Slaget ved Kursk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Kursk
Konflikt: Andre verdenskrig
Koordinater 51°44′N 36°11′Ø
Dato 4. juli20. juli 1943
Sted Kursk i Sovjet (Russland)
Resultat
Sovjetisk seier
Parter
Det tredje riket Tyskland Sovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter
Erich von Manstein
Hermann Hoth
Günther von Kluge
Walter Model
Georgij Zjukov
Nikolaj Vatutin
Ivan Konev
Konstantin Rokossovskij
Styrker
2 700 stridsvogner,
800 000 soldater,
2 000 fly
3 600 stridsvogner,
1 300 000 soldater,
2 400 fly
Tap
50 000-180 000 drept, skadet eller
tatt til fange,
300-1 600 stridsvogner,
200-1 000 fly
500 000-600 000 drept, skadet eller
tatt til fange,
900-1 500 stridsvogner,
200-1 000 fly[1]
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Slaget ved Kursk (4. juli20. juli 1943); tysk Operation Zitadelle var et avgjørende slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene. Den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve.

Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien som medførte de største tap i løpet av én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Den tyske siden så slaget som «Operation Zitadelle», mens for den sovjetiske siden var dette kun slagets første, defensive fase; neste runde var offensivene «Operasjon Kutuzov» og «Operasjon Polkovodets Rumjantsev».

På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol, Belgorod og Kharkov og presse de tyske styrkene tilbake på bred front. Slaget ved Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; etter Kursk hadde den røde armé initiativet. Slaget ved Kursk viste også at østfronten omfattet krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er fremdeles et studieemne på krigsskoler.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vinteren 1942-43 vant sovjetstyrkene slaget om Stalingrad. En hel tysk armé hadde gått tapt, og de samlede tap for aksemaktene var rundt 800 000 soldater, en kraftig reduksjon av den totale styrken. Med en truende alliert invasjon av Vest-Europa nær forestående, innså Adolf Hitler at et direkte nederlag for Sovjetunionen før invasjonen var usannsynlig, og han bestemte seg for å presse frem en nøytralisering av landet.

I 1917 hadde tyskerne bygget den berømte Hindenburglinjen på vestfronten, kortet inn forsvarslinjene og derved økt sin defensive styrke. Hitler planla nå å gjøre det samme i Sovjet og begynte byggingen av massive forsvarsverk kjent som Panther-Wotanlinjen. Det var planlagt at de tyske styrkene skulle trekke seg tilbake til linjen sent i 1943 for så å la sovjetstyrkene forblø mot den mens deres egne styrker kom seg.

I februar og mars 1943 hadde den tyske feltmarskalk Erich von Manstein gjennomført en offensiv, og etter den tyske seieren i det tredje slaget om Kharkov gikk østfronten i en relativt rett linje nord-syd, bortsett fra en stor sovjetisk lomme ved Kursk.

Østfronten, tysk motoffensiv fram mot slaget

Tyske planer[rediger | rediger kilde]

Feltmarskalk Manstein presset på for en ny offensiv etter de samme retningslinjene han hadde fulgt ved sin vellykkede offensiv ved Kharkov, hvor han avskar en sovjetisk offensiv som hadde forstrukket seg. Han foreslo å narre sovjetstyrkene til å angripe i sør mot den 6. armé, som arbeidet desperat med å regruppere seg, og derved lede angrepet inn i Donets-bassenget (Donbas) i den østlige delen av Ukraina. Manstein ville så angripe sørover fra Kharkov på østsiden av elven Donets mot Rostov og fange hele den sørlige delen av den røde armé mot Asovhavet.

Den tyske hærs overkommando OKH aksepterte ikke Mansteins plan, men så istedet på den iøynefallende lommen ved Kursk. Tre sovjetiske arméer kontrollerte området i og rundt lommen; ved en omringing ville en femtedel av den røde armés styrker bli fanget. Et vellykket angrep ville også forkorte frontlinjen, og det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Kursk ville bli erobret.

Planene for en gigantisk knipetangsmanøver ved Kursk fikk fastere former i mars 1943. Walter Models 9. armé skulle angripe sørover fra Orjol, mens Hermann Hoths 4. armé og Armee-Abteilung «Kempf» under kommando av von Manstein skulle angripe nordover fra Kharkov. Planen var å møtes nær Kursk, men hvis offensiven gikk bra, hadde de tillatelse til å fortsette på eget initiativ med det overordnede siktemål å danne en ny forsvarslinje langs elven Don øst for Kursk.


I motsetning til situasjonen under tidligere operasjoner, fikk den tyske hærs overkommando OKH nå arbeide med lite innblanding fra Hitler. Angrepet ble først fastsatt til 4. mai, men ble utsatt flere ganger i påvente av blant annet nye Panther stridsvogner. Grunnlaget for den tyske angrepsplanen var den tradisjonelle knipetangsmanøvren, en taktikk som panserstyrker og blitzkrieg gjorde enda mer effektiv. En forutsetning for blitzkrieg var imidlertid overraskelse, og enhver som kunne lese et kart var oppmerksom på at den sovjetiske lommen ved Kursk var utsatt. Flere tyske generaler stilte spørsmålstegn ved planen, blant dem Heinz Guderian som spurte Hitler:

«Er det virkelig nødvendig å angripe Kursk, eller i det hele tatt i øst i år? Tror du noen i det hele tatt vet hvor Kursk er? Hele verden bryr seg ikke om vi erobrer Kursk eller ei. Hva er grunnen som tvinger oss til å angripe Kursk i år, eller i det hele tatt på østfronten?»

Hitler svarte at han visste, og at tanken på det fikk maven hans i ulage. Den tyske styrken var på totalt 50 divisjoner, hvorav 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen Großdeutschland og Waffen SS-divisjonene Leibstandarte-SS Adolf Hitler, 2. SS-divisjon Das Reich, 3. SS-divisjon Totenkopf. OKH konsentrerte alt tilgjengelig pansret materiell, med stridsvogner av typen Tiger og den nye Panther, sammen med de nye panserjagerne Elefant. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri, til sammen en imponerende styrke.

Sovjetiske planer[rediger | rediger kilde]

Den røde armé planla også en sommeroffensiv og hadde bestemt seg for en plan som speilet den tyske. Angrep ved Orjol og Kharkov skulle rette ut frontlinjen og muliggjøre et gjennombrudd ved Pinskmyrene.[2] Den sovjetiske generalstaben var imidlertid bekymret over ikke å vite hvor den tyske offensiven ville komme. Tidligere tyske angrep hadde kommet på uventede steder, men i dette tilfellet virket Kursk som et naturlig angrepspunkt for Wehrmacht. Sovjeterne fikk også varsler om de tyske planene gjennom sine spioner på tysk side. Georgij Zjukov hadde alt tidlig i april i en rapport til Stavka forutsagt at den tyske offensiven ville komme ved Kursk, og foreslått den strategi som sovjetstyrkene skulle komme til å følge.

Stalin og noen av generalene i Stavka ønsket å slå til først. Mønsteret i krigføringen på østfronten så langt hadde vært vellykkede tyske offensiver. Blitzkrieg hadde knust alle motstanderne, inkludert den røde armé; ingen hadde klart å stoppe et tysk gjennombrudd. Samtidig hadde sovjetiske offensiver de to siste vintrene, i slaget om Moskva og slaget om Stalingrad, vist at de kunne slå tilbake. De fleste medlemmene av Stavka støttet imidlertid Zjukovs forslag: å la den tyske offensiven forblø mot et sterkt sovjetisk forsvar, for så å gå til et raskt motangrep og tilintetgjøre den tyske hovedstyrken. Denne planen fikk Stalins støtte.

Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og tusenvis av sivile la ut om lag en million landminer og gravde rundt 5 000 kilometer skyttergraver. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen; 1 300 000 soldater, 3 600 stridsvogner, 20 000 kanoner og 2 400 fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad.

Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere artilleriregimenter enn infanteriregimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra haubitsere ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med panservernartilleri var beregnet på angripende stridsvogner. Nord i lommen var det 23 kanoner pr. kilometer frontlinje, mens det i sør var mindre artilleri, om lag 10 kanoner pr. kilometer. I gjennomsnitt var det 1 500 stridsvognminer og 1 700 antipersonellminer pr. kilometer frontlinje.

Operasjon Zitadelle[rediger | rediger kilde]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Stuka stupbombefly ble brukt i kampene ved Kursk

Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet 2 700 stridsvogner og selvdrevet artilleri, 1 800 fly og 800 000 soldater. På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om felttoget i Nord-Afrika på ingen måte hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte Luftwaffe 40 % av sin totale styrke i luftslagene over Malta og Tunisia. Tysk luftherredømme var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som Iljusjin Il-2 Sjturmovik.

Datoen for den tyske offensiven var flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet Stavka ved general Aleksandr Vasiljevskij frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. – 6. juli, informasjon de hadde fått fra spioncellen Rote Kapelle.

Utviklingen av slaget ved Kursk. Kartet til venstre viser hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Kartet til høyre viser «lommen» ved Kursk.

De innledende kampene begynte sør for lommen den 4. juli, siden 4. tyske panserarmé hadde bestemt seg for å nedkjempe de sovjetiske forpostene før hovedangrepet neste dag. Med disse forpostfektningene gikk overraskelsesmomentet tapt, men de sovjetiske stillingene lå på høyder med oversikt over oppsamlingsområdene, så noen overraskelse var uansett vanskelig å oppnå.

Samme kveld slo tyske «Stuka» stupbombere et tre kilometer bredt hull i frontlinjen nord i lommen gjennom et intenst 10 minutters angrep, etterfulgt av massiv artilleriild. General Hoths III Panzerkorps rykket så frem mot de sovjetiske stillingene ved Zavidovka. Samtidig angrep panserdivisjon Großdeutschland Butovo og 11. panserdivisjon besatte høydene ved Butovo. Vest for Butovo var det vanskeligere for Großdeutschland og 3. panserdivisjon på grunn av sterk sovjetisk motstand, og det ble midnatt før de hadde nådd sine angrepsmål. 2. SS panserkorps begynte innledende angrep for å sikre observasjonsposter og ble også møtt med hard motstand inntil styrker med flammekastere ryddet de sovjetiske bunkerne og forpostene.

Klokken 22.30 slo sovjetstyrkene tilbake med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Sperreilden fra over 3 000 kanoner brukte opp nesten halvparten av ammunisjonen som var beregnet på hele operasjonen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleristillinger og klarte å uskadeliggjøre 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunktet som følge av de problemene som artilleribeskytningen skapte. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen bidro til å forsinke angrepet, men forårsaket få tap.

Hovedslaget i nord[rediger | rediger kilde]

Tyske Goliath fjernstyrt minerydder, erobret av allierte styrker på vestfronten, brukt med lite hell under slaget ved Kursk

Selve slaget startet 5. juli 1943. Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut tyskernes lokale flystøtte. Det utviklet seg til et gigantisk luftslag, muligens det største som noensinne er utkjempet. Ingen av partene klarte imidlertid å oppnå luftherredømme over slagfeltet.

9. armé i nord klarte på langt nær å nå sine mål for første dag. Sovjetstyrkene hadde klart å forutse hvor angrepet ville finne sted. De tyske styrkene angrep på en 45 kilometer bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som først måtte rydddes av ingeniørtropper under mitraljøse- og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store. 653. Panserjägerbataljon begynte angrepet med 49 Elefant panserjagere, men innen kl. 17 var 37 av dem tapt i minefeltene.

Den 9. armés langsomme fremrykning skyldtes dels de sterke sovjetiske forsvarsverkene, men hadde også sin årsak i manglende konsentrasjon av angrepsstyrken. Den sovjetiske ledelsen hadde også forutsett de tyske angrepspunktene og konsentrert styrkene sine der; den sovjetiske 13. armé som fikk hovedtyngden av angrepet, var også den sterkeste enheten, målt i soldater og panservernvåpen. De sovjetiske generalene hadde dessuten antatt at hovedangrepet ville komme i nord, og det var derfor større styrker på nordre enn på søndre side av lommen.

En gjennomgang av angrepet viser at den sovjetiske planen fungerte. Den 5. juli angrep 9. armé på en 45 km bred front og avanserte 5 kilometer, neste dag var fronten 40 kilometer bred og fremdriften 4 kilometer, den 7. juli var fronten 15 kilometer bred og var skjøvet to kilometer frem. 8.-9. juli var fronten bare 2 kilometer bred og hadde avansert ytterligere to kilometer. Men så stanset den tyske 9. armés fremrykning den 10. juli etter en ukes strid som hadde resultert i at Wehrmach avanserte 12 kilometer. Den 12. juli begynte den røde armé sin offensiv mot den 2. tyske armé ved Orjol. Angrepet tvang den 9. armé til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.

Hovedslaget i sør[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk T-34/76 stridsvogn, produsert i 1943, av en type som deltok i Slaget ved Kursk

Sør for Kursk-lommen hadde sovjetstyrkene ved Voronezj-fronten større problemer med angrepet fra den tyske 4. panserarmé, bestående av 52. armékorps, 48. panserkorps og 2. SS panserkorps. Sistnevnte angrep på en smalere front mot to sovjetiske geværregimenter. De pansrede fortroppene til general Hoths 4. panserarmé presset på, og den 6. juli hadde styrken avansert 15 kilometer. Sovjetisk planlegging spilte igjen en stor rolle. I sør hadde man ikke samme hell med å forutse angrepsaksen, og dette tvang sovjetstyrkene til å spre seg ut langs frontlinjen. Tre av de fire arméene ved Voronezj-fronten hadde om lag 10 anti-stridsvognkanoner pr. kilometer, mens antallet var dobbelt så stort i de utsatte sektorene på sentralfronten i nord. Ledelsen ved Voronezj-fronten bestemte seg også for å bemanne den fremre, taktiske delen av fronten med færre soldater enn i nord. Til sist var Voronezj-fronten svakere enn nordfronten, på tross av at den sto overfor sterkere tyske styrker.

De tyske styrkene hadde jevn fremgang under sin offensiv, men som i nord ble bredden og dybden i angrepet redusert etterhvert som styrkene rykket frem, dog ikke så markert som i nord. En 30 kilometer bred frontlinje den 5. juli smalnet inn til 20 kilometer den 7. juli og til 15 kilometer den 9. Dybden i offensiven gikk likeså fra 9 kilometer den 5. juli til 5 kilometer den 8. juli og 2-3 kilometer de påfølgende dager, inntil angrepet ble innstilt.

Sovjetiske minefelt og artilleri hadde igjen lyktes i å forsinke det tyske angrepet. De befestede sovjetstyrkenes evne til å holde ut og sinke tysk fremrykning ga den røde armé tid til å omdisponere styrker til støtte for de truede sektorene. Små mobile ingeniørenheter la også ut rundt 90 000 miner under selve slaget, gjerne om natten og umiddelbart foran de tyske angrepspunktene. De tyske styrkene tok relativt få fanger og erobret lite artilleri, noe som sto i sterk kontrast til tidligere raske tyske offensiver og viste at den røde armé trakk seg tilbake i god orden. Den sovjetiske tilbaketrekningen var et taktisk trekk for å spare styrker til neste offensiv.

De tyske tap i sør kan illustreres ved pansergrenaderdivisjon Großdeutschland, som hadde 118 stridsvogner da offensiven startet. Etter fem dagers kamp rapporterte divisjonen den 10. juli at den hadde 3 Tigere, 6 Panthere og 11 andre stridsvogner i kampdyktig stand, til sammen 20. Om lag 80 % var tapt (ødelagt eller skadet og under reparasjon). 48. panserkorps meldte at av de 200 Panther stridsvogner enheten hadde da angrepet ble innledet, var bare 38 fremdeles kampdyktige, mens 131 ventet på reparasjon.


Samtidig var det klart at trusselen om et tysk gjennombrudd i sør måtte møtes. I månedene før angrepet var Steppefronten etablert som en sentral reserve for en slik situasjon. Enheter tilhørende Steppefronten begynte å forflytte seg sørover allerede den 9. juli, blant dem 5. gardearmé.

Den tyske flanken var imidlertid ubeskyttet etter at den sovjetiske 7. gardearmé hadde stoppet Kemps divisjoner etter at tyskerne hadde krysset elven Donets. Den 5. gardearmé støttet av to stridsvognkorps gikk i stilling øst for Prokhorovka og begynte å forberede et motangrep da 2. SS panserkorps nådde området og intense kamper utbrøt. Sovjetstyrkene klarte å stoppe SS, men bare såvidt. Det var nå lite som kunne stanse den tyske 4. panserarmé, og et tysk gjennombrudd var en høyst reell mulighet. Den sovjetiske siden bestemte seg for å sette inn resten av 5. gardearmé.

Prokhorovka[rediger | rediger kilde]

Om morgenen den 12. juli avanserte 2. SS panserkorps mot Prokhorovka. Den sovjetiske 5. gardearmé hadde samtidig begynt en serie angrep for å ramme de tyske styrkene når man antok de var «ute av balanse». De sovjetiske og tyske stridsvognenhetene møttes på åpent sletteland vest for Prokhorovka. Hva som egentlig skjedde blir fremdeles diskutert etterhvert som nytt arkivmateriale blir tilgjengelig.

De sovjetiske styrkene tapte mellom 150 og 300 stridsvogner i slaget, mens den tyske siden tapte rundt 70-80 stridsvogner.[3] De totale tap var langt mindre enn det som senere ble tilskrevet «historiens største stridsvognslag». Utfallet av slaget kan best beskrives som et taktisk tap, men strategisk uavgjort for sovjetstyrkene.

Offensivens slutt[rediger | rediger kilde]

De angripende tyske styrkene i sør ble presset inn i en stadig smalere kile, og på flankene holdt sovjetiske enheter stand mot forsøk på å utvide området. De tyske styrkene kunne ikke presse mange enheter inn i denne kilen og hadde heller ikke nok styrker til å utvide den. Etterhvert som den tyske angrepsstyrken trengte frem, mistet den også kraft fordi den måtte sikre sine egne flanker.

Mens den tyske offensiven i nord var blitt stoppet den 10. juli, var situasjonen i sør fremdeles uavklart den 12. Selv om de tyske styrkene var utslitt, hadde de trengt gjennom to forsvarslinjer og antok at de var i ferd med å trenge gjennom den siste linjen. Det var feil, ytterligere fem forsvarssoner ventet, selv om de ikke var så kraftig befestet som de to første, og noen av dem ennå ikke bemannet. Det sovjetiske forsvaret var så sterkt svekket at hoveddelen av reservene måtte settes inn. Likevel var de gjenværende reservene til den røde armé langt større enn det tyskerne hadde tilgjengelig.

Sovjetisk motoffensiv[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske motoffensiven nord for lommen ved Orjol, Operasjon Kutuzov, markerte en stor endring i slaget. Enheter fra den tyske 9. armé måtte flyttes for å møte angrepet, noe som ytterligere svekket deres egen fastlåste offensiv. I sør fikk de tyske enhetene som deltok i offensiven den 15. juli ordre om å trekke seg tilbake til utgangsposisjonen den 4. juli. Hensikten med retretten var å korte frontlinjen og danne en reserve.

Sovjetstyrkene i sør trengte tid for å omgruppere etter tapene i juli, og motoffensiven Operasjon Polkovodets Rumjantsev kunne ikke innledes før 3. august. Støttet av avledende angrep på elven Mius lenger sør ble Belgorod gjenerobret. Den 11. august nådde den røde armé Kharkov, en by Hitler hadde lovet å forsvare for enhver pris.

Den 22. august var begge parter utmattet, og slaget om Kursk var over. Det ble fulgt av en serie fremgangsrike operasjoner av den røde armé, kjent som slaget ved Dnepr, som ledet til krysningen av Dnepr, og frigjøringen av Kiev høsten 1943.

Konsekvenser av slaget[rediger | rediger kilde]

Katedral ved Prokhorovka, St. Peter og St. Paul, bygget i 1994-1995 til minne om slaget

På tross av store tap var slaget ved Kursk en sovjetisk triumf. En stor tysk offensiv hadde blitt stoppet før den klarte å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. På tross av nye stridsvogner og krigserfarne besetninger klarte ikke de tyske styrkene å bryte sovjetstyrkenes linjer. Wehrmacht ble også overrasket over de store reservene den røde armé hadde tilgjengelige for slaget, og dette kom til å prege krigføringen på østfronten.

Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten. Resten av krigen var Wehrmacht på tilbaketog og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å påføre sovjetstyrkene store tap, men takket være Sovjetunionens større befolkning og industrielle produksjon, og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp, var det umulig å stoppe den røde armé.

Et annet viktig resultat av slaget ved Kursk var at det bidro til å overbevise Hitler om at hans generalstab var inkompetent. Hitler blandet seg stadig mer i krigføringen, inntil han mot slutten involverte seg i taktiske disposisjoner. Det motsatte skjedde med Stalin. Etter å ha sett Stavkas planlegging bli rettferdiggjort på slagmarken, stolte han mer på sine rådgivere, unnlot å blande seg inn i detaljene ved krigføringen, og overprøvde sjelden de militæres beslutninger. Den røde armé fikk større frihet og ble mer fleksibel mot slutten av krigen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tap for begge sider er usikre, og spesielt for sovjetsiden, tallene bør sees som anslag/indikasjon av størrelsesorden.
  2. ^ Pinsk Marshes, et større myrområde i grenseområdet mellom Hviterussland og Ukraina, fra enwiki (engelsk)
  3. ^ Georg Nipe i Decision in the Ukraine Summer 1943

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frankson, Anders; Zetterling, Niklas; Ahremark, Carl G. Slaget om Kursk, Spartacus 2006, ISBN 978-82-430-0388-0
  • Glantz, David M.; House, Jonathan M. The Battle of Kursk (1999) ISBN 0-7006-0978-4
  • Glantz, David M.; Orenstein, Harold S. The Battle for Kursk, 1943 : the Soviet General Staff Study (1999) ISBN 0-7146-4933-3
  • Frankson, Anders; Zetterling, Niklas Kursk 1943 : a statistical analysis (2000) ISBN 0-7146-5052-8
  • Newton, Steven H. Kursk: The German View (2003) ISBN 0-306-81150-2
  • Sokolov, Boris, The Battle for Kursk, Orel, and Char'kov: Strategic Intentions and Results fra Gezeitenwechsel im Zweiten Weltkrieg? Germany, 1996.
  • Manstein, Erich von Verlorene Siege Tyskland 1955.
  • Restayn, J.; Moller, N. Operation Citadel, Volume 1: The South (2002) ISBN 0-921991-70-3
  • Restayn, J.; Moller, N. Operation Citadel, Volume 2: The North (2006) ISBN 0-921991-72-X
  • Krivosheev, GF USSR armed forces losses in wars, combat operations and military conflicts Moskva, 1993
  • Mawdsley, E, Thunder in the East, The Nazi-Soviet War, 1941-1945 (2005) ISBN 978-0-340-61392-4
  • Nipe, Georg M. jr. Decision in the Ukraine Summer 1943 Fedorowicz (J.J.), Canada (1996) ISBN 978-0-921991-35-9
  • Davies, Norman, Europa i krig 1939-45. Ingen lett seier Macmillan/Gyldendal (2006) ISBN 978-8-205376-23-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]