Jürgen Habermas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jürgen Habermas
JuergenHabermas.jpg
Habermas i 2007 på den jesuittiske Filosofihøyskolen i München
Født 18. juni 1929
Tyskland Düsseldorf
Utdannelse Philipps-Universität Marburg, Georg-August-Universität Göttingen, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Serbias vitenskaps- og kunstakademi, Academia Europaea, Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, Det ungarske vitenskapsakademiet, American Academy of Arts and Sciences, Det russiske vitenskapsakademi, Royal Academy
Utmerkelser Geschwister-Scholl-prisen, Wilhelm Leuschner-medaljen, Erasmusprisen, Holbergprisen, Theodor-W.-Adorno-prisen, De tyske bokhandlernes fredspris, Fyrsten av Asturias' pris for samfunnsvitenskap, Staatspreis des Landes Nordrhein-Westfalen, Karl-Jaspers-prisen, Hegel Prize, Helmholtz-medaljen
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi
Tradisjon Kontinental filosofi, Frankfurtskolen
Hovedinteresser Sosialfilosofi, erkjennelsesteori, politisk filosofi, erkjennelsesteori, pragmatikk
Idéer offentlighet, formalpragmatikk, kommunikativ handling, deliberativt demokrati, diskursetikk
Påvirket av Weber · Durkheim · Mead · Marx · Dilthey · Parsons · Kant · Heidegger · Piaget · Horkheimer · Adorno · Marcuse · Arendt · Wittgenstein · Peirce · Austin  · Scholem · Nietzsche
Påvirket hvem Benhabib · Forst · Fraser · Honneth
Mockus · Hoppe · Feenberg · Wingert  · Georg Henrik von Wright
Signatur
Jürgen Habermass signatur

Jürgen Habermas (bak til høyre) på et bilde fra april 1964 Max Horkheimer (t.v) og Theodor Adorno (t.h) i forgrunnen

Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog, og representant for den såkalte Frankfurterskolen. På 1960-tallet ble han særlig kjent for sin fremstilling av hvordan den borgerlige offentligheten har utviklet seg og betydningen dette har hatt for demokratiet. Da hans hovedverk Theorie des kommunikativen Handelns utkom i 1981 - et verk på nesten 1200 sider - ble førsteopplaget utsolgt i Vest-Tyskland i løpet av en uke.[1] Enten man er for eller mot hans teorier, er Habermas en filosof og sosiolog man i økende grad tvinges til å ta stilling til.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Habermas vokste opp i Gummersbach 50 km øst for Köln i 1930-tallets Nazi-Tyskland, og kom fra en besteborgerlig og strengt protestantisk familie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Köln. Faren var ifølge sønnen sympatisk innstilt til det nasjonalsosialistiske styret.

Som gutt var Habermas med i Hitlerjugend, og som femtenåring ble han innkalt til å delta i tyskernes krigføring ved vestfronten. Nürnbergprosessene skulle bli avgjørende for hans modning, og retningsgivende for hele hans senere forfatterskap.[1] Han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep nasjonalsosialismen var for Tyskland.

Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn, og tok doktorgrad i Bonn i 1954 med et arbeid over Schelling. Den unge Habermas ble rasende da Martin Heidegger i 1953 utga sitt foredrag fra 1935, «Innføring i Metafysikken», på nytt. Her snakket Heidegger blant annet om «bevegelsens indre sannet og storhet». Og «bevegelsen» det her dreide seg om, var åpenbart nasjonalsosialismen. Habermas skriver følgelig en refsende artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung hvor han kritiserer at Heideggers anerkjennelse av nasjonalsosialismen synes å være like stor 20 år etter Hitlers maktovertakelse. Fra denne dag ble Heidegger en av Habermas' hovedmostandere og viktigste skyteskiver.[1]

Habermas fikk professorkompetanse i 1961 ved universitetet i Marburg med verket Borgerlig offentlighet (tysk Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964.

Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. Frankfurt var på denne tiden et viktig senter for det tyske studentopprøret, hvilket Habermas fikk kjenne på kroppen. I utgangspunktet sympatiserte han med studentenes anliggender: deres kritikk av av massemedienes monopolistiske og avpolitiserende tendenser; deres kritikk av det tyske universitetssystemet, som de mente var elitistisk og bidro til å opprettholde klasseskillene i samfunnet; samt deres kritikk av undertrykkelsen av den tredje verden, særlig den amerikanske imperialismen i Sørøst-Asia. Skjønt Habermas sympatiserte med studentene, stilte han seg tidlig på den reformistiske linjen. Endring trengtes, men måtte ifølge Habermas oppnås gjennom fornuftig argumentasjon og demokratisk deltakelse, isteden for gjennom voldelige aksjoner. Habermas kalte sågar studentbevegelsen «venstrefascistisk» for å distansere seg fra det han oppfattet som voluntarisme og desisjonisme - handling uten fornuft og innsikt - hos sine studenter. Etter heftige debatter med studentene forlot Habermas i 1971 Frankfurt for isteden å bli direktør for Max-Planch-instituttet ved München. I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, Theorie des kommunikativen Handelns. I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi med fagområdene sosialfilosofi og historiefilosofi.[1]

Vitenskapshistorie[rediger | rediger kilde]

Hans arbeid, som av noen blir kalt nymarxistisk, spenner over en rekke emner. Det fokuserer på grunnleggelsen av sosialfilosofi og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgiving i en kontekst av kritisk sosialevolusjon og samtidens (især tysk) politikk.

Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet den offentlige sfære. Han har utviklet et teoretisk system for å undersøke argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser.

Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori.

Teori[rediger | rediger kilde]

Habermas' teoridannelse har bidratt til usedvanlig mange ulike retninger innen sosial teori og filosofi:

Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet som sitt viktigste bidrag. Denne skiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer som er bundet til enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjøring, mens den beholder en universalistisk, moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universell pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget telos (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse. Habermas utviklet dels sin ramme på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel.

Priser[rediger | rediger kilde]

Også etter at han ble pensjonist i 1994 har han vært vitenskapelig aktiv, og tar i stor grad del i den offentlige samtale. Habermas er den mest fremtredende representant for Frankfurterskolen og den kritiske teori, og en av de mest kjente nålevende filosofer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Schaanning, Espen. «Jürgen Habermas». Vestens tenkere bd.3. ISBN 82-03-17287-3.