Operasjon Torch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Torch
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 8. november 194210. november 1942
Sted Marokko, Algerie
Resultat
Seier til de allierte
Parter
Storbritannia Storbritannia
USA USA
Flag of Free France 1940-1944.svg Frie fransk styrker

Frankrike Vichy-Frankrike
Tyskland Tyskland
Kommandanter
USA Dwight Eisenhower
Storbritannia Andrew Cunningham
USA George S. Patton
USA Lloyd Fredendall
Storbritannia Kenneth Anderson
Flag of Free France 1940-1944.svg Henri d'Astier
Flag of Free France 1940-1944.svg José Aboulker
Vichy-Frankrike:
Frankrike François Darlan
Frankrike Charles Noguès
Frankrike Frix Michelier
Tyskland:
Tyskland Ernst Kals
Styrker
73 500 mann 60 000 mann
Tap
479+ drepte
720 såret
1 346+ drepte
1 997 såret

Operasjon Torch (Torch = fakkel, opprinnelig kalt Operasjon Gymnast) var en britisk-amerikansk invasjon av franske Nord-Afrika under den andre verdenskrig i løpet av felttoget i Nord-Afrika som begynte den 8. november 1942.

Sovjetunionen hadde lagt press på USA og Storbritannia for å begynne militære operasjoner i Europa og åpne opp en andre front for å redusere presset på de sovjetiske troppene fra Tyskland. Mens de amerikanske kommandantene favoriserte Operasjon Sledgehammer og gjøre landgang i Europa så snart som mulig, var de britiske kommandantene av den oppfatning at et slikt løp ville ende i katastrofe. Et angrep på franske Nord-Afrika ble foreslått isteden, noe som ville fjerne aksemaktene fra Nord-Afrika, bedre den allierte marinens kontroll over Middelhavet og forberede en invasjon av sørlige Europa i 1943. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt mistenkte at en afrikansk invasjon ville utelukke en invasjon i Europa i 1943, men ga sin støtte til den britiske statsminister Winston Churchill.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De allierte planla en britisk-amerikansk invasjon av nordvestlige Afrika – Marokko, Algerie, og Tunisia, territorier som formelt var styrt av den franske Vichy-regimet. Vichy-Frankrike hadde rundt 125 000 soldater i disse landene foruten kystartilleri, 210 operative om enn gamle stridsvogner og rundt 500 fly, hvorav halvparten var jagerfly av typen Dewoitine D.520 – likeverdige med mange av de britiske og amerikanske jagerflyene.[1] I tillegg var det rundt ti slagskip og 11 ubåter i Casablanca.

General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar.

De allierte trodde at de franske styrkene ikke ville slåss, delvis på grunn av informasjon gitt av den amerikanske konsul Robert Daniel Murphy i Alger. Franskmennene hadde vært tidligere allierte av USA og amerikanske soldater hadde instrukser om ikke å skyte før de ble skutt på. Likevel var det mistanker om at den Vichy-franske marinen kunne bære nag over den britiske aksjonen ved Mers-el-Kebir i 1940. En bedømmelse av sympatiene til de franske troppene i Nord-Afrika var vesentlig, og det ble lagt planer for å sikre fransk samarbeid framfor motstand.

Tysk støtte for Vichy-regimet kom i form av luftstøtte. Flere bombefly fra Luftwaffe utførte angrep mot allierte havner i Alger og langs den nordafrikanske kysten. De allierte hadde til hensikt å avansere raskt østover mot Tunisia og angripe tyske tropper bakfra. General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar. Den allierte kommandanten for ekspedisjonsstyrken ble admiral Andrew Cunningham; og hans stedfortreder var viseadmiral Bertram Ramsay som planla angrepet til lands.

Forberedende kontakt[rediger | rediger kilde]

For å måle stemningen blant de franske soldatene ble Murphy utpekt til det amerikanske konsulatet i Algerie. Hans hovedoppgave var å bedømme de franske styrkenes sympatier og ta kontakt med de elementer som kunne tenkes å støtte en alliert invasjon. Han klarte å kontakte flere franske offiserer, inkludert general Charles Mast, den franske øverstkommanderende i Algerie. Disse offiserene var villig til å støtte de allierte, men ba om en hemmelig konferanse med en høytstående alliert general i Algerie. Generalmajor Mark W. Clark, Eisenhowers nestkommanderende, ble sendt til Cherchell, 130 kilometer vest for Alger i Algerie, ombord på HMS «Seraph» under «operasjon Flagpole»(flaggstang). Clark og to andre amerikanske generaler ble landsatt i tre foldbare kanoer, padlet av britiske kommandosoldater, natt til 21. oktober 1942, hvoretter de møtte de franske offiserene og Murphy på en forlatt bondegård.

De allierte lyktes også, med motstandsbevegelsens hjelp, å smugle den franske generalen Henri Giraud ut av Vichy-Frankrike under «operasjon Kingpin». Nok engang gjorde HMS «Seraph» jobben, nå under amerikansk flagg og med tilsynelatende amerikansk skipper, fordi Giraud nektet å ha noe med britene å gjøre og det ikke fantes et eneste amerikansk skip i Middelhavet. De britiske matrosene gjorde sitt beste for å anta en amerikansk aksent, men ble raskt avslørt av Giraud, som til alles forbløffelse snakket perfekt engelsk! Hensikten med å få Giraud til Gibraltar, var at skulle ta posisjonen som øverstkommanderende for de franske styrkene i Nord-Afrika etter invasjonen. Imidlertid ville han ikke ta imot en stilling som var lavere enn øverstkommanderende av alle invasjonsstyrkene, en jobb som allerede var gitt til Eisenhower, foruten at det var et krav som var umulig å etterkomme. Da franskmannen ikke fikk dette kravet gjennom besluttet han være «en tilskuer til denne affæren».

Slaget[rediger | rediger kilde]

Kart over Operasjon Torch.

De allierte hadde satt opp tre angrepstyrker for invasjonen; en vestlig, en sentralt og en østlig, for å erobre nøkkelhavner og flyplasser i Marokko og Algerie samtidig, ved å angripe særlig Casablanca, Oran og Alger. Suksessfull fullførelse av disse operasjonene ville bli fulgt av videre angrep østover inn i Tunisia.

Den vestlige angrepsstyrke, rettet mot Casablanca, besto av amerikanske enheter med generalmajor George Patton som kommandant og kontreadmiral Henry K. Hewitt som ledet marinens operasjoner. Den besto av 2. pansrede divisjon, 3. og 9. infanteridivisjoner – 35 000 soldater i alt. De ble transportert direkte fra USA i den første av en serie av UG konvoier som ga forsyningsmessig støtte for det nordafrikanske angrepet.[2]

Den sentrale angrepsstyrke, rettet mot Oran, omfattet amerikanske 509. fallskjerminfanteribataljon, 1. infanteridivisjon og 1. armerte divisjon – 18 500 soldater i alt. De seilte fra Storbritannia og ble kommandert av generalmajor Lloyd Fredendall, alle sjøstyrkene ble kommandert av kommandør Thomas Troubridge.

Generalmajor George Patton.

Den østlige angrepsstyrken, rettet mot Alger, ble kommandert av generalløytnant Kenneth Anderson og besto av to brigader fra britisk 78. og amerikanske 34. infanteridivisjoner og to britisk kommandoenheter, 1. og 6. kommandoavdelinger, totalt 20 000 soldater. I løpet av perioden med amfibisk landgang ble styrken kommandert av amerikanske generalmajor Charles W. Ryder, kommandant av 34. divisjon, ettersom det ble antatt at en amerikanskledet invasjon var mer akseptabelt for de franske forsvarerne enn en som var ledet av britene. Sjøstyrkene ble kommandert av viseadmiral Harold Burrough.

Fiendtlige U-båter som opererte i det østlige Atlanterhavet hadde blitt trukket unna for å angripe handelskonvoi SL 125. En del historikere har foreslått at tidspunktet for denne handelskonvoien var en bevisst taktisk avledning for å hindre angrep på de fullastede troppetransportene.[3]

Angrep fra luften var delt i to, øst for Kapp Tenez i Algerie med britisk flyvåpen under flymarskalk William Welsh og vest for Kapp Tenez kun amerikansk flyvåpen under generalmajor Jimmy Doolittle, samtlige under direkte kommando av general Patton.

Casablanca[rediger | rediger kilde]

Den vestlige angrepsstyrken gikk i land for soloppgang den 8. november 1942 ved tre steder i Marokko: Safi (Operasjon Blackstone), Fedala (Operasjon Brushwood – den største delen med 19 000 menn), og Mehdiya-Port Lyautey (Operasjon Goalpost). Etter som det var et håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand ble det ikke bombardert på forhånd. Dette ble en kostbar feil da det franske forsvaret gjorde innhugg i de amerikanske styrkene.

Om natten den 7. november forsøkte den pro-allierte franske general Antoine Béthouart å gjøre et kupp mot den franske kommandoen i Marokko slik at han kunne overgi den til de allierte den følgende dagen. Hans styrker omringet villaen til general Charles Noguès, den Vichy-lojale høykommissæren. Imidlertid telefonerte Noguès til lojale styrker som stoppet kuppet. I tillegg alarmerte kuppforsøket om den pågående allierte invasjonen, og Noguès fikk øyeblikkelig alarmert det franske kystforsvaret.

Ved Safi gikk landgangen mest suksessfull. Langgangen begynte uten dekningsild i håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand. Imidlertid åpnet de franske kystbatteriene øyeblikkelig ild, og de allierte krigsskipene svarte på ildføringen. Ved den tiden hadde de allierte kommandert av general Harmon kommet, franske snikskyttere hadde låst angrepstroppene (de fleste i kamp for første gang) på Safis strender. Det meste av landgangen skjedde etter tidsplanen. Fly ødela en fransk konvoi av lastebiler som fraktet forsterkninger til kystforsvaret. Safi overga seg om ettermiddagen den 8. november. Ved den 10. november var resten av forsvarerne låst fast og resten av Harmons styrker dro av sted for å delta i beleiringen av Casablanca.

Det franske slagskipet «Jean Bart» ødelegges ved dokk i Casablanca.

Ved Port-Lyautey var landgangstroppene usikre på deres posisjon, og den andre bølgen ble forsinket. Det ga de franske forsvarerne tid til å organisere motstanden og den gjenværende landgangen ble gjort under artilleribombardement. Med flystøtte fra marinen kunne troppene presse på framover og målet ble erobret.

Ved Fedala avbrøt været landgangen. Etter soloppgang kom landgangen under fransk beskytning. Patton gikk i land klokken 08.00 og strendene var sikret senere om dagen. Amerikanerne omringet havnen i Casablanca ved 10. november og byen overga seg en time før det endelige angrepet skulle skje.

Casablanca var den franske atlantiske marinebase etter den tyske okkupasjonen av den europeiske kysten. Sjøslaget ved Casablanca resulterte i angrep på den franske marinen, og en krysser, seks destroyere og seks ubåter ble ødelagt av amerikansk kanonild og flyangrep. Det uferdige slagskipet «Jean Bart», som lå i dokk og var ubevegelig, skjøt mot landgangsstyrkene med sine ene funksjonelle kanon inntil den ble ødelagt av amerikanske kanoner. To amerikanske destroyere ble også ødelagt.

Oran[rediger | rediger kilde]

Innbyggerne av Arzew møter amerikanske soldater ved angrepet på Arzew i november 1942.

Angrepet i sentrum ble delt mellom tre strender, to vest for Oran og en øst. Landgangen på den vestlige stranden ble forsinket ettersom en fransk konvoi dukket opp mens minesveiperne lagde veg. En del forsinkelser og forvirring, og ødeleggelse på landgangskip skjedde på grunn av uventet lite dybde og sandbanker til tross for at det hadde vært foretatt observasjoner ved periskop tidligere. Det ble tatt lærdom av disse feilene for senere allierte landganger, som Operasjon Overlord, hvor de ble gitt betydelig tyngde til forberedelsene.

1. rangerbataljon (amerikanske kommandosoldater) gikk i land øst for Oran og tok raskt kontroll over kystbatteriet ved Arzew. Et forsøk ble gjort for å landsette amerikansk infanteri direkte i havnen med ordre om raskt å hindre ødeleggelsen av havneanleggene og senke skipene. Den operasjonen, kodenavnet Operasjon Reservist, feilet da to alliert krigsskip ble ødelagt av kryssild fra franske skip der. Den franske marinen brøt ut fra havnen og angrep den allierte invasjonsflåten, men ble senket eller drevet på land.[4]

Franske batterier og invasjonsflåten utvekslet ildgivning i løpet hele 8. og 9. november mens franske tropper standhaftig forsvarte Oran og det omliggende området. Tung kanonild fra britisk slagskip førte til overgivelse den 9. november.

Landgang fra luften[rediger | rediger kilde]

Operasjon Torch var den første betydelig luftbårne angrep som ble utført av USA. Amerikanske 509. fallskjerminfanteriregiment[5]fløy hele vegen fra Storbritannia, over Spania, med den hensikt å hoppe i nærheten av Oran og erobre flyplassene ved Tafraoui og La Senia henholdsvis 24 km og 8 km sør for Oran.[6] Operasjonen ble merket av været, navigasjons- og kommunikasjonsproblemer. Dårlig vær over Spania og den lange avstanden førte til utstrakt spredning og tvang tretti av de trettisju flyene til å lande på tørre saltsjøer vest for målet.[7] Begge flyplassene ble uansett erobret.

Alger[rediger | rediger kilde]

Motstand og kupp[rediger | rediger kilde]

Som besluttet i Cherchell begynte en gruppe på 400 franske motstandssoldater under ledelse av Henri d'Astier de la Vigerie og José Aboulker et kupp fra midnatt og gjennom de første timene av 8. november i byen Alger. De tok kontroll over nøkkelsteder, inkludert telefonsentralen, radiostasjonen, guvernørens hus og hovedkvarteret til 19. korps.

Robert Murphy dro sammen med en del motstandssoldater til boligen til general Alphonse Juin, senioroffiser for den franske hæren i Nord-Afrika. Mens motstandsbevegelsen omringet huset og praktisk gjorde Juin til fange, forsøkte Murphy å overtale ham til å stille seg på de alliertes side. I huset fikk han en overraskelse da admiral François Darlan, øverstkommanderende av alle franske styrker, var i Alger på et privat besøk og Juin insisterte på å kontakte Darlan. Murphy greide derfor ikke å overtale ham til å gå over på de alliertes side. Tidlig om morgenen kom gendarmeriet og løslot den franske offiseren.

Invasjon[rediger | rediger kilde]

Invasjonen ble ledet av amerikanske 34. infanteri med en brigade av britiske 78. infanteri, den andre fungerende som reserve. Generalmajor Charles W. Ryder, kommandant av 34. infanteri, hadde blitt gitt kommando av første bølge ettersom det var et håp om at franskmennene ville stille seg mer sympatisk til en amerikansk kommandant enn en britisk. Landgangen var delt mellom tre strender – to vest for Alger og en øst. En del av landgangene havnet på feil strender, men det var ubetydelig ettersom det var praktisk talt ingen fransk motstand; kystbatteriene hadde blitt nøytralisert av den franske motstandsbevegelsen. En fransk kommandant ønsket åpent de allierte velkommen.

De eneste kampene skjedde i Algers havn hvor i Operasjon Terminal forsøkte to britiske destroyere å landsette en gruppe amerikanske kommandosoldater (rangers) direkte på havnen for å hindre franskmennene fra å ødelegge havneanleggene og senke skip. Tung artilleriild forhindret den ene fra å gå i land og drev den andre gruppen fra havnen etter noen få timer, noe som etterlot 250 av infanteriet igjen.[8]

Landgangstroppene presset hurtig innover innlandet. General Juin overga byen til de allierte klokken 18.00.

Ettertid[rediger | rediger kilde]

Politisk resultat[rediger | rediger kilde]

Det ble hurtig klart at Henri Giraud manglet autoritet for å ta kommando over de franske styrkene. I tillegg foretrakk han vente i Gibraltar på resultatet. Eisenhower med støtte fra Roosevelt og Churchill gjorde avtaler med admiral François Darlan at han ville få kontrollen om han gikk over på de alliertes side. Dette betydde at Vichy-regimet fortsatte i Nord-Afrika med nasjonalsosialistiske lover og konsentrasjonsleirer. Charles de Gaulle av De frie franske styrker, den franske motstandsbevegelsen sammen med de allierte krigskorrespondentene reagerte med raseri. Problemet forsvant ikke da den lokale franske antinazisten Fernand Bonnier de La Chapelle myrdet Darlan den 24. desember 1942: Giraud ble da installert i hans sted. Han opprettholdt Vichy-regimet og lot lederne i motstandsbevegelsen i Alger arrestere den 8. november uten at Murphy gjorde noe for å forhindre det.

Adolf Hitler og Benito Mussolini fikk høre om hva admiral hadde til hensikt å gjøre ga de øyeblikkelig ordre til okkupasjon av Vichy-Frankrike og styrket aksemaktene i Afrika: Afrikakorpset.

Darlan-Girauds autoritet var innledningsvis lojale til Vichy-Frankrike, men ble gradvis tvunget til å ta del i krigsinnsatsen mot Tyskland og fascistiske Italia ved å demokratisere og fjerne de betydeligste Vichy-lederne og til sist slå seg sammen med den franske motstandsbevegelsen og ble Den franske komité for nasjonale frigjøring (Comité français de la Libération nationale) i London under autoritet av general de Gaulle (til tross for motstand fra president Roosevelt) og ble Frankrikes regjering, anerkjent av USA og Storbritannia.

Militære konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Som et resultat av den tyske og italienske okkupasjonen av Vichy-Frankrike og deres ikke suksessfulle forsøk på å erobre den interne franske flåten ved Toulon (Operasjon Lila) gikk den franske Afrikakorpset, Armée d’Afrique, over på alliert side, og skaffet et tredje korps, XIX Corps, for Anderson. Andre steder gikk franske krigsskip, som slagskipet «Richelieu», over på de alliertes side.

Den 9. november begynte aksemaktene å bygge seg opp i Tunisia uten opposisjon fra lokale franske styrker under general Barré. Preget av ubestemthet flyttet Barré sine soldater inn i fjellene og dannet en forsvarslinje fra Teboursouk gjennom Medjez el Bab og ga ordre om at enhver som forsøkte å passere linjen skulle bli skutt. Den 19. november krevde den tyske kommandant Walter Nehring passasje for sine soldater til å passere over broen ved Medjez, men ble nektet. Tyskerne angrep den dårlig utstyrte franske enheten to ganger, men ble likevel drevet tilbake. Imidlertid hadde franskmennene fått mange døde og manglet artilleri og panserkjøretøyer, og Barré ble tvunget til å trekke seg tilbake.[9]

Montgomery i Nord-Afrika 1942

Etter konsolidering i Algerie angrep de allierte Tunisia. Styrker fra britiske første armé under generalløytnant Kenneth Anderson nådde nesten fram til Tunis før et motangrep ved Djedeida drev dem tilbake. I januar 1943 nådde tyske og italienske soldater under general Erwin Rommel Tunisia etter å ha trukket seg tilbake vestover fra Libya.

Britiske åttende armé i øst, under ledelse av general Bernard Montgomery, stoppet ved Tripoli for å tillate forsterkninger å komme og bygge opp den allierte fordelen. I vest kom styrkene til general Anderson under angrep i februar ved Faïd-passet den 14. januar og ved Kasserine-passet den 19. januar. De allierte styrkene trakk seg tilbake i uorden og forvirring inntil tunge allierte forsterkninger stoppet aksemaktenes framgang den 22. januar.

General Harold Alexander kom inn i Tunisia i slutten av februar for å ta kontroll over det nye hovedkvarteret til 15. armégruppe som hadde blitt dannet for å ta kontroll over både åttende armé og allierte styrker som allerede kjempet i Tunisia. Aksemaktene angrep igjen østover ved Medenine den 6. mars, men ble lett slått tilbake av åttende armé. Rommel konsulterte med Hitler for å tillate full tilbaketrekning til den linje som kunne forsvares, men ble nektet. Den 9. mars forlot Rommel Tunisia for å bli erstattet av Jürgen von Arnim som spredde sine styrker over 160 km over nordlige Tunisia.

Tilbakeslaget ved Kasserine tvang de allierte til å samle styrkene og utvikle kommunikasjon og administrasjonslinjer slik at de kunne utføre et større angrep. Første og åttende armé angrep i april og det oppsto harde kamper, men de allierte greide å hindre at tyskerne og italienerne fikk støtte fra sjøstyrkene og flyvåpenet mellom Tunisia og Sicilia. Den 6. mai, som kulminasjon av Operasjon Vulcan, erobret britene Tunis og amerikanske styrker nådde Bizerte. Den 13. mai overga aksemaktene i Tunisia seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)
  1. ^ Watson, Bruce Allen (2007): Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43, s. 50
  2. ^ Hague 2000 ss. 179-180
  3. ^ Edwards 1999, s. 115
  4. ^ Rohwer & Hummelchen 1992, s. 175.
  5. ^ Playfair, Kart 19 mellom sidene 146 & 147. Enheten er referert til 2th bn. 503 Parachute Infantry (fallskjerminfanteri), dets navn fram til 2. november.
  6. ^ Playfair, s. 147.
  7. ^ Playfair, s. 149
  8. ^ Rohwer & Hummelchen 1992, s. 175.
  9. ^ Watson (2007), s. 60

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Offisielle krigsrapporter[rediger | rediger kilde]

  • Les Cahiers Français, La part de la Résistance Française dans les évènements d'Afrique du Nord (Offisielle rapporter fra fransk motstandsbevegelsens gruppeledere som erobret Alger den 8. november 1942 for å gjøre alliert landgang mulig), Commissariat à l'Information of Free French Comité National, London, Aug. 1943.

Rapporter fra krigskorrespondenter[rediger | rediger kilde]

  • Whiteleather, Melvin K.: Main street's new neighbors, J.B. Lippincott Co., Philadelphia, 1945.

Akademiske verker[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Charles R. (1993): Algeria-French Morocco 8 November 1942-11 November 1942. CMH Online bookshelves: WWII Campaigns. Washington: US Army Center of Military History. CMH Pub 72-11. ISBN 0-16-038105-3.
  • Aboulker, Professeur José; Levisse-Touzé, Christine (2002): «8 novembre 1942 : Les armées américaine et anglaise prennent Alger en quinze heures». Espoir (Paris) (n° 133).
  • Breuer, William B. (1985): Operation Torch: The Allied Gamble to Invade North Africa. New York: St.Martins Press.
  • Danan, Yves Maxime (1963): La vie politique à Alger de 1940 à 1944. Paris: L.G.D.J..
  • Edwards, Bernard (1999): Dönitz and the Wolf Packs. Brockhampton Press. ISBN 1860199275.
  • Funk, Arthur L. (1974): The politics of Torch. University Press of Kansas.
  • Hague, Arnold (2000): The Allied Convoy System 1939-1945. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-019-3.
  • Howe, George F. (1991) [1957]: North West Africa: Seizing the initiative in the West. CMH Online bookshelves. Washington: US Army Center of Military History. CMH Pub 6-1.
  • Levisse-Touzé, Christine (1998): L'Afrique du Nord dans la guerre, 1939-1945. Paris: Albin Michel.
  • Lewis, Adrian S. (2001): Omaha Beach: a flawed victory. Chapel Hill: University of North Carolina Press. ISBN 080782609X.
  • Meyer, Leo J. (2000) [1960]: Kapittel 7: «The Decision To Invade North Africa (TORCH)». i Greenfield, Kent Roberts; Command Decisions. CMH Online bookshelves. Washington: US Army Center of Military History. CMH Pub 72-7.

Michel, Henri (1993): Darlan. Paris: Hachette.

  • Moses, Sam (November 2006): At All Costs; How a Crippled Ship and Two American Merchant Mariners Turned the Tide of World War II. Random House.
  • Playfair, Major-General I.S.O.; Molony, Brigadier C.J.C.; med Flynn, Captain F.C. (R.N.) & Gleave, Group Captain T.P. (2004): [1. utg.. HMSO:1966]. Butler, Sir James (red.): «The Mediterranean and Middle East», Bind IV: The Destruction of the Axis Forces in Africa. History of the Second World War, United Kingdom Military Series. Uckfield, UK: Naval & Military Press. ISBN 1-845740-68-8.
  • Rohwer, J. & Hummelchen, G. (1992): Chronology of the War at Sea 1939-1945. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-105-X.
  • Watson, Bruce Allen (2007): Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43. Stackpole Military History Series. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books. ISBN 978-0-8117-3381-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Operation Torch – bilder, video eller lyd