Karl Wolff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karl Wolff
FødtKarl Friedrich Otto Wolff
13. mai 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Darmstadt
Død15. juli 1984[1][2]Rediger på Wikidata (84 år)
Rosenheim
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • Personal Staff Reichsführer-SS (direktør, 1936–1943) Rediger på Wikidata
FarKarl Wolff
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[5][6]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[6]
Utmerkelser
11 oppføringer
Det tyske kors i gull
NSDAPs partimerke i gull
Krigsfortjenestekorset
Æreskorset
NSDAP tjenestemedalje
Anschlussmedaljen
Sudetenlandmedaljen
Memellandmedaljen
Sankt Savas orden
SS-Ehrenring
Storkors av Finlands hvite roses orden (1942)[7]
Karl Wolff på Commons

Karl Wolff (født 13. mai 1900 i Darmstadt i Tyskland, død 17. juli 1984 i Rosenheim) var en tysk SS-general tilknyttet Waffen-SS. Han var SS-sjef Heinrich Himmlers adjutant og stabssjef, og mot slutten av andre verdenskrig militærguvernør for det okkuperte Nord-Italia.

Wolff slapp tiltale under Nürnbergprosessene etter krigen, men ble i 1964 dømt for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord. Han ble løslatt i 1969 av medisinske årsaker.

Liv og og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl Wolff var sønn av dommeren Karl Friedrich Wolff (1871-1916).[8] I 1901 ble faren statsadvokat i Darmstadt, og i 1906 gikk han over til dommerfeltet og ble dommer i Butzbach.[9] Deretter ble han amtsdommer i Darmstadt, i 1910 amtsdommerråd,[10] og i 1911 landrettsråd.[11] Til sist var han Landgerichtsdirektor i Darmstadt.

Karl Wolff hadde allerede i tidlig et ungdomsønske om å bli militær og offiser. Allerede som elev ved Ludwig-Georgs-Gymnasium i Darmstadt tok han som frivillig i en toårig førmilitær utdannelse i Nationale Jugendwehr (= Nasjonal ungdomshær).

Etter Abitur ble han som fanejunker opptatt i Großherzogliche Hessische Leibgarde-Infanterie-Regiment Nr. 115. Wolff deltok som offiser i første verdenskrig.

Nazismen[rediger | rediger kilde]

Karl Wolff (foran til venstre) hos Francisco Franco i Spania (1940) sammen med Himmler. Utenriksminister Ramón Serrano Súñer helt til høyre. Joachim Peiper bak mellom Wolff og Himmler.
Himmler og Wolff i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir i 1941. Otto Kumm til venstre for Himmler, leirsjef Franz Ziereis til høyre for Himmler. August Eigruber (i lys kappe) ble hengt etter krigen for forbrytelsene i leiren.

I 1931 ble han medlem i NSDAP (nazi-partiet) og SS. Fra mars 1933 var han riksdagsmann for nazistene. I juli 1933 ble han Heinrich Himmlers personlige adjutant og i november 1935 sjef for Himmlers stab.

I 1936 ble han Stabsreichsführer-SS (stabssjef) for Himmler, med ansvar for kontakten med Himmlers nettverk i tysk storindustri. Han holdt også kontakt med Ahnenerbe som drev «germanisering» av befolkningen. Wolff ble på denne bakgrunn regnet som «nummer 2» i SS. Han var SS-talsmannsoffiser for Adolf Hitler frem til han ble avløst i 1943. Mens Wolff var borte fra Berlin for å følge Hitler rundt på hans forskjellige hovedkvarterer, forekom ofte rivalisering og konflikter, særlig mellom Ernst Kaltenbrunner og Walter Schellenberg.

Wolff fikk i tillegg et anstrengt forhold til Himmler som to ganger nektet ham å skille seg fra sin første kone, fordi dette i Himmlers øyne var å svikte tradisjonelle familieverdier, samt skape skandaler som burde unngås. I 1936 hadde Wolff innledet et forhold til grevinne Bernsdorff (Ingeborg von Berns) som hadde vært enke i to år. 23. desember 1937 fikk hun sønnen Widukind Thorsun med Wolff, som likevel ikke skilte seg før 6. mars 1943. Tre dager senere inngikk han ekteskap med Ingeborg. Da hadde han henvendt seg direkte til Hitler om tillatelse til skilsmisse, noe som ergret Himmler. Tidligere hadde de to mennene stått hverandre nært, og i et brev fra 1939 smigret Wolff Himmler med at han personifiserte alt som er «godt, vakkert og mandig, og alt som er verd å arbeide for. Alt vi er i dag, kan vi takke deg og Føreren for.» Men i etterkrigstiden forsøkte Wolff å skape avstand til Himmler og et bilde av seg selv som en outsider i nazi-lederskapet.[12]

Høsten 1943 fungerte Wolff som tysk militærguvernør i Nord-Italia, den såkalte Salò-republikken som formelt ble styrt av Mussolini. Dermed var Wolff øverste leder for alle SS-styrker i Italia, noe som førte til overlappende ansvarsområde med Wehrmacht-general Albert Kesselring. Det er uklart om Wolff ga ordre om å deportere Italias jødiske borgere til Auschwitz.

Via Rasella i Roma, 2015.

Han var våren 1944 trolig involvert i represalier i Italia. 23. mars 1944 eksploderte en bombe, plassert i en søppelkjerre av italienske partisaner, i via Rasella i sentrum av Roma, akkurat da tyske soldater passerte oppover fra via del Traforo. 33 tyskere omkom. Hitler forlangte «en øyeblikkelig represalie som ville ryste verden», og bad general Kesselring om å jevne via Rasella med jorden, og få henrettet 30-50 italienere for hver tysker som var omkommet. Senere på dagen var dette moderert til henrettelse av ti italienere for hver tysker.[13] 335 menn ble 24. mars 1944 skutt ved Ardeantine-hulene i nærheten av San Callisto-katakombene ved via Appia, ti for hver tysker, pluss fem ved en ren feiltakelse. De henrettede bestod av tilfeldig forbipasserende da bomben gikk av, folk som satt fengslet, mistenkt for å sympatisere med motstandsbevegelsen, og jøder.[14] I dag er det reist et minnesmerke for massakren.[15]

Etter 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 erstattet Wolff general Rudolf Toussaint som Bevollmächtigter General der Deutschen Wehrmacht in Italien, noe som innebar at han fikk kommando over store deler av Wehrmacht i Italia. Som SS-sjef og kommandant for deler av Wehrmacht i Middelhavsområdet, var han i gunstig posisjon til å forhandle med de allierte. Etter krigens slutt i 1945 var han den høyest rangerte SS-offiser, bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Himmler tok sitt eget liv i mai 1945, og Kaltenbrunner ble dømt i Nürnbergprosessen og henrettet.

Wolff hadde som Himmlers adjutant god kjennskap til holocaust. Blant annet reiste han sammen med Himmler til Minsk i august 1941 og var til stede ved en masseskyting der. Rapporter fra Aksjon Reinhardt, der over én million ble massakrert, ble sendt til Himmler og hans stabssjef Wolff.[16][17]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Wolff som vitne i Pohlprosessen i Nürnberg, 1947.
Foto: OMGUS Military Tribunal

Etter krigen ble han internert og jevnlig forhørt av de allierte. I 1946 ble Wolff innlagt med diagnosen paranoid (han mente seg angivelig forfulgt av jødiske demoner), men var i 1947 frisk nok til å vitne i Pohlprosessen. Han vitnet i saken mot Oswald Pohl som avslørte hans kjennskap til holocaust, men Wolff avviste noe ansvar og slapp straff under Nürnbergprosessen, på grunn av sin deltagelse i Operation Sunrise. Dommerne kom til at det ikke var tilstrekkelig bevis til å tiltale Wolff for medvirkning til Aksjon Reinhard. En av dommerne uttalte senere at Wolffs forhandlinger med de allierte om kapitulasjon var en vesentlig faktor i domstolens vurderinger. Operation Sunrise var hemmelige forhandlinger fra februar 1945 om lokal tysk kapitulasjon i Nord-Italia. Forhandlingene ble ført i Bern og ble ledet av Wolff på tysk side og Allen Dulles på amerikansk side. I utgangspunktet hadde de allierte (møtet i Casablanca i 1943) avtalt at bare en fullstendig og betingelsesløs tysk kapitulasjon var aktuelt, og at det ikke var aktuelt å innlede kontakt med SS for kapitulasjonen.

I 1964 i Vest-Tyskland ble Wolff dømt for krigsforbrytelser og medvirkning til folkemord. Han ble løslatt av medisinske grunner i 1969.[16]

Holocaust-forskeren Lawrence Langer[18] var til stede ved rettergangen mot Wolff i München i 1964, der en av anklagene lød på at Wolff arrangerte jernbanetransporten fra Warszawa-ghettoen til Treblinka. Den unge tyske aktoren spurte den aldrende Wolff om han noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen. Svaret kom straks: «Nei.» Aktor leste da opp fra en dagbok ført av en funksjonær som hadde tjenestegjort i Warszawa. Her bekreftes at Himmler og Wolff besøkte ghettoen, med angivelse av nøyaktig tid og dato for ankomst. Konfrontert med dette beviset, innrømmet Wolff at han kunne ha besøkt ghettoen ved en anledning. Da han ble spurt hvorfor han ikke straks hadde innrømmet dette, svarte han: «Jeg er en gammel mann og kan ikke huske alt.» Da lente dommeren seg frem, pekte på Wolff og utbrøt: «Herr vitne, hvis jeg noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen, ville jeg aldri ha glemt det.» Lawrence Langer tilføyde: «Det hadde neppe Wolff heller, men dette understreker den lettheten de anklagede benektet sin deltakelse med, inntil de ble konfrontert med bevis.»[19]

Da Wolff ble tiltalt, ba han Dulles om støtte. Dulles, som akkurat hadde gått av som CIA-sjef, avviste forespørselen fordi han var pensjonist og dermed privatperson. Telford Taylor og andre amerikanske tjenestemenn talte Wolffs sak mens han sonet dommen, og medvirket til at han ble løslatt i 1969.[16][20][17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b gepris-historisch.dfg.de[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009776, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 13750948, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Dødsannonse i Darmstädter Zeitung 4. januar 1916 Online Arkivert 27. oktober 2021 hos Wayback Machine.
  9. ^ Otto Knaus: 80 Semester Activitas Karlsruhensiae 1878–1928. Festschrift Verbindung Karlsruhensia (Heidelberg), ca. 1960, s. 41; Mal:Google Buch
  10. ^ Grossherzoglich hessisches Regierungsblatt 1910, d. 16; Mal:Google Buch
  11. ^ Hof- und Staats-Handbuch des Grossherzogtums Hessen für das Jahr 1912/13, s. 174
  12. ^ Michael Salter og Suzanne Ost: War Crimes and Legal Immunities: The Complicities of Waffen-SS General Karl Wolff in Nazi medical experiments (s. 22)
  13. ^ Angrepet i via Rasella
  14. ^ Massakren i Ardeantine-hulene
  15. ^ Minnesmerket over massakren i Fosse Ardente
  16. ^ a b c von Lingen, Kerstin (1. mars 2008). «Conspiracy of Silence: How the «Old Boys» of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 22: 74–109. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcn004. Besøkt 26. februar 2020. «Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.» 
  17. ^ a b Breitman, Richard (1. januar 2002). «New Sources on the Holocaust in Italy». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 16: 402–414. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/16.3.402. Besøkt 26. februar 2020. «In 2000 the United States National Archives opened a collection of intelligence documents containing new evidence about the October 1943 roundup and deportation of more than 1,000 Jews in Rome. This article draws upon British decodes of radio messages exchanged between SS and SD officials in Rome and Berlin to identify key participants in the decisions to deport and murder Italian Jews, and to revise the chronology of these decisions. It also shows that this evidence could have been useful in post‐World War II trials of a number of Nazi officials, such as Ernst Kaltenbrunner, Karl Wolff, and Wilhelm Harster. Finally, it suggests that the attitudes of the Italian public represented a significant obstacle for Nazi officials seeking to carry out the Final Solution in Italy.» 
  18. ^ Lawrence Langer, f. 1929
  19. ^ Lawrence Langer: The Missing Voices of the Killers: What Could They Tell Us?, en kommentar til Claude Lanzmanns dokumentarfilm Shoah
  20. ^ von Lingen, Kerstin; Salter, Michael (1. januar 2005). «Contrasting Strategies within the War Crimes Trials of Kesselring and Wolff». Liverpool Law Review. 3 (engelsk). 26: 225–266. ISSN 1572-8625. doi:10.1007/s10991-005-1599-y. Besøkt 26. februar 2020. «It explores the question of why Wolff, whose complicity was arguably much greater than that of Kesselring, received more favourable treatment, and the role of various political and geo-political factors, including those influencing the interventions of US intelligence officials, as explanations for this apparent legal discrepancy.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karl_Wolff&oldid=23848489»