Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Det opprinnelige Kaiser-Wilhelm-Institut für Chemie. I dag er dette Hahn-Meitner-Bau ved Freie Universität i Dahlem utenfor Berlin.

Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. Det bestod av flere institutter som opprinnelig lå i forstedet Dahlem like utenfor Berlin og spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne forskning i Tyskland, spesielt innen naturvitenskapen. Frem til 1933 hadde selskapet bygd opp eller overtatt 20 institutt. Fra da av lå alt under de nazistiske styresmaktene og arbeidet ble i stadig større grad innrettet i deres tjeneste. I disse siste årene er oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 mest berømt, mens mest beryktet ble forskningen innen rasehygiene. Under andre verdenskrig ble flere institutt ødelagt og flyttet ut av Berlin. Etter at krigen var slutt, ble selskapet gjenopprettet og i 1948 omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft (MPG) som i dag organiserer all grunnforskning i landet.

Grunnlegging og historie[rediger | rediger kilde]

Innvielse av de to første KWG-instituttene i 1912 med keiser Wilhelm II i spissen. Bak han i flosshatt går Adolf von Harnack, Emil Fischer og Fritz Haber.

Både ledende akademikere i Berlin og sentrale aktører i industrien innså ved begynnelsen av forrige århundre at man trengte å styrke forskningsinnsatsen innen moderne naturvitenskap i tillegg til hva som kunne gjøres innen de etablerte lærestedene.[1] Både på grunn av plasshensyn og finansiering ville det være best å bygge denne nye aktiviteten opp utenfor disse. Den skulle bestå av ren forskning uten noen krav til regelmessig undervisning. Dette kan sees som en utvidelse Wilhelm von Humboldts store vitenskapsplan ved grunnleggelsen av Universitetet i Berlin i 1810 gjennom dannelse av selvstendige forskningsinstitutter ved siden av vitenskapsakademiene og universitetene, som integrerende deler av den nasjonale forskning som helhet.

Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG) ble formelt stiftet den 11. januar, 1911. Initiativet hadde støtte av statlige myndigheter og ble ledet av tidligere rektor ved Universitetet i Berlin, kirkehistoriker Adolf von Harnack. Han var også direktør for det Königliche Bibliothek og hadde direkte tilgang til keiser Wilhelm II.[2] Denne var selv opptatt av moderne teknikk og dens betydningen for landets storhet. Det ble argumentert med å bygge et «tysk Oxford i Berlin» som skulle overgå originalen.[1] Dette var ikke urealistisk da Tysklands vitenskapelig renommé var på et høydepunkt. Nobelprisen i fysikk var blitt tildelt Wilhelm Röntgen i 1901, Philipp Lenard i 1905, Ferdinand Braun i 1909 og Wilhelm Wien i 1911, Nobelprisen i kjemi gikk til Emil Fischer i 1902, Adolf von Baeyer i 1905 og Wilhelm Ostwald i 1909, mens Nobelprisen i fysiologi eller medisin var gått til Emil von Behring i 1901, Robert Koch i 1905 og Paul Ehrlich i 1908. På mange andre fronter var også tysk forskning og industri ledende i verden. For eksempel var Haber–Bosch-prosessen for industriell fremstilling av ammoniakk utviklet i 1908.

Kort tid etter stiftelsen ble Adolf von Harnack valgt til president for det nye Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft.[1] Han satt i den stillingen frem til sin død i 1930 og ble etterfulgt av Max Planck ved Universitet i Berlin. Planck nøt stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse og hadde hatt spilt en spesielt viktig rolle ved grunnleggingen av KWG.[3] I 1901 hadde han forklart egenskapene til varmestråling og hadde dermed lagt grunnlaget for kvantefysikken. Fra 1912 var han permanent sekretær for den matematisk-naturvitenskapelige klasse i Det prøyssiske vitenskapsakademiet og hadde dermed stor administrativ og finansiell innflytelse. Som en av sine første oppgaver ville han knytte Albert Einstein til Akademiet og Universitetet i Berlin. Han klarte det i løpet av 1913/1914 mens han også var rektor der. Einstein skulle ikke ha forelesningsplikter og skulle lede et helt nytt institutt for fysikk som skulle legges under KWG.[4] Han tiltrådte sin nye stilling våren 1914. Samme høst fikk Max von Laue Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av røntgendiffraksjon.

I 1923 ble KWG omgjort fra en prøyssisk institusjon til å omfatte forskning i hele Tyskland.[2] Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 fortsatte Planck som president for institusjonen. Han så som sin viktigste oppgave å bevare selskapets autonomi som var en forutsetning for at det vitenskapelige nivå kunne opprettholdes. Men i 1936 forlot han stillingen. Da hadde det vist seg langt vanskeligere å forhindre oppsigelser og landsforvisning av ikke-ariske forskere enn å redde KWGs autonomi. To år senere gikk han også av som sekretær i Vitenskapsakademiet da arbeidsforholdene var blitt umulige.[3] Som ny president for KWG ble Carl Bosch valgt. Han var allerede da syk og døde i 1940. Den siste presidenten ble Albert Vögler som tok sitt eget liv i 1945 for å unngå å bli tatt til fange av amerikanske styrker.[5][6]

Gjennom sin 30 år lange historie hadde institusjonen likevel oppnådd å bli et av de største og viktigste forskningsinstitusjonene i verden. Hele 15 Nobelpriser ble tildelt forskere som i denne perioden hadde arbeid ved et av instituttene.[7] Blant andre fikk Planck den i 1918 for sin strålingslov som forklarer egenskapene til sort stråling, mens Einstein fikk den i 1921 for den fotoelektriske effekten som i dag blir benyttet i alle moderne digitalkamera.

Viktige KWG-institutter[rediger | rediger kilde]

De to første KWG-instituttene i 1912 med direktørvillaene til høyre og venstre i bildet.

De nye instituttene skulle være mest mulig uavhengige og i utgangspunktet drive fri forskning. Men da de i tillegg til statlige midler også i stor grad ble finansiert av private personer fra tysk industri og bankvesen, la dette noen føringer på aktivitetene. Først ble det vedtatt å bygge opp to institutt med hovedvekten på kjemi. Disse skulle ligge i Dahlem utenfor bykjernen i Berlin.[8] De ble innviet allerede i 1912 med egne villaer for direktørene.

Året etter ble et tredje institutt åpnet i samme området med vekt på medisinsk forskning. Men også på andre steder steder fant ny-etableringer sted. Et av de første var KWI for kullforskning som ble opprettet i Ruhr-området da finansiering kom fra kullindustrien der.[2] Med årene oppsto stadig nye institutt i Dahlem og andre steder. I 1930 var KWG ansvarlig for 33 institutt, hvorav 10 lå i Dahlem.[8]

Fysikalsk kjemi og elektrokjemi[rediger | rediger kilde]

Som et av de to første instituttene ble KWI für Physikalische Chemie und Elektrochemie åpnet i oktober 1912 med keiser Wilhelm II til stede. Opprinnelig var Walther Nernst tiltenkt stillingen som direktør. Men etter han trakk seg, ble Fritz Haber innsatt etter ønske fra den rike bankier Hans Koppel som dekket en betydelig del av finansieringen. Haber hadde høstet stor anerkjennelse for oppfinnelsen av Haber-Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk som behøvdes både for å lage kunstgjødsel og sprengstoff. I den første tiden sto derfor også videreutvikling av denne prosessen i sentrum av forskningen ved instituttet. Samtidig hadde Haber fått i oppdrag direkte fra keiseren å utvikle en akustisk pipe til påvisning av metan i gruver.[9]

Ved starten av første verdenskrig i august 1914 gikk instituttet aktivt inn i forskning relevant for krigføringen. Dette gjaldt utvikling av nye eksplosiver, beskyttelse mot gassangrep og utvikling av nye giftgasser.[2] En eksplosjon i laboratoriet i desember samme år tok livet av Otto Sackur.[4] I april 1915 var Haber selv til stede i det store slaget ved Ypres og var rådgiver for en enhet som for første gang tok i bruk klorgass på stor skala mot fienden. I hans gruppe inngikk senere Nobelprisvinnere som James Franck, Hans Geiger, Gustav Hertz og Otto Hahn.[10] I denne perioden ble instituttet kraftig utvidet med et stort antall nye medarbeidere og nye lokaler i nabobygninger. Men Haber fant også tid til mer fredelig forskning sammen med fysikeren Max Born som resulterte i etableringen av Born-Haber-syklusen for kjemiske prosesser 1916. Da første verdenskrig var slutt høsten 1918, måtte Haber en kort tid forlate Tyskland da han var ettersøkt som krigsforbryter.[11] Det var ikke til noe hinder for at han det året fikk Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av Haber-Bosch-prosessen. Samme år fikk også Max Planck Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av virkningskvantet i strålingsprosesser.

I årene som fulgte etter krigen startet Haber et mislykket projekt som gikk ut på å utvinne gull av havvann for å betale en del av de store krigsskadeerstatningene som Tyskland ble pålagt.[2] Men det ble lagt større vekt på grunnforskning. Flere nye avdelinger ble opprettet hvorav noen ble utskilt som egne institutt. Etter at James Franck i 1920 overtok en stilling i Göttingen, ledet Rudolf Ladenburg en ny avdeling i atomfysikk hvor også Eugene Wigner arbeidet.[12] I 1929 oppdaget Karl Friedrich Bonhoeffer og Paul Harteck de to isomerene parahydrogen og ortohydrogen.[12] Men arbeidet med utvikling av giftgasser fortsatte også. Blant annet ble det forsket på kjemiske forbindelser basert på blåsyre for bekjempelse av skadedyr. I andre verdenskrig ble disse videreutviklet av industrikonsernet IG Farben til Zyklon B som ble benyttet til massedrap i tyske utryddelsesleirer.

Da nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, fikk ansatte med jødisk avstamming ikke lenger lov til å forbli ved instituttet. Som direktør nektet Haber å gjennomføre disse oppsigelsene og forlot sin lederpost i protest. Året etter døde han på vei til dagens Israel og forhåpentligvis en ny, akademisk stilling. Haber hadde håpet at James Franck eller Otto Hahn ville overta som direktør. I stedet satte de nye myndighetene sin mann inn i stillingen, og han fikk gjennomført nazifiseringen. I 1935 overtok kjemikeren Peter Adolf Thiessen som direktør.[9] Da var storparten av tidligere ansatte ikke lenger ved instituttet. Han prøvde likevel å styrke grunnforskningen ved å starte opp nye aktiviteter røntgenanalyse, elektronmikroskopi og teoretisk kjemi.[12] Men ved starten av andre verdenskrig ble forskningen relevant for krigføringen dominerende og instituttet ble berømmet av myndighetene for å være en «nasjonalsosialistisk mønsterbedrift».[1] Thiessen fortsatte i denne stillingen til krigen nærmet seg slutten i 1945. Da overga han seg til de sovjetiske styrkene sammen med Gustav Hertz og Manfred von Ardenne.[13] Han ble senere en sentral person ved Universitet i Berlin i det nye DDR.[1]

Kjemi[rediger | rediger kilde]

Lise Meitner med forskerkollega Otto Hahn i 1912, samme år som Meitner og von Bahr første gang traff hverandre

På samme dag som KWG-instituttet for fysikalsk kjemi og elektrokjemi ble innviet i 1912, ble også KWI für Chemie innviet. Det fikk Ernst Otto Beckmann som direktør og samtidig leder for en avdeling for uorganisk kjemi. Sammen med syv assistenter ledet Richard Willstätter en annen avdeling i organisk kjemi, mens Otto Hahn ble satt til å ledet den minste avdelingen med bare en assistent som arbeidet med radioaktivitet. Det var Lise Meitner som tidligere hadde vært assistent for Max Planck. Med utbruddet av første verdenskrig ble instituttet trukket inn i forskning relevant for krigføringen.

Willstätter fikk i 1915 Nobelprisen i kjemi for sin forskning på fargestoffer i planter og spesielt klorofyll. Året etter forlot han instituttet. Da Beckmann i 1921 gikk av som direktør, ble han etterfulgt av Alfred Stock.[14] Han led under en alvorlig forgiftning som sannsynligvis skyldtes kvikksølv. Derfor ble dette et viktig forskningstema i årene som fulgte med tanke spesielt på bruk av amalgam i tannfyllinger.[15] I 1926 forlot han stillingen som direktør.

I gruppen til Otto Hahn og Lise Meitner kunne man i 1917 påvise den langtlevende isotopen protaktinium 231Pa oppdaget og resultatet ble publisert året etter da krigen gikk mot slutten. I 1924 fikk Hahn opprykk til visedirektør for hele instituttet og overtok som direktør da Stock gikk av. I 1928 ble han formelt utnevnt til direktør og innehadde stillingen frem til 1945. Han fortsatte som daglig leder for den kjernekjemiske avdelingen, mens Meitner nå ledet en avdelingen kjernefysikk. For å unngå farlig stråling ble et spesielt «Radiumhaus» satt opp utenfor instituttbygningen.[15]

Etterhvert var det vanskelighetene rundt forståelsen av betastråling som opptok Meitner mest.[16] I 1930 mottok hun et brev fra Wolfgang Pauli hvor han foreslo at problemene kunne forklares ved at det i prosessen ble sendt ut en ekstra partikkel, nøytrinoet.[17] For å hjelpe til med de teoretiske problemene som oppsto i forbindelse med eksperimentene, ble fysikeren Max Delbrück ansatt i 1932. En av hans første oppgaver var å undersøke anomalier i spredning av gammastråling.[18] Knapt et år senere ble det klart at disse skyldes det ny-oppdagede positronet. Omtrent samtidig oppdaget James Chadwick nøytronet i England. Meitner og Delbrück skrev på dette tidspunktet en av de første lærebøker om kjernefysikk, Der Aufbau der Atomkerne: Natürliche und künstliche Kernumwandlungen.

Utstyret som Hahn og Strassmann brukte i 1938 til å påvise kjernefysisk fisjon. Det finnes i dag ved Deutsches Museum.

Våren 1933 kom Adolf Hitler til makten, og Meitner begynte å frykte for sin stilling ved instituttet. Albert Einstein søkte da tilflukt i USA. På dette tidspunktet besto avdelingen til Hahn og Meitner av 25 vitenskapelige medarbeidere og var ledende på sitt felt. Max Planck nominerte dem begge for Nobelprisen i kjemi.[3] Året etter mente Enrico Fermi i Roma å ha produsert transuraner ved bestråling av uran med nøytroner. Hahn og Meitner bestemte seg for å konsentrere arbeidet i begge sine avdelinger om denne oppdagelsen. Fysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som i 1936 hadde funnet en enkel formel for atomkjernenes masser,[19] ble ansatt da Max Delbrück hadde begynt å arbeide med biologiske problemstillinger og hadde fått et stipend for å reise til USA.[18] Likedan fikk den unge Fritz Strassmann en stilling for å arbeide med den kjemiske analysen. Tross det ga eksperimentene de neste årene ingen klarhet om produksjonen av transuraniske element.[20]

Meitner måtte flykte til Sverige sommeren 1938 etter at hun begynte å frykte for sitt liv i Berlin, men hun forble i jevn brevkontakt med Hahn.[16] I juleferien samme år konkluderte hun og hennes nevø Otto Frisch at de siste målingene til Hahn og Strassmann kunne forklares ved at uranatomet ble spaltet i to mindre atomkjerner ved innfangning av et nøytron. De kalte prosessen for fisjon.

I Berlin april 1939 ble det dannet en Uranverein (uranforening) av fysikere som skulle koordinere videre forskning. Otto Hahn var ikke til stede. [20] Snart ble den tyske uranforskningen konsentrert ved det nye KWG-instituttet for fysikk og lagt direkte under den tyske hærens kommando, Heerenswaffenamt (HWA) på samme måte som Habers institutt hadde blitt lagt under den militære ledelse i første verdenskrig. En mye større og mer systematisk forskning med tanke på atomreaktorer og bomber ble på samme tid startet opp i USA.[21] Den 1. september 1939 begynte den andre verdenskrig. De neste årene fortsatte Hahn og Strassmann å studere fisjonsprosessen ved instituttet. På begynnelsen av 1944 ble bygningen så mye ødelagt ved et bombeangrep at Hahn flyttet hele gruppen sin til Württemberg i Syd-Tyskland. Ved krigens slutt vel et år senere ble han tatt til fange av Alsos Mission og ført til England. Høsten 1945 kunne han ta imot Nobelprisen i kjemi som var tildelt han året før.[20]

Fysikk[rediger | rediger kilde]

Albert Einstein i 1921.

I forbindelse med ansettelsen av Albert Einstein i 1914 ved det Det prøyssiske vitenskapsakademiet, ble det også planlagt å bygge opp et institutt for fysikk under hans ledelse. De første årene var han den eneste ansatte. Han hadde sin arbeidsplass på KWG-instituttet til Haber som hadde reservert et eget rom da Einstein kom til Berlin i 1914.[4] Bygning av et eget fysikkinstitutt var sikret finansiering fra bankmannen Leopold Koppel, men ble utsatt da første verdenskrig brøt ut om høsten samme år.[8]

Einstein henla da i stor grad sitt arbeid til sin bolig i Berlin-Schöneberg.[22] En viktig grunn til at han hadde blitt invitert til den prestisjefulle stillingen i Berlin, var å videreføre sine bidrag til kvantefysikken som ble spesielt viktig etter lanseringen av Bohrs atommodell. Men Einstein arbeidet hovedsakelig med en utvidelse av den spesielle relativitetsteorien for å inkludere tyngdekraften. Høsten 1915 kunne han presentere den generelle relativtetsteorien i et foredrag i Vitenskapsakademiet og den ble publisert året etter.[4] Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1921 for oppdagelsen av den fotoelektriske effekten.

Denne nye gravitasjonsteorien var med begeistring blitt mottatt av astronomen Erwin Finlay-Freundlich i Berlin som allerede i 1914 hadde reist på en ekspedisjon til Russland for å påvise avbøyning av lyset under en solformørkelse som teorien hadde forutsagt. På grunn av utbruddet av første verdenskrig, måtte den avlyses. Freundlich beholdt den nære kontakten med Einstein. Han gikk i gang med å få bygget et nytt observatorium i Potsdam for observasjon av rødforskyvningen av lyset fra Solen. Delvis finansiert med midler som Einstein disponerte gjennom sitt institutt, sto det moderne bygget ferdig i 1922 og heter i dag Einsteinturm.

Frem til 1933 forble Einstein den eneste ansatte ved instituttet. Da sa han opp sin stilling der samt ved Vitenskapsakademiet i Berlin og emigrerte til USA. Nye, finansielle midler ble likevel sikret fra Rockefeller Foundation og stillingen som direktør ble tilbudt nederlenderen Peter Debye. Han skulle også få overta professoratet etter Walther Nernst ved Universitetet i Berlin. Sommeren 1936 tok han opp sin nye stilling og mottok Nobelprisen i kjemi samme høst. Det nye fysikkbygget ble formelt innviet sommeren 1938. Da hadde Debye også påbegynt konstruksjon av et 2,8 MV høyspenningsanlegg for en partikkelakselerator. Det kan være grunnen til Carl Friedrich von Weizsäcker hadde flyttet dit fra Hahns institutt året før.[2] Aktiviteten rundt akseleratoren utgjorde en egen forskningsavdeling som ble ledet av Debye parallelt med at han hadde gruppe som forsket på gasser og væsker ved lave temperaturer. I tillegg drev en avdeling røntgendiffraksjon under ledelse av Max von Laue, mens en tredje avdeling studerte atomkjerner med spektroskopiske metoder.[22]

Werner Heisenberg var leder for KWI für Physik fra 1942.

Etter den tyske invasjonen av Polen høsten 1939 ble Debye bedt av nazistene om å forandre nasjonalitet for å fortsette som direktør ved instituttet. Debye nektet, tok permisjon og reiste i januar 1940 til Cornell University. Han ble værende der resten av sitt liv. Kurt Diebner var samarbeidsvillig med de nasjonalsosialistiske myndighetene og ble ansatt som direktør.

Allerede i 1940 hadde deltagerne i det tyske uranprosjektet blitt enig om å utvikle en reaktor. Etter at Norge var okkupert, kunne de bruke tungtvann fra Norsk Hydro som moderator.[21] Reaktoren skulle bygges ved instituttet i Dahlem. Det teoretiske arbeidet ble ledet av Werner Heisenberg som forble boende i Leipzig hvor han ledet sitt eget institutt. I løpet av 1941 argumenterte Fritz Houtermans og Weizsäcker for at en slik reaktor også kunne produsere transuraner.[23] I tillegg fikk Heisenberg bygget en forskningsreaktor ved sitt eget institutt, mens en gruppe rundt Diebner konstruerte en lignende anretning utenfor Berlin. Dette arbeidet ble aktivt støttet av Albert Speer.

Men det viste seg vanskelig å realisere et kjernefysisk prosjekt i krigens tjeneste. Resultatene var ikke overbevisende på de militære myndighetene, og i 1942 ble denne forskningen igjen satt under sivil ledelse med Heisenberg som direktør for instituttet i Dahlem. Arbeidet med de forskjellige reaktorene fortsatte, men eventuelle militære anvendelser var kommet i bakgrunnen.

I løpet av det følgende året tiltok de allierte bombeangrepene så mye i styrke at man begynte å flytte disse eksperimentene til Syd-Tyskland hvor det ble bygget opp igjen en ny reaktor i Haigerloch.[24] Eksperimentene her ble igjen ledet av Heisenberg og Weizsäcker. I april 1945 ble de tatt til fange av Alsos Mission og førte til England sammen med Otto Hahn og andre.

Antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk[rediger | rediger kilde]

Rasehygiene og eugenikk var et sentralt begrep på begynnelsen av det 20. århundret og ble mye debattert av biologer, sosiologer og medisinere. Sammenlignet med hva som foregikk i andre land, mente mange at Tyskland lå etter i denne utviklingen. Blant annet sto et nytt institutt med dette for øye allerede ferdig i Uppsala.[25]

I 1926 besluttet KWG derfor å opprette Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik for å overta føringen på dette viktige området. Rasehygenikeren Eugen Fischer ble kalt til direktør for instituttet. Han var da professor i antropologi ved universitetet i Freiburg og ble gitt et nytt professorat i Berlin. Sammen med Erwin Baur og Fritz Lenz hadde han i 1921 publisert boken Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene som var blitt et standardverk på dette feltet.

Instituttet ble åpnet i 1928 og besto av tre avdelinger. Antropologisk forskning ble ledet av Fischer selv, mens en avdeling om menneskelig arvelære ble ledet av Otmar von Verschuer som tidligere hadde studert under Fischer. Han var opptatt av hvordan åndssvekkelse, kriminalitet og sykdommer gikk i arv gjennom studier av tvillinger. Den tredje avdelingen omhandlet eugenikk og ble ledet av jesuittpater og biolog Hermann Muckermann. Spesielt han bidro han til å gjøre instituttets syn på rasehygiene kjent gjennom et stort antall offentlige opptredener.[2] Instituttet var finansiert med statlige og private midler samt bidrag i flere år fra Rockefeller Foundation.[26]

Minnetavle på bygningen i Dahlem for tidligere KWI für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik. I dag er dette Otto-Suhr-Institut for statsvitenskap ved Freie Universität Berlin.

I de første årene utviklet instituttet seg til et humangenetisk sentrum og oppnådde en viss berømmelse spesielt gjennom tvillingsundersøkelsene til Verschuer. Det tilbød en rekke kurs og forelesninger for offentlige ansatte og private personer om eugenikk og menneskelig arvelære. Ved nasjonalsosialismens maktovertakelse i 1933 var instituttet på mange måter klar til å bidra med sin ekspertise til at denne skulle lykkes. Likevel ble Muckermann avsatt og erstattet med Fritz Lenz som hadde meldt seg inn i nazipartiet NSDAP.

Fischer var i begynnelsen heller ikke helt på linje med de nye makthaverne. For eksempel gjaldt dette spørsmål om jødene. Derfor hadde også nazistene satt seg i mot at han ble valgt til rektor ved universitetet. Men Fischer med sin prestisje var viktig for dem, og han forble i stillingen som direktør. Ved å arbeide sammen med det nye regimet forsto han at han kunne utvide forskningen og sikre nye midler for denne. Ved flere anledninger understreket han etterhvert at instituttet var en del av den rasehygieniske bevegelse. Han ville stille dets ressurser til rådighet for den nye staten og ville arbeide for en steriliseringslov til beskyttelse mot arvebelastet avkom.[25] I 1935 forlot Verschuer sin stilling i Berlin og fikk ledelsen av et nytt institutt for arvelære og rasehygiene i Frankfurt am Main.

Få år etter maktovertagelsen var instituttet blitt en sentral premissleverandør for nazistenes rasepolitikk ved å gi den en vitenskapelig legitimasjon i byråkratiet og befolkningen. På internasjonale møter forsvarte instituttets ansatte denne politikken og tvangssteriliseringen som etterhvert ble satt i gang. De var med på å begrunne utformingen av Nürnberglovene og la til rette for de senere massedrapene i Aktion T4.[26] Dette skjedde gjennom skriftlige utredninger samt utdannelse av et stort antall ansatte i sykehus, institusjoner og rettsinstanser som skulle praktisere de nye raselovene. Fischer selv var nå blitt helt på linje med myndighetene og ble medlem av NSDAP i 1940. Frem til sin naturlige avgang i 1942 nøt han stor respekt og beundring både av kollegaer og politiske myndigheter.[26]

Ny direktør for instituttet etter Fischers avgang ble Verschuer. Det betydde en tydelig forandring av arbeidsoppgavene i mer klinisk retning som også omfattet medisinske eksperimenter på mennesker som befant seg i forskjellige konsentrasjonsleirer, fangeleirer og pleiehjem. Han forlangte å få sin tidligere student Josef Mengele som i mellomtiden hadde gått inn i SS, med som en assistent i Berlin. Hans oppgave var å drive disse eksperimentene som en del av den antropologiske forskningen. Dette ble spesielt grusomt etter at den 32 år gamle Mengele i mai 1943 ble beordret til lege i Auschwitz, som nettopp var ombygd fra å være en tvangsarbeidsleir for Industrikonsernet IG-Farben, til en dødsleir for alle mulige kategorier «undermennesker», etnisk, sosialt, medisinsk og kriminologisk. Her kunne han blant annet eksperimentere på tvillinger som fremdeles var av interesse for Versucher. Blod og annet biologisk materiale ble sendt til instituttet i Dahlem for å bli analysert. Dette var instituttets mørkeste time. Men likevel ble utviklingen i denne retningen bejublet av Fischer fra hans pensjonisttilværelse.

Under den siste del av krigen ble instituttet i stor grad flyttet ut av Berlin. Det var det eneste av KWG-instituttene som ble definert å være viktig for krigføringen helt til den tok slutt. Da ble det permanent nedlagt, mens de fleste andre instituttene fortsatte som en del av Max-Planck-Gesellschaft.[25]

Nydannelse og oppgjør med fortiden[rediger | rediger kilde]

Etter nasjonalsosialismens sammenbrudd i mai 1945 og KWGs siste president Albert Vöglers selvmord, overtok den respekterte, 88 år gamle Max Planck i juli samme år ansvaret som midlertidig president for selskapet. I april 1946 ble Otto Hahn løslatt fra britisk fangenskap og kunne overta presidentvervet. Samme år ble keiserens navn skiftet ut med Plancks navn og fra 1948 het institusjonen Max-Planck-Gesellschaft (MPG).

Mens fysikere og kjemikere langt på veg gikk fri for mistanker om ideologisk tilslutning til nazistaten rasepolitikk, stilte det seg helt annerledes med instituttet for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk. Også ansatte ved noen andre institutt ble anklaget for å ha vært involverte i disse ugjerningene. Dette gjaldt spesielt Adolf Butenandt som hadde fått Nobelprisen i kjemi i 1939. Han hadde vært medlem av NSDAP fra 1936 da han ble leder for KWI for biokjemi slik at han kunne følge med og delvis bidra til de rasebiologiske eksperimentene som foregikk i nabobygningene.[27]

I 1947 ble Verschuer satt under anklage som medløper for nazistene. Han ble idømt en bot på 600 RM og tildelt yrkesforbud. Dette ble opphevd i 1949 etter at en vitenskapelig kommisjon ledet av Butenandt leverte et forsvarsskrift hvor det ble blant annet lagt vekt på hans viktige bidrag innen rasebiologien. I tillegg hadde han støtte fra den evangeliske kirke i Frankfurt. I 1950 kunne derfor Verschuer starte opp en ny karriere som professor ved det medisinske fakultet i Münster. Etter Otto Hahn ble Adolf Butenandt president for MPG i årene 1960 - 1972.

Et oppgjør med rasebiologien og de medisinske forbrytelser mot menneskeheten kom først i sin fulle bredde 56 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945. Det kunne ha skjedd før, men man ville kanskje unngå å ramme nestoren og Nobelprisvinneren Butenandt som døde i 1995. To år senere vedtok MPG å nedsette en studiekommisjon til granskning av KWGs rolle under nasjonalsosialismen.[28] På et symposium i 2001 presenterte MPGs daværende president Hubert Markl kommisjonens konklusjoner slik:

SitatHistorikerne har funnet overbevisende vitenskapelige belegg for ideologisk medansvar, og til dels aktiv medvirkning av direktører og medarbeidere ved flere biologivitenskapelige institutter for forbrytelser under nasjonalsosialismen. Følgelig har ledelsen ved KWG vitende eller uvitende tolerert at vitenskapelig ansatte ved flere institutter, aktivt har deltatt hinsides alle moralske grenser i nasjonalsosialismens biologisk-rasistiske politikk.Sitat
– MPGs president, 2001. [29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e J. James, T. Steinhauser, D. Hoffmann and B. Friedrich, One Hundred Years at the Intersection of Chemistry and Physics: The Fritz Haber Institute of the Max Planck Society, 1911 - 2011, Walter de Gruyter GmbH, Berlin (2011). ISBN 978-3-11-023953-9.
  2. ^ a b c d e f g J. Renn, H. Kant, and B. Kolboske, Stationen der Kaiser-Wilhelm-/Max-Planck-Gesellschaft, Edition-Open-Access, Max Planck Research Library for the History and Development of Knowledge.
  3. ^ a b c J.L. Heilbron, The Dilemmas of an Upright Man: Max Planck as Spokesman for German Science, University of California Press, Berkeley (1986). ISBN 0-520-05710-4.
  4. ^ a b c d T. de Padova, Allein gegen die Schwerkraft: Einstein 1914-1918, Carl Hanser Verlag, München (2015). ISBN 978-3-446-44481-2.
  5. ^ U. Kohl, Die Präsidenten der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Franz Steiner Verlag, Stuttgart (2002). ISBN 3-515-08049-X.
  6. ^ Max-Planck-Gesellschaft, Albert Vögler, biographie 1941-1945.
  7. ^ Max-Planck-Gesellschaft, Nobelpreise der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft.
  8. ^ a b c J. Hoffmann, H. Seidel and N. Baratella, Geschichte der Freien Universität Berlin: Ereignisse - Orte - Personen, Frank & Timme Verlag GmbH, Berlin (2008). ISBN 978-3-86596-205-8.
  9. ^ a b Freie Universität, Berlin, Das Kaiser-Wilhelm-Institut für physikalische Chemie und Elektrochemie, Arkivert 25. januar 2016 hos Wayback Machine. kurze Gründungsgeschichte.
  10. ^ D. Martinetz, Der Gaskrieg 1914-1918, Bernard & Graefe Verlag, Bonn (1996). ISBN 3-763-75952-2
  11. ^ D. Stoltzenberg, Fritz Haber: Chemist, Nobel Laureate, German, Jew, Chemical Heritage Foundation, Philadelphia (2004). ISBN 0-941901-24-6.
  12. ^ a b c B. Friedrich, D. Hoffmann and J. James, One Hundred Years of the Fritz Haber Institute,
  13. ^ Z. Zeman and R. Karlsch, Urangeheimnisse: Das Erzgebirge im Brennpunkt der Weltpolitik 1933–1960, Ch. Links Verlag, Berlin (2003). ISBN 3-86153-276-X.
  14. ^ Max-Planck-Institutt für Chemie, Chronik des Kaiser-Wilhelm-Instituts für Chemie.
  15. ^ a b Berlin Story Verlag, Chemie in Berlin, Arkivert 16. januar 2016 hos Wayback Machine. KWI Kaiser Wilhelm Institut für Chemie.
  16. ^ a b R. L. Sime, A Life in Physics, University of California Press, Berkeley (1996). ISBN 0-5200-8906-5.
  17. ^ K. Winter, Neutrino Physics, Cambridge University Press, Cambridge (1991). ISBN 0-521-65003-8.
  18. ^ a b Max Delbrück, 1906 - 1976. Caltech Oral Histories.
  19. ^ C.F. von Weizsäcker, Zur Theorie der Kernmassen, Zeitschrift für Physik. 96, 431-458 (1935).
  20. ^ a b c O. Hahn, Vom Radiothor zur Uranspaltung: Eine wissenschaftliche Selbstbiographie, Friedrich Vieweg & Sohn Verlag, Braunschweig (1962). ISBN 978-3-322-98325-1.
  21. ^ a b R. Rhodes, The Making of the Atomic Bomb, Simon & Schuster, New York (1986). ISBN 0-671-44133-7.
  22. ^ a b Freie Universität, Berlin, Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik, Arkivert 25. januar 2016 hos Wayback Machine. kurze Gründungsgeschichte.
  23. ^ H. Kant, Werner Heisenberg and the German Uranium Project, Max-Planck Institut für Wissenschaftsgeschichte, (2002).
  24. ^ R. von Schirach: Die Nacht der Physiker, Berenberg Verlag, Berlin. (2012). ISBN 3-937-83454-0.
  25. ^ a b c H.W. Schmuhl, Grenzüberschreitungen: Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik, Wallstein Verlag, Göttingen (2005). ISBN 978-3-89244-799-3
  26. ^ a b c S.F. Wess, Humangenetik und Politik als Wechselseitige Ressourcen: Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik im "dritten Reich", Forschungsprogramm Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Max-Planck-Gesellschaft, Göttingen (2005).
  27. ^ R.N. Proctor, Adolf Butenandt (1903 - 1995): Nobelpreisträger, Nationalsozialist und MPG-Präsident, Forschungsprogramm Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Max-Planck-Gesellschaft, Göttingen (2005).
  28. ^ Max-Planck-Gesellschaft, KWG im Nationalsozialismus Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Präsidentenkommission.
  29. ^ C. Sachse, Die Verbindung nach Auschwitz: Biowissenschaften und Menschenversuche an Kaiser-Wilhelm-Instituten. Dokumentation eines Symposiums, Wallstein Verlag, Göttingen (2004). ISBN: 978-3-89244-699-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ø. Foss, Forskning og folkemord, Spartacus forlag, Oslo (2013). ISBN 978-8-230-40102-6.
  • H. Goenner, Einstein in Berlin, Verlag C.H. Beck, München (2005). ISBN 3-406-52731-0.
  • J. Baggott, The First War of Physics: The Secret History of the Atom Bomb, 1939-1949, Pegasus Books, New York (2011). ISBN 1-605-98197-4.
  • S. Heim, C. Sachse and M. Walker, The Kaiser Wilhelm Society Under National Socialism, Cambridge University Press, Cambridge (2009). ISBN 978-0-521-18154-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]