Otmar Freiherr von Verschuer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Otmar Freiherr von Verschuer (født 16. juli 1896 i Richelsdorfer Hütte ved Kassel i Hessen-Nassau i Tyskland, død 8. august 1969 i Münster) var en tysk friherre, lege, humangenetiker og tvillingforsker. Han var en ledende rasehygieniker i Det tredje rike. Freiherr von Verschuer var direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet for antropologi, humangenetikk og eugenikk (Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik) i Berlin-Dahlem samt for Instituttet for genetisk biologi og rasehygiene (Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene) i Frankfurt am Main. Josef Mengele var en av von Verschuers doktorander.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde Verschuer som fanejunker i et infanteriregiment og kjempet på såvel vest- som østfronten. Han ble såret ved tre anledninger og ble dekorert med Jernkorset av andre og første klasse samt Zähringer Löwenorden og Såretmerket i sølv. Han avsluttet krigen som Oberleutnant.

Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

I år 1919 innledet Verschuer medisinstudier ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet seg til Studentenkorps Marburg (StuKoMa), et frivilligforbund, som ble ledet av Bogislav von Selchow. I egenskap av dennes adjutant ledete Verschuer innen rammen av Kappkuppet i mars 1920 en bataljon i Thüringen. I Mechterstädt grep de den 25. mars 1920 femten personer som ble mistenkt for å være røde opprørere. De ble skutt under et påstått fluktforsøk. Denne hendelse ble kalt «Mordene i Mechterstädt». Mordene vakte hat og uro i befolkningen og flere studenter ble arrestert og stilt for militærdomstol. Rettegangene endte imidlertid med frifinnelser.

For Verschuer gjorde innblandingen i Kappkuppet og dets etterspill at han måtte forlate Marburg. Sammen med vennen Karl Diehl søkte han seg til Hamburgs universitet og deretter til Münchens universitet, der han avsluttet sine studier. Ved sistnevnte universitet ble Verschuer med i Verein Deutscher Studenten. I 1922 virket han ved Freiburgs universitet, der han ble kjent med sin senere mentor Eugen Fischer. Påfølgende år ble han promovert til medicine doktor ved Münchens universitet.

Samme år kom Verschuer til Tübingens universitet som assistent til Wilhelm Weitz, som introduserte ham i genetisk-biologisk tvillingforskning. Verschuer habiliterte seg ved dette lærested i 1927 med skriftet Die vererbungsbiologische Zwillingsforschung og arbeidet deretter som privatdosent. I oktober 1927 kom Verschuer til Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik (KWI-A) i Berlin-Dahlem,[1] der han ble avdelingssjef for humangenetikk. Sammen med Fischer og Hermann Muckermann holdt han mer enn 200 foredrag om rasehygiene. I 1928 publiserte han artikkelen Sozialpolitik und Rassenhygiene, som utredet forholdet mellom sosialpolitikk og rasehygiene og som bygde på den østerrikske filosofen og sosciologen Othmar Spanns idéer.[2]

Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Verschuer ble i 1933 ekstraordinarie professor i antropologi, humangenetikk og eugenikk ved Berlins universitet. I juni samme år ble Gesellschaft für Rassenhygiene statliggjort, og Verschuer måtte likesom de andre styremedlemmer fratre. Inneriksminister Wilhelm Frick utså Ernst Rüdin til kommisjonær for selskapet.[3] I 1933 inngikk Verschuer sammen med Fischer og Fritz Lenz i en ekspertkomité som hadde i oppdrag å formulere en steriliseringslov. Den 14. juli 1933 godkjente Adolf Hitler Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses.[4] I 1935 bleVerschuer direktør for forskningsinstituttet Universitäts-Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene Frankfurt am Main ved Frankfurts universitet. I tidsskriftet Der Erbarzt skrev Verschuer 1935 blant annet:

Det tyske folks Führer er den første statsmann som har opphøyd genetisk biologi og rasehygiene til ledende prinsipp for et lands styre.[5]

Året derpå ble Verschuer professor ved Frankfurts universitet. Fra 1936 til 1938 var SA-mannen Gerhart Stein en av Verschuers doktorander. Stein disputerte på en avhandling om sigøynere, som han studerte i Zwangslager für Zigeuner i Berlin-Marzahn. Josef Mengele, som hadde vært Verschuers doktorand siden januar 1937,[6] ble i 1939 promovert etter å ha lagt frem avhandlingen Sippenuntersuchungen bei Lippen-Kiefer-Gaumenspalte; han forsøkte i dette verk med statistikk å belegge arveligheten av leppe-kjeve-ganespalte.[7]

Verschuer ble i 1940 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). To år senere etterfulgte han Eugen Fischer som leder av Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik. Han var dessuten sakkyndig ved forskningsavdelingen før jødespørsmål ved Amt Rosenberg.[8] Verschuer var i mars 1941 gjest ved innvielsen av Alfred Rosenbergs Institut zur Erforschung der Judenfrage i Frankfurt am Main.[1] To år senere ble Verschuer hedersprofessor ved Berlins universitet, der han ble medlem det vitenskapelige råd som var innrettet av generalkommissaren for helse- og sykehusvesenet, Karl Brandt.[1]

Med finansiering fra Deutsche Forschungsgemeinschaft fortsatte Verschuer den humangenetiske forskning han hadde innledet i Frankfurt. I dette fikk han støtte fra Karl Brandt og rikshelselederen Leonardo Conti. I Berlin hadde Verschuer seg understilte medarbeidere som fikk mulighet til å bedrive medisinsk og genetisk forskning i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz. Forskningen innbegrep blant annet hvordan blodet reagerer på forskjellige infeksjonssykdommer. I Auschwitz infekterte Mengele internerte med patogener og sendte prøvene til Verschuer i Berlin.[9] En annen av Verschuers medarbeidere var Karin Magnussen, som i sine studier i heterokromi av Mengele fikk øyne fra myrdede internerte i Auschwitz.[10][11] I februar 1945 ble Kaiser-Wilhelm-Institut flyttet til Solz i Bebra, og senere til Frankfurt am Main.[1]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble Verschuer dømt av en denazifiseringsdomstol til 600 reichsmark i bøter som medløper. I et endelig utsagn den 10. mai 1946 angav Verschuer at hans assistent Josef Mengele mot sin vilje var blitt kommandert til Auschwitz. Vel der hadde Mengele ved gjentatte anledninger forgjeves forsøkt å bli forflyttet fra leirtjenesten til fronten. Verschuer bedyret at Mengele hadde forsøkt å være en lege og hjelper for sine pasienter.[12]

Verschuer var i 1949 medgrunnlegger av Akademie der Wissenschaften und der Literatur Mainz.[1] Mellom 1951 og 1965 var han professor i genetikk og sjef for Instituttet for humangenetikk ved Münsters universitet. I 1952 ble han ordførende for Det tyske selskap for antropologi.[13] Verschuer døde 1969 som følge av en bilulykke året før.[14]

Skrifter i utvalg[rediger | rediger kilde]

Verschuer forfattet 290 publikasjoner[15] og utgav fagvitenskapelige tidsskrifter.[16]
Auswahl:

  • mit Karl Diehl: Zwillingstuberkulose, Zwillingsforschung und erbliche Tuberkulosedisposition. Jena 1933.
  • Der Erbarzt Zeitschrift. Hrsg. im Auftrag von Deutscher Ärztevereinsbund und Verband der Ärzte Deutschlands Nr. 1, 1934 bis Nr. 12, 1944. Als Beilage zu Deutsches Ärzteblatt in den Ausg. 1/1934 – 6/1939
    • Sonderdruck aus Der Erbarzt. Johannes Seidl, Zur Erbbiologie und Klinik der tuberösen Sklerose. Thieme, Leipzig 1940
  • Erbbiologische Erkenntnisse zur Begründung der deutschen Bevölkerungs- und Rassenpolitik. In: Eugen Gerstenmaier (Hrsg.): Kirche, Volk und Staat. Stimmen aus der Deutschen Evangelischen Kirche zur Oxforder Weltkirchenkonferenz. Furche-Verlag, Berlin 1937, S. 63–75.
  • Eugen Fischer. Der Altmeister der Anthropologie, der Pionier der Humangenetik, der Begründer der Anthropobiologie. In: Hans Schwerte, Wilhelm Spengler (Hrsg.): Forscher und Wissenschaftler im heutigen Europa. Erforscher des Lebens: Mediziner, Biologen, Anthropologen. (= Gestalter unserer Zeit. Band 4). Stalling, Oldenburg 1955, S. 317–324.
  • Erbpathologie. Ein Lehrbuch für Ärzte und Medizinstudierende. 2. neub. Aufl. Reihe: Medizinische Praxis, 18. Theodor Steinkopff, Dresden 1937 (zuerst 1934). Darin Kapitel 1: Der Erbarzt im völkischen Staat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Klee 2007, s. 639
  2. ^ Verschuer 1964, s. 158
  3. ^ Weingart, Kroll & Bayertz 2001, s. 399
  4. ^ Weingart, Kroll & Bayertz 2001, s. 407f.
  5. ^ Klee 2007, s. 639 ”Der Führer des Deutschen Reiches ist der erste Staatsmann, der die Erkenntnisse der Erbbiologie und Rassenhygiene zu einem leitenden Prinzip der Staatsführung gemacht hat.
  6. ^ Lifton 1986, s. 339
  7. ^ Benzenhöfer 2011, s. 229
  8. ^ Pinn & Nebelung 1991
  9. ^ Lifton 1986, s. 348, 357
  10. ^ Hesse, Hans (31. august 2001). Die Welt (tysk). ISSN 0173-8437 https://archive.is/20160709223238/http://www.welt.de/print-welt/article471248/Ich-konnte-nicht-auf-die-Auswertung-eines-so-wertvollen-Materials-verzichten.html. Arkivert fra originalen 9. juli 2016. Besøkt 9. juli 2016.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  11. ^ Lifton 1986, s. 361
  12. ^ Müller-Hill 2000, s. 214
  13. ^ Klee 2007, s. 640
  14. ^ Grau & Lautmann 2011, s. 309
  15. ^ Marion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2, 1989, S. 163–172, hier S. 168.
  16. ^ Marion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2 (1989), S. 163–172, hier S. 168.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Udo Benzenhöfer (Hrsg.): Mengele, Hirt, Holfelder, Berner, von Verschuer, Kranz: Frankfurter Universitätsmediziner der NS-Zeit. Verlag Klemm & Oelschlägel, Münster 2010, ISBN 978-3-932577-97-0.
  • Peter Degen: Racial Hygienist Otmar von Verschuer, the Confessing Church, and comparative reflections on postwar rehabilitation. In: Jing Bao Nie u. a.: Japan’s Wartime Medical Atrocities. Routledge&Kegan, London 2010. S. 155–165.
  • Hans-Peter Kröner: Von der Rassenhygiene zur Humangenetik. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik nach dem Kriege. (Reihe Medizin in Geschichte und Kultur, 20). Gustav Fischer, Stuttgart 1998, ISBN 3-437-21228-1.
  • Hans-Peter Kröner: Verschuer, Otmar Freiherr von. In: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 1440.
  • Dietmar Schulze: Untersuchungen zum Frankfurter Teilnachlaß des Rassenhygienikers Prof. Dr. Otmar Freiherr von Verschuer. Klemm 2008, ISBN 978-3-932577-92-5.
  • Gerhard Koch: Humangenetik und Neuro-Psychiatrie in meiner Zeit (1932–1978). Jahre der Entscheidung. Verlag Palm & Enke, Erlangen 1993, ISBN 3-7896-0223-X. (Schüler und Mitarbeiter von V.)
  • Benno Müller-Hill. Tödliche >Wissenschaft.Die Aussonderung von Juden, Zigeunern und Geisteskranken. 1933–1945. Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1984.
  • Gretchen Engle Schafft: From Racism to Genocide. Anthropology in the Third Reich. UP of University of Illinois, Champaign IL 2004, ISBN 0-252-02930-5. (Verschuer passim; englisch; auch online, ausführl. Stichwortverzeichnis)
  • Hans-Walter Schmuhl: Grenzüberschreitungen. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik 1927–1945. (Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, Band 9). Wallstein, Göttingen 2005, ISBN 3-89244-799-3.
  • Jürgen Peter: Der Einbruch der Rassenhygiene in die Medizin. Auswirkung rassenhygienischen Denkens auf Denkkollektive und medizinische Fachgebiete von 1918 bis 1934. Frankfurt 2004, ISBN 3-935964-33-1.
  • Peter Weingart, Jürgen Kroll, Kurt Bayertz: Rasse, Blut und Gene. Geschichte der Eugenik und Rassenhygiene in Deutschland. 3. Auflage. Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-518-28622-6.
  • Sheila Faith Weiss: After the Fall. Political Whitewashing, Professional Posturing, and personal Refashioning in the Postwar Career of Otmar Freiherr von Verschuer. In: Isis, Vol. 101 (2010), Nr. 4, S. 722–758.
  • Ludger Weß: Humangenetik zwischen Wissenschaft und Rassenideologie. Das Beispiel OvV 1896–1969. In: Karsten Linne, Thomas Wohlleben (Hrsg.): Patient Geschichte. Für Karl Heinz Roth. 2001-Verlag, Frankfurt 1993, ISBN 3-86150-015-9, S. 166–184. (Biographie, Archivmaterialien)
  • Marc Zirlewagen: «Verschuer, Otmar Frhr. v.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 27, Nordhausen 2007, ISBN 978-3-88309-393-2, sp. 1437–1447.