Erich Koch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich Koch
Bundesarchiv Bild 183-H13717, Erich Koch.jpg
Født19. juni 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Elberfeld[5][6][7]Rediger på Wikidata
Død12. nov. 1986[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
Barczewo[8][9][10]Rediger på Wikidata
Gravlagt Ermlandskmasuriske voivodskapRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, kunstsamler[11][12]Rediger på Wikidata
Embete Medlem av Reichstag under Weimarrepublikken, delegat til Det tyske rikes riksdag, kommissærRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SturmabteilungRediger på Wikidata
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gullRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartInfanteri
Militær gradMenig
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld i Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo i Polen[13]) var en tysk en nazist og SA-general som var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina. Han var også i en periode funksjonær i NSDAP.

Koch ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Dødsstraffen ble imidlertid aldri gjennomført og han satt i fengsel til han døde.

Yrkesbakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde i den tyske hær under første verdenskrig (fra 1915 til 1918) før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket.

Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Josef Terboven var Kochs rival i Ruhr. Senere ble Koch distriktsleder i det nasjonalsosialistiske partiet. I 1928 forfremmet Hitler ham til gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen,[14]:38 for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Alfred Rosenberg, riksminister for østområdene, på besøk hos Erich Koch (lys kappe til høyre) i Kiev.

Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1942. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver, og opparbeidet seg en privat formue på 300 millioner mark.[14]:38 Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.»[15] Mens Alfred Rosenberg forsøkte å vinne folks sympati i de erobrede områdene (ved å føre en bedre politikk enn Stalin), førte Koch en hardhendt politikk. Mellom disse to rivalene var det Kochs linje som oftest vant frem.[16] Ifølge dommen i Nürnberg hadde Rosenberg «leilighetsvis» innvendinger mot Kochs utskeielser.[17]

Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Han gikk inn for å holde området mot sovjetiske styrker for enhver pris. Der utmerket han seg blant annet gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide,[18][14]:38 slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene,[trenger referanse] som nærmet seg grensen til Øst-Pressen. Koch forbød folk å flykte vestover. Da de sovjetiske styrkene krysset grensen var det noen tjenestemenn som ignorertes Kochs instruks og ga folk beskjed om å flykte.[19] Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover til Schleswig-Holstein med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé. Han gikk i dekning under navnet Berger og klarte å holde seg skjult til 1950.[18] :276 Høsten 1944 var områdene i øst gjenerobret av sovjetiske styrker og Hinrich Lohse og Koch hadde flyttet tilbake til selve Tyskland. Mot slutten av krigen forsøkte Koch og Lohse å få plass om bord på ubåt for å flykte til Sør-Amerika.[20] Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949.

Rettsprosess og straff[rediger | rediger kilde]

Til tross for forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa. Hinrich Lohse ble dømt til 10 års fengsel i Bielefeld og Lohse slapp ut i 1951 etter tre år i fengsel på grunn av dårlig helse.[21][22]

I 1949 hadde Koch forklart en sovjetisk forhørsdommer: «Jeg hadde det synspunkt at nazismens idé måtte utvikles fra en grunnleggende prøyssisk-protestantisk livholdning og fra Luthers ufullførte reformasjon[23] I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden.

Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959.

Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, minket også viljen til å henge ham. I 1970 ble vesttyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet.

Jakob Sporrenberg vitnet om at politiet i Østpreussen var underordnet HSSPF som i sin tur var underordnet Erich Koch. Koch må derfor ha kjent til SS' overgrep og forholdene i konsentrasjonsleirene.[24]

I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, ble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Olsztyn døde i fengsel i 1986, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands aller verste krigsforbrytere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001110, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id koch-erich, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b Filmportal.de, Filmportal-ID 19b2af8bac744001bdbbd667f3e9b8b9, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ english.turkcebilgi.com
  7. ^ www.nationmaster.com
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  9. ^ news.yahoo.com
  10. ^ www.foxnews.com
  11. ^ Nazi-Looted Art from East and West in East Prussia: Initial Findings on the Erich Koch Collection
  12. ^ socialhistory.org
  13. ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020. 
  14. ^ a b c Nøkleby, Berit ( (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214. 
  15. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  16. ^ Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948. 
  17. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  18. ^ a b Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  19. ^ Toland, John (1968). De siste 100 dagene: fra Jalta-konferansen til V-dagen. Stavanger: Stabenfeldt. s. 16. 
  20. ^ Orlow, D. (2013). The Nazi party 1919-1945: A complete history. Enigma Books.
  21. ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944 (Vol. 14). Berghahn Books.
  22. ^ Kershaw, I. (2001). Hitler: 1936-1945 Nemesis. WW Norton & Company.
  23. ^ Frederik Stjernfelt: Syv myter om Martin Luther (s. 154), forlaget Gyldendal, 2017, ISBN 978-87-02-22721-5
  24. ^ Finder, G. N., & Prusin, A. V. (2018). Justice Behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press.