Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget om Atlanterhavet
Konflikt: Andre verdenskrig
Officers on the bridge.jpg
Besetningen på en britisk jager holder skarp utkikk under konvoitjeneste
DatoSeptember 1939–mai 1945
StedAtlanterhavet
ResultatSeier til de allierte
Stridende parter
De allierte:
Storbritannia Storbritannia
USA USA
Canada Canada
Frankrike Frankrike
Polen Polen
Brasil Brasil
Nederland Nederland
Belgia Belgia
Norge Norge
Aksemaktene:
Tyskland Tyskland
Italia Italia (1940–1943)
Kommandanter og ledere
Storbritannia Percy Noble
Storbritannia Max K. Horton
Canada Percy W. Nelles
Canada Leonard W. Murray
USA Ernest J. King
Nazi-Tyskland Erich Raeder
Nazi-Tyskland Karl Dönitz
Styrker
Slagskip, kryssere, hangarskip, eskortefartøy, landbaserte flySlagskip, kryssere, jagere, ubåter, landbaserte fly
Tap
30 248 sjømenn, flyvere og marinepersonell, 3 500 handelsskip, 175 marinefartøy28 000 marinepersonell og flyvere, 783 ubåter

Slaget om Atlanterhavet var den lengste kontinuerlige militære kamp under andre verdenskrig. Slaget dreide seg om Tysklands forsøk på å avskjære Storbritannias og Sovjetunionens forsyningslinjer ved å senke handelsskip på reise til og fra landet. Slaget om Atlanterhavet varte fra september 1939 inntil den tyske kapitulasjonen i mai 1945, med den mest intense perioden fra sommeren 1940 til sommeren 1943.

Slaget stod mest mellom ubåter fra den tyske marinen mot konvoier med handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk og Arkhangelsk; beskyttet av britiske fly og marinestyrker, senere også amerikanske styrker. Begge sider hadde store tap, de allierte mistet 3 500 handelsskip på totalt 15 millioner tonn og 30 000 sjømenn, mens tyskerne mistet 783 ubåter og 28 000 av 39 000 mannskap i ubåtflåten. Selv om de allierte hadde store tap, fikk de gradvis et overtak og aksemaktene klarte aldri å etablere en fullstendig blokade av Storbritannia eller Russlands nordområder.

Strategisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Storbritannia var en øynasjon, med oversjøiske kolonier og var sterkt avhengig av handel og forsyninger sjøveien. Britene trengte mer enn en million tonn importerte forsyninger pr uke for å overleve og fortsette krigen mot Tyskland. Slaget om Atlanterhavet dreide seg derfor om de alliertes kamp for å holde forsyningslinjene åpne; og Tysklands kamp for å isolere Storbritannia.

Tilsvarende var Sovjetunionen avhengig av å få forsyninger utenfra for sin krigføring mot Tyskland på Østfronten etter at Tyskland innledet operasjon Barbarossa. Totalt gikk det 78 konvoier med til sammen 1400 forsyningsskip i det såkalte Lend-Lease-programmet i perioden august 1941 og mai 1945, til tross for at det ikke gikk noen konvoier i periodene juli-august 1942 og mars-november 1943. Totalt ble 85 handelsskip og Royal Navy eskortefartøyer senket.

Under hele krigen samarbeidet tysk etterretning tett med spanske myndigheter, og hadde et omfattende nettverk i Spania, som blant annet rapporterte allierte skips bevegelser gjennom Gibraltarstredet. Tyske undervannsbåter hadde også gjennom hele krigen tilgang til spanske havner for etterforsyning og reparasjon, et klart brudd på Spanias nøytralitet.[1]

I løpet av 1942 senket tyske styrker (ubåter og fly) totalt 5,4 millioner tonn; kampen om Atlanterhavet nådde et klimaks mot slutten av 1942 og begynnelsen av 1943.[2] Mot slutten av 1942 økte antall senkede ubåter, totalt 62 i andre halvår, 4-5 ganger av hva det tyske ubåtstyrkene tapte i første halvår.[3] Utover våren 1943 fortsatte de tyske tapene av ubåter å øke, mens 160 tusen tonn alliert tonnasje ble senket, gikk 41 tyske ubåter tapt. Den tyske sjefen for ubåtstyrkene, admiral Karl Dönitz, var i slutten av mai 1943 tvunget til å trekke de tyske ubåtene vekk fra Atlanterhavet inntil de kunne forsterkes. Resten av 1943 (juni til desember) mistet de allierte kun 57 skip, mot 141 tyske ubåter senket.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Weinberg 1994, s. 76–77
  2. ^ Overy 1995, s. 48
  3. ^ Overy 1995, s. 52
  4. ^ Overy 1995, s. 58

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]