Einsatzgruppenprosessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto Ohlendorf (til venstre) og Heinz Jost under prosessen

Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene.

Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Einsatzgruppenprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer.[trenger referanse]

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.[1]

Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Telford Taylor nølte, det var knapphet på folk og penger. Ferencz fikk klarsignal på å gå til sak mot at han gjorde det selv.[2]:14 Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.[3]

Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder og andre sivile. Fra 1941 til 1943 skal de ha vært ansvarlige for drapene på mer enn en million jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og de hadde på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg, ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, en av disse døde og en tok selvmord før saken begynte.[2]:15-20, 24 Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.[4][2]

Saken ble ført for Militærtribunal II-A, med dommerne Michael A. Musmanno (rettens president), John J. Speight og Richard D. Dixon. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak ble lagt frem av Benjamin Ferencz.

Tiltalebeslutningen ble lagt frem 3. juli 1947 for 18 tiltalte, og utvidet til å omfatte de siste seks den 29. juli. Prosessen ble ført 29. september 1947 til 10. april 1948.

SitatHe [Rasch's lawyer] said, my client [Otto Rasch] can’t stand trial. And I said, why not? He said, he’s sick. I said, what has he got? He said, he’s got Parkinson’s disease. I said, what’s Parkinson’s disease? He said, he’s shaking. I said, If I killed that many people, I’d be shaking too. I said, is he breathing? He said, Yes, he’s breathing. I said, If he’s breathing, I’m going to indict the son-of-a- bitch.Sitat
Benjamin Ferencz[5]

For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Han baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ingen øyenvitner selv om han lett kunne ha mønstret titalls vitner. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[2]:15-20, 24

Tiltale og dom[rediger | rediger kilde]

Det var tre tiltalepunkter:[trenger referanse]

  1. Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord.
  2. Krigsforbrytelser av form som beskrevet i punkt 1 samt vilkårlig ødeleggelse og ødeleggelse som ikke var militært betinget.
  3. Medlemskap i en kriminell organisasjon, det vil si SS, SD eller Gestapo.

Samtlige ble tiltalt under alle tre punkter. Alle erklærte seg ikke skyldige. Tribunalet fant alle skyldige på alle punkter, unntatt Rühl og Graf som bare ble kjent skyldig i punkt 3.

Prosessen endte med 14 dødsdommer. Ohlendorf, Blobel, Braune, Naumann og Pohl ble hengt 7. juni 1951. Dødsdommene for Biberstein, Blume, Haensch, Klingelhöfer, Ott, Sandberger, Schubert, Seibert, Steimle og Eduarts Strauch ble omgjort til livstid i fengsel. Haussman tok sitt eget liv.[6]

De tiltalte[rediger | rediger kilde]

Navn Funksjon Dom Endring av dom i 1951
Otto Ohlendorf SS-Gruppenführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Heinz Jost SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe A Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Erich Naumann SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe B Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Otto Rasch SS-Brigadeführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Einsatzgruppe C Trukket ut av medisinske grupper, og stilt for retten alene i 1948  
Erwin Schulz SS-Brigadeführer, medlem av Gestaop, kommandant for Einsatzkommando 5 i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Franz Six SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Vorkommando Moskau i Einsatzgruppe B 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Paul Blobel SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Blume SS-Standartenführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til 25 års fengsel
Martin Sandberger SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 1a i Einsatzgruppe A Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Willy Seibert SS-Standartenführer, medlem av SD, nestkommanderende for Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Eugen Steimle SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B og for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 20 års fengsel
Ernst Biberstein SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Karl Rudolf Werner Braune SS-Obersturmbannführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 11b i Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Hänsch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Gustav Nosske SS-Obersturmbannführer, medlem av Gestapo, kommandant for Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Adolf Ott SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Eduard Strauch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 2 i Einsatzgruppe A Dødsstraff Utlevert til Belgia, døde på sykehus
Emil Haussmann SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Begikk selvmord før prosessen  
Waldemar Klingelhöfer SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Lothar Fendler SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C 10 års fengsel Omgjort til 8 år
Waldemar von Radetzky SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Løslatt 1951
Felix Rühl SS-Hauptsturmführer, medlem av Gestapo, offiser i Sonderkommando 10b i Einsatzgruppe D 10 års fengsel Løslatt 1951
Heinz Schubert SS-Obersturmführer, medlem i SD, offiser i Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 10 års fengsel
Mathias Graf SS-Untersturmführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe D Utholdt tid  

Av de fjorten dødsdommene ble bare fire eksekvert, mens de andre fikk sine dommer omgjort til fengselsstraff av varierende lengde i 1951. I 1958 ble alle de som fortsatt satt fengslet løslatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
  2. ^ a b c d Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  3. ^ Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  4. ^ Hofmann, T. (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate. McFarland.
  5. ^ https://www.ushmm.org/confront-genocide/speakers-and-events/all-speakers-and-events/an-evening-with-...-ben-ferencz-in-conversation-with-joan-ringelheim/an-evening-with-...-ben-ferencz-questions-and-answers
  6. ^ Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091


Nürnbergprosessene
Hovedprosessen under Det internasjonale militærtribunalet
Prosesser under Det amerikanske militærtribunalet
I Legeprosessen IV Pohlprosessen VII Gisselprosessen X Krupp-prosessen
II Milchprosessen V Flickprosessen VIII RuSHA-prosessen XI Ministerieprosessen
III Dommerprosessen VI IG Farbenprosessen IX Einsatzgruppenprosessen XII Overkommandoprosessen