Advokat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En fransk advokatdrakt

Advokat (tidligere kalt sakfører) er en tittel på en jurist som yter rettslige tjenester til bl.a. offentlige myndigheter og institusjoner, foreninger og andre sammenslutninger, bedrifter og andre foretak, samt til privatpersoner.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet advokat kommer, via gammelfransk avocat, fra latin advocātus (en som er kalt til å hjelpe), fra advocō (å tilkalle). Begrepet betyr altså en som handler eller snakker på vegne av andre i en rettssak eller lignende. Det engelske ordet advocate er etter vanlig norsk språkbruk bredere enn det norske ordet advokat. I henhold til engelsk språkbruk er ordet både et verb (to advocate = å støtte eller å kjempe for) og et substantiv (an advocate = en støttespiller eller forkjemper).

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige må advokater være medlem av Sveriges advokatsamfund. Er man ikke medlem, har man heller ikke rett til å kalle seg advokat. Advokater må følge Advokatsamfundets regler om god advokatskikk.[1] Advokatsamfundet kan velge å utestenge medlemmer, hvilket innebærer at yrket er selvregulert på en måte som savner motsvarighet i landet. Utestengning som besluttes av en særskilt disiplinnevnd kan skje i henhold til 8. kapittel § 7 i rättegångsbalken om advokaten uppsåtligen gjør urett eller allers förfar uredelig.[2]

Advokatsamfundet bevilger medlemskap for en person som har svensk juridisk eksamen, med en normalstudietid på fire og et halvt år, samt praktisk juridisk virksomhet i minst fem år. Fra den 1. januar 2011 ble kravet senket til tre års praktisk erfaring for å redusere forskjellene mot øvrige europeiske land. For medlemskap i Advokatsamfundet kreves fra og med 2004 godkjent advokateksamen. Eksamen administreres av Advokatsamfundet og avlegges muntlig foran eksaminatorer samt sensorer. Kostnaden for eksamen inklusive obligatoriske kurs går til omkring 50 000 kroner og skal ifølge Advokatsamfundets stadgar bekostes av det advokatfirma ved hvilket søkeren er virksom. Advokatene og Advokatsamfundet er bundet av regler om advokater som finnes i 8. kapittel i rättegångsbalken.

Sverige har ikke advokattvang, hvilket innebærer at en person som skal opptre i domstolene ikke er tvunget til å gjøre det gjennom prosessfullmektig. I Sverige råder heller ikke advokatmonopol, hvilket innebærer at hvem som helst kan opptre for domstolene som fullmektig eller representere andre personer. Derimot må en offentlig forsvarer, som betales med offentlige ytelser, være advokat.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er bruken av advokat-begrepet helst knyttet til en person med juridisk embedseksamen (cand.jur. eller master i rettsvitenskap) med advokatbevilling som yter juridiske tjenester (rettshjelp) overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter eller representasjon overfor andre private parter.

Fra 1848 til 1965 var tittelen sakfører. Før næringen ble fri i 1848 var tittelen prokurator og advokatene var offentlige embedsmenn.

En engelsk advokat med kappe og parykk

I Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen advokat og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer samt hvilke oppgaver som kun kan utføres av en advokat («advokatmonopol»). Det finnes i andre land bestemmelser som delvis er ulike dem som gjelder for advokater i Norge. For eksempel er advokatyrket i Storbritannia delt opp i to ulike kategorier; en form er barrister, som representerer klienter overfor domstolene, og en annen form er solicitor, som bistår klientene utenfor domstolene.

Advokatbevilling[rediger | rediger kilde]

I Norge er det domstolloven av 13. august 1915 nr. 5, kapittel 11, og advokatforskriften av 20. desember 1996 nr. 1161 som angir de sentrale bestemmelser om advokaters virksomhet. Det gjelder blant annet spørsmålet om når det er nødvendig med advokatbevilling, hvem som kan få advokatbevilling, samt de mest sentrale plikter som følger av det å utøve advokatvirksomhet.

Domstolslovens utgangspunkt er at alle som utøver rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Rettshjelpvirksomhet defineres i loven som ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf. domstolsloven § 218. På visse vilkår gjelder det imidlertid enkelte unntak fra kravet om advokatbevilling, jf. § 218 annet ledd.

Advokatbevilling gis av det statlige organet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet i form av et skriftlig bevillingsvedtak, jf § 220. For å kunne motta slik advokatbevilling må den som søker bevilling dokumentere at alle de følgende vilkår er oppfylt:

Juridisk embedseksamen kan tas ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, og Universitetet i Tromsø. Studiet tar normalt fem år.

En advokat som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn, plikter før virksomheten settes i gang og så lenge denne pågår, å stille sikkerhet som dekker eventuelt erstatningsansvar advokaten måtte pådra seg ved utøvelsen av sin advokatvirksomhet. Sikkerheten stilles ved at det hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet deponeres en erklæring fra et norsk skadeforsikringsselskap eller tilsvarende godkjent foretak. I tillegg plikter advokaten å betale et årlig bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Personer som innehar advokatbevilling plikter å melde fra til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet før man setter i gang med å utøve egen advokatvirksomhet (aktivisering av advokatbevillingen).

I visse tilfeller kan utenlandske advokater gis tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet i Norge. Advokatbevilling i ett EØS-land innebærer retten til å kunne praktisere som advokat i hele EØS-området.

Opptreden i rettergang[rediger | rediger kilde]

Det gjelder i Norge ingen plikt til å la seg bistå av en advokat, verken overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter. En part kan prosedere saken sin selv eller overlate den til en prosessfullmektig. Retten kan imidlertid «tilbakevise» prosessfullmektigen dersom retten finner vedkommende uskikket. Likedan kan retten pålegge en part å stille med prosessfullmektig dersom parten ikke er i stand til å fremstille sin sak. For Høyesterett må prosessfullmektigen være advokat. Slik vil en part som ikke kan fremstille sin sak, kunne bli pålagt å engasjere advokat for Høyesterett.

En advokat kan la en advokatfullmektig føre saken på sine vegne i retten. Det er da formelt fortsatt advokaten selv som er ansvarlig i saken.

Etikk og regler for god advokatskikk[rediger | rediger kilde]

Det stilles krav til en advokats etikk. Enhver advokat plikter å opptre i samsvar med «Regler for god advokatskikk», som fremgår av advokatforskriftens kapittel 11, som også betegnes som de advokatetiske regler. Av særlig viktighet er kravene til advokatenes uavhengighet og taushetsplikt.

Advokatforskriften stiller også særlige krav til advokaters regnskapsførsel og behandling av betrodde midler som tilhører klientene (klientmidler).

En advokat skal være uavhengig av egen klient og kan ikke motta honorar basert på oppnådd resultat i oppdraget. En advokat har også rett til å ikke bli identifisert med klienten eller klientens meninger, og skal kunne uttrykke klientens meninger uten at dette tillegges advokatens egne.

Advokatforeningen[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke foreligger noen plikt til medlemskap, er nesten alle advokater i Norge medlem av Den Norske Advokatforening. Per desember 2009 hadde Advokatforeningen 7334 medlemmer. De som er medlem av foreningen skal markere dette med «M.N.A», «MNA» eller «Medlem av Advokatforeningen».

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ https://lagen.nu/1942:740#K8P7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]