Wisła-Oder-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wisła-Oder-offensiven
Konflikt: Andre verdenskrig
Eastern Front 1945-01 to 1945-05.png
Område erobret under offensiven er markert med rosa
Dato 12. januar2. februar 1945
Sted Polen, Østpreussen og Pommern
Resultat Sovjetisk seier
Stridende parter
Det tredje riket Tyskland Sovjetunionen Sovjet
Kommandanter og ledere
Det tredje riket Ferdinand Schörner
Det tredje riket Josef Harpe
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen Ivan Konev
Styrker
450 000 2 203 000

Wisła-Oder-offensiven var en offensiv som Den røde armé gjennomførte som en del av kampene på østfronten under andre verdenskrig. Offensiven ble gjennomført med enorme styrker i perioden 12. januar2. februar 1945, samtidig med en offensiv mot Østpreussen lenger nord. De sovjetiske styrkene rykket raskt fram til Oder og noe senere Oders bielv Neisse (jf. Oder-Neisse-linjen). Dermed sikret de seg oppmarsjområdet for den endelige offensiven mot Berlin, som startet natt til 16. april.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at sommeroffensiven (Operasjon Bagration) kulminerte i august 1944, stivnet fronten gjennom Polen. Den fulgte stort sett Wisła og Wisłas bielv San, hvor sovjeterne skaffet seg brohoder. Begge parter hadde behov for å omgruppere. Militært var dette særlig tilfelle på tysk side, etter at Armégruppe Sentrum var slått i Hviterussland. På sovjetisk side stod en overfor enorme oppgaver med å forsyne de store erobrede områdene som enten var ødelagt av kamphandlingene eller brent ned under den tyske tilbaketrekningen. På bare seks uker var fronten blitt flyttet 700 km vestover. Den sovjetiske fremrykkingen stoppet utenfor Warszawa mens Warszawaoppstanden raste. Men i sør fortsatte den sovjetiske fremrykningen med tysk tilbaketrekking fra Romania, senere det resterende Balkan – og enda senere mye av Ungarn, hvor tyskerne imidlertid bet seg fast. Og i nord tok sovjeterne mesteparten av Baltikum og startet også (med mindre hell) en offensiv mot Østpreussen.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

I perioden fram mot årsskiftet foretok sovjeterne en enorm styrkeoppbygging, med sikte på å starte en offensiv som skulle knuse tyskernes forsvarssystem og tvinge dem til kapitulasjon. Tyskland brukte derimot mye av sine siste reserver på den mislykkede Ardenneroffensiven, i tillegg til at de samlet store styrker til en motoffensiv i Ungarn. Alt dette førte til at den sovjetiske styrkeoverlegenheten ble enda større. Dette var kjent for Reinhard Gehlen, den tyske etterretningsansvarlige for dette området, og han overleverte disse informasjonene til Heinz Guderian. Han presenterte dette for Adolf Hitler for å overtale ham til å evakuere de tyske styrkene fra Armégruppe Nord som sto isolerte i Kurland (se kartet), men Hitler nektet dette og omdøpte i stedet styrkene den 25. januar 1945 til Armégruppe Kurland.

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Offensiven gikk over en 1 200 km bred front som strakte seg fra Østersjøen og til Karpatene, men med hovedtrykket mot de tyske kjerneområdene i nord. Her ble hovedstyrken satt inn, og 2 millioner mann angrep over et 300 km bredt område, med utgangspunkt i brohodene ved Wisła og San. De tyske linjene ble intenst bombet av sovjetisk artilleri før infanteriet med støtte fra stridsvogner angrep. Tyskernes front brøt sammen, og Warszawa falt allerede 17. januar til Zjukovs styrker. Byen var da praktisk talt jevnet med jorden.

Med utgangspunkt bl.a. i brohodet ved Sandomierz rykket Konevs styrker raskt vestover og nådde Oders øvre løp allerede 23. januar. Enda større fremgang hadde Zjukov lenger nord. I slutten av januar omringet hans styrker Poznań og (sammen med deler av Rokossovskijs armeer) Thorun, som begge ble innbitt forsvart av tyskerne. 30. januar (samme dag som Albert Speer gav Hitler et memorandum som forkynte at krigen var tapt) nådde Zjukovs armeer Oder (som i på denne strekningen nå utgjør deler av grensen mellom Tyskland og Polen). De befant seg bare 70 km fra Berlin. Dagen etter klarte Den røde armé å krysse Oder ved byen Kienitz og fikk et brohode på vestbredden. Dette brohodet ble senere utvidet og dannet 16. april 1945 grunnlag for det avgjørende angrepet i slaget om Berlin.

18.januar evakuerte tyskerne konsentrasjonsleiren Auschwitz vest for Kraków, og 27. januar kom de sovjetiske styrkene fram til leiren og fant etterlatte fanger og bevisene for holocaust.

Forsyningsvansker[rediger | rediger kilde]

Den svært raske fremrykkingen førte til forsyningsproblemer og manglende luftstøtte, samtidig som de sovjetiske styrkene ble sårbare for tyske motangrep fra Pommern, Schlesien og Østpreussen. Det faktum at de sovjetiske styrkene selv så sent i krigen måtte stanse fremrykkingen, viste den frykten de fortsatt hadde for den tyske evnen til motangrep. Tyskerne hadde da også planlagt motangrep, bl.a. med 1500 stridsvogner i Schlesien; de ble imidlertid stående fordi det manglet drivstoff til dem. Til sovjeternes forsyningsproblemer bidrog også overgangen til mildvær rundt 1. februar, og at tyskerne holdt bl.a. Poznan og Thorun som pinnsvinstillinger bak de sovjetiske linjene.

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé.

Selv om de sovjetiske styrkene sto geografisk nært den tyske hovedstaden, visste de at kampene om denne ville kreve svært store ofre, både menneskelig og materielt. De trengte derfor å stanse fremrykkingen for å sørge for nødvendig styrkeoppbygging, men det ble etter krigen diskutert om det ville ha kunne avsluttet krigen tidligere om de hadde fortsatt fremrykkingen med en gang.

Posisjonene ved Oder lå fremskutt til, blant annet var store landområder i Pommern langs Østersjøkysten fortsatt på tyske hender («Østersjøbalkongen»). I tillegg til å konsolidere stillingene ved Oder og bygge dem videre opp, konsentrerte de sovjetiske styrkene seg om angrep på «Østersjøbalkongen» og de resterende tyske lommene i Østpreussen, herunder Königsberg, som etter langvarige kamper falt 10. april. Dette var like før den siste offensiven mot Berlin, alle de tyske lommene tatt, og de tyske styrkene var drevet tilbake til Stettin. Fronten fulgte stort sett den senere Oder-Neisse-linjen. I sør hadde sovjeterne nå tatt resten av Ungarn, i Slovakia hadde de tatt Bratislava 6. april; i Østerrike tok de Wien den 13. Bak sovjeternes linjer holdt tyskerne fortsatt Breslau og brohodet i Kurland.

Overgrep mot sivile[rediger | rediger kilde]

Da Røde Armé rykket inn i de tyske områdene, først i Østpreussen, siden gjennom Pommern og Vestpreussen, ble lokalbefolkningen utsatt for betydelige overgrep, plyndring, drap og voldtekter. Blant årsakene til dette, nevner Antony Beevor både hevnmotiv for de overgrep tyskerne utførte under felttoget i Sovjetunionen. Men også det sovjetiske propagandamaskineriet, som Ilja Ehrenburg oppmuntret til slik oppførsel mot tyske militære og dette kan ha oppmuntret soldatene til tilsvarende behandling av den tyske sivilbefolkningen. De sovjetiske overgrepene fikk en bred publisering i Tyskland og millioner av etniske tyskere flyktet vestover i et forsøk på å nå amerikanske og britiske linjer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]