Relikvie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En samling relikvier av første klasse

En relikvie (fra latin reliquiae, 'levning') er en kroppsdel fra eller gjenstand assosiert med en hellig person. Relikvier er viktige innen noen former for kristendom, og innenfor buddhismen og hinduismen, samt innenfor enkelte andre religioner.

Kristne relikvier[rediger | rediger kilde]

Innenfor kristendommen er det særlig i den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker at relikvier har en plass i fromhetslivet. I de protestantiske kirker æres ikke relikvier, noe som selvsagt henger nært sammen med avskaffelsen av helgendyrkelse.

Historie[rediger | rediger kilde]

En av de eldste kilder som nevner relikvier i en judeo-kristen sammenheng, er Andre kongebok (13, 20-21), der det fortelles at en mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja, og da liket berørte Elisjas ben, ble han vakt til live.

I Det nye testamente regner mange henvisningen til St. Paulus' tørklær og klesplagg i Apostlenes gjerninger (19, 11-12) som omtale av relikvier.

I en rent kristen sammenheng er fortellingen om Polykarp av Smyrnas martyrdød ca. år 155 det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger, og regnet dem som dyrebare relikvier.

Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig middelalder fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier. Av denne grunn ble relikvier svært viktige i kirken i middelalderen. I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha et relikvie nedfelt i alteret. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i Umbria ta livet av eremitten Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da Thomas av Aquinas døde i klosteret Fossanuova i 1274, løsnet munkene hodet hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av Thüringens begravelse skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, håret og neglene hennes, og biter av ører og brystvorter. Karl VI av Frankrike (som i perioder led av psykose) delte ved en fest ut ribbeina fra Ludvig IX (med tilnavnet «den hellige») til Pierre d'Ailly og sine onkler av Berry og Burgund – mens prelatene fikk én knokkel på deling.[1] Da jesuitten Johannes av Nepomuk var blitt druknet i Moldau, ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også tungen hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av hjernen, tonet Vatikanet ned feiringen av St. Johannes.[2]

Reformasjonen medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i England og steder med sterk kalvinistisk innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som likskjending, men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med Olavsskrinet med levningene etter Olav den hellige.

Kristus-relikvier[rediger | rediger kilde]

En spesiell kategori av kristne relikvier er de som er knyttet til Jesus Kristus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av forhuden som ble skåret av ved omskjæringen. Flere kirker hevder å ha denne relikvien. Den viktigste Kristus-relikvien er korset, og svært mange kirker har splinter som det hevdes stammer derfra. Erasmus av Rotterdam sa at det fantes nok splinter til å bygge et skip – dette er sterkt overdrevet, men det er nok for mange til at alle kan være ekte. I noen tilfeller kan det dreie seg om såkalte berøringsrelikvier – tresplinter som har vært lagt inntil en splint fra korset, og derved har noe hellig ved seg. Likkledet i Torino hevdes å være kledet Kristus ble svøpt i etter korsfestelsen. Det er knyttet stor skepsis til dette blant mange forskere. Det finnes også andre relikvier knyttet til korsfestelsen, som Veronikas svetteduk, spissen av Longinus' lanse, tornekronen og avrevne torner fra denne, og naglene Kristus ble festet med.

Katolske klassifiseringer og regler[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke har laget et klassifiseringssystem for relikvier, basert på tre klasser:

  • 1. klasse: Hele eller deler av kroppen til helgenen (inkludert hår)
  • 2. klasse: En gjenstand som helgenen bar på seg eller brukte, f.eks. klesplagg eller redskaper
  • 3. klasse: Gjenstander som har berørt en helgens kropp (berøringsrelikvier), eller gjenstander som har blitt oppbevart i umiddelbar nærhet av et 1.klasses relikvie.

Det er ikke tillatt å selge relikvier av 1. og 2. klasse. Relikvier i 3. klasse kan selges, men med visse begrensninger – det er ikke tillatt å gjøre personlig profitt på dem, men kostnadene kan dekkes.

Det er heller ikke tillatt å ødelegge relikvier, eller å behandle dem uærbødig.

Relikvarier[rediger | rediger kilde]

Kristne relikvier oppbevares normalt i skrin (dersom det ikke dreier seg om en kropp i en sarkofag), og disse kalles relikvarier. De kan ofte være svært forseggjort og fremstilt av dyrebare materialer.

Ikke-kristne relikvier[rediger | rediger kilde]

Relikvier i gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

I Athen ble de antatte levningene etter Ødipus og Thesevs bevart, og det ble behandlet på en måte som antyder et religiøst innhold. Det finnes også andre eksempler på at lokale storhetspersoner ble gravlagt under spesielle omstendigheter, og at et seremoniell ble knyttet til gravene deres. Mange har knyttet paralleller mellom gresk heltekult og kristen helgenkult.

Buddhistiske relikvier[rediger | rediger kilde]

Buddhas fotavtrykk i Wat Phra Buddha Baat i Saraburi, Thailand

Relikvier av Buddha og forskjellige andre hellige personer blir venerert. Etter Buddhas død ble hans legeme delt opp og relikvier sendt til forskjellige steder fordi flere konger kranglet om levningene hans. Det sies at en brahmin delte relikviene i åtte like store deler, som igjen skal ha blitt fordelt. Buddhas relikvier deles i theravada-buddhismen inn i tre typer: Legemlige relikvier, bruksrelikvier og påminnere. De legemlige relikviene er alltid ben, tenner eller hår. Bruksrelikvier er Buddhas tiggerskål, klær, sandaler og fikentreet han satt under da han fikk sin opplysning. Påminnere om Buddha er for eksempel statuer av ham. Et buddhistisk relikvie skal normalt plasseres i en stupa, en bygning spesielt laget for dette formålet. Praksisen med å ære relikvier har hatt en sentral betydning for spredningen og opprettholdelsen av buddhismen.

En av Buddhas hjørnetenner sies i dag å være på Sri Lanka i tempelet Dalada Maligava i Kandy.

Kulturelle relikvier[rediger | rediger kilde]

Ordet relikvie brukes også om gjenstander med en stor kulturell eller nasjonal betydning, uten at det er knyttet noen religiøs dyrkelse til dem. Det kan også brukes om gjenstander som er av stor privat betydning, som en gjenstand fra en forlengst død slektning.

Relikvier i dataspill[rediger | rediger kilde]

I en del dataspill brukes ordet relikvie (gjerne engelsk relic) om gjenstander fra gamle kulturer med en spesiell betydning og funksjon, spesielt om gjenstander som utløser magiske krefter.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johan Huizinga: Middelalderens høst (s.215), forlaget Aschehoug, Oslo 2004, ISBN 82-03-18217-8
  2. ^ Jahn Otto Johansen: Praha (s. 34), forlaget Damm, Oslo 2003, ISBN 82-496-0680-9