Erich Koch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich Koch
Bundesarchiv Bild 183-H13717, Erich Koch.jpg
Født19. juni 1896
Elberfeld
Død12. november 1986 (90 år)
Barczewo
Gravlagt Ermlandskmasuriske voivodskap
Beskjeftigelse Politiker, kunstsamler
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Livssyn Tysklands evangeliske kirke
Medlem av Sturmabteilung
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gull

Erich Koch i 1938

Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld, Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo, Polen) var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina.

Yrkesbakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde under første verdenskrig i den tyske hær fra 1915 til 1918, før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket. Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Senere ble Koch distriktsleder i det nasjonalsosialistiske partiet. I 1928 ble Koch forfremmet til gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen, for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1941. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver. Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.»[1]

Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Her utmerket han seg bl.a. gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide, slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene, som strømmet inn i Øst-Pressen. Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé, og slapp på den måten unna sovjeterne. Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949.

Rettsprosess og straff[rediger | rediger kilde]

Til tross for forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa.

I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden. Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959.

Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, forsvant også den siste rest av vilje til å henge ham. I 1970 ble vesttyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet.

I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, forble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Han døde på et sykehus i Olsztyn, dit han var blitt overført noen tid i forveien, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands aller verste krigsforbrytere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6