Ullandhaug

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°56′35,326″N 5°42′24,469″Ø Ullandhaug er en gammel gård, en fjelltopp og et delområde i Hillevåg bydel i Stavanger kommune i Rogaland fylke.

Gården[rediger | rediger kilde]

Jernaldergårdens langhus

Ullandhaug grenser til Sola kommune i sør, mot Tjensvoll i nord, Madla i vest, og Hillevåg og Auglend i øst.

De eldste tegnene på folk på Ullandhaug er funnene av en pilespiss av skifer [1] og en flintdolk.[2]

Den eldte bosetningen er fra folkevandringstiden, ca. år 350 til 550. Gården lå ved toppen Lille Ullandhaug, med praktfull utsyn over Nord-Jæren og Hafrsfjord. En har senere forsøkt å rekonstruere gården og laget Jernaldergården. Jernaldergården er den eneste i sitt slag i Norge, gjenreist på restene etter en bondegård fra folkevandringstiden. De tre husene er innredet med utstyr og husgeråd, og det brenner levende ild på de opprinnelige ildstedene. Jernaldergården som stiftelse er faglig og administrativt underlagt Arkeologisk museum i Stavanger.

Gården brant ned og ble forlatt en gang midt på 500-tallet. Den lå øde i over 1500 år til den ble undersøkt av Bjørn Myhre i 1967 og 1968. Allerede før utgravningene begynte var det en forutsetning at anlegget skulle restaureres på basis av funnene fra undersøkelsen. Det rekonstruerte anlegget sto ferdig i 1975. Siden den tid har man arbeidet med å finne ut hvordan gården fungerte da den var bosatt. Alle husene hadde jordgulv, men var ellers bygget av tre med ytre murer av stein som beskyttelse mot væte og vind. På taket var det trolig torv. Taket ble båret av to rader stolper som sto inne i husene. To og to stolper var bundet sammen med en tverrbjelke slik at de dannet en grind. Grindbygde hus har vært i bruk i Rogaland helt opp til våre dager. På det ene huset er det et tilbygg som kan ha vært redskapsskjul eller vedbod. Dette minner veldig om tilsvare skuten vi finner på Jærhusene i senere tid.

Fra middelalderen har en et funn av en sølvskje med en latinsk tekst.[3][4] Den kan være fra andre halvdel av 1400-tallet. Den har en tekst om evig kjærlighet. Det kan ha vært en forlovelsesgave. Det er ikke navn eller initialer på den.

I 1567[5] eide biskopen 0,5 vett korn i Ullandhaug. Omkring 1620 finner vi ikke biskopen som eier.[6] Noen har betalt leien (landskylden) i 1567, men om Ullandhaug var bosatt eller ble brukt som en tilleggsjord til en annen gård det vet vi ikke.

I 1594[7] betalte Endre Ullandhaug tre spann korn i tiende. Han betalte ikke tiende i 1595 eller 1596. I 1595 ble en ikke navngitt kvinne fra Ullandhaug gravlagt i Stavanger domkirke.[8] I 1602[9] betalte Mikkel et halvt spann korn og Olav Ullandhaug ett spann i tiende til kongen. Ullandhaug var da delt mellom Jåtten skipreide og Vår Frue sokn, med en bonde på hver side av skillet. I 1603[10] betalte Olav Ullandhaug skatt og Mikkel var borte. I 1604-05[11] betalte likevel Mikkel Ullandhaug en vett korn i landskyld. I 1613[12] betalte Osmund Ullandhaug skatt. Da er også Olav borte.

Siden har gården blitt drevet. Jordbruksarealet har siden 1950-tallet minket kraftig som følge av boligbygging. Kontorbygg som Universitetet i Stavanger, IRIS – International Research Institute of Stavanger (tidligere Rogalandsforskning), Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og NRK Rogaland har også tatt stor arealer.

Stavanger radio hadde ti store radio- og telegrafmaster, og bardunfestene til disse kan ennå sees i skogen. Mastene ble revet i 1935. De fikk tilnavnet «Hyleren på Ullandhaug». De hadde i mange år sine kontorer og master der en i dag har NRK Rogaland.

Fjellet Ullandhaug[rediger | rediger kilde]

Ullandhaugtårnet rager høyt over byen

På toppen av fjellet er det en stein som ligger 138,95 m.o.h og er det høyeste punkt i Stavanger.[13] Ved siden toppen står landemerket Ullandhaugtårnet.

Ullandhaugtårnet er et telekommunikasjonstårn og landemerke. Tårnet ble bygget i 1964 av det daværende Televerket og er 64 meter høyt. Steinen er vel en meter høy slik at toppen av tårnet rager 202 meter over havet, hvilket gjør masten til Stavangers høyeste punkt medregnet byggverk.
Tårnet drives nå av Telenor. Det går trapp et par etasjer opp fra bakkeplan til et utsiktsplatå som er åpent for almenheten. Det er en liten kafe på utsiktsplatået som er åpen noen timer hver helg.

I 1896 ble Haraldstårnet bygget til minne om slaget i Hafrsfjord på plassen der Ullandhaugtårnet ligger i dag. En del av tårnet ble ødelagt under 2. verdenskrig, og resten ble revet i 1963. I 1964 bygde Televerket Ullandhaugtårnet ved restene.

Området rundt Ullandhaug ble tidlig et turmål for borgere i Stavanger. Stavanger Turistforening ble stiften i april 1887 og i årboken fra 1893 kan en lese følgende: «Veien til Ullenhaug har man besørget udbedret, saa at den nu kan befares med hvilkesomhelst Kjøreredskaber, og ved kjøp af et større areal af ,,store Ullenhaug´´ har man erhvervet seig Eigendomsrett og Adgang til det samme, og er man betænkt paa i den nærmeste Fremtid at opføre en Bygning paa Toppen, hvorfra der haves en storartet Udsigt saavel indover Fjeldene som udover Havet».

Haraldstårnet ble reist på toppen av Stavanger Turistforening i 1896. Finansieringen kom fra et større tilskudd fra Samlaget, forløperen til Vinmonopolet. Tårnet skulle være et ufartsmål, men også et minne om samlingen av Norge i 872. Innvendig var et høysete i tårnet dragestil og store malerier av G.Stenersen som framstilte slaget i Hafrsfjord. Tårnet ble svært kostbart for Turistforeningen, og i 1899 ble det gitt til Stavanger kommune.

En del av Haraldstårnet ble ødelagt under andre verdenskrig, da den tyske okkupasjonsmakten la et luftvernbatteri her. Tårnet ble revet i 1963, og det nye Ullandhaugtårnet ble bygget i 1964.

Tidligere var hele området ved Ullandhaug jordbruksland, men et større skogreisningsprogram startet i 1910. I 1933 satte fylkesskogmester Andersen fram et forslag om et større sammenhengende skogområde sør for Ullandhaug, kalt «Sørmarka». Idéen ble positivt mottatt av formannen i Rogaland skogsselskap, Cornelius Middelthon. To ganger i året var elever fra skolen i Stavanger med på sette ut nye trær i området. I fra 1930 og i mange år framover ble det hvert år plantet ut omlag 20 000 planter. Stavanger Skoglag ble stiftet i 1942. Den storstilte utplantingen fortsatte ut til midten av 1950-årene, men det ble så stopp i utplantingen i mange år. Siden år 2000 er aktiviteten tatt opp igjen, og det er hvert år blitt satt ut flere tusen planter.

Planen var at Sørmarka skulle være en naturpark, og styret i Skoglaget sendte i 1943 en søknad til Stavanger kommune om å frede et skogsfelt på 458 dekar: 74 dekar i Auglendsmarka, 55 dekar i Smiths minne, 345 dekar i Revheimsmarka og 110 dekar i Sørmarka. Skoglaget skulle ta seg av å pleie området. Planen ble godkjent av kommunen i 1944.


Overrennet til hoppbakken ved Ullandhaug ble bygget i 1938. I 1939 var det hopprenn her med 10 000 tilskuere. Snøen ble fraktet med tog fra Kongsberg! Blant de 29 deltakerne var også Birger Ruud. Også i 1951 var det et større hopprenn i skogen. Ernst Knudsen fra Kongsberg satte bakkerekorden på 33 meter. Etter at en orkan blåste overrennet ned ble det bygget opp igjen i 1948.

I november 2001 [14] fikk daværende ordfører i Stavanger et brev fra en fem år gammel jente. Ordføreren tok kontakt med Telenor, som likte ideen og satte den ut i livet. Den 7. desember 2001 ble julelysene tent for første gang. Lysene tennes 1.desember hvert år og varer hele julen.

Delområdet[rediger | rediger kilde]

Delområdets areal er 2,55 km² og innbyggertallet i 2005 var 6 636 personer.

Ullandhaug er inndelt i elleve grunnkretser:

  • 11030701 Våland vest
  • 11030702 Mosvatnet øst
  • 11030704 Bekkefaret 2
  • 11030705 Bekkefaret 3
  • 11030706 Bekkefaret 4
  • 11030707 Bekkefaret 5
  • 11030708 Mosvatnet sør 1
  • 11030709 Mosvatnet sør 2
  • 11030710 Mosvatnet sør 3
  • 11030711 Bekkefaret 1
  • 11030712 Bekkefaret 6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arkeologisk museum i Stavanger. Gjenstand S2328.
  2. ^ Arkeologisk Museum. Dolken var i utstillingen i 2011.
  3. ^ Arkeologisk museum i Stavanger. Gjenstand S3819.
  4. ^ Kielland Thor og Helge Gjessing: Gammelt sølv i Stavanger amt, katalog over Stavanger museums sølvutstilling 1916 og de Stavangerske Guldsmeders historie, Stavanger museum, 1918, side 71.
  5. ^ Norske lensrekneskapsbøker 1548-1567. 4 A : Rekneskap for Bergenhus len 1566-1567 Inntektbind IV, side 168.
  6. ^ Hodne Kåre Oddleif: Grågås, Stavanger stifts og domkapitels jordebok ca. 1620, Kristiansand, 1986.
  7. ^ Arne Kvitrud: Fra kjerkeregnskapene i Stavanger 1594, 1595 og 1597 - http://home.online.no/~akvitrud/1594-97%20dode%20i%20Stavanger.htm
  8. ^ Arne Kvitrud: Fra kjerkeregnskapene i Stavanger 1594, 1595 og 1597 - http://home.online.no/~akvitrud/1594-97%20dode%20i%20Stavanger.htm
  9. ^ Bakkevig Oskar: Manntall – Dalane, Jæren, Ryfylke – 1602, 1603, 1613, udatert. Inneholder korntiendemanntall 1602, ledingsmanntall 1602, skattemanntall 1603 og skattemanntall 1613, side 13 og 14
  10. ^ Bakkevik, side 36.
  11. ^ Stavanger byarkiv, Privatarkiv Axel Kiellands samlinger, pakke 3.
  12. ^ Bakkevik, side 118.
  13. ^ Stavanger kommune Komposten 04-2010
  14. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/nord-jaeren/1.7891133