Lapplandskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Finske soldater heiser det finske flagget ved den norsk-finske grensen.
Finske soldater med Panzerschreck, et tysk antipanservåpen, på vei mot Kemi under Lapplandskrigen i oktober 1944.

Lapplandskrigen, på svensk Kriget i Lappland og på finsk Lapin sota, er navnet på Finlands tredje krig under andre verdenskrig. Krigen ble utkjempet mot tyske styrker i Lappland nord i Finland mellom september 1944 og april 1945.

Kart over den tyske tilbaketrekningen fra Finland i 1944, Operation Nordlicht.

Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944, var den finske fortsettelseskrigen avsluttet. Et av vilkårene i avtalen var Finland skulle sørge for at tyske styrker var ute av landet senest 15. september. Det var klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland og fra Murmanskfronten. Det ble først vurdert å trekke disse tilbake til en linje ved Karesuando-Ivalo og Petsamo (Operasjon Birke), men denne planen ble lagt til side da Lothar Rendulic sterkt framhevet at de nye forsvarsstillingene ved disse støttepunktene var for svakt utbygget. I tillegg hevdet Albert Speer at Tyskland ikke var avhengig av nikkelforekomstene i området, og tyskerne igangsatte da Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys») i stedet og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms. Tilbaketoget til Lyngen-linjen ble da påskyndet.[1]

Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Den tyske styrken i Finland var i september 1944 på 200.000 mann utrustet for seks måneders kamp. Lapplands befolkning ble evakuert til Uleåborg og Vasa fylker. Finland avtalte med Sverige å kunne evakuere deler av Lapplands befolkning dit, og 16. september krysset de første flyktningene grensen ved Haparanda. Etter finsk angrep på tyske styrker ved Torneå 1. oktober strømmet flyktninger over grensen til Sverige. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og nådde Rovaniemi 16. oktober og Muonio 30. oktober. Sent i november kom de finske styrkene til Inari og Utsjoki ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland. I alt ble 104.000 personer evakuert i forbindelse med Lapplandskrigen, vel halvparten ble evakuert til Sverige og de fleste ble værende i Sverige over vinteren. Omkring 40.000 husdyr ble evakuert samtidig. På finsk side ble 14.779 bygninger (en tredjedel bolighus) ødelagt ved den tyske retretten, 9 av 10 broer, alle ferger og alle telefonsentraler ble ødelagt. Flere hundre kilometer vei og jernbane ble også ødelagt av den tyske hæren. I Savukoski, Rovaniemi og Enontekiö var 90 % av bebyggelsen ødelagt.[2] De tyske styrkene trakk seg tilbake fra fronten på tre steder: gjennom Sør-Varanger, via Karasjok og over Kilpisjærvi/Skibotn.

Den finske generalen Hjalmar Siilasvuo, som seiret i slaget ved Suomussalmi, ledet de finske styrkene mot tyskerne. I oktober og november 1944 lyktes han i å drive dem ut av størstedelen av det nordlige Finland. De tyske styrkene under Lothar Rendulic brente store deler av området de trakk seg tilbake fra. Over en tredel av boligene i området ble ødelagt. Provinshovedstaden Rovaniemi ble brent ned til grunnen. De materielle tapene ble anslått til 300 millioner dollar med valutakurs fra 1945. I tillegg ble 100 000 innbyggere flyktninger, noe som gjorde at gjenreisingsarbeidet etter krigen ble vanskelig.

De siste tyske styrkene ble drevet ut av Finland i april 1945. De militære tapene under krigen var relativt begrenset: om lag 1000 døde finske soldater og om lag 2000 på tysk side.

Mange av de tyske styrkene ble flyttet inn i Norge, der de etter hvert trakk seg tilbake til sør for Lyngen i Troms. I området de trakk seg tilbake fra, brente de ned boliger, og folk ble tvunget til å flytte. Målsettingen var at de fremrykkende styrkene fra Sovjetunionen skulle finne et øde landskap.

Etter krigen ble Rendulic dømt i Nürnbergdomstolen som krigsforbryter og fikk 20 års fengsel.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.
  2. ^ Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]