes det å gjennomføre en fullstendig omstilling av økonomien til krigsproduksjon og å gå fra en håndverksmessig fremstilling av krigsmateriell til en massefremstilling. Speers anvendte konsept om "industriens eget ansvar" frigjorde alle de dynamiske kreftene i et moderne industrisamfunn og muliggjorde «Speers opprustningsmirakel.» Se MGFA, bind 5/2, s. 343
  5. ^ For å imøtegå risikoen for krigsprofitter som man hadde sett under første verdenskrig, utviklet man en priskontroll som fungerte på den måten at virksomhetens overskudd ble beregnet som en fast prosentsats av de samlede fremstillingsomkostningene. Jo høyere fremstillingsomkostningene var, jo høyere var overskuddet, så man tilstrebet slett ikke en rasjonalisering fra virksomhetenes side.
  6. ^ Rekkefølgen i 1939 var: USA, New Zealand, Hawaii, Canada, Australia, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Sverige, Sør-Afrika, Luxembourg, Norge, Uruguay, Belgia og Tyskland. I absolutte tall lå Tyskland med knapt 2 millioner kjøretøyer (personbiler, busser og lastebiler) på 4. plass, men fortsatt langt etter USA med 30 millioner kjøretøyer. Se MGFA: bind 5/1, Tabell s. 651 (Schellplanen fikk ingen virkning før krigen)
  7. ^ • Transportproblem: I 1938 manglet det 4 500 lokomotiver og 100 000 godsvogner. Se MGFA: DRZW, bind 1, s. 366.
    • Mangel på utdannet personale: I 1939 ble mangelen på arbeidere beregnet til 1 mill. mennesker. Se MGFA: bind 1, s. 364
    • Regneeksempel på en familieøkonomi: Ble mannen som hittil hadde tjent 216 RM på en fabrikk innkalt, fikk selv den barnløse konen en understøttelse på 84 RM, foruten husleietilskudd på 10 RM. De 94 RM som således var til rådighet månedlig ga ingen tilskyndelse til å gå i arbeid, da kvinnen i f.eks. en konservesfabrikk kun tjente 53 RM. Se MGFA: bind 5/1, s. 771.
  8. ^ En omfangsrik oversikt over opprustningsøkonomien kan f.eks. ses i:
    Rolf-Dieter Müller: Die Mobilisierung der deutschen Wirtschaft für Hitlers Kriegsführung. i MGFA: DRZW, bind 5/1, s. 349–689
    Alan S. Milward: Die deutsche Kriegswirtschaft 1939 – 1945. Deutsche Verlagsanstalt 1966
    MGFA: Wirtschaft und Rüstung am Vorabend des Zweiten Weltkrieges. Düsseldorf 1975, ISBN 3-7700-0399-3
    Forstmeier/Volksmann: Kriegswirtschaft und Rüstung 1939 – 1945. Droste-Verlag 1976, ISBN 3-7700-0443-4
    Georg Thomas: Geschichte der deutschen Wehr- und Rüstungswirtschaft. ISBN 3-7646-1067-0
    Adam Tooze: Ökonomie der Zerstörung: Die Geschichte der Wirtschaft im Nationalsozialismus. Pantheon 2008, ISBN 3-570-55056-7
  9. ^ GFA: bind 1, s. 249: Her er det forskjeller mellom den kortfristede og den langfristede gjelden. Oppsummert er det gitt følgende tall:
    1933: 14 mrd. RM;  1934: 16 mrd. RM;  1935: 20 mrd. RM;  1936: 26 mrd. RM;  1937: 32 mrd. RM.
  10. ^ Tall fra MGFA: bind 5/1, s. 963 | NB! Tallene er på grunn av mangler ved statistikken ikke nødvendigvis sammenlignbare med andre kilder. Således kommer Völker, Luftwaffe, til 4 093 stående fly til rådighet, hvorav 3 646 var klare til innsats, heriblant bl.a. 1 056 Me 109, 787 He 111, 628 Do 17, 366 Ju 87 og 552 Ju 52.