Münchenavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Münchenavtalen
Bundesarchiv Bild 183-R69173, Münchener Abkommen, Staatschefs.jpg
Fra venstre til høyre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini og Ciano innen de undertegnet avtalen.
TypeGrenseavtale
Signeringsdato30. september 1938
Trådte i kraft1. oktober 1938
ParterTyskland Tyskland
Storbritannia Storbritannia
Frankrike Frankrike
Italia Italia
Underskrevet avTyskland Adolf Hitler
(Fører og rikskansler)
Storbritannia Neville Chamberlain
(Storbritannias statsminister)
Frankrike Édouard Daladier
(Frankrikes statsminister)
Italia Benito Mussolini
(Duce og statsminister)

Münchenavtalen (på tysk: Münchener Abkommen, på tsjekkisk: Mnichovská dohoda, på slovakisk: Mníchovská dohoda, på fransk: Accords de Munich, på engelsk: Munich Agreement) var en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 (men datert 29. september) i forbindelse med Münchenkonferansen.

Formålet med konferansen var å diskutere Tsjekkoslovakias fremtid i forhold til territoriale krav fra den tyske rikskansleren Adolf Hitler. Sudetenland, et landskap med nesten utelukkende tysk befolkning[trenger referanse], var av enorm strategisk betydning for Tsjekkoslovakia, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Med den italienske diktatoren Benito Mussolini som megler ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier etter ønske fra det nasjonalsosialistiske Tyskland tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom det nazistiske Tyskland, et nasjonalistisk, autoritært Polen og et fascistisk Ungarn under Miklós Horthys ledelse.

Representanter fra Tsjekkoslovakia, hvis områder var til forhandling, ble ikke invitert til konferansen, og myndighetene var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen og omtalte den som «Münchendiktatet» (tsjekkisk: Mnichovský diktát; slovakisk: Mníchovský diktát). Man har også omtalt avtalen som «Sviket i München» (tsjekkisk: Mnichovská zrada; slovakisk: Mníchovská zrada) da de mener at deres allierte Frankrike valgte å inngå en avtale med tyskerne fremfor å støtte tsjekkerne.

Storbritannias statsminister Neville Chamberlain blir vennlig mottatt av Adolf Hitler ved møtet den 24. september 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i Tsjekkoslovakia

Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Den tyske regjeringen gav samtidig avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia, og de andre stormaktene samtykket i at Tyskland utvidet Kriegsmarine. Men allerede i mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia, og fram til våre dager blir Münchenavtalen ansett som et utslag av Neville Chamberlains appeasement-politikk.

I august 1942 tilbakekalte de allierte avtalen og erklærte den for ugyldig.[1] Først i november 1973 ble avtalen endelig gjort juridisk ugyldig[trenger referanse] i den såkalte «Praha-avtalen», da Vest-Tyskland gjennom sin Ostpolitik søkte å forbedre landets forhold til Tsjekkoslovakia.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sudetenkrisen

Folkeforbundet hadde tilsyn med beskyttelsen av minoriteter. Sudettyskerne klaget over behandling de ble utsatt for blant annet i forbindelse med en jordreform i Tsjekkoslovakia. Det var et viss grunnlag for sudettyskernes misnøye blant annet ved at tsjekkisk språk ble foretrukket og ved at etniske tsjekkere ble foretrukket til stillinger i politiet og offentlig administrajon. Wright konkluderte med at Tsjekkoslovakia behandlet sine minoriteter bedre enn de fleste som var forpliktet av avtalen om minoritetenes rettigheter. Valget av Hitler til rikskansler tilspisset situasjonen ved at Hitler forsterket sudettyskernes forventninger og krav, samtidig ble de sterkt industrialiserte sudettyske områdene hardere rammet av depresjonen enn jordbruksområdene dominert av etniske tsjekkere. Konrad Henlein ble i 1934 leder av det sudettyske partiet og hans agitasjon ble i 1936 fulgte av nye lover som la restriksjoner på sudetene, som i sin tur forsterket deres misnøye. I 1937 kom Benes med innrømmelser overfor Sudeten. I mai 1935 inngikk Frankrike og Tsjekkoslovakia en gjensidige bistandsavtale med Sovjetunionen. Tsjekkoslovakias militære situasjon ble svekket ved Tysklands okkupasjon av Rhinland i mars 1936 og annekteringen av Østerrike i mars 1938.[3]

Det var blitt en politisk krise på sommeren og høsten 1938 mellom Tsjekkoslovakia og Tyskland om Sudetenland. I september 1938 holdt Hitler en provoserende tale på partidagene i Nürnberg der han fremhevet landets militær forberedelser og kravet om selvbestemmelse for Sudetenland. Henlein erklærte 15. september at Sudetenland burde annekteres av Tyskland og flyktet etter kort tid til Tyskland der han organiserte Freikorps blant sudettyskere som hadde utvandret. Tyske styrker ble oppmarsjert langs grensen og inne i Tsjekkoslovakia brøt det ut kamper mellom etniske tyskere og etniske tsjekkere. Wright skriver at denne opptrappingen var en tysk innblanding i Tsjekkoslovakias indre anliggender, men at det er uklart om det var brudd på Parispakten.[3] Tyskland gjorde krav på dette grenselandskapet med overveiende tysk befolkning. Tsjekkoslovakia nektet å godta dette fordi området var av enorm strategisk betydning, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen.

Chamberlain reiste 15. september til Berchtesgaden for å drøfte saken med Hitler, som insisterte på «selvbestemmelse» for sudettyskerne. Hitler begrunnet sitt standpunkt med behovet for å beskytte etniske tyskere i Sudetenland selv om disse ikke var tyske borgere i henhold til folkeretten. Wright skriver at Folkeforbundets beskyttelse av minoriteter hadde vært ignortert av Tsjekkoslovakia i tre år. Chamberlain advarte Hitler om at krig med Storbritannia kunne bli konsekvensen og Hitler gikk med på å ikke invadere tsjekkoslovakia inntil Chamberlain hadde drøftet saken med Frankrike og sin egen regjering. Drøftingen med den franske regjeringen endte i fransk-britisk oppfordring til Tsjekkoslovakia om å avstå områder med minst 50 % tysktalende innbyggere. President Edvard Beneš ba 20. september om en meglet løsning i henhold til den tysk-tsjekkoslovakiske traktaten av 1925. Storbritannia og Frankrike trodde ikke det var mulig med en fredelig løsning på dette grunnlaget og ba innstendig, av hensyn til Tsjekkoslovakia og freden i Europa, Beneš om å akseptere forslaget om landavståelse. Tsjekkoslovakia aksepterte det fransk-britiske forslaget 21. september og en ny nasjonal samlingsregjering tiltrådte i Tsjekkoslovakia. Det kom straks krav fra de polske og ungarske minoritetene i landet tilsvarende det sudettyske, og Polens og Ungarns regjeringen støttet kravet og samlet militære styrker langs grensen til Tsjekkoslovakia.[3]

Chamberlain møtte Hitler i Godesberg 22. september og Hitler la der frem krav som var omfattende enn det forslaget Tsjekkoslovakia hadde akseptert. Kravet fra Hitler innebar tsjekkoslovakisk tilbaketrekning fra et området angitt på kartet senest 1. oktober og samtidig umiddelbar tysk okkupasjon av dette området. Chamberlain svart 23. september at Hitlers krav ikke ville bli akseptert og ville føre til væpnet konflikt. Chamberlain videresendte Hitlers krav til Beneš som avviste kravet 25. september og beskrev kravet som et ultimatum som ikke kunne fremmes overfor en suveren stat. Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen hadde mobilisert sine militære styrker. Chamberlain sendte Horace Wilson til Berlin for å få i stand et tysk-tsjekkoslovakisk møte under britisk ledelse, Hitler avviste forslaget og sa at okkupasjonen av Sudetenland ville begynne 28. september. Mussolini oppfordret Hitler til å vente med militære tiltak i påvente av et stormaktsmøte som skulle få i stand den avtalte overføring av landområde.[3]

Adolf Hitler var fast bestemt på å iverksette invasjon av Tsjekkoslovakia senest den 1. oktober dersom tsjekkoslovakenee ikke aksepterte tyskernes krav, og mobiliserte de tyske styrkene. Tsjekkoslovakia var ikke villige til å overgi Sudetenlandet uten kamp, og mobiliserte sine militære styrker for å stå imot et kommende tysk angrep. Dette risikerte å eskalere til en europeisk storkrig, siden både Frankrike og Sovjetunionen hadde militære allianser med Tsjekkoslovakia og var forpliktet til å støtte dem i tilfelle tysk aggresjon.

Minnene om første verdenskrigs grusomheter og frykten for en ny storkrig førte til Münchenkonferansen.

Konferansen[rediger | rediger kilde]

Delegasjonene ankommer[rediger | rediger kilde]

Storbritannias statsminister Neville Chamberlain (venstre) og Frankrikes Statsminister Édouard Daladier ankommer München den 29. september 1938. Storbritannias statsminister Neville Chamberlain (venstre) og Frankrikes Statsminister Édouard Daladier ankommer München den 29. september 1938.
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain (venstre) og Frankrikes Statsminister Édouard Daladier ankommer München den 29. september 1938.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over de viktigste deltakerne i konferansen.[4]

Følgende deltok fra begynnelsen av konferansen

Følgende sluttet seg til forhandlingene etter det første møtet



  • Frankrike Marcel Clapier
    (Daladiers stabssjef)
  • Frankrike Captain Paul Stehlin
    (Assisterende luftattaché i Berlin)


I München men fikk ikke delta i forhandlingene

Konferansen starter[rediger | rediger kilde]

Mussolini, Hitler, Paul Otto Schmidt (Hitlers tolk) og Chamberlain under de første forhandlingene i München.

Hitler inviterte de viktigste deltakerne i hans private kontor, og lot de andre deltakerne bli igjen utenfor. De tok plass rundt peisen i lokalet og møtet startet kl 12:45.[5]

Hitler innledet konferansen med å takke deltakerne for at de hadde kommet, og gjentok det som han hadde sagt under talen i Berliner Sportpalast den 26. september 1938.

Avtalen[rediger | rediger kilde]

Partene ble enige om en avtale den 29. september, og omkring klokken 1:30 om natten den 30. september ble Münchenavtalen undertegnet av:[6]

Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om at den såkalte Italienske planen hadde blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.

Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.

Myndighetene i Tsjekkoslovakia var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen, og omtalte den som «Münchendiktatet». De beskyldte også Storbritannia og Frankrike for å svike dem. Selv om Sudetenland hadde tysk befolkning, var området viktig for tsjekkoslovakene, da de hadde bygget omfattende militære forsvarsanlegg der langs grensen til Tyskland, og som resultat av avtalen falt disse nå i tyskernes hender.

Senere på dagen den 30. september underskrev Chamberlain og Hitler en fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland. Ved landingen på Heston Aerodrome i England sa Chamberlain:

Sitat...avtalen om det tsjekkoslovakiske problemet, som nå er blitt oppnådd, er, i mine øyne, kun begynnelsen til en større avtale, hvori hele Europa vil finne fred. Denne morgen hadde jeg enda en samtale med den tyske kansleren, Adolf Hitler, og her er det papiret som bærer hans navn såvel som mitt. (vinker med papiret til mengden til lyden av hurrarop). Noen av dere har kanskje allerede hørt hva dette inneholder, men jeg vil allikevel lese det høyt for dere..."Sitat
– Neville Chamberlain

Virkninger og reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Grensene etter Münchenavtalen

Den 5. oktober trakk Beneš seg som Tsjekkoslovakias president.[3] Etter at andre verdenskrig brøt ut, etablerte han en eksil-regjering for Tsjekkoslovakia i London.

Tsjekkoslovakia, Tyskland, Storbritannia og Italia var parter i avtalen, mens Polen, Ungarn, Romania, Jugoslavia, Sovjetunionen og USA var forpliktet til å respektere avtalen på bakgrunn av andre traktater og folkerettslig sedvane. Wright nevner blant annet Parispakten, utenriksminister Hulls erklæring av 16. juli 1937, og Haag-konvensjonen av 1899 og 1907. Tyskland og Tsjekkoslovakia var også bundet av Saint-Germain-traktaten om minoritetenes rettigheter. Sovjetunionen, Jugoslavia og Romania var allierte av Tsjekkoslovakia, men foretok seg ikke noe folkerettslig i henhold til Folkeforbundets prosedyrer. Wright mener at Frankrike og Storbritannia opptrådte i strid med Folkeforbundets bestemmelser da de ikke vernet om Tsjekkoslovakias territorielle integritet, og Frankrike brøt også sin bistandsavtale med Tsjekkoslovakia ifølge Wright.[3]

Wien-tildelingen[rediger | rediger kilde]

Som et direkte resultat av avtalen, ble den første Wien-tildelingen utført 2. november 1938. Ifølge Münchenavtalen skulle situasjonen for den polske og den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia avklares innen tre måneder. Tsjekkoslovakia (og senere Slovakia) klarte ikke å komme til et kompromiss med Ungarn og Polen, og overlot saken til Tyskland og Italia å avgjøre saken (ved voldgift). Tsjekkoslovakia aksepterte da å avstå til å avstå det sørlige Slovakia (⅓ av området) og Karpato-Ukraina til Ungarn.[7] Polen fikk også små områder kort tid etter.[trenger referanse]

Som et resultat av dette mistet de tsjekkiske kronlandene - Böhmen, Mähren og Schlesien omtrent 38% av landområdene sine til Tyskland. Områdene var befolket av rundt 3,2 million tyskere[trenger referanse] og 750 000 tsjekkere. Ungarn på sin side, mottok 11882 km² i sørlige Slovakia og sørlige Rutenia. Etter folketellingen i 1941 var omtrent 86,5% av innbyggerne i dette teritoriet ungarske. Polen annekterte byen Český Těšín og et lite område rundt (ca 906 km2 med 250 000 innbyggere). Polakker utgjorde ca. 36% av befolkningen. I tillegg overtok de to små grenseområder i nordlige Slovakia, regionene Spiš og Orava (226 km2, 4 280 innbyggere, 0,3% polakker)[trenger referanse]

Etter Münchenavtalen flyktet rundt 1 150 000 tsjekkere og 30 000 tyskere til de gjenværende områdene i Tsjekkoslovakia.[trenger referanse]

Tildelingen ble annullert ved våpenhvilen med Ungarn av 20. januar 1945 og ved fredsavtalen av 1947.[7]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister Eden informerte 5. august 1942 Underhuset og Tsjekkoslovakias eksilregjering om at Münchenavtalen ikke lenger gjaldt ifølge den britiske regjeringen. Regjeringens endring i synet på Münchenavtalen skyldtes særlig okkupasjonsmaktens brutale hevn etter drapet på assisterende riksprotektor Heydrich. Charles de Gaulle, som leder av den franske nasjonalkomite, erklærte 29. september 1942 at Münchenavtalen ble ansett som ugyldig og annullert.[7][8][a]

I ettertid har det vært diskutert om Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (ab initio eller ex tunc) eller om den ble opphevet ved partenes handlinger på et senere tidspunkt. Dersom avtalen var ugyldig i utgangspunktet, er det juridisk grunnlag for å avvise sudettyskernes krav overfor Tsjekkoslovakia. Willy Brandt omtalt spørsmålet om avtalens gyldighet ab initio som følelsesladet.[8] Baade mener den neppe kan regnes som ugyldig i 1938 og viser til at Frankrike og Storbritannia ikke stilte spørsmål ved Münchenavtalen til tross for at Hitler åpenbart brøt avtalen da resten av Böhmen og Mähren ble okkupert. Dessuten ble en tsjekkoslovakisk eksilregjering opprettet først i 1940, et år etter den tyske okkupasjonen, og ble anerkjent av de allierte. I august 1942 konstaterte Churchills regjering at Hitler med vilje hadde brutt Münchenavtalen og at avtalen dermed ikke var bindende for Storbritannia (Churchill uttalte 30. september 1940 at Tyskland hadde «ødelagt» (destroyed) avtalen[8]). Charles de Gaulle erklærte på vegne av Frankrike at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (engelsk: null and void). Ifølge Baade hadde Tyskland etter kapitulasjonen i praksis akseptert at Münchenavtalen var opphevet, også i mangel av en fredsavtale med Tsjekkoslovakia, og at Tyskland ikke ville fremme krav på Sudetenland.[7] mangel av en fredsavtale med Tsjekkoslovakia, og at Tyskland ikke ville fremme krav på Sudetenland.[7] Den italienske regjeringen erklærte i 1944 at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet. Sovjetunionen var ikke part i Münchenavtalen og var den første stormakten som overfor Tsjekkoslovakias regjering erklærte at de ikke anerkjente avtalen i utgangspunktet eller på noe senere tidspunkt.[9]

Hans-Christoph Seebohm, leder for de fordrevne og samferdslesminister i Forbundsrepublikken, skapte stor oppstand da han i 1964 hevdet at Münchenavtalen fortsatt gjaldt (det vil si at Sudetenland var å regne som en del av Tyskland). Michael Stewart besøkte Tsjekkoslovakia på 1960-tallet og uttalte at man måtte se bort fra grenseendringer i 1938 og senere. Stewart understreket at avtalen var urett og farlig, hadde vært død i mange år, og avtalen kunne ikke brukes for å reise nye krav mot Tsjekkoslovakia. Stewart sa også at det var et faktum at avtalen ble signert og trådte i kraft. Willy Brandt uttalte i 1969 at avtalen var urettferdig og ikke i samsvar med folkeretten, men at avtalen likevel hadde reelle juridiske konsekvenser. Tidlig i 1970-årene søkte Bresjnev å bedre forholdet til Forbundsrepublikken og Brandts nye Ostpolitik bedret relasjonen til landene i øst. Prahatraktaten mellom Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia (11. desember 1973) er den egentlige fredsavtalen mellom de to landene og den opphevet Münchenavtalen med hensyn til relasjonen mellom de to landene. Prahatraktaten holdt rettighetene til de fordreven utenfor i artikkel 2 som bestemte[b] at traktaten ikke vedrørte juridiske konsekvenser for reelle eller juridiske personer i perioden 30. september 1938 til 9. mai 1945. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var misfornøyd med at traktaten ikke annullerte avtalen i utgangspunktet, men fornøyd med at landets grenser ble anerkjent.[8][10]

Da Hitler okkuperte Böhmen og Mähren i mars 1939 ga ikke Chamberlain uttrykk for at Münchenavtalen var opphevet. Storbritannia avviste den tsjekkoslovakiske påstanden om at avtalen var ugyldig i utgangspunktet (null and void from the outset) fordi avtalen var inngått under tvang. For Storbritannia var Münchenavtalen relevant fordi grensene i Sentral-Europa i etterkrigstiden fortsatt ble betraktet som midlertidige. Etter 1949 ble synet på Münchenavtalen komplisert ved at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) var en britisk alliert mens Tsjekkoslovakia hadde havnet i kommunistblokken under sovjetisk ledelse. Bank of Englands krav på 5 millioner pund overfor Tsjekkoslovakia ville også bli svekket dersom avtalen ble fullstendig annullert. Den britiske regjeringen fryktet også at å erklære avtalen som ugyldig i utgangspunktet ville gi kommunistregimet rett i at hele Tsjekkoslovakia ble ofret med viten og vilje, i så fall ville den britiske regjeringen underforstått innrømme at kommunistene hadde rett i at Chamberlain hadde inngått i et kriminelt forbund med Hitler. Storbritannia holdt til 1992 fast ved at Münchenavtalen i utgangspunktet var gyldig, statsminister Thatcher hadde to år tidligere beklaget Storbritannias rolle i den «katastrofale» (disastrous) appeasmentpolitikken. Statsminister Major erklærte sammen med Havel 27. mai 1992 at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet, Major nøyde som med en erklæring som er juridisk svakere enn en traktat.[8]

Warszawapaktens invasjonen av Tsjekkoslovakia etter Prahavåren 1968 skyldtes blant annet Alexander Dubčeks tilnærming til Vest-Tyskland. Helsingfors-erklæringen av 1975 innebar en aksept for grensene etablert etter andre verdenskrig gjennom Jalta- og Potsdamkonferansene. Etter 1989 med blant annet Fløyelsrevolusjonen kom Münchenavtalen på nytt på dagsorden særlig med hensyn til konflikt om eiendomsrett og kompensasjon for de fordrevne.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ «...the Munich Agreement has been destroyed by the Germans . . . [and] as Germany had deliberately destroyed the arrangements concerning Czechoslovakia reached in 1938 [HMG] regard themselves as free from any engagements in this respect, and that at the final settlement of the Czechoslovak frontiers to be reached at the end of the war [HMG] would not be influenced by any changes effected in and since 1938».[8]
  2. ^ «The present Treaty shall not affect the legal effects on natural or legal persons of the law as applied in the period between 30 September 1938 and 9 May 1945.»[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Münchenavtalen i Store norske leksikon
  2. ^ Praha-avtalens ordlyd (Tysk)
  3. ^ a b c d e f Wright, Q. (1939). The Munich Settlement and International Law 1. American Journal of International Law, 33(1), 12-32.
  4. ^ Taylor. s. 26−27.
  5. ^ Faber, Munich. s. 405.
  6. ^ Gilbert, Martin and Gott, Richard, The Appeasers (Weidenfeld Goldbacks, Weidenfeld and Nicholson, London, 1967), p. 178.
  7. ^ a b c d e Baade, H. W. (1963). Nullity and Avoidance in Public International Law: A Preliminary Survey and A Theoretical Orientation. Indiana Law Journal, 39, 497.
  8. ^ a b c d e f g h Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  9. ^ Grenville, J., & Wasserstein, B. (Eds.). (2013). The major international treaties of the twentieth century: a history and guide with texts. Routledge.
  10. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Taylor, Telford. Munich: The Price of Peace. London: Hodder and Stoughton, 1979. ISBN 0-340-16359-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]