Hans Globke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Globke
FødtHans Josef Maria Globke
10. sep. 1898[1][2][3]Rediger på Wikidata
Düsseldorf[4]
Død13. feb. 1973[1][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
Bad Godesberg
Bonn[5]
BeskjeftigelseJurist, politiker, jurist, offentlig tjenesteperson, rådgiver Rediger på Wikidata
Embete
  • Leder av forbundskanslerens kontor (1953–1963) Rediger på Wikidata
Utdannet vedRheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Universität zu Köln
Universitetet i Giessen
PartiDeutsche Zentrumspartei
NasjonalitetTyskland
GravlagtBad Godesberg sentrale gravlund
Medlem avKDStV Bavaria Bonn
UtmerkelserStorkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1963)
Hans Globke på Commons

Hans Josef Maria Globke (født 10. september 1898 i Düsseldorf, død 13. februar 1973 i Bonn) var en tysk jurist. Han var fra 1953 til 1963 statssekretær ved forbundskanslerens kontor, under Konrad Adenauer. Globke ble et prominent eksempel på kontinuitet i statsforvaltningen på høyt nivå, opprinnelig fra Preussen, videre gjennom den nasjonalsosialistiske periode, og endelig til Forbundsrepublikken Tyskland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans Globke ble født i Düsseldorf som sønn av en handelsmann. Kort tid etter hans fødsel flyttet familien til Aachen. Globke gikk på Kaiser Karl-gymnasiet og fikk Abitur (videregående) i 1916. Deretter tok han militærtjenesten og tilbrakte de siste årene av første verdenskrig ved Vestfronten. Etter krigens slutt studerte han jus og statsvitenskap i Bonn og Köln.[6]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Globke, som var katolikk, gikk i 1922 inn i offentlig tjeneste og meldte seg det samme året inn i det katolske partiet Zentrum. Han tilhørte partiet helt til det ble oppløst i 1933. Globke var fra 1925 stedfortreder for politipresidenten i Aachen. Han ble i 1929 ansatt i Preussens innenriksdepartement som i 1932 ble overført som Weimarrepublikkens riksinnenriksdepartement.[6]

Hans Globke fortsatte i innenriksdepartementet under Det tredje rike. Der deltok han i lovarbeidet med oppløsningen av det prøyssiske statsråd og med den såkalte Gleichschaltung, et system for politisk ensretting i nazistisk retning, og tilsidesettelse av landets demokratiske organer. Sammen med SS-Obergruppenführer Wilhelm Stuckart (1902-1953) skrev Globke også lovkommentarer til raselovene vedtatt i Nürnberg i 1935.[7]

Under andre verdenskrig holdt han kontakt med den militære og kristelige motstandsbevegelse.[7]

Hans tidligere kollega Robert Kempner (1899-1993) som i 1935 hadde utvandret til USA og i 1945 var del av påtalemyndigheten, hevdet overfor militærtribunalet i Nürnberg i 1945 at Globke ikke kunne anklages. Det ble ved avgjørelsen tatt særlig hensyn til Globkes kontakter med motstandsbevegelsen.[7]

Konrad Adenauer ansatte Globke i 1949 som direktør med oppgaven å bygge opp kanslerkontoret i Bonn. I 1953 ble han utnevnt som statssekretær og Adenauers viktigste medarbeider. Globke ble gjerne karakterisert som Adenauers høyre hånd.[7]

Hans Globke anmeldte i 1964 Thomas Harlan for landsforræderi noe som førte til at Harlan på flere år ikke fikk fornyet passet og fikk problemer med å reise inn og ut av Vest-Tyskland. Harlan ble ikke dømt for noe i denne forbindelse. Harlan arbeidet med å avdekken farens, Veit Harlan, medvirkning til naziregimet og med å granske medskyldige til holocaust. Veit Harlan ble frikjent for medvirkning til regimets forbrytelser.[8][9][10][11][12]

Kritikk av Globkes stilling[rediger | rediger kilde]

Utnevningen til statssekretær ble møtt med sterk kritikk fra opposisjonen, SPD. Kritikken forsterket seg i 1956 og det ble påstått at han hadde hatt medansvar for at jøder måtte innføre navnene Israel eller Sarah i passene sine. I 1961 konkluderte statsadvokaten i Hamburg med at Globke ikke hadde hatt kontakt med Adolf Eichmann.[7]

Konrad Adenauer holdt hele tiden fast ved Globke på tross av all kritikk. En av Adenauers kommentarer var at - Man kaster ikke ut det skitne vannet, så lenge man ikke har noe som er rent.[7][13]

DDR startet i 1963 en rettssak mot Globke i Øst-Berlin. Formålet var åpenbart å skade Vest-Tyskland politisk. DDRs høyesterett dømte Globke in absentia til livsvarig fengsel.[7]

I 1963 ønsket Globke å slå seg ned i Sveits, men ble nektet oppholdstillatelse.[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

  • Globke skrev kommentarer blant annet til loven om beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære (Gesetz zum Schutze des deutschen Blutes und der deutschen Ehre).
    Globke skrev kommentarer blant annet til loven om beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære (Gesetz zum Schutze des deutschen Blutes und der deutschen Ehre).
  • Friedel Malter og Hilde Benjamin under skueprosessen mot Globke i 1963.
    Friedel Malter og Hilde Benjamin under skueprosessen mot Globke i 1963.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003635, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id globke-hans, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6b92w7p, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator osa2017966068, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Ravensburg, Munzinger-Archiv GmbH,. «Hans Globke - Munzinger Biographie». www.munzinger.de (tysk). Besøkt 3. juni 2017. 
  7. ^ a b c d e f g h Susanne Wirtz (15. februar 2016). «Biografie Hans Globke». LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 3.06.2017. 
  8. ^ David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  9. ^ Sundermeier, Jörg (17. mars 2011). «Aus der Literataz: Thomas Harlans "Veit": Bis zum Ende unerlöst». Die Tageszeitung: taz (tysk). ISSN 0931-9085. Besøkt 23. mars 2020. «Doch während Italiener, Israelis, Polen und andere Thomas Harlan als Antifaschisten schätzten, wurde er in Deutschland gehasst. Der Staatssekretär im Adenauer'schen Kanzleramt, Hans Globke, Mitautor des Kommentars zu den Nürnberger Gesetzen von 1935, den sogenannten Rassegesetzen, stellt gegen Thomas Harlan Strafanzeige wegen Landesverrats. Daraufhin wird diesem der Reisepass nicht mehr verlängert.» 
  10. ^ McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies (Vol. 3). Boydell & Brewer, s.222-223.
  11. ^ Renz, W. (Ed.). (2012). Interessen um Eichmann: israelische Justiz, deutsche Strafverfolgung und alte Kameradschaften (Vol. 20). Campus Verlag.
  12. ^ Solty, Ingar (2. januar 2015). «Post-Fascist Continuity and Post-Communist Discontinuity in German Cinema». Socialism and Democracy. 1. 29: 43–72. ISSN 0885-4300. doi:10.1080/08854300.2014.998421. Besøkt 5. februar 2022. «The federal government, however, responded to these revelations in an increasingly authoritarian manner. At the Frankfurt Book Fair of 1967, the entire print-edition of the Braunbuch BRD was seized and withdrawn from circulation. Harlan was accused of treason by, of all people Hans Globke (co-author and commentator of the anti-Semitic Nuremberg Laws of 1935, who had now become Chancellor Konrad Adenauer's closest adviser), and was prevented from entering West Germany until well into the 1970s by the withdrawal of his passport.» 
  13. ^ «Globke, Filbinger, Fassbinder, Walser, Flick». Der Tagesspiegel (tysk). 23.08.2006. Besøkt 3. juni 2017. «Man schüttet kein schmutziges Wasser weg, solange man kein sauberes hat» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Globke&oldid=23388527»