Einsatzgruppen-prosessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Einsatzgruppenprosessen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto Ohlendorf (til venstre) og Heinz Jost under prosessen

Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene.

Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Einsatzgruppenprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer.[trenger referanse] Einsatzgruppeprosessen var en av 12 prosesser ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter under amerikansk jurisdiksjon.[1]

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.[2]

Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte i 1946/1947 rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Telford Taylor nølte, det var knapphet på folk og penger. Ferencz fikk klarsignal på å gå til sak mot at han gjorde det selv.[1][3]:14 Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.[4]

Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder og andre sivile. Fra 1941 til 1943 skal de ha vært ansvarlige for drapene på mer enn en million jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og de hadde på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg, ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, en av disse døde og en tok selvmord før saken begynte.[3]:15-20, 24 Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.[5][3]

Saken ble ført for Militærtribunal II-A, med dommerne Michael A. Musmanno (rettens president), John J. Speight og Richard D. Dixon. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak ble lagt frem av Benjamin Ferencz.

Tiltalebeslutningen ble lagt frem 3. juli 1947 for 18 tiltalte, og utvidet til å omfatte de siste seks den 29. juli. Prosessen ble ført 29. september 1947 til 10. april 1948.

SitatHe [Rasch's lawyer] said, my client [Otto Rasch] can’t stand trial. And I said, why not? He said, he’s sick. I said, what has he got? He said, he’s got Parkinson’s disease. I said, what’s Parkinson’s disease? He said, he’s shaking. I said, If I killed that many people, I’d be shaking too. I said, is he breathing? He said, Yes, he’s breathing. I said, If he’s breathing, I’m going to indict the son-of-a- bitch.Sitat
Benjamin Ferencz[6]

For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Han baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ingen øyenvitner selv om han lett kunne ha mønstret titalls vitner. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[3]:15-20, 24

Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av Einsatzgruppeprosessen. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk blant annet var de relativt unge og av samme generation, og de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen. Ifølge Earl var de amerikanske lederne svært innstilt på å straffe de ledende nazistene, men det var de overveldende bevisene som preget rettssaken. Rapporten fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.[1] Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.[3]

Tiltale og dom[rediger | rediger kilde]

Fra Einsatzgruppenprosessen. Aktor Benjamin Ferencz (stående i midten, han er bare 154 cm høy) sammen med forsvarsadvokatene Bergold (til venstre) og Rudolf Aschenauer. Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[7] Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring SRP (et parti for gamle nazister). Etter saken mot Adolf Eichmann ga han ut en bok som forsøkte renvaske Eichmann.[8]

Det var tre tiltalepunkter:[trenger referanse]

  1. Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord.
  2. Krigsforbrytelser av form som beskrevet i punkt 1 samt vilkårlig ødeleggelse og ødeleggelse som ikke var militært betinget.
  3. Medlemskap i en kriminell organisasjon, det vil si SS, SD eller Gestapo.

Samtlige ble tiltalt under alle tre punkter. Alle erklærte seg ikke skyldige. Tribunalet fant alle skyldige på alle punkter, unntatt Rühl og Graf som bare ble kjent skyldig i punkt 3. Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.[1]

Prosessen endte med 14 dødsdommer. Ohlendorf, Blobel, Braune, Naumann og Pohl ble hengt 7. juni 1951. Dødsdommene for Biberstein, Blume, Haensch, Klingelhöfer, Ott, Sandberger, Schubert, Seibert, Steimle og Eduarts Strauch ble omgjort til livstid i fengsel. Haussman tok sitt eget liv.[9] Steimle kom som Sandberger fra en familie av prester. Begge hadde studert ved universitet i Tübingen og blitt involvert i SS gjennom Gustav Adolf Scheel. Franz Walter Stahlecker, lederen for Einsatzgruppe A drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.[10] Ernst Biberstein var luthersk prest.[11]

Benådning[rediger | rediger kilde]

John J. McCloy overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Vest-Tyskland. På det tidspunktet var det i Landsberg fengsel 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var 14 dømte fra Einsatzgruppeprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay som anla en hard linje. McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av NSDAP. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland. McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren David W. Peck med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950 og anbefalte å opprettholde dødsstraffen mot Martin Sandberger. McCloy omgjorde Sandbergers straff til livstid i fengsel trolig fordi han var relativt ung og fordi McCloy mente han hadde god mulighet til å bli integrert i samfunnet. Fem andre dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging i 7. juni 1951.[12][13]

Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en venn av Martin Sandbergers søster og bror av Richard von Weizsäcker, var en viktig støttespiller for Sandberger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap. Kommisjonens arbeid mellom 1953 og 1955 førte til løslatelse eller redusert straff for 24 fanger i Landsberg inkludert 4 fra Einsatzgruppeprosessen.[12]

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg hvorav tre fra Einsatzgruppeprosessen: Martin Sandberger, Ernst Biberstein og Adolf Ott. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.[12]

Eugen Steimle ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som kjente både Steimle og Sandberger fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.[11]

De tiltalte[rediger | rediger kilde]

Navn Funksjon Dom Endring av dom i 1951
Otto Ohlendorf SS-Gruppenführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Heinz Jost SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe A Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Erich Naumann SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe B Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Otto Rasch SS-Brigadeführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Einsatzgruppe C Trukket ut av medisinske grupper, og stilt for retten alene i 1948  
Erwin Schulz SS-Brigadeführer, medlem av Gestaop, kommandant for Einsatzkommando 5 i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Franz Six SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Vorkommando Moskau i Einsatzgruppe B 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Paul Blobel SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Blume SS-Standartenführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til 25 års fengsel
Martin Sandberger SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 1a i Einsatzgruppe A Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Willy Seibert SS-Standartenführer, medlem av SD, nestkommanderende for Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Eugen Steimle SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B og for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 20 års fengsel
Ernst Biberstein SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Karl Rudolf Werner Braune SS-Obersturmbannführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 11b i Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Hänsch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Gustav Nosske SS-Obersturmbannführer, medlem av Gestapo, kommandant for Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Adolf Ott SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Eduard Strauch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 2 i Einsatzgruppe A Dødsstraff Utlevert til Belgia, døde på sykehus
Emil Haussmann SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Begikk selvmord før prosessen  
Waldemar Klingelhöfer SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Lothar Fendler SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C 10 års fengsel Omgjort til 8 år
Waldemar von Radetzky SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Løslatt 1951
Felix Rühl SS-Hauptsturmführer, medlem av Gestapo, offiser i Sonderkommando 10b i Einsatzgruppe D 10 års fengsel Løslatt 1951
Heinz Schubert SS-Obersturmführer, medlem i SD, offiser i Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 10 års fengsel
Mathias Graf SS-Untersturmführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe D Utholdt tid  

Av de fjorten dødsdommene ble bare fire eksekvert, mens de andre fikk sine dommer omgjort til fengselsstraff av varierende lengde i 1951. I 1958 ble alle de som fortsatt satt fengslet løslatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  2. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
  3. ^ a b c d e Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  4. ^ Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  5. ^ Hofmann, T. (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate. McFarland.
  6. ^ https://www.ushmm.org/confront-genocide/speakers-and-events/all-speakers-and-events/an-evening-with-...-ben-ferencz-in-conversation-with-joan-ringelheim/an-evening-with-...-ben-ferencz-questions-and-answers
  7. ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  8. ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  9. ^ Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091
  10. ^ Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
  11. ^ a b Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag. 
  12. ^ a b c Earl, H. C. mfl (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
  13. ^ «From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 6. mars 2012. Besøkt 17. januar 2020. «The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."» 


Nürnbergprosessene
Hovedprosessen under Det internasjonale militærtribunalet
Prosesser under Det amerikanske militærtribunalet
I Legeprosessen IV Pohlprosessen VII Gisselprosessen X Krupp-prosessen
II Milchprosessen V Flickprosessen VIII RuSHA-prosessen XI Ministerieprosessen
III Dommerprosessen VI IG Farbenprosessen IX Einsatzgruppenprosessen XII Overkommandoprosessen