Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sudettyskere ble fordrevet etter avslutningen av andre verdenskrig.
Etniske tyskere og tysktalende i Sentral-Europa før 1945, med landegrenser fra 1. januar 1936.
Dagens tysktalende områder i Sentral-Europa til sammenligning
Tyske flyktninger på vei fra øst mot vest, ukjent sted.

Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.

Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner[1] og 14 millioner,[2] inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland.[3] Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien.[4][5] Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere.[6] Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa.[7] Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA, samt andre land.

Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.[8]

Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Nylige estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare.[9][10] Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt 600 000 ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes.[11] Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile.[12][13] Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall.[14] 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.[15]

Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945.[16] Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam[16], som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.[17] Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer.[18] De største fordrivelsene var fullført i 1950;[16] estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra 700 000 til 2,7 millioner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre verdenskrig

Før andre verdenskrig var Øst- og Sentral-Europa stort sett uten klare etniske avgrensninger, og i mange store generelle etniske områder fantes det lommer og områder bosatt av andre etnisiteter. Innen disse fleretniske områdene, blant annet i de største byene i Øst- og Sentral-Europa, var interaksjon mellom forskjellige etnisiteter vanlig forekomst, og hadde funnet sted for mange århundrer – dog ikke alltid fredfullt – i sivile og økonomiske anliggender.[19]

Etniske tyskere fra Øst-Polen ankommer «Wartheland» for å bosette seg, mai 1940.

Med nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet ble borgeres etnisitet en sak[19] brukt i territoriale krav, folkesuverenitetsprinsippet, og raseteori. I et forsøk på å sikre territorial integritet innførte Det tyske keiserriket ideen om etnisk basert bosetning. Keiserriket var også den første moderne staten som foreslo befolkningsutveksling for å løse «nasjonalitetskonflikter», og hadde til hensikt å fjerne polakker og jøder fra den polske grensestripe etter første verdenskrig, og bosette etniske kristne tyskere der.[20]

Versaillestraktaten dannet og gjenopprettet mange nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Før første verdenskrig hadde disse vært deler av de østerrikske, russiske, og tyske keiserrikene. Selv om de to sistnevnte keiserrikene var navngitt etter deres etniske majoritet, var ingen av de etnisk homogene. Etter 1919 ble etniske tyskere klassifisert som minoriteter i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, og Romania. Etter å ha tapt sin privilegerte status i Østerrike-Ungarn, hvor de hadde ivaretatt språk og religion i tyske mikrosamfunn, emigrerte mange tyskere til Tyskland eller Østerrike. Nasjonalsosialistene oppfordret tyske minoriteter i Øst-Europa til å oppsøke og kreve selvstyre. I 1930-årenes Tyskland hevdet nazipropaganda at tyskere i disse områdene var forfulgt. Nazitilhengere på tvers av Øst-Europa (Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Romania, og Jugoslavia) dannet lokale nazipartier støttet av Tyskland.

Etter annektering av det vestlige Polen, «Reichsgau Wartheland», begynte Tyskland en germanisering av området.[21] Flere tusen sivile (en stor del kvinner) ble rekruttert fra det egentlige Tyskland for å medvirke til germanisering av området blant annet ved arbeid i barnehager, grunnskole og sosialtjenester. Rekrutteringen var bare delvis frivillig og blant annet ble en del lærere ganske enkelt utplassert. Disse hadde blant annet i oppdrag å skape en sosial distanse mellom etnisk tyske og andre folkegrupper. Fra Romania, de baltiske landene og fra det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) flyttet etniske tyskere (Volksdeutsche) til annekterte områder. I nazistenes propaganda skulle bosetterne fungere som en mur mot den «slaviske bølge». Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble bosettingene utvidet til Generalguvernementet og deler av Ukraina. Bosettingen av etniske tyskere var blant annet mulig ved fordrivelse av eksisterende befolkning jøder og etniske polakker. Målet var blant annet å utslette den polske nasjon og kultur. Det var få tyske protester mot den brutalitet mot andre folkegrupper begått av tysk politi. I landsbyer og områder med overveiende etnisk tysk befolkning var målet å nazifisere befolkningen og konsolidere tysk kultur.[22] Overføring av etniske tyskere fra områder i øst til tysk-kontrollerte områder begynte høsten 1939. I Estland og Latvia ble overføringen gjennomført etter en avtale inngått med regjeringene der før Sovjetunionen hadde annektert landene.[23] Himmler fikk ansvar for kolonnisering av annekterte områder og ble 9. oktober 1939 utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums.[24]

Tyskland utviste ikke-tyskere fra Sudetenland, og tyskere myrdet både jøder og utdannede polakker i september 1939 og senere. Polakker myrdet også tyske minoritetsaktivister og mennesker anklagd for terrorisme. Under tysk okkupasjon registrerte mange tyske etterkommere i Polen seg i de nye myndighetenes «tyske folkeliste» (Deutsche Volksliste), og noen klatret til høytstående posisjoner i nazihierarkiet, mens noen deltok aktivt i krigsforbrytelser, noe som førte til en generell forakt mot tysktalende. Dette brukte allierte politikere for å rettferdiggjøre utvisningene av tyskere etter krigen.[25] Dagens tyske regjering mener at dødsfallene som følge av utvisningene var en urett, selv om tyske forbrytelser hadde ført til utvisningene.[26]

Utvisningspolitikken var del av en større geopolitisk og etnisk omstilling av etterkrigs-Europa. Delvis var det en gjengjeldelse for Tysklands angrepskrig og påfølgende forbrytelser og etnisk rensing i det okkuperte Europa.[27][28] Allierte ledere, Franklin D. Roosevelt (USA), Winston Churchill (Storbritannia), og Josef Stalin (Sovjetunionen) hadde før krigens slutt blitt enige om at Polens grenser ville bli flyttet vestover – dog ikke hvor langt – og de resterende tyskerne i de nye polske områdene ville bli utvist. Medlemmene av eksilregjeringene for Polen og Tsjekkoslovakia, som begge var okkupert av Tyskland, ble garantert alliert støtte på dette området.[29][30][31][32]

Bevegelser i krigens siste faser[rediger | rediger kilde]

Evakuering og flukt innen Tyskland[rediger | rediger kilde]

Døde tyske sivile i Nemmersdorf, Østpreussen.
Nyhetene om sovjetiske forbrytelser, spredt og forsterket av nazipropaganda, satte fart i tysk flukt fra Øst-Europa[33]

Sent i krigen, mens Den røde armé presset vestover, var mange tyskere urolige for den kommende sovjetiske okkupasjonen.[33] De fleste tyskere var kjent med sovjetiske represalier mot tyske sivile.[34] Sovjetiske soldater voldtok og begikk andre forbrytelser i stor skala.[33][34][35] Nyhetene om forbrytelsene, som Nemmersdorfmassakren,[33][34] ble overdrevet og spredt av nazistenes propagandaapparat.

Planer om å evakuere den etnisk tyske befolkningen vestover inn i Tyskland, fra Øst-Europa og de østlige tyske territoriene, ble forberedt av forskjellige nazimyndigheter mot slutten av krigen. I de fleste tilfeller ble planen utsatt helt til sovjetiske og allierte styrker hadde beseiret tyske styrker i området som skulle evakueres. Etterlatelsen av millioner av etniske tyskere til kampsituasjoner i disse sårbare områdene var et resultat av nazistenes holdning mot evakuering, som ble ansett som en «defaitistisk» holdning, og mange nazistlederes fanatiske lydighet mot Hitlers ordre om retrettnekt.[33][35][36]

Flyktningstrøm ved Danzig i februar 1945.

Den første utvandringen av tyske sivile fra østterritoriene bestod av spontan flukt og organisert evakuering, og begynte sommeren 1944, og fortsatte til våren 1945.[16] Forholdene ble kaotiske da vinteren ankom, da kilometerlange marsjer av flyktninger dyttet vogner og bar eiendeler gjennom snøen, desperate for å holde seg foran den fremrykkende sovjetiske hæren.[34][37]

Evakuering fra Pillau, 26. januar 1945

Mellom 6[38] og 8,35[39] millioner tyskere flyktet og ble evakuert fra områder øst for Oder-Neisse-linjen før sovjethæren tok kontroll over regionen.[38] Flyktningefølger som kom innen rekkevidde for den sovjetiske hæren opplevde høye tap, da lavtflyvende jagerfly angrep, og noen ble også overkjørt av panservogner.[34] Mange flyktninger forsøkte å returnere til sine hjem når kamphandlingene stilnet. Det tyske føderale arkivet anslo at mellom 100–120 000 sivile (1 % av daværende befolkning) ble drept under flukten og evakueringene.[40] Den mobiliserte KdF-rutebåten «Wilhelm Gustloff» ble senket i januar 1945 av en ubåt tilhørende den sovjetiske marinen. Senkingen førte til omtrent 9 000 sivile og militærpersonell på flykt fra Østpreussen døde. Før 1. juni 1945 hadde omtrent 400 000 mennesker flyktet tilbake over Oder- og Neisse-elven, mot øst, før sovjetiske og polske myndigheter sperret elvekryssingene. Rundt 800 000 ankom også Schlesien via Tsjekkoslovakia.[41]

Evakuering og flukt til Danmark[rediger | rediger kilde]

Fra Østersjøskysten ble mange soldater og sivile evakuert via skip gjennom «Operasjon Hannibal».[34][37] Mellom 23. januar og 5. mai 1945 ble opp mot 250 000 tyskere, hovedsakelig fra Østpreussen, Pommern, og de baltiske statene evakuert til naziokkupert Danmark[42][43] etter en ordre fra Hitler den 4. februar 1945.[44] Da krigen sluttet, utgjorde den tyske flyktningsbefolkningen i Danmark fem prosent av den totale danske befolkningen. Evakueringen hadde fokus på kvinner, eldre, og barn – hvorav en tredjedel var under en alder av 15 år.[43]

Flyktningleir i Aabenraa (Apenrade), Danmark, februar 1945

Etter krigen ble tyskerne internert i flere hundre flyktningleirer på tvers av Danmark; den største var flyktningleiren i Oksbøl med 37 000 mennesker. Leirene var voktet av danske militærenheter.[43] Situasjonen ble avspent etter at 60 danske prester talte i flyktningenes forsvar i et åpent brev,[45] og sosialdemokraten Johannes Kjærbøl overtok administrasjonen av flyktningene den 6. september 1945.[46]

Den 9. mai 1945 okkuperte Den røde armé øya Bornholm og mellom 9. mai og 1. juni 1945 sendte sovjetiske myndigheter rundt 3 000 flyktninger og 17 000 Wehrmacht-soldater til Kolberg.[47] I 1945 døde rundt 13 492 tyske flyktninger, hvorav 7 000 var barn[43] under en alder av fem år.[48] Ifølge den danske historikeren Kirsten Lylloff var disse dødsfallene delvis skyldt dansk medisinsk personells vegring for å hjelp tyske flyktninger, etter at den danske legeforeningen og danske Røde Kors nektet behandling av tyske flyktninger etter mars 1945.[43] De siste flyktningene forlot Danmark den 15. mars 1949.[49] Gjennom Londontraktaten signert 26. februar 1953 ble Vest-Tyskland og Danmark enige om kompensasjon for danskenes flyktningsomsorg. Beløpet var på 160 millioner danske kroner, og ble betalt mellom 1953 og 1958.[50]

Utkastelser etter Tysklands nederlag[rediger | rediger kilde]

Oder-Neisse-linjen, den østtyske grensen siden 1945.

Andre verdenskrig i Europa endte med Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Innen den tid var hele Øst-Europa og mye av Sentral-Europa underlagt sovjetisk okkupasjon. Dette inkluderte mesteparten av de historiske tyske bosetningsområdene, samt den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland.

De allierte ble enige om okkupasjonsområdene, den nye avgrensningen av Tyskland, og fordrivelsen av etniske tyskere fra etterkrigs-Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn til de allierte okkupasjonssonene gjennom Potsdamavtalen[51][52] som ble vedtatt ved Potsdamkonferansen mellom 17. juli og 2. august 1945. Artikkel XII omhandlet fordrivelsene og skriver:

SitatDe tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.[53] Sitat
– Potsdam-avtalens artikkel XII

Avtalen forsøkte også å sikte etter en jevn fordeling av de utviste tyskerne mellom de fire okkupasjonssonene tilhørende USA, Storbritannia, Frankrike, og Sovjet.[54]

Potsdamkonferansen: Josef Stalin (andre fra venstre), Harry Truman (i midten), Winston Churchill (til høyre)

Fordrivelser som fant sted før de allierte ble enige ved Potsdam refereres til som «ville» fordrivelser («Wilde Vertreibungen»). De ble utført av militære og sivile makter i sovjetiskokkupert Polen og Tsjekkoslovakia under våren og sommeren 1945.[52][55]

I Jugoslavia var skjebnen til de tilbakevendende tyskerne alt annet enn «human»; etnisk tyske landsbyer ble omgjort til interneringsleirer der 50 000 omkom.[54][56]

Potsdamdeklarasjonen etterspurte at disse land midlertidig ville stanse fordrivelsene, grunnet flyktningsproblemene skapt av fordrivelsen før Potsdamkonferansen.[52] Mens fordrivelser fra Tsjekkoslovakia ble midlertidig stagget, var situasjonen en annen i Polen og de tidligere østlige tyske territoriene.[54] Sir Geoffrey Harrison, en av forfatterne til Potsdamartiklene, hevdet at «formålet for denne artikkelen var ikke for å legitimere eller oppfordre fordrivelsene, men heller skape en platform for å møte de fordrivende statene og spørre dem om å koordinere overføringene med de okkuperende maktene i Tyskland».[57]

Utkastede tyskere, 1946

Etter Potsdam ble en rekke fordrivelser av etniske tyskere gjennomført gjennom alle sovjetiskokkuperte østeuropeiske land.[58][59] Eiendom og eiendeler i de berørte områdene som tidligere hadde tilhørt tyskere eller Tyskland ble konfiskert, og ble enten sendt til Sovjetunionen, nasjonalisert, eller omfordelt blant borgerne. Av de mange folkeforflytningene etter krigen var den største fordrivelsen av tyskere fra Øst- og Sentral-Europa, hovedsakelig fra Tsjekkoslovakia (som det historisk tysktalende Sudetenland i Sudetfjellene lands den tysk-polske-tsjekkoslovakiske grensen), og området som ble etterkrigs-Polen. Polens landegrenser ble flyttet vestover til Oder-Neisse-linjen, dypt inn i tidligere tyske områder, og 80 kilometers avstand fra Berlin.[52]

Fordrivelsen og flyttingen av andre etnisiteter fant sted samtidig som fordrivelsen av tyskerne. Under og etter krigen ble 2 208 000 polakker fordrevet eller flyktet fra de tidligere østlige territoriene til Polen som hadde blitt annektert av Sovjet gjennom Molotov-Ribbentrop-avtalen. 1 652 000 av disse flyktningene ble bosatt i de tidligere tyske områdene avstått til Polen etter krigen. I tillegg fikk 249 000 tillatelse til å forlate Sovjetunionen mellom 1955 og 1959, noe som førte til at det var 1 132 000 personer som erklærte seg polske gjenværende Sovjet i 1959.[60]

Polen utviste også rundt 518 000 av de 700 000 etniske ukrainerne og hviterusserne i Polen, med de gjenværende 150 000 tvangsflyttet til de tidligere tyske, og nylig ervervede områdene, gjennom operasjon Vistula.[60] De fleste etniske italienerne ble utvist fra etterkrigs-Jugoslavia.[61] I Tsjekkoslovakia ble ikke bare sudettyskerne utvist, men også den ungarske minoriteten i Slovakia.[59]

Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

I en folkeopptelling fra 1930 kom det fram at det var 3 261 688 tysktalende i Tsjekkoslovakia – 22,3 % av befolkningen.[15][62] Den polske demografen Eberhardt mener at antallet tysktalende i Tsjekkoslovakia inkluderte 75 000 jøder i 1930.[63] Den vesttyske Statistisches Bundesamt anslo den tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være 3 477 000 i 1939 (disse tallene er videre utdypet i skjemaet nedenfor). Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen.[64][65] Ifølge Eberhardt er tallene på etniske tyskere i Sudetenland, basert på folketellingen i mai 1939, omstridt blant «tsjekkiske forfattere». De hevder de tyske tallene inkluderer 300 000 tsjekkere i den sudettyske befolkningen.[66][67]

Tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939
ifølge vesttyske Statistisches Bundesamt[68]
Beskrivelse Totalt Etniske tyskere Andre
Sudettyskere 3 037 361 3 037 361
Jøder 2035 2035
Tsjekkere 193 786 - 193 786
Andre etniske grupper 3 670 - 3 670
Utenlandske statsborgere 39 747 11 754 27 993
Statsløse 3415 2454 961
Ubestemt statsborgerskap 128 435 10 811 117 624
Sudettysk folketelling mai 1939 3 408 449 3 064 415 344 034
Böhmen-Mähren (rasjoneringskort) - 259 000 -
Tyskere i Slovakia - 154 000 -
Total tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939 - 3 477 000 -

[69]

Merknader:

A. Tallene for Sudetenland inkluderer en befolkning på 27 283 sudettyskere som var i militær- eller arbeidstjeneste.
B. Statistisches Bundesamt estimerte den totale tsjekkiske befolkningen i Sudetenland til ca. 319 000 personer med å inkludere de med ubestemt eller uerklært statsborgerskap som tsjekkere.
C. Antallet jøder fra Sudetenland i mai 1939-opptellingen som var utenlandske, statsløse, eller et ubestemt statsborgerskap var ikke gitt i Statistisches Bundesamts rapport. Et separat anslag for jødebefolkningen i Sudetenland ble publisert i Statistisches Jahrbuch Für Das Deutsche Reich 1941/42, hvor antallet anslås til 2363 jøder og 3579 med halvt eller kvart jødisk opphav. Disse tallene tar for seg omtrent 85 % av befolkningen i de annekterte territoriene som utgjorde Sudetenland, og inkluderer ikke Böhmen-Mähren og Slovakia.[70]
D. Den estimerte tyske befolkningen på 259 000 i mai 1939 i Böhmen-Mähren er basert på rasjoneringskort utdelt 1. oktober 1940. Statistisches Bundesamt fastslår at disse 259 000 er bare førkrigsbefolkningen og ikke tyskere som ble bosatt i området under okkupasjonen.
E. Den tyske befolkningen i Slovakia på 154 000 er basert på den slovakiske folketellingen fra 1940, der antallet blir anslått til 130 192 og 23 000 tyskere i det slovakiske området annektert av Ungarn, som ble anslått av den tyske okkupasjonsmakten i 1941 i Böhmen-Mähren.
F. Disse tallene inkluderer ikke etniske tyskere i tsjekkisk Schlesien, som er regnet som en del av Polen av Statistisches Bundesamt.

Den estimerte tyske befolkningen på 3 477 000, basert på folketellingen i mai 1939 og Böhmen-Mährens rasjoneringskort, ble brukt av Statistisches Bundesamt når de beregnet fordrivelsestap på 273 000 sivile i Tsjekkoslovakia.[71] De tyske historikerne Hans Henning Hahn og Eva Hahn påpekte at Statistisches Bundesamts tsjekkoslovakiske rapport var utarbeidet av Alfred Bohmann, et tidligere nazipartimedlem og en som tidligere hadde tjenestegjort i SS under krigen. Bohmann var journalist for den ultranasjonalistiske Sudeten-Deutsch-avisen i etterkrigs-Tyskland.[72] Anslaget fra samme rapport på 273 000 dødsfall som følge av fordrivelsen er ofte sitert i historisk litteratur.[73]

I 1995 fant et forent tsjekkisk-tysk historikerutvalg ut at de tidligere demografiske anslagene på 222 000 til 270 000 døde var overdrevet og basert på feilaktig informasjon. De konkluderte med at dødstallene var på minst 15 000, med et maksimalt anslag på 30 000 hvis man går ut ifra at ikke alle dødsfall ble rapportert.[74][75][76][77] Den tyske kirkesøkstjenesten bekreftet 18 889 dødsfall under fordrivelsene fra Tsjekkoslovakia. (Voldelige dødsfall 5556; selvmord 3411; deportert 705; i leirer 615; under krigsflukt 629; etterkrigsflukt 1481; ubestemt årsak 379; andre diverse 73).[78]

Under den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, særlig etter represalier for likvideringen av Reinhard Heydrich, krevde mange tsjekkiske motstandsgrupper at det tyske problemet skulle bli løst gjennom fordrivelse eller utveksling. Disse kravene ble tatt opp av den tsjekkiske eksilregjeringen, som søkte støtte fra de allierte allerede fra 1943.[79] Den endelige avtalen ble ikke nådd før Potsdamkonferansen.

Tsjekkiske områder hvor tyskere utgjorde over 50 % av befolkningen før 1945[80]

Ifølge det vesttyske Schieder-utvalget var det 4,5 millioner tyske sivilere i Böhmen-Mähren i mai 1945, inkludert 100 000 fra Slovakia og 1,6 millioner flyktninger fra Polen.[81]

Det er estimert at mellom 700 000 og 800 000 ble berørt av de «ville» fordrivelsene mellom mai og august 1945.[82] Fordrivelsene ble oppfordret av tsjekkoslovakiske politikere og ble som regel utført under lokale myndigheter med hjelp av hovedsakelig væpnede frivillige og hæren.[83] Det dreide seg om hendelser som dødsmarsjen fra Brno og Ústí nad Labem-massakren.

Befolkningsutveksling og forflytting i tråd med Potsdamoverensstemmelsen fortsatte fra januar til oktober 1946. 1,9 millioner etniske tyskere ble fordrevet til den amerikanske sonen – deler av det som ville bli Vest-Tyskland. Mer enn én million ble flyttet til den sovjetiske sonen – senere Øst-Tyskland.[84] Omtrent 250 000 etniske tyskere ansett som uunnværlig for industri fikk bli i Tsjekkoslovakia.[85] Tyske menn med tsjekkiske koner ble fordrevet, ofte med deres kone, mens etnisk tyske kvinner med tsjekkiske ektemenn fikk bli.[86] Etter 1948 ble utdannede sudettyskere tvunget til å bli værende.[87]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

Wehrmachtsoldater i retrett, Ungarn, mars 1945
Minnesmerke for de utviste ungarske tyskerne i Elek, Ungarn

I motsetning til fordrivelsen fra andre land ble fordrivelsen av tyskere fra Ungarn ikke bestemt av ungarske myndigheter.[88] Fordrivelsen begynte den 22. desember 1944 da den sovjetiske øverstkommanderende beordret fordrivelsene. Tre prosent av den tyske førkrigsbefolkningen (ca. 20 000) hadde blitt evakuert av Volksbund før den tid. De dro til Østerrike, men mange vendte hjem ved våren. Omtrent 60 000 etniske tyskere flyktet totalt.[58]

Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1956 ble mellom 30–35 000 tyske sivile og 30 000 militære krigsfanger arrestert og fraktet fra Ungarn til Sovjetunionen for tvangsarbeid våren 1945. I noen landsbyer ble hele den voksne befolkningen fraktet til tvangsarbeid i Donetsbekkenet. 6000 døde dere som et resultat av slit og dårlig behandling.[89]

Data fra russiske arkiver, som var basert på en faktisk oppregning, anslo antall tyskere i Ungarn registrert av sovjeterne til 50 292 sivile, hvorav 31 920 ble deportert til Sovjetunionen for «reparasjonsarbeid». 9 % er dokumentert å ha omkommet.[90] Balázs Apor anslår antallet tyskere deportert til Sovjetunionen som tvangsarbeidere til å være mellom 100 000 og 170 000[91]

I 1945 viste offisielle ungarske tall at det var 477 000 tysktalende i Ungarn, inkludert tysktalende jøder, hvorav 303 000 hadde erklært tysk statsborgerskap. Av de tyske statsborgerne var 33 % barn yngre enn 12 og voksne eldre enn 60. 51 % var kvinner.[91]

Den 29. desember 1945 utførte etterkrigsmyndighetene i Ungarn, i samsvar med Potsdamavtalen, utvisning og fordrivelse av alle som ble identifisert som tyske gjennom folketellingen i 1941, og de som hadde vært medlem av Volksbund, SS, eller en annen væpnet tysk organisasjon. Som følge av dette fant massefordrivelser og utkastelser sted.[58] Befolkningen på landet ble mer berørt enn den urbane tyske befolkningen, eller de etniske tyskerne som ble ansett som å ha et yrke eller egenskaper som var essensielle for industrien – som gruvearbeidere.[92][93] Tyskere gift med ungarere ble ikke kastet ut, uansett kjønn.[86] De første 5788 utkastede dro fra Budaörs (Wudersch) den 19. januar 1946.[92]

Omtrent 180 000 tysktalende ungarske statsborgere ble fratatt statsborgerskap i Ungarn og alle deres eiendeler, og så utvist til okkupasjonssonene vest i Tyskland.[94] Fram til juli 1948 ble videre 35 000 mennesker forvist til den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland.[94] De fleste av de som ble fordrevet fant ny bopel i den sørvesttyske provinsen Baden-Württemberg,[95] men mange også i Bayern og Hessen. Annen forskning oppgir at mellom 1945 og 1950 ble 150 000 fordrevet til Vest-Tyskland, 103 000 til Østerrike, og ingen til Øst-Tyskland.[85] Under fordrivelsene ble mange organiserte protestdemonstrasjoner gjennomført av den ungarske befolkningen.[96]

Ervervelsen av land for å videre kunne tildele de til ungarske flyktninger og statsborgere var en av hovedgrunnene til fordrivelsene, som ble lagt frem av myndighetene.[93] Den mislykkede organiseringen av omfordeling førte til sosiale konflikter og spenninger.[93]

Ved slutten av fordrivelsene var 200 000 tyskere gjenværende i Ungarn[58] (Overy hevder 270 000[85]), men kun 22 445 identifiserte seg som tyske i folketellingen fra 1949. En ordre den 15. juni 1948 stanset fordrivelsen. Et statlig dekret den 25. mars 1950 erklærte alle fordrivelsesordre ugyldige, og lot de tyskerne som ble fordrevet vende tilbake om de ønsket å gjøre så.[93] Etter kommunismens fall tidlig i 1990 ble de tyske ofrene for fordrivelsen, og for sovjetisk tvangsarbeid, rehabilitert.[95] Postkommunistiske lover lot fordrevne få oppreisning, vende hjem, og kjøpe eiendom.[97] Det var ingen konflikter mellom Ungarn og Tyskland angående fordrivelsene etter krigen.[97]

I 1958 anslo vesttyske myndigheter, basert på demografiske analyser, at det var 270 000 tyskere igjen i Ungarn i 1950, at 60 000 hadde blitt assimilert, og at det var 57 000 «uløste saker» som trengte avklaring.[98] Redaktøren for den ungarske delen av rapporten var Wilfried Krallert, en ekspert på Balkan siden 1930-årene da han var medlem av NSDAP. Under krigen var han en del av SS, og var direkte delaktig i plyndringen av kulturelle skatter fra Øst-Europa. Etter krigen ble han rehabilitert og valgt som forfatteren av rapportene om fordrivelsen av tyskere fra Ungarn, Romania, og Jugoslavia. Anslaget på 57 000 «uløste saker» i Ungarn er inkludert blant annet i de overdrevne påstandene om to millioner dødsfall som følge av fordrivelsene. Dette tallet er ofte sitert, selv om det er unøyaktig, i offisiell tysk og historisk litteratur.[73]

Nederland[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig bestemte de nederlandske myndighetene seg for å utvise de 25 000 tyskerne som levde i Nederland.[99] Tyskere, selv med nederlandske maker og barn, ble kalt «fiendtlige innbyggere» («vijandelijke onderdanen»).[99]

Operasjonen begynte den 10. september 1946 i Amsterdam, da tyske utlendinger og deres familier ble arrestert i deres hjem midt på natten, og gitt én time til å pakke maks. 50 kg med bagasje. De fikk kun ta med seg 100 gylden, og de resterende eiendelene ble konfiskert av staten. De ble videre ført til interneringsleirer nær den tyske grensen, og den største av disse var Mariënbosch, nær Nijmegen. Alt i alt ble omtrent 3691 tyskere (mindre enn 15 % av de 25 000 tyskerne i Nederland) utvist. De allierte styrkene i Vest-Tyskland motstod denne operasjonen grunnet frykt for at andre land ville følge i Nederlands spor. De vestlige okkupasjonssonene var ikke i en økonomisk tilstand som tilsa at de kunne ta imot et så stort antall flyktninger. Britiske myndigheter svarte med å kaste ut 100 000 nederlendere fra Tyskland. Utkastingsoperasjonen stanset i 1948. Den 26. juli 1951 ble en fredsavtale endelig underskrevet og krigen mellom Tyskland og Nederland endte de jure. Det ble da ikke nødvendig å utvise tyskere, siden de ikke ble sett på som en samfunnstrussel lenger.

Polen – inkludert de tidligere tyske territoriene[rediger | rediger kilde]

Tyske flyktninger fra Østpreussen, 1945

Gjennom 1944 og frem til mai 1945, mens Den røde armé marsjerte gjennom Øst-Europa og de østlige tyske provinsene, ble noen tyske sivile drept i kamphandlingene, og noen ble offer for hevnaksjoner rettet mot etniske tyskere, og tyske statsborgere. Bundesarchiv estimerer at omtrent 1 % (100 000) av tyske sivile øst for Oder-Neisse døde før den tyske kapitulasjonen i mai 1945.[40] Selv om mange allerede hadde flyktet i hui og hast før den sovjetiske hæren ankom, skremt av ryktene om sovjetiske krigsforbrytelser og overgrep – som ofte ble forsterket og brukt av nazipropaganda[100] – forble mange millioner.[101]

En familie i Øvre Schlesien venter i januar 1945 på skyss for å komme seg vestover.

Tidlig på 2000-tallet holdt de polske historikerne Witold Sienkiewicz og Grzegorz Hryciuk fast ved at mellom 600 000 og 1,2 millioner døde i under flukt og evakuering. «Hovedårsakene var kulde, stress, og bombing».[102] En studie i 2005 utført av det polske vitenskapelige akademi anslo at 4 til 5 millioner tyske sivile flyktet med de tilbaketrekkende tyske styrkene i de siste månedene av krigen, og at 4,5 til 4,6 millioner tyskere var gjenværende i polskkontrollerte områder.

Innen 1950 hadde 3 155 000 blitt transportert til Tyskland, 1 043 550 var integrert som polske statsborgere, og 170 000 var gjenværende i Polen.[103]:455–60,466

Ifølge det vesttyske Schieder-utvalget fra 1953 var det 5 650 000 tyskere i Polen i midten av 1945, 3 500 000 hadde blitt kastet ut, og 910 000 var fortsatt i Polen i 1950.[104] Ifølge samme utvalg var de sivile dødstallene 2 millioner;[105] men i 1974 estimerte Bundesarchiv at dødstallene var 400 000.[106] (De kontroversielle anslagene er dekket lengre ned i avsnittet om dødsfall).

Den polske kureren Jan Karski advarte USAs president Franklin D. Roosevelt om faren for polske represalier, og beskrev dem videre som uunngåelige, og en oppfordring for alle tyskere i Polen til å «dra mot vest, til Tyskland, der de hører hjemme».[107] Under militærfeltoget i 1945 ble de fleste mannlige tyskere øst for Oder-Neisse ansett som mulige soldater, og ble holdt i fangeleirer i påvente av deres undersøkelse av NKVD. Medlemmer av naziorganisasjoner og andre myndighetspersonell ble adskilt fra resten og sendt til Sovjet som tvangsarbeidere.[90][108]

Tenkt polsk administrasjon (gul: «Okręg I-IV») av de tidligere østlige territoriene til Tyskland i mars 1945.

I midten av 1945 ble de østlige territoriene til førkrigs-Tyskland overrakt til de sovjetiskstyrte polske militærstyrkene. Tidlige fordrivelser ble gjennomført av de polske kommunistmilitærstyrkene[109] selv før Potsdamkonferansen plasserte dem under midlertidig polsk administrasjon før den endelige fredsavtalen,[110] i et forsøk på å sikre områdenes integrasjon inn i et etnisk homogent Polen.[111] De polske kommunistene skrev: «Vi må fordrive alle tyskerne fordi land er bygget på kulturelle linjer, ikke på multikulturelle linjer».[112][113] Den polske regjeringen definerte tyskere som enten Reichsdeutsche – folk som var påskrevet i den første eller andre Volksliste – og de som hadde tysk statsborgerskap. Omtrent 1,1 millioner[114] tyske statsborgere av slavisk opphav ble «godtkjent» som stedegne polakker.[115] Av disse ble få deportert; 894 000 valgte å emigrere til Tyskland mellom 1951 og 1982[116], blant annet brorparten av masurere fra Østpreussen.[117]

Polsk grensemarkør ved Oder-Neisse-linjen i 1945.

Ved Potsdamkonferansen (17. juli – 2. august 1945) ble områder øst for Oder-Neisse tildelt Polens og Sovjetunionens administrasjon fram til den endelige fredsavtalen. Alle tyskere fikk deres eiendeler konfiskert og ble underlagt begrensende jurisdiksjon.[115][118] Den schlesiske voivoden Aleksander Zawadzki hadde allerede delvis ekspropriert tysk-schlesiske eiendeler den 26. januar 1945. Et nytt dekret den 2. mars eksproprierte alle tyske eiendeler øst for Oder og Neisse-elven, før et dekret den 6. mai erklærte all «forlatt» eiendom den polske stats.[119] I tillegg fikk ikke tyskere eie polsk valuta – den eneste gyldige valutaen siden juli – bortsett fra inntekter fra arbeid de ble tildelt.[120] De gjenværende tyskerne måtte også takle ran og plyndring, og til og med voldtekt og mord, av den polskkommunistiske Milicja Obywatelska, i tillegg til lignende handlinger begått av kriminelle gjenger som ikke ble stanset eller straffet av polsk milits eller rettsvesen.[121]

I midten av 1945 var det 4,5–4,6 millioner tyskere i områder øst for Oder-Neisse. Innen starten av 1946 hadde 550 000 tyskere allerere blitt deportert, og 932 000 hadde blitt godkjent som polakker. I februar 1946 viser en folketelling at 2 288 000 personer ble klassifisert som tyske, og kandidater for utkastelse, og 417 400 måtte gjennomgås for å bestemme nasjonalitet.[103]:312,452–66 De som ble verifisert som ikke-polske ble omplassering.[60]

Polen avsto det østlige området Kresy til Sovjetunionen og fikk tildelt nye områder, «De gjenvunnede områder», avstått fra Tyskland øst for Oder-Neisse-linjen. De gjenvunnede områdene var i stor grad tømt for tyskere som ble fordrevet vestover i krigens sluttfase. Omkring 1 million polakker fra Kresy ble tvangsflyttet vestover til de i stor grad folketomme tidligere tyske områdene. Polens nye østgrense fulgte i grove trekk Curzonlinjen skissert etter første verdenskrig. Grensen ble trukket nokså tilfeldig og fulgte i liten grad befolkningens ønsker.[122]

Personer som samarbeidet med nazistene ble ansett som landsforrædere, og ble dømt til tvangsarbeid før de skulle bli deportert.[40] Innen 1950 hadde 3 155 000 tyske sivile blitt kastet ut, og 1 043 550 var blitt naturaliserte polske statsborgere. 170 000[60] tyskere sett på som uunnværlige for den polske økonomien ble igjen fram til de tidlige 1950-årene[118], selv om så godt som alle hadde forlatt Polen innen 1960.[117] 200 000 tyskere i Polen ble satt i tvangsarbeid i kommuniststyrte leirer før de ble deportert.[103]:312 Noen av de mest kjente arbeidsleirene var Jaworzno, Potulice, Łambinowice, og Zgoda. Bortsett fra disse store leirene ble mange andre tvangsarbeids-, internerings- og straffeleirer, samt urbane gettoer, og fangesentre som ofte bare bestod av små celler, ble satt opp.[118]

Det tyske føderale arkivet estimerte i 1974 at mer enn 200 000 tyske sivile var internert i polske leirer. De anslår dødsraten til å være rundt 20–50 %, og estimerte videre at det døde mest sannsynlig over 60 000 mennesker.[123] De polske historikerne Witold Sienkiewicz og Grzegorz Hryciuk mener at interneringen

Sitatresulterte i mange dødsfall som ikke kan fastslås nøyaktig grunnet mangel på nedskriving og forfalskninger. Tidvis kunne det være 10 % av de ansatte. Omtrent 200–250 000 estimeres å ha vært internert, og dødstallene fra 15 000 til 60 000.Sitat

[124]

Siden kommuniststyret i Polen kollapset ved slutten av 1900-tallet har de tidligere leirlederne Salomon Morel (død 2007) og Czesław Gęborski (død 2006) blitt anklaget av polske myndigheter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Det tyske føderalarkivet estimerte at ved midten av 1945 var 250 000 tyskere gjenværende i den nordlige delen av Østpreussen – den framtidige Kaliningrad oblast. De estimerte også at mer enn 100 000 personer som overlevde sovjetokkupasjonen ble evakuert til Tyskland fra 1947 av.[125]

Tyske sivile ble holdt for «reparasjonsarbeid» av Sovjetunionen. Russiske arkiver som ble offentliggjort i 2001, og er basert på faktisk opptelling, anslår antallet tyske sivile deportert fra Polen til Sovjet i starten av 1945 til å være 155 262 – hvorav 37 % (57 586) døde i Sovjet.[90] Men det vesttyske Røde Kors estimerte i 1964 at 233 000 tyske sivile hadde blitt deportert til Sovjet fra Polen for tvangsarbeid, og at 45 % (105 000) døde eller forsvant.[126] De anslo også at 110 000 tyske sivile ble holdt som slavearbeidere i Kaliningrad oblast, og at 50 000 døde eller forsvant.[126] Sovjetmyndighetene deporterte også 7 448 polakker fra Armia Krajowa fra Polen, og arkiver viser at 506 polakker døde i fangenskap.[90] Tomasz Kamusella fastslår at i starten av 1945 ble 165 000 tyskere deportert til Sovjetunionen.[127] Ifølge Gerhardt Reichling, et tysk finansråd, ble 520 000 sivile fra Oder-Neisse-regionen tildelt tvangsabried av både Sovjet og Polen. Han mener også at av disse døde 206 000.[128]

De polske sivile som overlevde krigen hadde delte meninger. Naziforbrytelsene mot polakker under okkupasjonen var kun overgått tysk behandling av jøder. Tyskerne hadde også nylig fordrevet mer enn én million polakker fra annekterte områder.[34] Noen polakker tok del i plyndring, forbrytelser, voldtekt, voldshandlinger, og drap på tyskere. Andre polakker, til og med de som hadde vært slavearbeidere under krigen, beskyttet tyskere med for eksempel å forkle dem som polakker.[34] I Opoleregionen (Oppeln) i Øvre Schlesien fikk personer som hevdet polsk etnisitet lov til å bli, selv om noen hadde usikker etnisitet, eller identifiserte seg selv som tyske personlig. Deres status som en minoritet ble godtatt i 1955, sammen med statssubsidier for økonomisk assistanse og utdanning.[129]

Sovjetsoldaters holdning var tvetydig. Mange begikk grove forbrytelser og overgrep, hovedsakelig voldtekt og drap,[35] og skilte ikke alltid mellom polakker og tyskere, noe som førte til at mange polakker ble misbrukt like mye.[130] Andre sovjetere derimot så behandlingen av tyske sivile som forkastelig, og forsøkte å beskytte dem.[131]

Richard Overy anslår at totalt 7,5 millioner tyskere ble evakuert, migrerte eller ble fordrevet fra Polen mellom 1944 og 1950.[132] Tomasz Kamusella anslår tallet til å være 7 millioner fordrevet under både de ville og de lovlige fordrivelsene og utkastelsene fra de gjenvunnete områdene fra 1945 og 1948, pluss omtrent 700 000 fra områder fra førkrigs-Polen.[118]

Romania[rediger | rediger kilde]

Den etnisk tyske befolkningen i Romania i 1939 er estimert til 786 000.[133][134] I 1940 ble Bessarabia og Bukovina okkupert av Sovjetunionen og den etnisk tyske befolkningen på 200 000 ble deportert til tyskkontrollerte territorier gjennom de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Blant disse ble 140 000 bosatt i tyskokkupert Polen, og disse ble innen 1945 fanget i flukten og fordrivelsen fra Polen.[135] Mesteparten av de etiske tyskerne i Romania befant seg i Transilvania, hvis nordlige del ble annektert av Ungarn i løpet av andre verdenskrig. Den pro-tyske ungarske regjeringen, sammen med den pro-tyske rumenske regjeringen til Ion Antonescu, lot Tyskland rekruttere tyskere gjennom nazisponsede organisasjoner. Under krigen ble 54 000 menn innkalt av Nazi-Tyskland, hvorav mange ble en del av Waffen-SS.[136] I løpet av sommeren 1944 flyktet omtrent 100 000 tyskere fra Romania med de tyske styrkene som var i retrett.[137] Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1957 ble 75 000 tyske sivile deportert til Sovjetunionen for tvangsarbeid, og 15 % (omtrent 10 000) vendte aldri tilbake.[138] I russiske arkiver forekommer det gjennom faktisk opptelling at antallet etniske tyskere i Romania ble anslått til å være 421 846, hvorav 67 332 ble deportert til Sovjet for reparasjonsarbeid, og 9 % (6 260) døde.[90]

De 400 000 etniske tyskerne som fortsatt var gjenværende i Romania ble behandlet som kollaboratører, og mistet sine borgerrettigheter og eiendommer. I januar 1945 begynte den rumenske regjeringen, under tvang av sovjetiske myndigheter, deporteringen av de omtrent 70 000 som ble sendt som tvangsarbeidere til Sovjetunionen.[139] De siste overlevende returnerte til Romania i desember 1955.[139] I 1948 begynte Romania å gradvis rehabilitere etniske tyskere, kommunistregimet fordrev dem ikke lenger, og de fikk i Romania status som nasjonal minoritet, som eneste land i østblokken.[140]

I 1958 anslo Vest-Tyskland, gjennom demografisk analyse, at det innen 1950 var 250 000 regnet som fordrevet til Tyskland eller andre vestlige land, 400 000 var fortsatt i Romania, 32 000 hadde blitt assimilert i den rumenske befolkningen, og at 101 000 saker trengte oppklaring.[141] Anslaget på 101 000 uløste saker i Romania er inkludert i anslaget om totalt to millioner dødsfall grunnet fordrivelsene i hele Europa, et anslag som ofte blir sitert i historisk litteratur.[73] I Romania var det fortsatt 355 000 tyskere i 1977. Mellom 1950 og 1989 utvandret 242 310 etniske tyskere fra Romania til Vest-Tyskland.[142] Av disse ble 226 524 frikjøpt av den vesttyske regjeringen mellom 1967 og 1989.[142] I det første året etter den rumenske revolusjonen i 1989, da restriksjonene fra den rumenske regjeringens side forsvant, forlot 111 150 tyskere Romania.[142] Innen 2002 var antallet etniske tyskere i Romania 60 000, og i 2011 var antallet sunket til cirka 37 000, dvs. 0,19% av befolkningen. [58][85][143][144]

Sovjetunionen, samt annekterte områder[rediger | rediger kilde]

Evakuering av tyske sivile og tropper i Ventspils, oktober 1944
Østprøyssiske bønder på vei over Den kuriske bukten for å komme til tyskkontrollert område. I forgrunnen et hestekadaver på isen.

De baltiske, bessarabiske, og etniske tyskerne i områdene som falt under sovjetisk «kontroll» under inndelingen av tyske og sovjetiske innflytelsessfærer gjennom den tysksovjetiske Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939, ble flyttet til det tredje riket – blant annet til annekterte områder som Reichsgau Wartheland – under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Bare et par hundre vendte tilbake til sine tidligere hjem da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940, og midlertidig underla seg områdene de hadde flyttet fra. Disse tilbakeflytterne ble brukt av okkupasjonsstyrkene til å skape kontakt mellom den tyske administrasjonen og lokalbefolkningen. De som ble bosatt andre steder led samme skjebne som andre tyskere i deres bosetningsområde.[145]

Den tyske minoriteten i Sovjetunionen ble sett på som en sikkerhetsrisiko av de sovjetiske myndighetene, og mange ble deportert i løpet av krigens gang for å hindre deres samarbeid med de tyske invasjonsstyrkene. I august 1941 ble tyskere i Sovjet beordret deportert til den andre siden av Uralfjellene, og dermed ut av den europeiske delen av Sovjet. Innen slutten av 1942 hadde 1 209 000 tyskere blitt tvangsflyttet til Sentral-Asia og Sibir.[146]

Livet i bosetningene var hardt, og mat ble begrenset. Innbyggerne var også underlagt strenge lover og reguleringer. Matmangel herjet Sovjetunionen, og disse bosetningene ble ekstra hardt rammet. Ifølge sovjetiske arkiver fra oktober 1945 var 687 300 tyskere fortsatt i livet i de særegne bosetningene.[147] I tillegg var 316 600 sovjetiske tyskere tvangsarbeidere under andre verdenskrig. Sovjettyskere var ikke godtatt i hæren, eller i væpnede styrker, og ble i stedet brukt som arbeidere i såkalte «arbeidshærer». Arbeiderhærmedlemmene var inndelt i arbeiderbataljoner som levde under leirlignende reguleringer, og mottok rasjoner lik de en fikk i GULagleirer.[148] I løpet av 1945 deporterte sovjeterne 203 796 etniske tyskere som hadde blitt bosatt i Polen av Nazi-Tyskland til de spesialopprettede bosetningene i Russland.[149] Disse etterkrigsdeporteringene økte befolkningen i disse bosetningene til 1 035 701 i 1949.[150] Ifølge J. Otto Pohl døde 65 599 tyskere i disse bosetningene. Han mener også at 176 352 personer med uviss skjebne «sannsynligvis døde i arbeidshæren».[151] Under Stalintiden fortsatte sovjetiske myndigheter å holde sovjetiske tyskere i egne bosetninger under strengt oppsyn. I 1955 ble de rehabilitert, men fikk fortsatt ikke vende tilbake til den europeiske sovjetrepublikken.[152] Den sovjettyske befolkningen vokste på tross av deportasjoner og tvangsarbeid under krigen, og i 1939 viste en folketelling at det var 1 427 000 tyskere i unionen. Innen 1959 hadde tallet vokst til 1 619 000.[153]

Den vesttyske forskeren Gerhard Reischlings beregninger sier at totalt 980 000 sovjettyskere ble deportert i løpet av krigen, hvorav 310 000 døde i tvangsarbeid.[154] I løpet av de første månedene av invasjonen okkuperte Tyskland flere områder med tyskere bosatt i områder tilhørende Sovjet. 370 000 etniske sovjettyskere ble tvangsflyttet til Polen av Tyskland i løpet av krigen. I 1945 fant Sovjet 280 000 av disse i nå sovjetiskkontrollerte områder, og tvangsflyttet dem tilbake til Sovjet. 90 000 ble flyktninger i Tyskland etter krigen.[154]

De etniske tyskerne som forble i sovjetkontrollerte områder, til tross for befolkningsutvekslingene, og hvis bosetningsområder hadde blitt okkupert av Tyskland før sovjetiske myndigheter kunne deportere dem østover, forble hvor de var fram til 1943 da Den røde armé befridde området og Wehrmacht flyktet vestover.[155] Fra januar 1943 dro mesteparten av disse tyskerne til samlet Warthegau eller Schlesien, hvor de slo seg ned.[156] Mellom 250 000 og 320 000 hadde ankommet Nazi-Tyskland innen slutten av 1944.[157] Ved deres ankomst ble de plassert i leirer og gjennomgikk raseevaluering av myndighetene. De som bestod evalueringen, og ble ansett som viktige for rasen, ble sendt til gårdsarbeid i de annekterte provinsene av Polen. De som ble vurdert som av en tvilsom «raseverdi» ble sendt til arbeid i Tyskland.[158] Den røde armé underla seg disse områdene tidlig i 1945, og 200000 sovjettyskere hadde enda ikke blitt evakuert[156], siden de ikke hadde undergått rasevurdering.[159] Av Sovjet ble disse ansett som sovjetiske statsborgere, og de ble sendt til leirer og spesialbosetninger i Sovjetunionen.[156] 70–80000 som fortsatt befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen etter krigen ble også sendt til Sovjet, etter en avtale med de vestlige allierte. Dødstallene under deres arrest og transport anslås til å være mellom 15 % og 30 %, og mange familier ble splittet.[156] De egne tyske bosetningene i Etterkrigs-Sovjet ble administrert av innenrikskommisjonæren, og de i bosetningene måtte jobbe med tvangsarbeid fram til slutten av 1955. Innen den tid hadde alle de 1,5 millioner etniske tyskerne i Sovjet blitt deportert til egne bosetninger i Sentral-Asia og Sibir. De ble sluppet fri etter Stalins bortgang gjennom et amnestidekret den 13. september 1955,[156] og de som var anklagd for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland fikk anklagen droppet gjennom et dekret den 23. august 1964.[160] De fikk ikke lov til å vende hjem til sine tidligere hjem, og forble i den østlige delen av Sovjet, og ingen tidligere eiendom ble gitt tilbake.[156][160] Siden 1980-årene har sovjetisk og russiske myndigheter godkjent etniske tyskeres emigrasjon til Tyskland.

Flyktningsspor, Den kuriske bukten, Nord-Østpreussen, mars 1945

Forskjellige situasjoner angående Königsberg (omdøpt Kaliningrad), og Memelland rundt Memel (dagens Klaipèda) oppsto i Nord-Østpreussen. Königsbergområdet ble annektert av Sovjetunionen, og ble en eksklave tilhørende Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikken. Memelland ble integrert i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken. Mange etniske tyskere fra Østpreussen og Memelland ble evakuert gjennom operasjon Hannibal, og mange flyktet i panikk før Den røde armé ankom. Innen krigens slutt ville de fleste tyskere igjen i Østpreussen ble kastet ut.[58] Etniske russere og militærstab med familie ble bosatt i området. I juni 1946 var 114 070 tyskere, og 41 029 sovjetere, registrert som bosatt i Kaliningrad oblast, med et ukjent antall tyskere som kan ha blitt sett bort fra. Mellom juni 1945 og 1947 ble omtrent en halv million tyskere kastet ut.[161] Mellom 24. august og 26. oktober 1948 dro omtrent 21 transporter med totalt 42 094 tyskere fra Kaliningrad til den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. De siste gjenværende tyskerne ble kastet ut mellom november 1949 (1 401 personer)[58] og januar 1950 (syv personer).[162] Tusenvis av tyske barn, kalt «ulvebarn», hadde blitt foreldreløse, forlatt, eller døde med deres foreldre under den harde vinteren uten mat. Mellom 1945 og 1947 bosatte omtrent 600 000 sovjetere seg i oblasten.[163]

Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Donauschwabere

Før andre verdenskrig var omtrent 500 000 tyskere (hovedsakelig Donautyskere) bosatt i Jugoslavia.[58][164] De fleste flyktet under krigen, eller emigrerte etter 1950. Takket være den amerikanske flyktningsloven fra 1948 klarte noen å emigrere til USA. Under de siste månedene av andre verdenskrig flyktet brorparten av de etniske tyskerne i Jugoslavia sammen med de tilbaketrekkende Wehrmachtstyrkene.[165] Etter befrielsen av Jugoslavia utførte jugoslaviske partisaner hevnaksjoner mot de etniske tyskerne grunnet de forskjellige krigsforbrytelsene utført av Nazi-Tyskland, som mange jugoslaviske tyskere hadde deltatt i, særlig i Banatområdet i Serbia. De omtrent 200 000 etniske tyskerne som var igjen i Jugoslavia var offer for forfølgelse, og person- samt økonomiske tap.[58] Omtrent 7 000 ble drept da lokalbefolkningen og partisaner tok hevn for tyske krigsforbrytelser[58][166], og fra 1945 til 1948 ble tyskere holdt i arbeidsleirer hvor omtrent 50 000 døde.[166] De som overlevde disse prøvelsene fikk lov til å innvandre til Tyskland etter 1948.[166] Ifølge vesttyske tall, transporterte sovjetiske myndigheter mellom 27 000 og 30 000 etniske tyskere, hvorav de fleste var kvinner i alderen mellom 18 og 35 år, til Ukraina og Donbass for tvangsarbeid. Omtrent 20 %, (5 683), ble rapportert døde eller forsvunnet.[58][166][167] Tall fra russiske arkiver offentliggjort i 2001, viser, basert på faktisk opptelling, at det var 12 579 som ble sendt fra Jugoslavia til Sovjet for reparasjonsarbeid, hvorav 16 %, (1 994), døde.[168] Etter mars 1945 begynte en ny fase hvor etniske tyskere ble samlet i landsbyer omgjort til arbeidsleirer, som Gakowa og Kruševlje. All møblement ble fjernet, og strå ble lagt på gulvet. De som ble holdt i tvangsarbeid ble behandlet som dyr, og fikk lite mat, lite sykdomsbehandling for de tøylesløse sykdommene som bredte seg, og de ble voktet av militærvakter. Familier ble delt mellom de uegnede kvinnene, de gamle og barn, og de som var egnet for slavearbeid. Totalt 166 970 etniske tyskere ble internert, og 29 %, (48 447), døde.[56] Leirsystemet ble lagt ned i mars 1948.[169]

I Slovenia var den etnisk tyske befolkningen ved slutten av andre verdenskrig konsentrert i Nedre Steiermark, nærmere bestemt Maribor, Celje, og andre småbyer som Ptuj og Dravograd, samt landlige områder rundt Apače ved den østerrikske grensen. Det nest største tyske samfunnet i Slovenia var det stort sett landlige Gottschee rundt Kočevje i Dolenjska – sør for Ljubljana. Mindre grupper tyskere levde også i Ljubljana og i noen landsbyer i Prekmurje. I 1931 var antallet etniske tyskere i Slovenia rundt 28 000, hvorav halvparten levde i Nedre Steiermark og i Prekmurje, og den andre halvparten levde i Gottschee og i Ljubljana. I april 1941 ble Sør-Slovenia okkupert av italienske styrker. Innen våren 1942 ble de etniske tyskerne i Gottschee/Kočevje flyttet med tvang til tyskokkuperte Štajerska av tyske myndigheter. De fleste bosatte seg i Posavje-regionen (et område langs elven Sava, mellom landsbyene Brežice og Litija), hvorfra omtrent 50 000 slovenere hadde blitt forvist. Gottscheetyskere var stort sett misfornøyde med deres tvangsflytting fra deres historiske hjemtrakter. En grunn var blant annet at jordsmonnet og gårdsverdien i det nye området ble ansett som mye dårligere enn i Gottschee. Da tyske styrker trakk seg tilbake, flyktet også de fleste etniske tyskere i frykt for represalier. Innen mai 1945 var kun et fåtall tyskere gjenværende, hovedsakelig i de styriske byene Maribor og Celje. Den slovenske folkefronten kastet ut de fleste etter kontroll over regionen hadde blitt oppnådd i mai 1945.[169]

Mange ble fengslet i konsentrasjonsleirene Sterntal og Teharje. Myndighetene nasjonaliserte også deres eiendeler gjennom valget om å «omgjøre fiendens eiendeler til statseierskap, sikre statsadministrasjon av forsvunnede personers eiendeler, og deponering av eiendom tatt av okkupasjonsmyndighetene», lagt frem den 21. november 1944 av Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia.[169][170]

Etter mars 1945 ble etniske tyskere plassert i såkalte «landsbyleirer».[171] Separate leirer fantes for de som kunne arbeide, og de som ikke kunne.[169] I den sistnevnte typen, med hovedsakelig barn og eldre, var dødsraten omtrent 50 %. De fleste barn under 14 ble deretter plassert i statsstyrte hjem, hvor forholdene var bedre, men tysk språk forbudt. Disse barna ble gitt til jugoslaviske familier, og ikke alle tyske foreldre som ville ha tilbake sine barn i 1950-årene fikk til det.[169]

Vest-Tyskland anslo i 1958 at 135 000 sivile døde.[172] En nyere studie publisert av etniske tyskere i Jugoslavia, basert på faktisk opptelling, reviderte tallet til omtrent 50 000. Totalt 48 447 døde i leirer, 7 199 ble skutt av partisaner, og 1 994 døde i sovjetiske arbeidsleirer.[173] De tyskerne som fortsatt ble ansett som jugoslaviske statsborgere ble benyttet i industri og det militære, men kunne kjøpe seg frihet fra jugoslavisk statsborgerskap for en sum tilsvarende tre månedslønner. Innen 1950 hadde 150 000 av disse funnet sin vei til etterkrigs-Tyskland, 150 000 til Østerrike, 10 000 til USA, og 3 000 til Frankrike.[169]

Ifølge vesttyske tall var 82 000 tyskere igjen i Jugoslavia i 1950.[85] Etter 1950 flyttet de fleste til Vest-Tyskland, eller ble assimilert inn i lokalbefolkningen.

Kehl, Tyskland[rediger | rediger kilde]

De 12 000 innbyggerne i den sørvesttyske byen Kehl, på den høyre elvebredden av Rhinen, på motsatt side av Strasbourg, flyktet eller ble evakuert under slaget om Frankrike den 23. november 1944.[174] Franske styrker okkuperte byen i mars 1945 og hindret innbyggerne i å vende hjem helt til 1953.[174][175]

Latin-Amerika[rediger | rediger kilde]

4 058 tyskere ble forvist fra flere latinamerikanske land til amerikanske interneringsleirer.[176]

Palestina[rediger | rediger kilde]

Ved starten av andre verdenskrig ble kolonister med tysk statsborgerskap samlet av britiske styrker og sendt til interneringsleirer i Waldheim og Betlehem i Galilea sammen med ungarske og italienske utlendinger. 611 tempelgesellschaft-tilhengere ble deportert til Australia via Egypt den 31. juli 1941, og 345 forble i Palestina. Internering fortsatte i Tatura, Victoria, Australia, fram til 1946–7. I 1962 betalte den israelske staten 54 millioner tyske mark som kompensasjon til de som fikk sine eiendommer nasjonalisert.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Fordrevne tyskere i Nord-Tyskland i 1948

Fordrivelsesområde[rediger | rediger kilde]

Bundesvertriebenengesetz-loven (BFVG[177]) definerer fordrivelsesområdet («einheitliches Vertreibungsgebiet») som de tidligere østlige territoriene til Tyskland (tapt etter første og andre verdenskrig), det tidligere Østerrike-Ungarn, Estland, Latvia, Litauen, og Polen.[178]

Ifølge en rapport fra 1967 utarbeidet av det vesttyske føderalministeriet for fordrevne var 14 447 000 personer berørt av fordrivelsene i 1950. Det var 11 730 000 som hadde flyktet eller som var fordrevet, og 2 717 000 som fortsatt var i deres hjemland. Innen 1966 hadde summen av alle tyske fordrevne og deres etterkommere økt til 14 600 000.[179] Det høyere anslaget på 14 millioner er ofte sitert av historikere.[180][181][182][183][184]

Prærievogn, Braunschweig nasjonalmuseum

I perioden 1944-45 til 1950 var det 12 millioner etniske tyskere som hadde flyktet eller hadde blitt fordrevet i Sentraløst-Europa. Fra 1951 til 1982 flyttet i tillegg 1,1 millioner personer av tysk opphav fra Sentraløst-Europa til Tyskland.[185] Ifølge tysk lov var det 16 millioner utkastede/fordrevne i 1982 (se skjemaet nedenfor) hvis en også tar med tyskere som ble omplassert til Polen av naziregimet under krigen, barn født av de fordrevne, og folk som innvandret som «Aussiedler» til Tyskland fra Øst-Europa etter 1950.[186][187][188]

Tyskere flyktet, ble evakuert, eller ble fordrevet grunnet handlinger av Nazi-Tyskland, Den røde armé, sivile militser, og/eller myndighetene i de nylig gjenopprettede statene i Øst-Europa. Mellom 1944 og 1950 hadde minst 12 millioner flyktet eller blitt fordrevet til Etterkrigs-Tyskland, og nesten alle av disse (11,5 millioner) kom fra Etterkrigs-Polen og Tsjekkoslovakia.[189] Omtrent tre millioner personer av tysk opphav forble i fordrivelsesområder, men gradvis emigrerte mange vestover under den kalde krigen, og de fleste andre ble assimilert inn i lokalbefolkningen.[190] Områdene som tyskere ble fordrevet fra ble videre befolket av folk fra staten som området nå tilhørte, hvorav mange var polakker fra de tidligere polske områdene som ble annektert av Sovjet. 148 000 polske statsborgere erklærte tysk statsborgerskap i 2011.[191]

Bundesvertriebenengesetz (BVFG) klassifiserer de følgende som fordrevne («Vertriebene»):

  • 1) De tyske borgerne eller etniske tyskere som oppholdt seg i fordrivelsesområdene før 31. desember 1937, og flyktet eller ble fordrevet (begrep: «Heimatvertriebene»[192] BVFG § 1 (1)).
  • 2) Tyske statsborgere eller utlendinger av tysk etnisitet som flyktet fra Nazi-Tyskland, eller hvilket som helst område de okkuperte eller annekterte, grunnet frykt for en etterfølgelse av politisk, rasistisk, eller religiøs art.(BVFG § 1 (1) No. 1).
  • 3) Etniske tyskere som opprinnelig hadde utenlandsk statsborgerskap, men ble bosatt av nazistregimet i Øst eller Vest-Europa, og videre flyktet eller ble fordrevet er definert som fordrevne i undergruppen Umsiedler av Bundesvertriebenengesetz[193] BVFG § 1 (1) No. 2);
  • 4) Tyske statsborgere fra førkrigs-Vest-Europa og fra utlandet som bosatte seg i Etterkrigs-Tyskland grunnet den andre verdenskrig. (BVFG § 1 (1)). Vesteuropeiske demokratier fjernet ikke innbyggere av tyske etnisitets statsborgerskap, og dermed ble de ikke systematisk fordrevet. Allikevel måtte ofte tyske utlendinger slutte som «fiendtlige utlendinger».
  • 5) Flyktninger eller emigranter enten av opprinnelig utenlandsk statsborger skap men tysk etnisitet, eller de som enten selv eller hvis forfedre hadde ufrivillig mistet tysk statsborgerskap, og som kom fra et av de tidligere nevnte fordrivelsesområdene, eller fra Albania, Bulgaria, Kina, Romania, Sovjetunionen, eller Jugoslavia, og kommer kun etter slutten av den generelle fordrivelsen (vanligvis etter 1950) men ikke senere enn 31. desember 1992 er også ansett som fordrevne av tysk lov (begrep: «Aussiedler», BVFG § 1 (2) No. 3).
  • 6) Fordrevnes ektemaker av hvilken som helst etnisitet eller statsborgerskap, og barn født av fordrevne bosatt i Etterkrigs-Tyskland og utenlands er også klassifisert som fordrevne..[194]

De etniske tyskerne som emigrerte fra Øst-Europa etter 1. januar 1993 ble ikke lenger klassifisert som fordrevne i tysk lov, men kunne søke om innvandring og naturalisering under egne vilkår som «Spätaussiedler».[177] Nazityske okkupasjonsfunksjonærer og andre tyske utlendinger som hadde flyttet til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen er ikke ansett som fordrevne i tysk lov. Unntak gjelder for de som viser omstendigheter (som å ha giftet seg med en fra lokalbefolkningen) som kan vise deres intensjon om å permanent bo i området selv etter krigen (BVFG § 1 (4)). Fordrevne og flyktninger som verken hadde tysk statsborgerskap eller etnisitet, men hadde flyktet grunnet krigen, og befant seg i Vest-Tyskland eller Vest-Berlin før 1951, ble behandlet separat. I 1951 var antallet 130 000, og kun 3 000 i 2011. De ble klassifisert som fordrevne personer av internasjonale flyktningorganisasjoner fram til 1950 når de vesttyske styremaktene ga dem en spesiell status med navn «heimatloser Ausländer» («statsløs utlending»). De var ble tilbudt fortrinnsmessig naturalisering, noe som var separat fra andre utlendinger og statsløse personer.[195]

Flukt, utkastelse og regnskap for fordrevne fram til 1950

Beskrivelse Befolkning
Sivile flyktninger & hjemvendte krigsfanger i 1945 4 500 000
Offisielle deportasjoner 1946–50 4 500 000
Hjemvendte krigsfanger 1946–1950 2 600 000
Totalt 11 600 000

[196]

Fordrevne etter tysk lov

Fordrivingskategori (førkrigsopphav) 1950 1982
1 – Øst-Europa og Oder-Neisseregionen 11 890 000 15 150 000
2 – Sovjetunionen 100 000 250 000
3 – Tyskere vest for Oder-Neisse omplassert under krigen 460 000 500 000
4 – Vest-Europa og utenlands 235 000 240 000
5 – Omplassert til Vest-Europa under krigen 65 000 80 000
Totalt 12 750 000 16 220 000

Kilde: Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, del 1, Bonn: 1995, s. 44–59

1- Førkrigs østeuropeiske tyskere som bodde i Øst-Europa før krigen.

1950–Oder-Neisseregionen (førkrigs-Tyskland):(6 980 000); Polen: (690 000); Danzig (290 000); Tsjekkoslovakia: (3 000 000); Ungarn: (210 000); Romania: (250 000); Jugoslavia (300 000) og Baltikum (170 000).

1982–Oder-Neisseregionen (førkrigs-Tyskland):(8 850 000); Polen: (1 000 000); Danzig (357 000); Tsjekkoslovakia: (3 521 000); Ungarn: (279 000); Romania: (498 000); Jugoslavia (445 000) og Baltikum (200 000).

2- Førkrigs-Sovjet – etniske tyskere fra Sovjet som ble omplassert til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen. 1950–(100 000); 1982 (250 000). Under krigen omplasserte nazimyndighetene 370 000 etniske tyskere fra Sovjet i Polen, og sovjeterne sendte 280 000 av disse tilbake til Sovjet etter krigen.

3- Tyskere vest for Oder-Neisse omplassert under krigen Denne kategorien inkluderer tyskere bosatt vest for Oder-Neisse i 1939, og som ble omplassert til okkupert Øst-Europa av Nazi-Tyskland. Totalt ble 560 000 omplassert i Øst-Europa (530 000 fra polske førkrigsterritorier og 30 000 i Tsjekkoslovakia). De er ansett som fordrevne i tysk lovgivning. I 1950 ble 460 000 regnet som fordrevne, og innen 1982 hadde tallet økt til 500 000. Ifølge tysk lov som definerer fordrevne (BVFG § 1 (4) Nazityske okkupasjonsfunksjonærer og andre tyske utlendinger som hadde flyttet til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen er ikke ansett som fordrevne av tysk lov. Unntak gjelder for de som viser omstendigheter (som å ha giftet seg med en av lokalbefolkningen) som kan vise deres intensjon om å permanent bo i området selv etter krigen.[197] Delen (BVFG § 1 (5) av den tyske loven inkluderer ikke fordrevne personer som var delaktig i krigsforbrytelser, og brudd på menneskerettighetene.[198]

I tillegg ble 1 320 000 tyskere fra Øst-Europa bosatt i Polen og Tsjekkoslovakia under krigen, blant andre 410 000 tyskere som levde i Oder-Neisseregionen (som hadde vært tysk før krigen), 540 000 fra andre østeuropeiske land, og 370 000 etniske tyskere fra sovjetunionen. De er inkludert ovenfor med de to første fordrivelseskategoriene, nemlig: 1: Øst-Europa og Oder-Neisse; og 2: Sovjet.

4- Vest-Europa og utlandet - etniske tyskere fra Førkrigs-Vest-Europa som var bosatt i Tyskland etter krigen.

5- Omplassert i Vest-Europa under krigen- Under krigen bosatte nazimyndighetene mange tyskere i Vest-Europa. Etter krigen ble de som vendte hjem ansett som fordrevne.

De fordrevnes nye bosted:

Boplass 1950 1982
Vest-Tyskland 8 100 000 11 000 000
Øst-Tyskland 4 100 000 4 070 000
Østerrike 430 000 400 000
Andre land 120 000 750 000
Totalt 12 750 000 16 220 000

[199]

Etterkrigs-Tyskland og Østerrike[rediger | rediger kilde]

Flyktningleir i Bayern, 31. desember 1944

Den 29. oktober 1946 hadde de allierte okkupasjonssonene i Tyskland allerede 9,5 millioner flyktninger og fordrevne: 3,6 millioner i den britiske sonen, 3,1 millioner i den amerikanske, 2,7 millioner i den sovjetiske, 100 000 i Berlin, og 60 000 i den franske sonen.[200]

Disse tallene vokste deretter betraktelig, og to millioner flere ble talt opp i Vest-Tyskland i 1950 – totalt 7,9 millioner[201] (16,3 % av befolkningen).[200][202] Den vesttyske flyktningbestandelen bestod av omtrent 5,5 millioner fra Etterkrigs-Polen – hovedsakelig fra de tidligere tyske provinsene – samt to millioner fra Sudetenland, og resten fra Sørøst-Europa, Baltikum og Russland.[203]

Tyske barn i flyktningleir, Vest-Tyskland, 31. desember 1944

Vesttyske estimater anslår at tallet vokste til 4,2 millioner i den sovjetiske sonen innen 1948 (24,2 % av befolkningen, og 4,4 millioner[201] innen 1950,[202][204] når den sovjetiske sonen hadde blitt Øst-Tyskland.

Dermed utgjorde 12,3 millioner «Heimatvertriebene» 18 % av befolkningen til de to tyske statene etablert etter alliert okkupasjon (Forbundsrepublikken Tyskland, og Den tyske demokratiske republikk) i 1950. Samtidig hadde 500 000 fordrevne ankommet Østerrike og andre land.[202] På grunn av innvandrernes ankomst hadde befolkningen i Tyskland etter krigen økt med 9,3 millioner (16 %) fra 1939 til 1950, på tross av store tap under krigen.[201]

Etter krigen var området vest for den nye østgrensen til Tyskland tett befolket av fordrevne, hvorav noen levde i leirer, noen lette etter slektninger, og noen var rett og slett strandet. Mellom 16,5 %[205] og 19,3 %[187] av befolkningen var fordrevne i de vestre okkupasjonssonen, og 24,2 % i den sovjetiske okkupasjonssonen.[205] Fordrevne utgjorde 45 % av befolkningen i Schleswig-Holstein, 40 % i Mecklenburg-Vorpommern, og lignende prosentandeler fantes langs den østre grensen helt til Bayern. I de vestligste tyske regionen var antallet mye lavere, særlig i den franske okkupasjonssonen. Av de fordrevne som opprinnelig befant seg i Øst-Tyskland flyktet mange videre vest til Vest-Tyskland, og utgjorde en uproporsjonal stor andel av republikkflukten (omtrent én million av totalt tre millioner mellom 1949, når Vest- og Øst-Tyskland ble dannet, og 1961, når den indre tyske grensen ble fullført og stengt.[206])

Tysk naturalisering av tyske fordrevne og innvandrere[rediger | rediger kilde]

Etniske tyske flyktninger og fordrevne av utenlandsk statsborgerskap, eller som manglet statsborgerskap, og som befant seg innen de tyske grensene fra 1937, fikk godkjent tysk statsborgerskap av den vesttyske grunnloven (Grundgesetz, Art. 116 (1) etter denne ble innført i 1949. Fordrevne som senere ankom Vest-Tyskland fikk også nesten alltid statsborgerskap, men deres behandling varierte ut ifra deres – eller deres forfedres – opphav og statsborgerskap. «Aussiedler» (se ovenfor) som selv, eller hvis forfedre, hadde vært tyske statsborgere før 1945 ble som regel ansett som tyske statsborgere gjennom tysk lov, uansett hva slags statsborgerskap de hadde før.[207] De «Aussiedler» av utenlandsk statsborgerskap, men med forfedre som holdt statsborgerskap før 1918 (uansett etnisitet) ble gitt tysk statsborgerskap gjennom Bundesvertriebenengesetz (BVFG § 6 (2)), de «Aussiedler» uten slik tysk avstamning, men av tysk etnisitet (gjennom tysk kultur, språk, tradisjoner, etc.) fikk også statsborgerskap (se BVFG § 1 (1) No. 1).

Østtyskernes religion[rediger | rediger kilde]

Den vesttyske forskeren Gerhard Reichling publiserte en studie som estimerte at den tyske førkrigsbefolkningen i Øst-Europa var 18 267 000 (Sovjetunionen inkludert), hvorav 2 020 000 døde i fordrivelse og tvangsarbeid i Sovjetunionen. I tillegg estimerte Reichling militære- og sivile dødstall i området til rudt 1 250 000, men utdypet ikke disse tallene videre. Reichling la frem et gjennombrudd, med tall på de etniske tyskernes religion, blant annet de tysktalende jøder med annen tro og religion. Reichling ga ikke en separat totalsum for tyske jøder i hans tall om «andre», og han estimerte ikke antall jødiske døde i hans estimater om krigs- og etterkrigstap. Lurt Horstmann fra Det føderale statistikkontoret i Tyskland skrev forordet til studien, og støttet Reichlings arbeid. Reichling var en ansatt av statistikkbyrået, som siden 1953 var involvert i studien om tyske fordrivelsestall.

Østtyskernes religion ifølge Gerhard Reichling[208]

Beskrivelse Tysk førkrigsbefolkning Protestant Romersk-katolsk Andre
De tidligere tyske østområdene 9 575 000 6 411 000 2 862 000 302 000
Fristaden Danzig 380 000 215 000 147 000 18 000
Polen 1 200 000 736 000 457 000 7 000
Tsjekkoslovakia 3 544 000 166 000 3 231 000 147 000
Baltikum 250 000 239 000 8 000 3 000
Sovjet 1 400 000 1 119 000 254 000 27 000
Ungarn 600 000 94 000 492 000 14 000
Romania 782 000 437 000 330 000 15 000
Jugoslavia 536 000 108 000 415 000 13 000
Totalt 18 267 000 9 525 000 8 196 000 546 000

Reichling definerer «andre» slik: «Begrepet «andre» inkluderer andre trosbekjennelser (jødiske samfunn og grupper, verdensreligioner, fritenkere, og opplysningsorganisasjoner), og de uten en trosbekjennelse».[209]


Tysktalende jøder i Øst-Europa før krigen

A. De tidligere tyske østområdene: Basert på folketelling fra mai 1939 i de tyske østområdene var det ifølge naziterminologi: 27 526 heljøder, 6 731 halvjøder, og 4 464 kvartjøder.[210][211][212] Ingo Haar holder ved at de 27 533 jødene i de tidligere tyske østområdene, hvorav mesteparten omkom under Holocaust, ble inkludert i de vesttyske tallene.[213]

B. Tsjekkoslovakia: Den polske demografen Piotr Eberhardt estimerer at det var 75 000 tysktalende jøder i Tsjekkia i 1930 (han ga ingen tall for Slovakia).[214] Basert på folketellingen fra mai 1939 var det ifølge Naziterminologi: 2 363 heljøder, 2 183 halvjøder, og 1 396 kvartjøder.[210] De tyske tallene inkluderer 2 035 jøder i Sudentenland.[68]

C. Ungarn: Den polske demografen Piotr Eberhardt estimerer at det var 10 000 tysktalende jøder i Ungarn i 1930.[215]

D. Polen: Ifølge folketelling fra desember 1931 var det 7 000 tysktalende jøder i Polen.[216]

C. Jugoslavia: Schieder-utvalgets rapport om Jugoslavia anslår antallet tysktalende jøder til å være 10 026 i 1931.[217]

De tyske historikerne Hans Henning og Eva Hahn har økt oppmerksomheten rundt den tidligere tyske minoriteten i Øst-Europa og Holocaust. De har sagt at tyske historikere som dekker fordrivelsene sjeldent har dekket skjebnen til de tysktalende jødene under Holocaust. Det var mange jøder i Øst-Europa som hadde tysk som morsmål, og som identifiserte seg selv som tyske før krigen, samt mange som snakker tysk som et andrespråk. I Tsjekkoslovakia var det 46 000 jøder som infentifiserte seg som tyske statsborgere i 1930. Mange jøder flyktet Tsjekkoslovakia i 1939 før krigens utbrudd, og de fleste av disse omkom under Holocaust. Ekteparet Hahn påpeker at mange av de jødiske ofrene i Tsjekkoslovakia har tyskklingende navn. Ifølge ekteparet sier et krigsestimat fra en naziforsker at antallet jøder utenfor Tsjekkia var 6,8 millioner hvorav 4 % snakket tysk.[218]

Gjenværende tyskere i Øst-Europa i 1950[rediger | rediger kilde]

Land Ifølge Vest-Tyskland Ifølge Reichling Ifølge Eberhardt
Polen 1 536 000 1 700 000 170 000
Tsjekkoslovakia 250 000 300 000 165 000
Ungarn 270 000 270 000 22 500
Romania 400 000 400 000 343 900
Baltikum (Memel/Klaipėda ) 15 000 18 000 0
Jugoslavia 82 000 82 000 0
Totalt 2 553 000 2 770 000 701 400

Tabellen oppsummerer forskjellige estimat gjort rundt antall tyskere gjenværende i Øst-Europa i 1950. Den vesttyske regjeringen gjorde i 1958 et anslag som ofte blir sitert i historiske verker.[219] I 1958 la Gerhard Reichlind, en forsker ansatt av Vest-Tysklands Bundesministerium, frem sitt eget estimat om tyskere i Øst-Europa, samt i Sovjetunionen i tillegg. Reichling detaljerte 1 410 000 personer som emigrerte fra 1951 til 1982 som også ble ansett som fordrevne jamfør vesttysk lovgivning: Polen: 894 000; Tsjekkoslovakia: 160 000; Ungarn: 30 000; Romania; 144 000; Jugoslavia: 80 000; Sovjet: 102 000.[116] I 2003 gjorde Eberhardt sitt estimat, som er merkbart lavere enn de gjort i Tyskland.[220]

Omkomne[rediger | rediger kilde]

Estimater rundt det totale antallet tyske sivile døde har variert fra 500 000 til maksimum 3 millioner personer.[221] Dødstallene inkluderer tyskere som døde i tvangsarbeid i Sovjetunionen. Selv om den tyske regjeringens offisielle estimat på 2,2 millioner døde grunnet flukt og fordrivelse har stått uendret i flere tiår, har nyere forskning ført til at noen historikere nå anser tallet som mye lavere – omtrent mellom 500 000 og 600 000. Det høyere anslaget på 3 millioner var et foreløpig anslag fra 1950. Estimater gjort i Vest-Tyskland under den kalde krigen ble beregnet med å sammenligne før- og etterkrigsbefolkning, eller på forskningsrapporter som forsøkte å kartlegge antall bekreftede dødsfall. Det er uenighet i akademiske miljøer rundt validiteten til visse metoder brukt, og deres resultater.[221][222][223][224][225][226] Engelskspråklige kilder har anslått antallet til å være mellom to og tre millioner, og er basert på den vesttyske regjeringens statiske analyser i 1950-årene.[227][228][229][230][231][232][233][234][235][236]

Den tyske regjerings anslag over dødstall grunnet flukt og fordrivelse er ikke direkte sammenlignbare. Schieder-utvalget (1953–1961), som benyttet hovedsakelig forskere med bakgrunn i nazipartiet, anslår dødstallet til omtrent 2,3 millioner basert på foreløpig data.[237]

En demografisk studie fra 1958 gjort av Statistisches Bundesamt estimerer dødstallet til 2 225 000.[238]

Den tyske kirkesøkstjenesten i det tyske Røde Kors forsøkte å spore de individuelle skjebnene til tyskere i etterkrigsfordrivelsene. Innen 1964 hadde de bekreftet 473 013 dødsfall, og hadde 1 905 991 uløste saker i hele Øst-Europa.[239] En rapport fra 1974 fra det tyske Bundesarchiv estimerer 600 000 dødsfall knyttet til det forfatterne kaller «forbrytelser mot menneskeheten», og utelukker etterkrigstall grunnet feilernæring og sykdom.[240]

I 1982 anslo det tyske innenriksministeriet antallet til å være 2–2,5 millioner sivile døde.[241] Per 2005 har det tyske Røde Kors holdt fast med sine tall på 2 251 500 døde.[242]Det tyske føderale byrået for sivilutdanning anslår tallet til å være to millioner.[14]

Siden slutten av den kalde krigen har arkivmateriale fra tyske arkiver blitt gjort tilgjengelig for offentligheten. Basert på denne nylig frigjorte informasjonen har Ingo Haar, Rüdiger Overmans, og Hans og Eva Hahn, tyske historikere, lagt frem at de mener at tallene og metodene brukt i den vesttyske regjeringens studier fra 1950-årene er unøyaktige (se lenger ned for informasjon om uenighetene). Deutsches Historisches Museum anslår tallet til å være 600 000, og støtter oppunder anklagene mot det høye anslaget på to millioner med å si at det ikke kan støttes.[11]

Ingo Haar[213], og Hans og Eva Hahn[243] holder fast ved at tysktalende jøder er inkludert i tallene for å regne ut det totale antallet døde.[klargjør]

Under krigen var Lambinowice (Lambsdorf) øst for Oder-Neisse en tyske leir for sovjetiske krigsfanger. Etter at leiren var frigjort av den røde arme ble den omgjort til interneringsleir for tyske sivile som skulle deporteres. Omkring en av ni internerte døde av mishandling, matmangel og dårlig hygiene.[6]

De fordrevnes tilstand ved ankomst til Etterkrigs-Tyskland[rediger | rediger kilde]

En leir for fordrevne i Eckernförde. Bildet tatt i 1951

De som ankom Tyskland etter krigen var i dårlig forfatning – særlig under den harde vinteren i 1945-46, da tog som ankom landet inneholdt «de døde og døende i hver vogn (andre døde hadde blitt kastet av toget langs veien)».[244] Etter å ha opplevd forbrytelser begått av Den røde armé var tyskere i fordrivelsesområder offer for harde straffetiltak utført av jugoslaviske partisaner, samt i Etterkrigs-Polen og Tsjekkoslovakia.[203] Mishandling, voldtekt, og drap var alle del av fordrivelsene.[203][244] Noen hadde opplevd massakrer, som Aussig-massakren, hvor 80-100 etniske tyskere ble drept, eller i forhold lik de i Lamsdorf-leiren i Øvre-Schlesien, hvor internerte tyskere ble utsatt for sadistiske handlinger med minst 1000 påfølgende dødsfall.[203] I tillegg til forbrytelsene opplevde også de fordrevne sult, tørste, sykdom, familiesplittelse, tap av borgerrettigheter og kjent miljø, og noen internering og tvangsarbeid. Noen fordrevne var traumatisert, og bar på en psykologisk byrde i flere år, noe særlig unge og eldre slet med å takle.[203]

Ved ankomst befant de seg i et land rasert av krig. Boligmangel var et problem helt fram til 1960-årene, noe som sammen med andre mangler førte til konflikt med lokalbefolkningen.[245][246] Situasjonen ble bedret først etter Wirtschaftswunderet i 1950-årene, en kraftig økonomisk oppgang som reduserte arbeidsløshetsprosenten til nær null.[247]

Frankrike deltok ikke i Potsdam-konferansen, og tillot seg dermed å velge hvilke overensstemmelser de ville følge, og hvilke de ville forkaste. Frankrike holdt fast ved at de ikke hadde godkjent noen fordrivelser, og dermed ikke kunne holdes ansvarlig for å sikre husly og mat til de nødlidende fordrevne i sin tyske okkupasjonssone. Selv om den franske militærregjeringen tok seg av de få flyktningene som ankom det som senere ville bli den franske okkupasjonssonen før juli 1945, lyktes franskmennene å sperre grensene for tyske flyktninger som ankom senere fra øst.[248]

Både Storbritannia og USA reagerte på Frankrikes oppførsel, og protesterte deres handlinger. Men hverken Storbritannia eller USA hadde noen måter å tvinge Frankrike til å godta fordrivelsespolitikken avtalt mellom amerikanske, britiske og sovjetiske ledere i Potsdam. Frankrike førte fram med sitt argument angående det å skille tydelig mellom krigsrelaterte flyktninger, og etterkrigsflyktninger. I desember 1946 tok de til seg tyske flyktninger fra Danmark i sin sone,[248] hvor 250 000 tyskere hadde reist sjøveien mellom februar og mai 1945, flyktende fra sovjeternes fremmarsj. Disse var flyktninger fra de østligste delene av Tyskland, ikke fordrevne. Dansker av tysk opphav forble urørte, og Danmark gikk aldri veien for å få dem ut av landet. Gjennom denne humanitære handlingen reddet franskmennene mange liv, ettersom dødsraten for tyske flyktninger i Danmark var høy[249][250][251] – til dels grunnet Det danske røde kors' motvilje mot å behandle tyske flyktninger.

Frem til sommeren 1945 hadde de allierte ikke nådd enighet om hvordan en skulle takle de store flyktningsmassene i Tyskland. Frankrike foreslo immigrasjon til Sør-Amerika og Australia, samt bosetning av «de produktive elementer» i Frankrike. Sovjeternes SMAD-tjeneste foreslo derimot at millioner av flyktninger skulle bosettes i Mecklenburg-Vorpommern.[252]

Sovjeterne, som oppfordret og deltok i fordrivelsene, tilbød lite humanitær hjelp. Dette førte til at amerikanerne og britene måtte ta imot disse flyktningene i sine okkupasjonssoner. Stikk i strid med overensstemmelsene ved Potsdam forsømte sovjeterne sine forpliktelser angående sikring av forsyninger til de fordrevne. I Potsdam ble det enighet[253] om at 15 % av alt utstyr avviklet og demontert i de vestlige okkupasjonssonene – særlig fra de metallurgiske-, kjemiske-, og maskinelle produksjonsindustrier – skulle sendes til Sovjet i bytte mot mat, kull, pottaske (brukt i gjødsel), tømmer, leireprodukter, petroleumsprodukter, etc. De vestlige leveransene startet i 1946, men det ble fort oppdaget at det var en ensidig byttehandel. De sovjetiske leveransene – livsviktig for å sikre mat, varme og grunnbehov til fordrevne, samt øke jordbruksproduksjon i gjenværende gårdsområder – ankom aldri. Som en konsekvens av dette stanset USA alle leveranser den 3. mai 1946[254], mens fordrevne fra sovjetkontrollerte områder ble deportert til Vesten fram til slutten av 1947.

Flyktningleir i Espelkamp, rundt 1945 til 1949.
Flyktningsområde i Bleidenstadt, 1952.

I den britiske og amerikanske sonen ble forsyningssituasjonen stadig verre, særlig i den britiskkontrollerte sonen. Grunnet dens beliggenhet ved Østersjøen mottok britene store antall flyktninger som hadde tatt sjøveien, og de allerede skarve rasjonene måtte videre minskes med en tredjedel innen mars 1946. I Hamburg for eksempel ble det gjennomsnittlige boarealet per innbygger, allerede redusert fram 13,6 kvadratmeter i 1939 til 8,3 i 1945 grunnet bombeangrep, videre redusert til 5,4 kvadratmeter i 1949 takket være stor flyktningsstrøm.[255] I mai 1947 organiserte Hamburgs handelsforeninger en streik mot de små rasjonene, og mange protestanter ytret misnøye rundt det store opptaket av fordrevne.[256]

Både Storbritannia og USA importerte mat til deres soner, selv om Storbritannia var finansielt utslitt og avhengig av matimport etter å ha sloss mot Nazi-Tyskland gjennom hele krigens gang, særlig da de sto alene mot den tyske overmakten (etter Polen og Frankrike hadde blitt okkupert, mens Sovjetunionen ga støtte til Tyskland, og før De forente stater ble med i krigen). Som en konsekvens av dette måtte Storbritannia pådra seg mer gjeld til USA, og USA måtte bruke mer penger på sin egen okkupasjonssone. Sovjetunionen derimot fikk støtte av deler av østeuropeisk befolkning – hvorav mange ble utarmet under krigen og under tysk okkupasjon – som plyndret de fordrevnes eiendeler, ofte før de faktisk ble fordrevet. Siden Sovjetunionen var den eneste makten blant de allierte som tillot og/eller oppmuntret til plyndring i sitt okkupasjonsområde, opparbeidet noen en avhengighet av et vedvardende sovjetisk styre, for å unngå strafferettslig forførgelse, eller å bli frarøvet tyvegods.[trenger referanse]

Med et økende antall flyktninger strømmende inn til Etterkrigs-Tyskland begynte de allierte å fremme assimilering av de ankommende, noe som ble ansett som den beste måten å stabilisere Tyskland, og å sikre fred i Europa ved å hindre en marginalisert befolkning.[252] Dette førte til at statsborgerskap ble tildelt etniske tyske flyktninger som hadde hatt statsborgerskap i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania, etc. før krigen.

Organisasjoner for fordrevne demonstrerer i Bonn, Vest-Tysklands hovedstad, 1951.

Da Den tyske forbundsrepublikken ble grunnlagt ble en lov nedskrevet den 24. august 1952, med mål om å forbedre den finansielle situasjonen til de fordrevne. Lastenausgleichsgesetz, som loven het, ga delvis kompensasjon til de fordrevne; deres tap av sivile eiendeler var anslått til 299,6 milliarder Deutsche Mark (ut av et totalt tap av tyske eiendeler grunnet grenseendring og fordrivelse anslått til 355,3 milliarder Deutsche Mark).[257] Administrative organisasjoner ble opprettet for å integrere fordrevne inn i tysk etterkrigssamfunn. Selv om stalinistregimet i den sovjetiske okkupasjonssonen ikke tillot fordrevne å organisere seg, ble det i de vestlige sonene etablert et utvalg organisasjoner. En av disse var Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten.[258] Den mest prominenet av disse som fortsatt eksisterer er Bund der Vertriebenen.

Krigsbarn av tysk opphav i Vest- og Nord-Europa[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Krigsbarn og Tyskertøs

I land som ble okkupert av Nazi-Tyskland hvis befolkning ikke ble ansett som «undermennesker» (tysk: «Untermensch») av nazistene, ga ofte samkvem mellom Wehrmachtsoldater og den lokale befolkningen barn. Etter Wehrmachts tilbaketrekning ble disse kvinnene og deres barn av tysk opphav ofte dårlig behandlet.[259][260]

I Norge ble planer lagt for å utvise disse barna med deres mødre til Australia, men disse planene ble aldri gjennomført. For mange krigsbarn ble situasjonen bedre først etter flere tiår etter krigen.[261][262][263]

Årsaker og begrunnelser for fordrivelsene[rediger | rediger kilde]

Gitt den komplekse historien til de berørte områder, og de allierte maktenes divergerende interesser, er det vanskelig å tilskrive et definitivt sett motiver for fordrivelsene. Den respektive paragrafen av Potsdam-avtalen berører temaet kun vagt: «De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.» De fremste motivasjonene avslørt var:

  • Et ønske om å skape en etnisk homogen nasjon: Dette legges frem av flere forfattere som en hovedsak som motiverte fordrivelsene.[264][265][266][267][268][269]
  • Synet at den tyske minoritet kunne potensielt være brysom: Fra sovjetperspektivet, delt av de kommunistiske administrasjoner installert i sovjetiskokkupert Europa, var den gjenværende store tyske befolkningen utenfor Etterkrigs-Tyskland ansett som en potensielt brysom «femtekolonne» som ville, på grunn av sin sosiale struktur, innblande seg i den tiltenkte sovjetiseringen av de respektive stater.[270] De vestre allierte så også trusselen av den potensielle tyske femtekolonnen, særlig i Polen etter de ble enig om kompensasjon med tidligere tysk territorium.[264] Generelt håpet de vestre allierte å sikre en mer varig fred ved å eliminere tyske minoriteter, som de mente kunne gjøres på en human måte.[264][271]
  • En annen motivasjon var å straffe tyskerne;[264][266][269][272] de allierte erklærte de kollektivt skyldig for de tyske krigsforbrytelsene.[271][273][274][275]
  • Sovjetiske politiske betraktninger. Stalin så fordrivelsene som en måte å skape antagonisme mellom de sovjetiske satellittstater og deres naboer. Satellittstatene ville deretter trenge Sovjetunionens beskyttelse.[276] Fordrivelsene tjente også praktiske formål.

Etnisk homogene nasjonstater[rediger | rediger kilde]

Majoritetsnasjonaliteter i Polen rundt 1931, ifølge den polske historiker Henryk Zieliński

Opprettelsen av etnisk homogene nasjonstater i Sentral- og Øst-Europa[265] var lagt frem som hovedårsaken for de offisielle bestemmelser ved Potsdam, og tidligere allierte konferanser samt de påfølgende fordrivelsene.[266] Prinsippet av hver nasjon skulle ha sin nasjonstat gav opphav til en rekke fordrivelser og flyttinger av tyskere, polakker, ukrainere og andre, som etter krigen befant seg utenfor deres tiltenkte hjemstater.[267] Befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i 1923 gav konseptet legitimitet. Churchill hevdet operasjonen var en suksess i en tale som tok for seg de tyske fordrivelsene.[277][278]

I synet på ønsket om etnisk homogene nasjonstater gav det ikke mening å trekke grenser gjennom områder som allerede var befolket homogent av tyskere uten minoriteter. Så tidlig som 9. september 1944 signerte sovjetlederen Nikita Khrustsjov og den polske kommunist Edward Osóbka-Morawski av Den polske komiteen for nasjonal befrielse en avtale i Lublin angående befolkningsutvekslingen av polakker og ukrainere som bodde på «feil» side av Curzon-linjen.[267] Mange av de 2,1 millioner polakker fordrevet fra det sovjetisk-annekterte Kresy, så kalte repatriater («hjemsendinger»), ble bosatt i tidligere tyske territorier, og deretter omdøpt «de gjenvunnede territorier».[275] Tsjekkiske Edvard Beneš, i hans dekret den 19. mai 1945, kalte etniske ungarere og tyskere «upålitelige for staten», noe som ryddet veien for konfiskasjoner og fordrivelser.[279]

Synet på de tyske minoriteter som en mulig femtekolonne[rediger | rediger kilde]

Mistro og fiendtlighet[rediger | rediger kilde]

Stemmer for NSDAP i valget mars 1933.

En av grunnene Stalin gav for befolkningsoverføringen var påstanden om at de tidligere tyske østterritoriene var en høyborg for nazibevegelsen.[280] På tross av dette krevde hverken Stalin eller andre innflytelsesrike forkjempere for dette argumentet at de fordrevne skulle sjekkes for sine politiske holdninger eller aktiviteter. Selv i de få tilfellene da dette skjedde, og de fordrevne ble bevist å være tilskuere, motstandere, eller til og med ofre for naziregimet, ble disse sjeldent spart for fordrivelser.[281] Polsk kommunistpropaganda brukte og manipulerte hatet mot nazistene for å intensivere fordrivelsene.[268]

Med tyske samfunn innen Polens førkrigsgrenser var det en uttrykt frykt for tysk illojalitet i Østre Øvre-Schlesien og Pomerelia, basert på nazistenes krigshandlinger.[282] Opprettet på Reichsführer-SS Heinrich Himmlers ordre ble en nazistisk etnisk tysk organisasjon kalt Selbstschutz opprettet for å utføre henrettelser under Intelligenzaktion sammen med operasjonelle grupper av tysk militære og politi, i tillegg til andre formål som å identifisere polakker for henrettelse og ulovlig anholde de.[283]

For polakker ble fordrivelsen av tyskere sett på som en innsats for å hindre slike hendelser i fremtiden. Som resultat av dette foreslo polske eksilledere en tysk befolkningsutveksling så tidlig som 1941.[283] Den tsjekkoslovakiske eksilregjering arbeidet med Den polske eksilregjering for dette under krigen.[284]

Forhindring av etnisk vold[rediger | rediger kilde]

Deltakerne ved Potsdam-konferansen hevdet at fordrivelsene var den eneste måte å forhindre etnisk vold. Slik Winston Churchill forklarte i Det britiske underhuset i 1944: «Utkastelse er den metoden som, så langt vi har klart å se, vil være den mest tilfredsstillelse og varende. Det vil være ingen blanding av befolkning for å skape endeløse problemer... En ren feiing vil gjøres. Jeg er ikke alarmert av utsiktene til løsrivelsen av befolkninger, ikke engang av disse store overføringer, som er mer mulig i dagens forhold enn de har noensinne vært før».[285][286]

Avstraffelse for naziforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsene var også drevet av et ønske om gjengjeldelse, gitt den brutale måten den tyske okkupasjonsmakten behandlet ikketyske sivile i de tyskokkuperte områdene under krigen. Dermed var fordrivelsene hvert fall delvis motivert av fiendtligheten skapt av krigsforbrytelser og grusomheter utført av tyske stridende og deres fullmektige og støttespillere.[266][272] Den tsjekkoslovakiske president Edvard Beneš berettiget, i nasjonalkongressen, fordrivelsene den 28. oktober 1945, ved å hevde at majoriteten av tyskere hadde støttet Hitler fullt ut; ved en minneseremoni for Lidice-massakren skyldte han på alle tyskere som ansvarlige for den tyske stats handlinger.[273] I polske og tsjekkoslovakiske aviser,[287] flygeblader og politikere på tvers av det politiske spektrum,[287][288] som ble begrenset under kommunistenes overtagelse av makten etter krigen,[288] etterspurte gjengjeldelse for tyske krigshandlinger.[287][288] Den tyske befolknings ansvar for forbrytelsene begått i deres navn ble også hevdet av kommandanter i det polske militære i krigens sluttfase, samt etter krigen.[287]

Karol Świerczewski, kommandant i Den andre polske armé, oppfordret sine soldater til å « utøve på tyskerne hva de utøvet på oss, slik at de vil flykte på egen hånd, og takke Gud for at de reddet sine liv.»[287]

I Polen, som hadde mistet seks millioner statsborgere, inkludert sin elite og nesten hele sin jødiske befolkning grunnet Lebensraum og Holocaust, ble de fleste tyskere ble sett på som nazigjerningsmenn som endelig kunne bli kollektivt avstraffet for deres tidligere gjerninger.[275]

Sovjetiske politiske betraktninger[rediger | rediger kilde]

Stalin, som tidligere hadde beordret en rekke befolkningsoverførelser i Sovjetunionen, støttet sterkt fordrivelsene, som var til Sovjets fordel på mange måter. Satellittstatene måtte nå beskyttes fra det tyske raseriet over fordrivelsene av sovjeterne.[276] Eiendelene lagt igjen av de utkastede i Polen og Tsjekkoslovakia ble vellykket brukt til å støtte samarbeid med de nye regjeringene, og støtte til kommunistene var særlig stor i områdene som var vitne til betydelige fordrivelser. Bosettere i disse territoriene ønsket velkommen mulighetene gitt av den fruktbare jorden og de forlatte hus og foretak, noe som styrket deres lojalitet.[289]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tallfesting[rediger | rediger kilde]

Med minst[290] tolv millioner[51][291][292] tyskere direkte involvert, muligens 14 millioner[188][245] eller fler,[293] var det den største bevegelsen eller flyttingen av én enkelt etnisk befolkning i europeisk historie[292][294][295] og størst blant etterkrigsfordrivelsene i Sentral- og Øst-Europa (som fortrengte mer enn 20 millioner mennesker totalt).[291]

Det eksakte tallet tyskere fordrevet etter krigen er fortsatt ukjent fordi de fleste nylige studier gir et kombinert estimat som inkluderer de som ble evakuert av tyske myndigheter, flyktet, eller ble drept i krigen. Derimot er det estimert av mellom tolv og 14 millioner tyske borgere og utenlandske etniske tyske og deres etterkommere ble fortrengt fra deres hjem. Det eksakte antallet omkomne er fortsatt ukjent og er vanskelig å etablere grunnet de siste måneder av krigens kaotiske natur. Folkeopptellingstall oppgir antallet etniske tyskere som fortsatt levde i Øst-Europa i 1950, etter de store utkastelsene var utført, til å være omtrent 2,6 millioner – omtrent tolv prosent av førkrigsantallet.[85] I 1950 var det registrert 11,2 millioner flyktninger i de to tyske statene. Det høyeste anslaget omkomne er 2 millioner, dette tallet inkluderer personer som døde i sovjetiske arbeidsleire. De eksakte tallet omkomne er ukjent, men historikerne er enige om at dødsratene var høye og at fordrivelsen var brutal i en del områder særlig Tsjekkoslovakia. Anslagene over fordrevne og omkomne er politisert. De fordrevnes forening, Bund der Vertriebenen, oppgir de høyeste tallene.[6]

Folkemord eller etnisk rensing[rediger | rediger kilde]

Hendelsene har vanligvis blitt klassifisert som befolkningsoverføring[296][297] eller som etnisk rensning.[298][299][300][301][302][303][304][305][306][307]

R.J. Rummel har klassifisert disse hendelsene som democid,[293] og noen går så langt som å kalle det folkemord (genocid).[308][309][310] Den polske sosiologen og filosofen Lech Nijakowski, blant andre,[hvem?] innvender mot bruken av begrepet «folkemord», og anser det som unøyaktig agitprop («agitasjonspropaganda»).[311]

Konsekvenser i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsene skapte store sosiale forstyrrelser i områdene som mottok flyktningene, som plutselig fikk i oppdrag å tilby ly og arbeid for millioner av flyktninger. Vest-Tyskland etablerte et departement som tok for seg problemet, og flere lover skapte en rettslig ramme. De fordrevne etablerte flere organisasjoner, og noen krevde kompensasjon. Deres klager, dog kontroversielle, ble integrert i den offentlige debatt.[312] I 1945 luftet den britiske presse bekymringer angående flyktningenes situasjon;[313] dette ble fulgt av en begrenset diskusjon under den kalde krigen utenfor Vest-Tyskland.[314] Øst-Tyskland ønsket å unngå å fremmedgjøre Sovjetunionen og nabolandene; de polske og tsjekkoslovakiske regjeringene karakteriserte fordrivelsene kun som «straff for naziforbrytelsene.»[312] Vestlige analytikere var tilbøyelig for å se Sovjet og deres satellitter som én enhet, uten hensyn til nasjonale konflikter som hadde vært før den kalde krigen.[315] Sovjetunionens fall og Tysklands gjenforening åpnet døren for nye undersøkelser og forskning på fordrivelsene, både i akademiske og politiske kretser.[316] En faktor til konfliktens fortsettende natur kan være den relativt store andelen tyske borgere som var blant de fordrevne og/eller deres etterkommere, som ble estimert til omtrent 20 % i år 2000.[317]

Fra 1949 var Vest-Tyskland preget av Vergangenheitspolitik under Konrad Adenauer. Forbundsrepublikken fikk mer selvstyre, krigsforbrytere ble løslatt ved amnesti og tjenestemenn fra nazi-tiden fikk gjenoppta sitt virke. Integrering av flyktningene og «la fortid være fortid» var holdningen under Adenauer. Medfølelse med holocaustofrene var et tema, blant annet gjennom Anne Franks dagbok som ble lest av mange, men skjebnen til fordrevne og andre sivile tyskere var høyere på den politiske dagsorden. Fordrivelsene ble også gjenstand for omfattende dokumentasjon og forskning fra landets ledende historikere. Fra omkring 1960 ble diskursen i Vest-Tyskland mer preget av Vergangenheitsbewältigung («håndtering av fortiden») som var en reaksjon på tendensen til å glatte over. Nazistene forbrytelser fikk med dette mest oppmerksomhet blant annet i forbindelse med saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem og den andre Auschwitzprosessen i Frankfurt (1963-1965). Forfattere som Martin Walser og Günther Grass var sentrale i den offentlige debatten. Unge, radikale studenter født etter 1945 kritiserte foreldregenerasjon for hykleri og medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-tallet. Willy Brandts Ostpolitik var et uttrykk for den nye stemningen i Forbundsrepublikken. Traktatene signert i Warszawa og Moskva (1970) innebar en aksept for Oder-Neisse-linjen og dermed av fordrivelsene som et faktum, selv om traktatene slo fast at dette først kunne avgjøres av et forent Tyskland. Den harde debatten fra 1960-1970-årene ble i vest etter hvert fortrengt til fordel for Vergangenheitsbewahrung med mindre polarisering og mer vekt på å bevare minnet. I DDR var situasjonen for de fordrevne annerledes, blant annet utgjorde de en større andel av befolkningen og fordrivelsen ble av regimet akseptert som et faktum etter press fra Moskva. Regimets strategi var å legge lokk på saken og integrere flyktningene som raskt som mulig. I DDR var det forbudt for de fordrevne å organisere seg og fordrivelsene ble et tema først etter murens fall.[6]

De fordrevnes forbund (Bund der Vertriebene, BdV) ble etablert i 1957 som en paraplyorganisasjon for en rekke foreninger for de fordrevne. Disse foreningene hadde mange forskjellig formål for eksempel å arbeide for de fordrevnes interesser i Vest-Tyskland eller å bevare tyske kulturminner. Sentralt i BdV var de såkalte Landsmannschaften som var organisert etter de fordrevnes geografiske opphav, for eksempel en for fordrevne fra Sudetenland og en for Schlesien. På 1950-tallet krevde BdV at Oder-Neisse-linjen ikke skulle aksepteres av Forbundsrepublikken, at de fordrevne skulle få erstatning for tapt eiendom, at de fordrevne skulle ha rett til å vende tilbake, og straffeforfølgelse for handlinger begått mot tyske sivile - disse målene var ikke spesielt omstridt på den tiden og ble støttet av CDU/CSU (det konservative partiet) og delvis av SPD (sosialdemokratene). BdV holdt fast på denne linjen også med den endrete stemningen etter 1960 og BdV ble politisk marginal gruppe til dels dominert av gamle nazister. Av 200 ledende personer i BdV hadde en tredjedel vært medlemmer av NSDAP og andelen tidligere SS-medlemmer var tre ganger høyere enn i befolkningen for øvrig. I 1965 var bare 1 % av de fordrevne medlemmer av BdVs foreninger. Den vellykkede økonomiske integreringen av de fordrevne gjord BdV mindre relevant. Fordrivelsene og BdV ble i Forbundsrepublikken lenge assosiert med høyreorientert politikk, og BdV deler retorikk og enkelte standpunkt med de mest høyreradikale i Tyskland. Fra omkring 2000 ble de ny oppmerksomhet om fordrivelsene og dette ble i mindre grad et tema bare for BdV og høyreradikale grupper særlig med Günther Grass' bok Im Krebsgang som ble fulgt av et stort antall et stort antall bøker og vitenskapelig artikler om fordrivelsene. Fordrivelsene var også tema for bøker og fjernsynsprogrammer av blant annet Guido Knopp.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  2. ^ Preece, Jennifer Jackson (1998). «Ethnic Cleansing as an Instrument of Nation-State Creation: Changing State Practices and Evolving Legal Norms». Human Rights Quarterly. 20: 817–842. doi:10.1353/hrq.1998.0039. 
  3. ^ Stola, D. (1992). Forced migrations in Central European history. International Migration Review, 324-341.
  4. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  5. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  6. ^ a b c d e Dypvik, Astrid Sverresdotter (2012). A Voice of the Extreme Right? The Role of the Bund der Vertriebenen and its Leader Erika Steinbach in the Postwar German Public Discourse. Movements and Ideas of the Extreme Right, redigert av Kjøstvedt, Anders Granås Karcher, Nicola Kristin. Bern: Peter Lang Publishing Group.
  7. ^ Magocsi, Paul Robert. Historical Atlas of East Central Europe, University of Washington Press (1993), s. 164-68; ISBN 0295972483.
  8. ^ Jan-Werner Müller (2002). Nationhood in German legislation. Memory and Power in Post-War Europe: Studies in the Presence of the Past. Cambridge University Press. s. 254–256. Besøkt 30. januar 2015. 
  9. ^ Herausforderung Bevölkerung: zu Entwicklungen des modernen Denkens über die Bevölkerung vor, im und nach dem Dritten Reich Ingo Haar, Bevölkerungsbilanzen“ und „Vertreibungsverluste. Zur Wissenschaftsgeschichte der deutschen Opferangaben aus Flucht und Vertreibung Verlag für Sozialwissenschaften 2007 ISBN 978-3-531-15556-2 s. 278
  10. ^ Rüdiger Overmans, "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung" (en polsk parallelloversettelse var også inkludert, dette var en presentasjon ved en akademisk konferanse i Warszawa i 1994, Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI -1994
  11. ^ a b Die Flucht der deutschen Bevölkerung 1944/45, dhm.de; accessed 6 December 2014.
  12. ^ http://www.volksbund.de/fileadmin/redaktion/BereichInfo/BereichPublikationen/Reihe_Allgemeine_Reihe/Erweiterungen/0100_Band_10/0%20Band10%20Narben%20bleiben.pdf]|Willi Kammerer; Anja Kammerer- Narben bleiben die Arbeit der Suchdienste – 60 Jahre nach dem Zweiten Weltkrieg Berlin Dienststelle 2005, s. 12 (Publisert av det tyske Røde Kors' søketjeneste. Bokens forord ble skrevet av den tyske president Horst Köhler og den tyske innenriksminister Otto Schily
  13. ^ Christoph Bergner, Det tyske innenriksbyrås statssekretær tegner holdningen til de respektive regjeringsinstitusjonene i Deutschlandfunk den 29. november 2006, [1]
  14. ^ a b "Bundeszentrale für politische Bildung, Die Vertreibung der Deutschen aus den Gebieten jenseits von Oder und Neiße", bpb.de; besøkt 6. desember 2014.
  15. ^ a b The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1. pp. 11seq.
  16. ^ a b c d Gibney, Matthew J.; Hansen, Randall (2005). Immigration and Asylum: From 1900 to the Present. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 197–98. ISBN 1-57607-796-9. 
  17. ^ «Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference, 17 July – 2 August 1945». PBS. Besøkt 29. august 2009. 
  18. ^ *Hoffmeister, Gerhart; Reinhardt, Kurt Frank; Tubach, Frederic C (1992). Germany: 2000 Years: Volume III: From the Nazi Era to German Unification (2 utg.). Continuum International Publishing Group. s. 57. ISBN 0-8264-0601-7. Besøkt 28. august 2009. 
  19. ^ a b Kati Tonkin reviewing Jurgen Tampke, "Czech-German Relations and the Politics of Central Europe: From Bohemia to the EU", in: The Australian Journal of Politics and History, March 2004 Findarticles.com; accessed 6 December 2014.
  20. ^ Holborn, Hajo. A History of Modern Germany: 1840–1945. Princeton University Press, 1982, p. 449
  21. ^ Harvey, E. (2012). Management and Manipulation: Nazi Settlement Planners and Ethnic German Settlers in Occupied Poland. In Settler Colonialism in the Twentieth Century (pp. 109-126). Routledge.
  22. ^ Harvey, E. (2001). ‘We Forgot All Jews and Poles’: German Women and the ‘Ethnic Struggle’in Nazi-occupied Poland. Contemporary European History, 10(3), 447-461.
  23. ^ Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
  24. ^ Castellan, G. (1971). The Germans of Rumania. Journal of Contemporary History, 6(1), 52-75.
  25. ^ Lumans, Valdis O., Himmler's Auxiliaries: The Volksdeutsche Mittelstelle and the German National Minorities of Europe, 1939–1945, Chapel Hill, NC, USA: University of North Carolina Press, 1993, pp. 243, 257–260.
  26. ^ German President Horst Köhler, Speech, 2 September 2006 Köhler Speech Arkivert 2. desember 2012 hos Wayback Machine., warschau.diplo.de; accessed 6 December 2014.
  27. ^ «Us and Them – The Enduring Power of Ethnic Nationalism». Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 2008-03-02. 
  28. ^ Kacowicz, Arie Marcelo & Paweł Lutomski, Population Resettlement in International Conflicts: A Comparative Study, Lexington Books, 2007, p. 100; ISBN 073911607X.
  29. ^ «Text of Churchill Speech in Commons on Soviet=Polish Frontier». The United Press. 15. desember 1944. 
  30. ^ De Zayas, Alfred. A terrible Revenge, New York: Palgrave/Macmillan, 1994 (reprinted 2006); ISBN 1-4039-7308-3.
  31. ^ Brandes, Detlef. Der Weg zur Vertreibung 1938–1945: Pläne und Entscheidungen zum "Transfer" der Deutschen aus der Tschechoslowakei und aus Polen, Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2005, pp. 398seqq; ISBN 3-486-56731-4 Google.de
  32. ^ Rehbein, Klaus. Die westdeutsche Oder/Neisse-Debatte: Hintergründe, Prozess und Ende des Bonner Tabus, Berlin, Hamburg and Münster: LIT Verlag, 2005, pp. 19 seq; ISBN 3-8258-9340-5 Google.de; accessed 6 December 2014.
  33. ^ a b c d e Kunz, Andreas. Wehrmacht und Niederlage: Die bewaffnete Macht in der Endphase der nationalsozialistischen Herrschaft 1944 bis 1945 (2nd edition), Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2007, p. 92; ISBN 3-486-58388-3
  34. ^ a b c d e f g h Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, Immigration and Asylum: From 1900 to the Present, 2005, p. 198; ISBN 1-57607-796-9; ISBN 978-1-57607-796-2
  35. ^ a b c Beck, Earl R. Under the Bombs: The German Home Front, 1942–1945, University Press of Kentucky, 1999, p. 176; ISBN 0-8131-0977-9
  36. ^ Deutsche Geschichte im Osten Europas – Pommern, Werner Buchholz (ed.), Berlin: Siedler, 1999, p. 516; ISBN 3-88680-272-8; reference confirming this for Pomerania.
  37. ^ a b Andreas Kunz, Wehrmacht und Niederlage: Die bewaffnete Macht in der Endphase der nationalsozialistischen Herrschaft 1944 bis 1945, 2nd edition, Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2007, p. 93; ISBN 3-486-58388-3
  38. ^ a b Brunnbauer, Ulf/Michael G. Esch/Holm Sundhaussen, Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung, p. 84
  39. ^ Kunz, Andreas, Wehrmacht und Niederlage: Die bewaffnete Macht in der Endphase der nationalsozialistischen Herrschaft 1944 bis 1945, 2nd edition, Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2007, p. 93; ISBN 3486583883. 3.5 million refugees in the East on 28 January 1945; 8.35 million refugees in the East on 6 March 1945. Numbers based on contemporary government and Nazi party documents.
  40. ^ a b c Spieler, Silke (ed.), Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom 28. Mai 1974. Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte, Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen, 1989, pp. 23–41; ISBN 3-88557-067-X.
  41. ^ Brunnbauer, Ulf/Michael G. Esch/Holm Sundhaussen, Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung, p. 85.
  42. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 16. ISBN 3-515-08690-0. 
  43. ^ a b c d e Ertel, Manfred. "A Legacy of Dead German Children", Spiegel Online, 16 May 2005.
  44. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 13. ISBN 3-515-08690-0. 
  45. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 36;352. ISBN 3-515-08690-0. 
  46. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 268. ISBN 3-515-08690-0. 
  47. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 34. ISBN 3-515-08690-0. 
  48. ^ Zølner, Mette (2000). Re-imagining the nation: debates on immigrants, identities and memories. Peter Lang. s. 67. ISBN 90-5201-911-8. 
  49. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 228. ISBN 3-515-08690-0. 
  50. ^ Mix, Karl-Georg (2005). Deutsche Flüchtlinge in Dänemark 1945–1949. Franz Steiner Verlag. s. 214;228. ISBN 3-515-08690-0. 
  51. ^ a b Schuck, Peter H. & Rainer Münz. Paths to Inclusion: The Integration of Migrants in the United States and Germany, Berghahn Books, 1997, p. 156; ISBN 1-57181-092-7
  52. ^ a b c d US Department of State, Under Secretary for Public Diplomacy and Public Affairs, Bureau of Public Affairs, Bureau of Public Affairs: Office of the Historian, Timeline of U.S. Diplomatic History, 1937–1945, The Potsdam Conference, 1945, State.gov; accessed 6 December 2014.
  53. ^ *Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference
  54. ^ a b c Bramwell, Anna. Refugees in the Age of Total War, Routledge, 1988, p. 25; ISBN 0-04-445194-6.
  55. ^ Kittel, Manfred/Horst Möller/Jiri Peek, Deutschsprachige Minderheiten 1945: Ein europäischer Vergleich, 2007; ISBN 3-486-58002-7, ISBN 978-3-486-58002-0:
  56. ^ a b Leidensweg der Deutschen im kommunistischen Jugoslawien, authored by Arbeitskreis Dokumentation im Bundesverband der Landsmannschaft der Donauschwaben aus Jugoslawien, Sindelfingen, and by Donauschwäbische Kulturstiftung, Munich: Die Stiftung, 1991–1995, vol. 4, pp. 1018–1019
  57. ^ Bramwell, Anna. Refugees in the Age of Total War, Routledge, 1988, p. 24; ISBN 0-04-445194-6
  58. ^ a b c d e f g h i j k Wasserstein, Bernard European Refugee Movements After World War Two, bbc.co.uk; accessed 6 December 2014.
  59. ^ a b Ther, Philipp. Deutsche Und Polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/ddr und in Polen 1945–1956, 1998, p. 21; ISBN 3-525-35790-7, ISBN 978-3-525-35790-3
  60. ^ a b c d Eberhardt, Piotr. POLITICAL MIGRATIONS IN POLAND 1939–1948, pp. 44–49
  61. ^ Myron Weiner. Migration and Refugees: Politics and Policies in the United States and Germany, Berghahn Books, 1998; ISBN 1-57181-091-9.
  62. ^ Schieder, Theodor. Die Vertreibung der deutschen Bevölkerung aus der Tschechoslowakei, Bonn: 1957, s. 7; 3 231 688 tsjekkoslovakiske statsborgere var etnisk tyskere, og ytterligere 86 757 tyskere fra andre stater bodde i Tsjekkoslovakia.
  63. ^ Eberhardt, Piotr, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2002, p. 129; ISBN 0-7656-0665-8.
  64. ^ De Zayas, A. A terrible Revenge. New York: Palgrave/Macmillan, 1994; ISBN 1-4039-7308-3, p. 152- (3,477,000)
  65. ^ Schoenberg, H.W., Germans from the East: A Study of Their Migration, Resettlement and Subsequent Group History, since 1945, London, UK: Springer, 1970; ISBN 90-247-5044-X, p. 3- (3,453,000)
  66. ^ Piotr Eberhardt, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2002, ISBN 0-7656-0665-8, p. 128; Eberhardt did not cite the "Czech authors" disputing the German figures
  67. ^ http://www.ushmm.org/online/film/display/detail.php?file_num=4686
  68. ^ a b Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp. 322–339.
  69. ^ Source: Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp. 322–39.
  70. ^ The Statistisches Jahrbuch für das Deutsche Reich 1941/42 is available online here
  71. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp. 322–25.
  72. ^ Hahn, Hans and Eva. Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte, Paderborn: Schöningh, 2010, pp. 712–715; ISBN 978-3-506-77044-8.
  73. ^ a b c De Zayas, A., A terrible Revenge, p. 152.
  74. ^ Hoensch, Jörg K. and Hans Lemberg, Begegnung und Konflikt. Schlaglichter auf das Verhältnis von Tschechen, Slowaken und Deutschen 1815 – 1989, Bundeszentrale für politische Bildung, 2001; ISBN 3-89861-002-0.
  75. ^ *Final Statement and Conclusions of the Czech-German Historical Commission, 1996 Arkivert 22. juli 2011 hos Wayback Machine.
  76. ^ *Česko-německá komise historiků a Slovensko-německá komise historiků
  77. ^ P. Wallace (11 March 2002). "Putting The Past To Rest", Time Magazine; retrieved 16 November 2007.
  78. ^ Hahn, Hans and Eva. Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte, Paderborn: Schöningh, 2010, p. 702
  79. ^ Československo-sovětské vztahy v diplomatických jednáních 1939–1945. Dokumenty. Díl 2 (červenec 1943 – březen 1945). Praha, 1999; ISBN 80-85475-57-X.
  80. ^ Newman, Bernard (1972). The new Europe. Ayer Publishing. s. 382. ISBN 0-8369-2963-2. Besøkt 2. oktober 2009. 
  81. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2005-02-20. Besøkt 18. mars 2008.  Die Vertreibung der deutschen Bevölkerung aus der Tschechoslowakei Band 1 Arkivert 20. februar 2005 hos Wayback Machine. Mal:De icon p. 18.
  82. ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, pg.  17.
  83. ^ Biman, S. & R. Cílek. Poslední mrtví, první živí. Ústí nad Labem (1989); ISBN 80-7047-002-X.
  84. ^ Brian Kenety (14. april 2005). «Memories of World War II in the Czech Lands: the expulsion of Sudeten Germans». Radio Prahs. Besøkt 6. september 2007. 
  85. ^ a b c d e f Richard Overy (1996). The Penguin Historical Atlas of the Third Reich (1st utg.). Penguin Books (Non-Classics). s. 144. ISBN 0-14-051330-2. 
  86. ^ a b Philipp Ther, Deutsche und polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/DDR und in Polen 1945–1956, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1998, p. 305; ISBN 3-525-35790-7
  87. ^ February 1947&documentid=24&collectionid=mp&nav=OK «Herbert Hoover's press release of The President's Economic Mission to Germany and Austria, Report No. 1: German Agriculture and Food Requirements, 28 February 1947» Sjekk |url=-verdien (hjelp). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 6. september 2007. 
  88. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 8.
  89. ^ "Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa", Das Schicksal der Deutschen in Ungarn: Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, pp. 44, 72. The editor for this volume of the Schieder commission report was Fritz Valjavec, a scholar dealing with Balkan affairs since the 1930s when he was Nazi Party member. During the war he was an officer in the SS, and was directly implicated in the mass murder of Jews as a member of Einsatzgruppe D in Czernowitz. After the war, he was rehabilated and was chosen to author the report on the expulsions from Hungary.
  90. ^ a b c d e Pavel Polian, Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR, Central European University Press, 2003, pp. 286–93; ISBN 963-9241-68-7.
  91. ^ a b The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 38
  92. ^ a b The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 39.
  93. ^ a b c d The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 43.
  94. ^ a b The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 47.
  95. ^ a b Phillips, Ann L (2000). Power and influence after the Cold War: Germany in East-Central Europe. Rowman & Littlefield. s. 86. ISBN 0-8476-9523-9. Besøkt 27. august 2009. 
  96. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 41.
  97. ^ a b Phillips, Ann L. (2000). Power and influence after the Cold War: Germany in East-Central Europe. Rowman & Littlefield. s. 87. ISBN 0-8476-9523-9. Besøkt 27. august 2009. 
  98. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958.
  99. ^ a b Mal:Nl the documentary Black Tulip.
  100. ^ Julius Streicher published The Horror in the East in Der Stürmer Der Stürmer, #8/1945, Calvin.edu; accessed 6 December 2014.
  101. ^ Urban, Thomas (2006). Der Verlust: Die Vertreibung der Deutschen und Polen im 20. Jahrhundert (German). C.H.Beck. s. 116. ISBN 3-406-54156-9. Besøkt 1. september 2009. 
  102. ^ Sienkiewicz, Witold Hryciuk, Grzegorz; Wysiedlenia, wypędzenia i ucieczki 1939–1959: atlas ziem Polski: Polacy, Żydzi, Niemcy, Ukraińcy, Warsaw: Demart, 2008, p. 170, Określa je wielkosciami między 600tys. a 1.2 mln zmarłych i zabitych. Głowną przyczyną zgonów było zimno, stres i bombardowania.
  103. ^ a b c Gawryszewski, Andrzej (2005). Ludność Polski w XX wieku [Population of Poland in the 20th century]. Monografie/Instytut Geografii i Przestrzennego Zagospodarowania im. Stanisława Leszczyckiego PAN (Polish). 5. Warsaw: Instytut Geografii i Przestrzennego Zagospodarowania im. Stanisława Leszczyckiego PAN. ISBN 978-83-87954-66-6. OCLC 66381296. Besøkt 11. juni 2012.  PDFs by chapter (see contents[død lenke])
  104. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, Theodor Schieder (compiler) in collaboration with A. Diestelkamp [et al.], Bonn, Bundesministerium für Vertriebene (ed.), 1953, pp. 78 and 155.
  105. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, vol. 1, Theodor Schieder (compilator) in collaboration with A. Diestelkamp [et al.], Bonn, Bundesministerium für Vertriebene (ed.), 1953, p. 160
  106. ^ Silke Spieler (ed.), Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom 28. Mai 1974. Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte, Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen 1989; ISBN 3-88557-067-X.
  107. ^ (Karski's 1943 reference to "Poland" meant the pre-war a.k.a. 1937 bordered area of Poland.)Rummel, R.J. & Irving Louis Horowitz (1997). Death by Government. Transaction Publishers. s. 302. ISBN 978-1-56000-927-6. «I would rather be frank with you, Mr. President. Nothing on earth will stop the Poles from taking some kind of revenge on the Germans after the Nazi collapse. There will be some terrorism, probably short-lived, but it will be unavoidable. And I think this will be a sort of encouragement for all the Germans in Poland to go west, to Germany proper, where they belong.» 
  108. ^ Kai Cornelius, Vom spurlosen Verschwindenlassen zur Benachrichtigungspflicht bei Festnahmen, BWV Verlag, 2004, p. 126; ISBN 3-8305-1165-5.
  109. ^ Philipp Ther, Deutsche und polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/DDR und in Polen 1945–1956, 1998, p. 56; ISBN 3-525-35790-7, ISBN 978-3-525-35790-3; From June until mid-July, Polish military and militia expelled (the "wild expulsions") nearly all of the residents of the districts immediately east of the rivers [Oder-Neisse line]
  110. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1. p. 27
  111. ^ Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, Immigration and Asylum: From 1900 to the Present, 2005, p. 197; ISBN 1-57607-796-9, ISBN 978-1-57607-796-2
  112. ^ Naimark, Russian in Germany. p. 75 reference 31: "a citation from the Plenum of the Central Committee of the Polish Workers Party, 20–21 May 1945."
  113. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 26: confirms motivation to create an ethnically homogeneous Poland
  114. ^ Ther, Philipp, Deutsche und polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/DDR und in Polen 1945–1956, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1998, p. 306; ISBN 3-525-35790-7
  115. ^ a b The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 28.
  116. ^ a b Reichling, Gerhard. Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, Bonn: 1995, p. 53; ISBN 3-88557-046-7.
  117. ^ a b The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 30.
  118. ^ a b c d The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 29.
  119. ^ Urban, Thomas (2006). Der Verlust: Die Vertreibung der Deutschen und Polen im 20. Jahrhundert (German). C.H.Beck. s. 114–115. ISBN 3-406-54156-9. Besøkt 1. september 2009. 
  120. ^ Urban, Thomas (2006). Der Verlust: Die Vertreibung der Deutschen und Polen im 20. Jahrhundert (German). C.H.Beck. s. 115. ISBN 3-406-54156-9. Besøkt 1. september 2009. 
  121. ^ Urban, Thomas (2006). Der Verlust: Die Vertreibung der Deutschen und Polen im 20. Jahrhundert (German). C.H.Beck. s. 115. ISBN 3-406-54156-9. Besøkt 1. september 2009. 
  122. ^ Becker, S. O., Grosfeld, I., Grosjean, P., Voigtländer, N., & Zhuravskaya, E. (2018). Forced Migration and Human Capital: Evidence from Post-WWII Population Transfers (No. w24704). National Bureau of Economic Research.
  123. ^ Silke Spieler (ed.), Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom 28. Mai 1974. Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte, Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen, 1989, p. 40; ISBN 3-88557-067-X.
  124. ^ Sienkiewicz, Witold & Grzegorz Hryciuk. Wysiedlenia, wypędzenia i ucieczki 1939–1959 : atlas ziem Polski : Polacy, Żydzi, Niemcy, Ukraińcy, Warsaw: Demart, 2008, p. 187, Efektem były liczne zgony, których nie można dokładnie określic z powodu brak statystyk lub ich fałszowania. Okresowo mogly one sięgać kilkudziesięciu procent osadzonych. Szacunki mówią o 200–250 tys internowanych Niemców i ludności rodzimej, a czego zginąć moglo od 15 do aż 60tys. osób.
  125. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, p. 78.
  126. ^ a b Böhme, Kurt W. Gesucht wird – Die dramtische Geschichte des Suchdienstes, Munich: Süddeutscher Verlag, 1965, p. 274.
  127. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 22.
  128. ^ Reichling, Gerhard. Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1986 (revised edition 1995), p. 33.
  129. ^ Madajczyk, Piotr. Rocznik Polsko-Niemiecki Tom I "Mniejszość niemiecka w Polsce w polityce wewnętrznej w Polsce i w RFN oraz w stosunkach między obydwu państwami" , Warsaw, 1992.
  130. ^ Jankowiak, p. 35
  131. ^ Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, Immigration and Asylum: From 1900 to the Present, 2005, p. 199; ISBN 1-57607-796-9: «Polakkene begynte å drive tyskere ut av deres hus med brutalitet som hadde blitt nesten vanlig: folk ble slått, skutt og voldtatt. Til og med sovjetsoldater var sjokkert, og noen beskyttet de tyske sivile»
  132. ^ Overy, ibid. as: fra Øst-Preussen – 1,4 millioner til Vest-Tyskland, 609 000 til Øst-Tyskland; fra Vest-Preussen – 230 000 til Vest-Tyskland, 61 000 til Øst-Tyskland; fra tidligere tyske territorier øst for Oder-Neisse, som innbefattet mesteparten av Schlesien, Pommern og Øst-Brandenburg – 3,2 millioner til Vest-Tyskland, to millioner til Øst-Tyskland.
  133. ^ Reichling, Gerhard. Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1995, p. 17
  134. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, p. 46.
  135. ^ Reichling, Gerhard.Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1995, p. 23.
  136. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', p. 57.
  137. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', p. 75.
  138. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, vol. III, 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', pp. 79–80.
  139. ^ a b «Die Deportation der Deutschen aus Rumänien in die Sowjetunion». Issuu (engelsk). Besøkt 18. mai 2018. 
  140. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, Das Schicksal der Deutschen in Rumänien, pp. 81–116.
  141. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958; The editor for the section of the 1958 report for Romania was Wilfried Krallert, a scholar dealing with Balkan affairs since the 1930s when he was Nazi party member, during the war he was an officer in the SS who was directly implicated in the plundering of cultural artifacts in eastern Europe Mal:Where. After the war he was rehabilated Mal:Clarify and chosen to author the sections of the demographic report on the expulsions from Hungary, Romania and Yugoslavia
  142. ^ a b c Ammon, Ulrich (12. desember 2014). Die Stellung der deutschen Sprache in der Welt (tysk). Walter de Gruyter GmbH & Co KG. ISBN 9783110241075. 
  143. ^ «Recensamant 2011: Structura etnica a populatiei». 9AM (engelsk). Besøkt 18. mai 2018. 
  144. ^ «Recensamant 2011: Rromii - singura etnie din Romania a carei populatie a sporit». Ziare.com (rumensk). Besøkt 18. mai 2018. 
  145. ^ The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War
    Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1
  146. ^ J. Otto Pohl, The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953, McFarland, 1997, p. 78; ISBN 0-7864-0336-5.
  147. ^ J. Otto Pohl, The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953, McFarland, 1997, p. 71; ISBN 0-7864-0336-5.
  148. ^ Polian, Pavel. Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR, Central European University Press, 2003, p. 137; ISBN 963-9241-68-7.
  149. ^ Pohl, J. Otto. Ethnic Cleansing in the USSR, 1937–1949, Greenwood Press, 1999, p. 42. ISBN 0-313-30921-3.
  150. ^ Pohl, J. Otto. The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953, McFarland, 1997, p. 80; ISBN 0-7864-0336-5.
  151. ^ Pohl, J. Otto. Ethnic Cleansing in the Ussr, 1937–1949, Greenwood Press, 1999, p. 54; ISBN 0-313-30921-3.
  152. ^ Polian, Pavel. Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR, Central European University Press, 2003, pp. 201–210; ISBN 963-9241-68-7.
  153. ^ Polian, Pavel. Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR, Central European University Press, 2003, p. 194; ISBN 963-9241-68-7.
  154. ^ a b Reichling, Gerhard. Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1995, pp. 21–36; ISBN 3-88557-065-3.
  155. ^ Conseil de l'Europe Assemblée parlementaire Session Strasbourg, Council of the European Union in Straßburg, Documents, Document 7172: Report on the situation of the German ethnic minority in the former Soviet Union, Council of Europe, 1995, p. 7,
  156. ^ a b c d e f Conseil de l'Europe Assemblée parlementaire Session Strasbourg, Council of the European Union in Straßburg, Documents, Document 7172: Report on the situation of the German ethnic minority in the former Soviet Union, Council of Europe, 1995, p. 8; ISBN 92-871-2725-5 Google.de
  157. ^ Heinemann, Isabel. "Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas, 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p. 469; ISBN 3-89244-623-7; Heinemann says 250,000 is the number given by primary sources, but also cites and dismisses as too high the 320,000 estimate given by Ingeborg Fleischmann, Die Deutschen, pp. 284–286.
  158. ^ Heinemann, Isabel. "Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas, 2nd ed., Göttingen: Wallstein, 2003, pp. 469seq; ISBN 3-89244-623-7.
  159. ^ Heinemann, Isabel. "Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas, 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p. 470; ISBN 3-89244-623-7.
  160. ^ a b Conseil de l'Europe Assemblée parlementaire Session Strasbourg, Council of the European Union in Straßburg, Documents, Document 7172: Report on the situation of the German ethnic minority in the former Soviet Union, Council of Europe, 1995, p. 10; ISBN 92-871-2725-5 Google.de
  161. ^ Eberhardt, Piotr & Jan Owsinski, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2003, p. 456; ISBN 0-7656-0665-8.
  162. ^ Andreas Kossert, Damals in Ostpreussen, Munich: 2008, pp. 179–183; ISBN 978-3-421-04366-5.
  163. ^ Piotr Eberhardt, Jan Owsinski, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2003, p. 457; ISBN 0-7656-0665-8.
  164. ^ Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien", in: Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa; vol. 5, 1961
  165. ^ Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien", in: Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa; vol. 5, 1961
  166. ^ a b c d The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, pp. 53–54.
  167. ^ Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien",i: Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa; vol. 5, 1961
  168. ^ Polian, Pavel. Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR, Central European University Press, 2003, pp. 268–294; ISBN 963-9241-68-7.
  169. ^ a b c d e f The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, pp. 53–56.
  170. ^ Aleksander Ravlic (ed.) (1996). An International Symposium – SOUTHEASTERN EUROPE 1918–1995. Croatian Heritage Foundation & Croatian Information Centre. ISBN 953-6525-05-4. 
  171. ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 55
  172. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, s. 46
  173. ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 57
  174. ^ a b «Flucht im Granatenhagel» (PDF). Mittelbadische Presse. 23. november 2004. Arkivert fra originalen (pdf) 2013-05-30. Besøkt 30. april 2013. 
  175. ^ «Sonderfall Kehl» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2005-03-02. Besøkt 30. april 2013. 
  176. ^ Transatlantic relations series. Germany and the Americas: Culture, Politics, and History : a Multidisciplinary Encyclopedia. Volume II. ABC-CLIO. 2005. s. 181–182. ISBN 1-85109-628-0. 
  177. ^ a b Gesetz über die Angelegenheiten der Vertriebenen und Flüchtlinge
  178. ^ Cf. Federal Expellee Law, § 2 (1).
  179. ^ Federal Ministry for Expellees, Refugees and War Victims Facts concerning the problem of the German expellees and refugees, Bonn: 1967.
  180. ^ Forsythe, David P. Encyclopedia of Human Rights, Volume 1, Oxford University Press, Oxford, 2009, p. 164
  181. ^ Bloxham, Donald and A. Dirk Moses, The Oxford Handbook of Genocide Studies, Oxford University Press, Oxford (2010).
  182. ^ Douglas, R.M., Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War, Yale University Press, Yale, 2012, page 1
  183. ^ Ulrich Merten, Forgotten Voices: The Expulsion of the Germans from Eastern Europe after World War II, Transaction 2012 preface, p. xii
  184. ^ Alfred de Zayas, A terrible Revenge, St Martins (1994), p. 1
  185. ^ Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1995, pp. 44–59
  186. ^ Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, part 1, Bonn: 1995, p. 53.
  187. ^ a b Görtemaker, Manfred. Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, Munich: C.H. Beck, 1999, p. 169; ISBN 3-406-44554-3.
  188. ^ a b Levitin, Michael. Germany provokes anger over museum to refugees who fled Poland during WWII, Telegraph.co.uk; accessed 6 December 2014.
  189. ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 4
  190. ^ Ahonen, Pertti (2003). After the expulsion: West Germany and Eastern Europe, 1945–1990. Oxford University Press. s. 20. ISBN 0-19-925989-5. 
  191. ^ Raport GUS. W Polsce jest 148 tysięcy Niemców, nto.pl; accessed 6 December 2014.
  192. ^ This legal definition, although the term is colloquially often used as a synecdoche pars pro toto for all refugees and expellees, is used to differentiate Heimatvertriebene from others defined as expellees, such as those subsumed under No. 2, who were not denied to return to their homeland, at least if it was west of the Oder and Neisse, or Umsiedler (see No. 3 below) who had left their original homeland already during the Nazi population transfers, or expelled German expatriates (No. 4) who – at least in theory – were considered not to regard their former places of residence as their homeland, or Aussiedler (see No. 5 below) who usually left without the opportunity to return – like expellees – but chose a new place within Germany to be their homeland.
  193. ^ Merk at i østtysk terminologi er Umsiedler begrepet brukt for alle flyktninger og fordrevne for å hindre at disse begrepene indikerer ufrivillige forhold.
  194. ^ Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, Teil 1, Bonn: 1995, pp. 44–59.
  195. ^ Cf. the Gesetz über die Rechtsstellung heimatloser Ausländer im Bundesgebiet (shorthand: HAuslG; literally: law on the legal status of homeless foreigners in the federal territory).
  196. ^ Source:Hans Henning Hahn and Eva Hahn, Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte, Paderborn: Schöningh, 2010, p. 659
  197. ^ Wer infolge von Kriegseinwirkungen Aufenthalt in den in Absatz 1 genannten Gebieten genommen hat, ist jedoch nur dann Vertriebener, wenn es aus den Umständen hervorgeht, dass er sich auch nach dem Kriege in diesen Gebieten ständig niederlassen wollte oder wenn er diese Gebiete nach dem 31. Dezember 1989 verlassen hat.
  198. ^ Gesetz über die Angelegenheiten der Vertriebenen und Flüchtlinge (Bundesvertriebenengesetz – BVFG)
  199. ^ Kilde: Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, del 1, Bonn: 1995, s. 44–59.
  200. ^ a b Schildt, Axel. Deutsche Geschichte im 20. Jahrhundert: ein Lexikon, Munich: C.H. Beck, 2005, p. 159; ISBN 3-406-51137-6
  201. ^ a b c Długoborski, Wacław. Zweiter Weltkrieg und sozialer Wandel: Achsenmächte und besetzte Länder, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1981, pp. 119seq; ISBN 3-525-35705-2.
  202. ^ a b c Ahonen, Pertti (2003). After the expulsion: West Germany and Eastern Europe, 1945–1990. Oxford University Press. s. 21. ISBN 0-19-925989-5. : "roughly 8 million" West GE, "some four million" East GE, 500,000 Austria and other countries. Total 12.5 million (1950).
  203. ^ a b c d e Ahonen, Pertti (2003). After the expulsion: West Germany and Eastern Europe, 1945–1990. Oxford University Press. s. 21. ISBN 0-19-925989-5. 
  204. ^ Philipp Ther in Dierk Hoffmann, Michael Schwartz, Geglückte Integration?: Spezifika und Vergleichbarkeiten der Vertriebenen-Eingliederung in der SBZ/DDR, Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 1999, pp. 140seq; ISBN 348664503X Google.de Arkivert 16. desember 2014 hos Wayback Machine.
  205. ^ a b Philipp Ther, Deutsche Und Polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/ddr und in Polen 1945–1956, 1998, p. 13; ISBN 3-525-35790-7, ISBN 978-3-525-35790-3
  206. ^ Ahonen, Pertti (2003). After the expulsion: West Germany and Eastern Europe, 1945–1990. Oxford University Press. s. 274. ISBN 0-19-925989-5. 
  207. ^ According to the Nationality Law of the German Empire and States (Reichs- und Staatsangehörigkeitsgesetz; RuStAG) of 1913, valid until 1999, loss of German citizenship was only valid if one applied for it (RuStAG § 21 (1)), and the competent German authority issued a denaturalisation deed (Entlassungsurkunde, RuStAG § 23 (1)), and the person to be denaturalised emigrated from German territory within a year after starting the procedure (RuStAG § 24 (1)). West German jurisdiction maintained that until a treaty with all of Germany on the seizures of territories (concluded finally as the German-Polish Border Treaty (1990)) should legalise their de facto status, the eastern territories of Germany annexed to other nations in 1945 and the Saar protectorate were legally German territory for this purpose. Alternatively for German citizens living abroad – in West German definition outside of the German borders of 1937 – the unilateral voluntary adoption of a foreign citizenship would entail one's denaturalisation as a German (RuStAG § 25 (1)). However, the conditions of voluntarity, issuance of the deed, and leaving German territory (if applicable), were usually not fulfilled for German citizens authoritatively naturalised by the Eastern European states they happened to live in after 1945. Their children gained German citizenship by ius sanguinis (RuStAG § 4).
  208. ^ Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, del 1, Bonn: 1995, s. 19–20.
  209. ^ Der Sammelbegriff "sonstige" umfasst andre Bekenntnisse (mosaische Gemeinden und Landesverbände, andre Volks- und Weltreligionen, freireligiöse und Weltanschauungsgemeinschaften) und Bekenntnisslose sowie Personen ohne Angabe eines Religionsbekenntnisses.
  210. ^ a b Statisches Jahrbuch für das Deutsche Reich, 1941/42, s. 27/28. Available online at http://www.digizeitschriften.de
  211. ^ In the Statisches Jahrbuch für das Deutsche Reich 1941/42. On page 27 the total (27,526) of full Jews by province was: East Prussia 3,169; Pomerania 3,417; Brandenburg 4,019; and Silesia 16,921)
  212. ^ A source published in Poland in the communist era puts the actual number of full Jews east of the Oder-Neisse line at about 23,000 because a section of the provinces Pomerania and Brandenburg were west of the Oder-Neisse line. See Stanisaw Schimitzek, Truth or conjecture?: German civilian war losses in the East, Warsaw: 1966, p. 72.
  213. ^ a b Ingo Haar, "Hochgerechnetes Unglück, Die Zahl der deutschen Opfer nach dem Zweiten Weltkrieg wird übertrieben", in: Süddeutsche Zeitung, 14 November 2006.
  214. ^ Eberhardt, Piotr. Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis M.E. Sharpe, 2002; ISBN 0-7656-0665-8, p. 129; Eberhardt did not give a figure.
  215. ^ Piotr Eberhardt, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis M.E. Sharpe, 2002, p. 293. ISBN 0-7656-0665-8.
  216. ^ U.S. Bureau of the Census The Population of Poland Ed. W. Parker Mauldin, Washington- 1954
  217. ^ Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa complete ed., "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien", p. 19.
  218. ^ Hans Henning Hahn and Eva Hahn, Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte. Paderborn: Schöningh, 2010, pp. 679–681. ISBN 978-3-506-77044-8
  219. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958.
  220. ^ Eberhardt, Piotr. Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe (2002); ISBN 0-7656-0665-8.
  221. ^ a b Overmans, Rüdiger. "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung". A parallel Polish summary translation was also included, this paper was a presentation at an academic conference in Warsaw in 1994: Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI.
  222. ^ Hans Henning Hahn and Eva Hahn, Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte, Paderborn: Schöningh, 2010; ISBN 978-3-506-77044-8.
  223. ^ Ursprünge, Arten und Folgen des Konstrukts "Bevölkerung" vor, im und nach dem "Dritten Reich" Zur Geschichte der deutschen Bevölkerungswissensch: Ingo Haar Die deutschen ›Vertreibungsverluste‹ – Forschungsstand, Kontexte und Probleme, in Ursprünge, Arten und Folgen des Konstrukts "Bevölkerung" vor, im und nach dem "Dritten Reich", Berlin: Springer, 2009; ISBN 978-3-531-16152-5.
  224. ^ Herausforderung Bevölkerung : zu Entwicklungen des modernen Denkens über die Bevölkerung vor, im und nach dem Dritten Reich Ingo Haar, Bevölkerungsbilanzen" und "Vertreibungsverluste. Zur Wissenschaftsgeschichte der deutschen Opferangaben aus Flucht und Vertreibung, Verlag für Sozialwissenschaften (2007); ISBN 978-3-531-15556-2
  225. ^ Haar, Ingo. "Die Deutschen "Vertreibungsverluste" – Zur Entstehung der "Dokumentation der Vertreibung", Tel Aviver Jahrbuch (2007), Tel Aviv: Universität Tel Aviv, Fakultät für Geisteswissenschaften, Forschungszentrum für Geschichte; Gerlingen: Bleicher Verlag
  226. ^ Robert Żurek, Gra w ofiary (The Victim Game), Rzeczpospolita, 24 July 2009; accessed 6 December 2014.
  227. ^ Rummel, R.J.Statistics of democide: Genocide and Mass Murder since 1900 (1,863,000 in post war expulsions and an additional 1.0 million in wartime flight)
  228. ^ De Zayas, Alfred: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan, New York (1994); ISBN 1-4039-7308-3, p. 152- (2,111,000)
  229. ^ Maier, Charles S. The Unmasterable Past: History, Holocaust, and German National Identity, Harvard University (1988); ISBN 0-674-92975-6 page 75- (2,000,000)
  230. ^ Botting, Douglas. The Aftermath: Europe (World War II), Time-Life Books (1983); ISBN 0-8094-3411-3, pp. 21, 81- (2,000,000)
  231. ^ H.W. Schoenberg, Germans from the East: A Study of their migration, resettlement and subsequent group history, since 1945, Springer, London, Ltd. (1970); ISBN 90-247-5044-X, page 33- (2,225,000)
  232. ^ Kinder, Hermann & Hilgemann, Werner & Menze, Ernest A. Anchor Atlas of World History, Vol. 2: 1978– (3,000,000)
  233. ^ Encyclopædia Britannica- 1992– (2,384,000)
  234. ^ Glaser, Kurt & Stephan Possony, Victims of Politics (1979) – (2,111,000)
  235. ^ Keegan, Sir John, The Second World War, 1989 - (3.1 million including 1.0 million during wartime flight)
  236. ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1. p. 4- (2,000,000)
  237. ^ Schiederkommisjonen Bundesministerium für Vertriebene, Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, Bonn: 1954–61. (Vol. 1, pg. 160 notes that resettlers are not included in estimated total losses of 2.0 million in Oder-Neisse region, Poland and Danzig.)
  238. ^ Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958. The tables on pages 38, 45 and 46 include only the estimated 1939 population 16.999 million and an estimated natural increase in the population from 1939-1950of 936 million. Administrative officials and Germans resettled in Poland are not in the balance of 11.9 million expelled and 2.225 million dead.
  239. ^ Rüdiger Overmans (1994), "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung". (A parallel Polish summary was also included; this paper was a presentation at an academic conference in Warsaw in 1994.). in: Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI-1994- Reich Germans resettled in Poland during the war were not included in the Search Service figures.
  240. ^ Silke Spieler (ed.), Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom (28 May 1974). Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte, Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen, 1989; ISBN 3-88557-067-X.
  241. ^ Bundesministerium des Innern- Eingliederung der Vertriebenen, Flüchtlinge und Kriegsgeschädigten in der Bundesrepublik Deutschland Bonn 1982 Page 18
  242. ^ Kammerer, Willi and Anja. Narben bleiben die Arbeit der Suchdienste – 60 Jahre nach dem Zweiten Weltkrieg, Berlin: Dienststelle 2005 (published by the Search Service of the German Red Cross; the forward to the book was written by German President Horst Köhler and German Minister of the Interior Otto Schily).
  243. ^ Hahn, Hans and Eva. Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte, Paderborn: Schöningh, 2010, pp. 679-81, p. 839: ill., maps; 24 cm. D820.P72 G475 2010; ISBN 978-3-506-77044-8.
  244. ^ a b Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, Immigration and Asylum: From 1900 to the Present, 2005, s. 199; ISBN 1-57607-796-9, ISBN 978-1-57607-796-2 Google Books Arkivert 16. desember 2013 hos Wayback Machine.
  245. ^ a b Görtemaker, Manfred. Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, Munich: C.H. Beck, 1999, p. 169; ISBN 3-406-44554-3 Google Books
  246. ^ Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, Immigration and Asylum: From 1900 to the Present, 2005, p. 200; ISBN 1-57607-796-9, ISBN 978-1-57607-796-2 Google Books Arkivert 16. desember 2013 hos Wayback Machine.
  247. ^ Görtemaker, Manfred. Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, Munich: C.H. Beck, 1999, p. 170; ISBN 3-406-44554-3 Google Books; accessed 6 December 2014.
  248. ^ a b Cf. the report "Vor 50 Jahren: Der 15. April 1950. Vertriebene finden eine neue Heimat in Rheinland-Pfalz" Arkivert 31. juli 2013 hos Wayback Machine. of the Central Archive of the State of Rhineland-Palatinate on the first expellees arriving in that state in 1950 to be resettled from other German states.
  249. ^ "Children were starved in war aftermath", Copenhagen Post, 15 April 2005
  250. ^ Ertel, Manfred. "Denmark's Myths Shattered: A Legacy of Dead German Children", in: Spiegel Online, 16 May 2005.
  251. ^ Osborn, Andrew. "Documentary forces Danes to confront past", in: The Observer, 9 February 2003.
  252. ^ a b Ther, Philipp, Deutsche Und Polnische Vertriebene, p. 137.
  253. ^ Cf. section III. Reparations from Germany, paragraph 4 Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference, pbs.org; accessed 6 December 2014.
  254. ^ Lehmann, Hans Georg. Chronik der Bundesrepublik Deutschland 1945/49 bis 1981, Munich: Beck, 1981 (=Beck'sche Schwarze Reihe; vol. 235); ISBN 3-406-06035-8, pp. 32seq.
  255. ^ Bake, Rita. »Hier spricht Hamburg«. Hamburg in der Nachkriegszeit: Rundfunkreportagen, Nachrichtensendungen, Hörspiele und Meldungen des Nordwestdeutschen Rundfunks (NWDR) 1945–1949, Hamburg: Behörde für Bildung und Sport/Amt für Bildung/Landeszentrale für politische Bildung, 2007; ISBN 978-3-929728-46-0, p. 57.
  256. ^ Bake, Rita, »Hier spricht Hamburg«. Hamburg in der Nachkriegszeit: Rundfunkreportagen, Nachrichtensendungen, Hörspiele und Meldungen des Nordwestdeutschen Rundfunks (NWDR) 1945–1949, Hamburg: Behörde für Bildung und Sport/Amt für Bildung/Landeszentrale für politische Bildung, 2007, p. 7; ISBN 978-3-929728-46-0.
  257. ^ Görtemaker, Manfred. Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, Munich: C.H. Beck (1999), p. 171, ISBN 3-406-44554-3 Google Books, books.google.de; accessed 6 December 2014.
  258. ^ Hoffmann, Dierk & Michael Schwartz, Geglückte Integration?: Spezifika und Vergleichbarkeiten der Vertriebenen-eingliederung in der SBZ/ddr (1999), p. 156; ISBN 3-486-64503-X, 9783486645033
  259. ^ Anna-Maria Hagerfors, "'Tyskerunger' tvingades bli sexslavar", Dagens Nyheter, 10 July 2004.
  260. ^ Krigsbarn. Vandreutstilling med fotografier av Einar Bangsund. Barn av norske kvinner og tyske soldater 1940–45, willy-brandt-stiftung.de; besøkt 26. mai 2015.
  261. ^ Ville sende alle "tyskerunger" ut av landet Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine., bt.no; besøkt 6. desember 2014.Mal:No icon
  262. ^ "Abba girl's Nazi secret", dailymail.co.uk; accessed 6 December 2014.
  263. ^ "Norway's Hidden History – 'Aryan' Children Subjected to LSD Experiments, Sexual Abuse & Mass Rape", redicecreations.com; besøkt 6. desember 2014.
  264. ^ a b c d Alfred M. de Zayas, Nemesis at Potsdam, p. 2
  265. ^ a b Fritsch-Bournazel, Renata. Europe and German Unification: Germans on the East-West Divide, 1992, p. 77; ISBN 0-85496-684-6, ISBN 978-0-85496-684-4: The Soviet Union and the new Communist governments of the countries where these Germans had lived tried between 1945 and 1947 to eliminate the problem of minority populations that in the past had formed an obstacle to the development of their own national identity.
  266. ^ a b c d Ulf Brunnbauer, Michael G. Esch & Holm Sundhaussen, Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung, p. 91
  267. ^ a b c Philipp Ther & Ana Siljak, Redrawing Nations, p. 155
  268. ^ a b Arie Marcelo Kacowicz & Paweł Lutomski, Population resettlement in international conflicts: a comparative study, Lexington Books, 2007, p. 102; ISBN 073911607X Google.de
  269. ^ a b Steffen Prauser and Arfon Rees,The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 6
  270. ^ Valdis O. Lumans, Himmler's Auxiliaries: The Volksdeutsche Mittelstelle and the German National Minorities of Europe, 1933–1945, 1993, p. 259; ISBN 0-8078-2066-0, ISBN 978-0-8078-2066-7, Google Books
  271. ^ a b Steffen Prauser and Arfon Rees,The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 5
  272. ^ a b Zybura, p. 202
  273. ^ a b Ulf, Brunnbauer, Michael G. Esch & Holm Sundhaussen, Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung, p. 92
  274. ^ Karl Cordell & Andrzej Antoszewski, Poland and the European Union (section: "Situation in Poland)"), 2000, p. 166; ISBN 0-415-23885-4, ISBN 978-0-415-23885-4; (Situation in Poland: "Almost all Germans were held personally responsible for the policies of the Nazi party.")
  275. ^ a b c Arie Marcelo Kacowicz & Paweł Lutomski, Population resettlement in international conflicts: a comparative study, Lexington Books, 2007, s. 101seq; ISBN 073911607X
  276. ^ a b Rainer Münz, Rainer Ohliger (2003). Diasporas and ethnic migrants: German, Israel, and post-Soviet successor states in comparative perspective. Routledge. s. 93. ISBN 978-0-7146-5232-0. 
  277. ^ Chad Carl Bryant (2007). Prague in Black. Harvard University Press. s. 97. ISBN 978-0-674-02451-9. 
  278. ^ Alfred M. de Zayas (1979). Nemesis at Potsdam. Taylor & Francis. s. 11. ISBN 978-0-7100-0410-9. 
  279. ^ Ulf Brunnbauer, Michael G. Esch & Holm Sundhaussen, Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung, s. 787.
  280. ^ Bogdan Musiał, "Niechaj Niemcy się przesuną". Stalin, Niemcy i przesunięcie granic Polski na Zachód, Arcana nr 79 (1/2008)
  281. ^ Tragic was the fate of Czechoslovaks of German ethnicity and Jewish religion. They were clearly victims of the Nazi occupation but nevertheless qualified to be denaturalised, if they had declared their native language to be German in the census of 1930. In 1945 Czechoslovakian nationalists and communists regarded this entry in the forms as an act of disloyalty against the republic. Cf. Reuven Assor, ""Deutsche Juden" in der Tschechoslowakei 1945–1948", Odsun: Die Vertreibung der Sudetendeutschen; Dokumentation zu Ursachen, Planung und Realisierung einer 'ethnischen Säuberung' in der Mitte Europas, 1848/49 – 1945/46, Alois Harasko & Roland Hoffmann (eds.), Munich: Sudetendeutsches Archiv, 2000, pp. 299seqq.
  282. ^ Wojciech Roszkowski, Historia Polski 1914–1997, Warsaw: 1998 PWNW, p. 171.
  283. ^ a b Maria Wardzyńska, Polacy – wysiedleni, wypędzeni i wyrugowani przez III Rzeszę, Warsaw 2004.
  284. ^ Dan Diner, Raphael Gross, Yfaat Weiss (2006). Jüdische Geschichte als allgemeine Geschichte. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 162. ISBN 978-3-525-36288-4. 
  285. ^ «Text of Churchill Speech in Commons on Soviet–Polish Frontier». The United Press. 15. desember 1944. 
  286. ^ Originaltekst: «Expulsion is the method which, insofar as we have been able to see, will be the most satisfactory and lasting. There will be no mixture of populations to cause endless trouble... A clean sweep will be made. I am not alarmed by the prospect of disentanglement of populations, not even of these large transferences, which are more possible in modern conditions than they have ever been before»
  287. ^ a b c d e Detlef Brandes, in Brunnbauer/Esch/Sundhaussen's Definitionsmacht, Utopie, Vergeltung: "ethnische Säuberungen" im östlichen Europa des 20. Jahrhunderts, Berlin, Hamburg and Münster: LIT Verlag, 2006, p. 93; ISBN 3-8258-8033-8, [2]; Quote from source (German original): "'Jetzt werden die Deutschen erfahren, was das Prinzip der kollektiven Verantwortung bedeutet', hatte das Organ der polnischen Geheimarmee im Juli 1944 geschrieben. Und der Befehlshaber der 2. Polnischen Armee wies seine Soldaten am 24. Juni 1945 an, mit den Deutschen 'so umzugehen, wie diese es mit uns getan haben', so daß 'die Deutschen von selbst fliehen und Gott danken, daß sie ihren Kopf gerettet haben'. Politiker jeglicher Couleur, Flugblätter und Zeitungen beider Staaten riefen nach Vergeltung für die brutale deutsche Besatzungspolitik" (English translation: "'Now the Germans will get to know the meaning of the principle of collective responsibility', the outlet of the Polish secret army wrote in July, 1944. And the commander of the 2nd Polish Army instructed his soldiers on 24 June 1945, to 'treat' the Germans 'how they had treated us', causing 'the Germans to flee on their own and thank God for having saved their lives'. Politicians of all political wings, leaflets and newspapers of both states [i.e. PL and CS] called for revenge for the brutal occupation policy.")
  288. ^ a b c Timothy Snyder, Journal of Cold War Studies, volume 5, issue 3, Forum on Redrawing Nations: Ethnic Cleansing in East-Central Europe, 1944–1948, edited by Philipp Ther and Ana Siljak, Harvard Cold War Studies Book Series, Lanham, MD: Rowman & Littlefield, 2001; Quote: "By 1943, for example, Polish and Czech politicians across the political spectrum were convinced of the desirability of the postwar expulsion of Germans. After 1945 a democratic Czechoslovak government and a Communist Polish government pursued broadly similar policies toward their German minorities. (...) Taken together, and in comparison to the chapters on the Polish expulsion of the Germans, these essays remind us of the importance of politics in the decision to engage in ethnic cleansing. It will not do, for example, to explain the similar Polish and Czechoslovak policies by similar experiences of occupation. The occupation of Poland was incomparably harsher, yet the Czechoslovak policy was (if anything) more vengeful. (...) Revenge is a broad and complex set of motivations and is subject to manipulation and appropriation. The personal forms of revenge taken against people identified as Germans or collaborators were justified by broad legal definitions of these groups..." FAS.harvard.edu; accessed 6 December 2014.
  289. ^ Matthew J. Gibney & Randall Hansen (2005). Immigration and asylum: from 1900 to the present. ABC-CLIO. s. 182. ISBN 978-1-57607-796-2. 
  290. ^ Steffen Prauser and Arfon Rees, The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1, p. 4
  291. ^ a b Weber, Jürgen. Germany, 1945–1990: A Parallel History, Central European University Press, 2004, p. 2; ISBN 963-9241-70-9
  292. ^ a b Arie Marcelo Kacowicz & Paweł Lutomski, Population resettlement in international conflicts: a comparative study, Lexington Books, 2007, s. 100; ISBN 073911607X: "...largest movement of European people in modern history" Google.de
  293. ^ a b Rummel, Rudolph Joseph (1997). Death by government (6 utg.). Transaction Publishers. s. 305. ISBN 1-56000-927-6. Besøkt 27. august 2009. 
  294. ^ Wasserstein, Bernard. Barbarism and civilization: a history of Europe in our time, Oxford University Press, 2007, p. 419: "largest population movement between European countries in the twentieth century and one of the largest of all time"; ISBN 0-19-873074-8
  295. ^ *Matthew J. Gibney & Randall Hansen (2005). Immigration and Asylum: From 1900 to the Present. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 196–197. ISBN 1-57607-796-9.  "the largest single case of ethnic cleansing in human history"
    • Rummel, Rudolph Joseph (1997). Death by government (6 utg.). Transaction Publishers. s. 305. ISBN 1-56000-927-6. Besøkt 27. august 2009. 
    • Steven Béla Várdy, T. Hunt Tooley & Ágnes Huszár Várdy (2003). Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Social Science Monographs. s. 239. ISBN 0-88033-995-0.  "the expulsion of the Germans constitutes the largest mass transfer of a population in history"
  296. ^ Frank, Matthew. Expelling the Germans: British Opinion and Post-1945 Population Transfer in Context, Oxford University Press, 2008
  297. ^ Renata Fritsch-Bournazel, Europe and German unification, p. 77, Berg Publishers 1992
  298. ^ Osmańczyk, Edmund Jan (2003). Encyclopedia of the United Nations and international agreements. Routledge. s. 656. ISBN 0-415-93924-0. Arkivert fra originalen 2015-11-22. 
  299. ^ Naimark, Norman M. (2001). Fires of hatred: ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press. s. 15, 112, 121, 136. ISBN 0-674-00994-0. 
  300. ^ T. David Curp (2006). A clean sweep?: the politics of ethnic cleansing in western Poland, 1945–1960. University of Rochester Press. s. 200. ISBN 1-58046-238-3. 
  301. ^ Cordell, Karl (1999). Ethnicity and democratisation in the new Europe. Routledge. s. 175. ISBN 0-415-17312-4. 
  302. ^ Dan Diner, Raphael Gross & Yfaat Weiss (2006). Jüdische Geschichte als allgemeine Geschichte. Vandenhoeck & Ruprecht. s. 163. ISBN 3-525-36288-9. 
  303. ^ Matthew J. Gibney (2005). Immigration and Asylum: from 1900 to the Present, Volume 3. ABC-CLIO. s. 196. ISBN 1-57607-796-9. Arkivert fra originalen 2007-09-22. 
  304. ^ Philipp Ther, Ana Siljak & Eagle Glassheim, red. (2001). Redrawing nations: ethnic cleansing in East-Central Europe, 1944–1948. Harvard Cold War studies book series. Rowman & Littlefield. s. 197. ISBN 0-7425-1094-8. 
  305. ^ Shaw, Martin (2007). What is genocide?. Polity. s. 56. ISBN 0-7456-3182-7. 
  306. ^ Paul Totten & Steven L. Jacobs (2008). Dictionary of genocide, Volume 2. Greenwood Publishing Group. s. 335. ISBN 0-313-34644-5. 
  307. ^ Matthew James Frank (2008). Expelling the Germans: British opinion and post-1945 population transfer in context. Oxford historical monographs. Oxford University Press. s. 5. ISBN 0-19-923364-0. 
  308. ^ *Shaw, Martin (2007). What is genocide?. Polity. s. 56, 60. ISBN 0-7456-3182-7. 
  309. ^ *W.D. Rubinstein (2004). Genocide, a history. Pearson Education Ltd. s. 260. ISBN 0-582-50601-8. 
  310. ^ *Felix Ermacora (1991). «Gutachten Ermacora 1991» (PDF) (tysk). Arkivert fra originalen (pdf) 2011-05-16. 
  311. ^ Nijakowski, Rozkosz zemsty, Socjologia historyczna mobilizacji ludobójczej, scholar.com.pl; accessed 6 December 2014.
  312. ^ a b Matthew J. Gibney & Randall Hansen (2005). Immigration and asylum: From 1900 to the Present. ABC-CLIO. ISBN 978-1-57607-796-2. 
  313. ^ Matthew James Frank (2008). Expelling the Germans: British Opinion and Post-1945 Population Transfer in Context. Oxford University Press. s. 130–133. ISBN 978-0-19-923364-9. 
  314. ^ Margot Norris (2000). Writing war in the twentieth century. University of Virginia Press. s. 9. ISBN 978-0-8139-1992-8. «Except for the bombing of German cities, which is widely known and addressed in such fictions as Kurt Vonnegut Jr.'s Slaughterhouse Five, Newsweek's indication that in World War II, "3 million German civilians died, perhaps two-thirds of them in forced expulsions from Eastern Europe" (22 May 1995, p. 30) must seem surprising to many readers.» 
  315. ^ Sheldon R. Anderson (2001). A Cold War in the Soviet Bloc. Westview Press. s. 2. ISBN 978-0-8133-3783-8. 
  316. ^ «The Expulsion of the 'German' communities from Eastern Europe at the End of the Second World War» (PDF). European University Institute. Besøkt 12. juli 2009. «A reappraisal of the German expulsions from Eastern Europe became possible after 1989 and the collapse of communism. This contributed to a willingness on the part of Eastern European societies to remember the events of 1944 to 1948. An increasing and fruitful collaboration between Germany and the "affected" countries in the east was reflected in growing political contacts and in scholarly exchanges.» 
  317. ^ Ann L. Phillips (2000). Power and influence after the Cold War: Germany in East-Central Europe. Rowman & Littlefield. s. 80. ISBN 978-0-8476-9523-2. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]