Karl Wolff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Wolff
Bundesarchiv Bild 146-1969-171-29, Karl Wolff.jpg
FødtKarl Friedrich Otto Wolff
13. mai 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
DarmstadtRediger på Wikidata
Død15. juli 1984[1] (84 år)
RosenheimRediger på Wikidata
Far Karl WolffRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiserRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[5]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SchutzstaffelRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Det tyske kors i gull, NSDAPs partimerke i gull, Krigsfortjenestekorset, Æreskorset, NSDAP tjenestemedalje, Anschlussmedaljen, Sudetenlandmedaljen, Memellandmedaljen, Sankt Savas orden, SS-EhrenringRediger på Wikidata

Karl Wolff (født 13. mai 1900 i Darmstadt, død 17. juli 1984) var et høystående medlem av Schutzstaffel som hadde graden SS-Obergruppenführer (general) i Waffen-SS.

Han gikk inn i SS i 1931, ble i 1933 adjutant for Himmler og i 1936 ble han stabsreichsführer-SS (stabssjef) for Heinrich Himmler. Som stabssjef for Himmler hadde han ansvar for å holde kontakt med Himmlers nettverk i tysk storindustri. Han holdt også kontakt med Ahnenerbe som drev «germanisering». Wolff ble på denne bakgrunn regnet som «nummer 2» i SS. Han var SS-talsmannsoffiser for Adolf Hitler frem til hans erstatning i 1943. Mens Wolff var borte fra Berlin for å følge Hitler under Hitlers opphold på forskjellige operative hovedkvarter var det ofte rivalisering og konflikter særlig mellom Kaltenbrunner og Walter Schellenberg. Wolff skilte seg i 1943 noe som førte til en anstrengt relasjon til Himmler: Himmler mente Wolff sviktet tradisjonelle familieverdier og dessuten hadde Wolff bedt Hitler om tillatelse til skilsmisse i stedet for å spørre Himmler. Ved slutten av andre verdenskrig var han øverste leder for alle SS-styrker i Italia noe som førte til overlappende ansvarsområde med Wehrmacht-general Albert Kesselring. Det er uklart om Wolff ga ordre om å deportere Italias jødiske borgere til Auschwitz. Han var våren 1944 trolig involvert i represalier i Italia der flere hundre ble summarisk henrettet. Etter attentatet mot Hitler i juli 1944 erstattet han general Rudolf Toussaint som Bevollmächtigter General der Deutschen Wehrmacht in Italien noe som innebar at han fikk kommando over store deler av Wehrmacht i Italia. Som SS-sjef og kommandant for deler av Wehrmacht i Middelhavsområdet var han i gunstig posisjon til å forhandle med de allierte. Etter krigens slutt i 1945 var han den høyest rangerte SS-offiser bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Himmler tok sitt eget liv i mai 1945 og Kaltenbrunner ble dømt i Nürnbergprosessen og henrettet. Wolff hadde som Himmlers adjutant god kjennskap til Holocaust. Blant annet reiste han sammen med Himmler til Minsk i august 1941 og var der til stede ved en masseskyting. Rapporter fra Aksjon Reinhardt, der over 1 million ble massakrert, ble sendt til Himmler og hans stabssjef Wolff.[6][7]

Etter krigen ble han internert og jevnlig forhørt av de allierte. I 1946 ble Wolff innlagt med diagnosen paranoid (han hevdet å være forfulgt av jødiske demoner) og var i 1947 frisk nok til å vitne i Pohlprosessen. Han vitnet i saken mot Oswald Pohl og der kom kjennskap til Holocaust frem, men han avviste noe ansvar. Wolff unngikk forfølgelse under Nürnbergprosessen, som resultat av hans deltagelse i Operation Sunrise: Dommerne kom til at det ikke var tilstrekkelig bevis til å tiltale Wolff for medvirkning til Aksjon Reinhard. En av dommerne uttalte senere at Wolffs forhandlinger med de allierte om kapitulasjon var en vesentlig faktor i domstolens vurderinger. Operation Sunrise var hemmelige forhandlinger fra februar 1945 om lokal tysk kapitulasjon i Nord-Italia. Forhandlingene ble ført i Bern og ble ledet av Wolff på tysk side og Allen Dulles på amerikansk side. I utgangspunktet hadde de allierte (møte i Casablanca i 1943) avtalt at bare en fullstendig og betingelsesløs tysk kapitulasjon var aktuelt og at det ikke var aktuelt å innlede kontakt med SS for kapitulasjonen. I 1964 i Vest-Tyskland ble Wolff dømt for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord; han ble løslatt av medisinske grunner i 1969. Da Wolff ble tiltalt ba han Dulles om å støtte Wolff. Dulles, som akkurat hadde gått av som CIA-sjef, avviste forespørselen fordi han var pensjonist og bare en privatperson. Telford Taylor og andre amerikanske tjenestemenn talte Wolffs sak mens han sonet dommen og medvirket til at han ble løslatt i 1969.[6][8][7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb13750980s
  2. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Karl Wolff, 00000009776
  3. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Karl Wolff, 13750948
  4. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Karl Wolff, w62z40hb
  5. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936
  6. ^ a b von Lingen, Kerstin (1. mars 2008). «Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 22: 74–109. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcn004. Besøkt 26. februar 2020. «Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.» 
  7. ^ a b Breitman, Richard (1. januar 2002). «New Sources on the Holocaust in Italy». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 16: 402–414. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/16.3.402. Besøkt 26. februar 2020. «In 2000 the United States National Archives opened a collection of intelligence documents containing new evidence about the October 1943 roundup and deportation of more than 1,000 Jews in Rome. This article draws upon British decodes of radio messages exchanged between SS and SD officials in Rome and Berlin to identify key participants in the decisions to deport and murder Italian Jews, and to revise the chronology of these decisions. It also shows that this evidence could have been useful in post‐World War II trials of a number of Nazi officials, such as Ernst Kaltenbrunner, Karl Wolff, and Wilhelm Harster. Finally, it suggests that the attitudes of the Italian public represented a significant obstacle for Nazi officials seeking to carry out the Final Solution in Italy.» 
  8. ^ von Lingen, Kerstin; Salter, Michael (1. januar 2005). «Contrasting Strategies within the War Crimes Trials of Kesselring and Wolff». Liverpool Law Review. 3 (engelsk). 26: 225–266. ISSN 1572-8625. doi:10.1007/s10991-005-1599-y. Besøkt 26. februar 2020. «It explores the question of why Wolff, whose complicity was arguably much greater than that of Kesselring, received more favourable treatment, and the role of various political and geo-political factors, including those influencing the interventions of US intelligence officials, as explanations for this apparent legal discrepancy.» 
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)