Kommunesammenslåing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Schei-komiteen)
Gå til: navigasjon, søk

Kommunesammenslåing i Norge betyr at flere norske kommuner blir slått sammen ved stortingsvedtak. Hensikten med sammenslåing kan være å gi innbyggerne bedre kommunale tjenester, men også å effektivisere driften og dermed spare penger. I tillegg kan sammenslåingen motiveres av bedre politisk samordning i området. Felles arealplanlegging har vært et argument i denne sammenheng. Antatte stordriftsfordeler gjør at kommunale tjenester kan holdes på et lovpålagt nivå. Samtidig skal de enkelte innbyggerne ikke måtte bruke urimelig lang tid på å nå sitt kommunesenter; dette setter grenser for hvor store kommunene kan bli. I Utkant-Norge er disse to målene ikke lett å forene.[trenger referanse]

Kommunedelinger[rediger | rediger kilde]

Et trekk ved historien om norske kommuner er at det frem til omkring 1930 var svært mange kommunedelinger. Kommunene ble altså stadig mindre i geografisk utbredelse. Da formannskapslovene ble innført 1837 ble kommunene basert på inndelingen i prestegjeld, med det resultat at Norge ble delt inn i 392 kommuner, noe som betydde forholdsvis få og store kommuner sammenlignet med for eksempel Sverige. På slutten av 1800-tallet ønsket mange større deltakelse i det lokale politiske liv. Dette kunne skje ved kommuneoppdeling, og denne prosessen ble avsluttet midt på 1900-tallet. Dette skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier.

I kyst- og fjordnorge var det omkring år 1900 stadig sjøen og fjorden som var hovedveien, samferdselen var basert på båttrafikk. Kommuneavgrensingen var basert på at fjorden bandt sammen land på begge sider. Resultatet ble at i 1930 var antall kommuner kommet opp i 747, en økning på nesten 90 prosent sammenlignet med 1837. Den siste ordinære kommunedelingen var utskillelsen av Fedje fra Austrheim fra 1. januar 1947.

Trenden skulle imidlertid forandre seg mot midten av 1900-tallet, da landverts kommunikasjon tok mer og mer over. Stangvik på Nordmøre var en kommune basert på fjorden som bindeledd; grenda Stangvik med Stangvik kirke var det naturlige sentrum i en stor fjordkommune. I 1965 ble Stangvik delt i tre. Hoveddelen av kommunen med 1 386 innbyggere ble slått sammen med Åsskard og Surnadal til den nye Surnadal kommune. Ålvundfjord krets som hadde 508 innbyggere, ble slått sammen med Sunndal kommune. Åsprong-Sandnes krets med 26 innbyggere ble slått sammen med Tingvoll kommune.

Åmli kommune i Aust-Agder er et typisk eksempel på en norsk landkommunes oppdeling og sammenslåing.[trenger referanse] Kommunen ble i 1908 delt i tre; Åmli, Gjøvdal og Tovdal. 52 år seinere, i 1960 ble de samme kommunene igjen slått sammen til Åmli kommune. På disse årene hadde veiene blitt forbedret vesentlig, bilen var blitt allemannseie og folketallet i utkantkommunene var gått sterkt tilbake.

Etter 1950 er det bare blitt opprettet/fradelt tre helt nye kommuner: Arna fra Haus i 1964, og Sula fra Ålesund og Sømna fra Brønnøy i 1977. I tillegg har en del kommuner som ble slått sammen på 1960-tallet igjen blitt selvstendige (se under).

Bygrensejusteringer[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1800-tallet da urbaniseringsprosessen for alvor kom i gang i vårt land utvidet byene seg geografisk. Større arealer fikk tettbebyggelse. Mange byer fikk justert sine grenser ved at en mindre del av nabokommunen ble tillagt byen.

Norges første kommunesammenslåinger[rediger | rediger kilde]

Før 1940 var det svært få kommunesammenslåinger - en komplett liste er som følger:[trenger referanse]

  • 1839 – De tre formannsskapsdistriktene i Bakke prestegjeld ble slått sammen til ett.
  • 1841 – Fjotland ble slått sammen med Kvinesdal (men den ble igjen egen kommune i 1858).
  • 1844 – Strømsgodset ble slått sammen med Skoger.
  • 1846 – Namdalseid ble slått sammen med Beitstad, og Sævik ble slått sammen med Overhalla.
  • 1852 – Nordbindalen og Sørbindalen ble slått sammen til Bindal.
  • 1859 – Brekke ble slått sammen med Lavik (men den ble igjen egen kommune i 1905).
  • 1860 – Eid ble slått sammen med Fjelberg.
  • 1877 – Bergen landdistrikt ble slått sammen med Bergen. Landdistriktet hadde et areal på 4,74 km² og 4 875 innbyggere, og omfattet strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken. Byutvidelsen medførte at byens areal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263.
  • 1902 – Barbu ble slått sammen med Arendal. Spørsmålet om utvidelse av byen Arendal ble tatt opp flere ganger på 1800-tallet, fordi man konstaterte at det var lite plass for mer bebyggelse innenfor bygrensene. Barbu kommune omringet Arendal fra 1878, og i 1894 sendte denne forstadkommunen en henvendelse til Regjeringen om ikke 3 av 4 skolekretser i Barbu burde innlemmes i byen Arendal. Saken ble behandlet gjennom mer enn seks år av de involverte partene, og staten kom da fram til at det eneste rette var å slå de to kommunene sammen.
  • 1916 – Årstad ble slått sammen med Bergen.

Schei-komiteen[rediger | rediger kilde]

Nye kommunikasjonsmønstre hadde stor betydning da arbeidet med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av kommune-Norge ble satt igang i 1950-åra. Schei-komitéen gikk gjennom alle kommunene og foreslo flere hundre sammenslåinger, og de fleste ble vedtatt gjennomført av Stortinget.

Per 1. januar 1957 hadde Norge hele 680 herredskommuner[1], 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status. Det var svært mange små og ineffektive kommuner, og den mest omfattende kommunesammenslåingsprosessen i historien ble gjennomført på 1960-tallet.

Nye transportmåter var en viktig premiss for Schei-komiteen. Overgangen fra sjø- til landeveistransport skjedde hurtig. Veier ble bygget, bussruter og fergesamband ble opprettet, mens mange lokalbåtruter ble lagt ned. Det var veiene som skulle binde kommunen sammen og de nye kommunegrensene ble ofte lagt midtfjords. Fjorden som før hadde bundet sammen og vært hovedtransportåre i kommunen ble nå det som skulle skille en kommune fra en annen.

Schei-komiteen slo ikke bare kommunene sammen. Noen kommuner ble stykket opp i biter og tillagt nabokommunene. Den mest omfattende oppdelingen var det Herdla herad i Nordhordland som fikk, ettersom den ble delt opp og tillaget ikke mindre enn fem nabokommuner. StangvikNordmøre er et annet eksempel, tidligere var bygda Stangvik med kirken senter i fjorden, der alle hadde et naturlig samlingspunkt da de rodde og seilte. Med den nye tiden ble Stangvik kommune spittet mellom tre nabokommuner.

Selv om sammenslåingene på 60-tallet var upopulære, var de høyst nødvendige, selv om en og annen kommune nok kunne vært spart. Landet fikk en langt mer oversiktlig og velfungerende kommunestruktur. I årene 1962 til 1967 var det svært mange sammenslåinger. Toppåret var 1964, da ca. en fjerdedel av Norges kommuner ble lagt ned.

En annet viktig trekk var at det ble skapt store bykommuner som slukte omkringliggende landkommuner, blant annet for å lette byenes vekst. En strøm av protester raste, men kommunene ble likevel slått sammen. Etter at Ålen og Haltdalen var slått sammen til Holtålen var det pr. 1. januar 1972 tilsammen 444 kommuner i Norge.

På 70-tallet ble noen få kommuner delt opp igjen eller skilt ut: Tolga-Os delt i Tolga og Os, Fron delt i Nord-Fron og Sør-Fron, Hole fra Ringerike, Eidsfjord fra Ullensvang, Hornindal fra Stryn, Ørskog delt i (nye) Ørskog, Stordal og Skodje, Sula fra Ålesund, Sømna fra Brønnøy og Flakstad fra Moskenes.

Buvik-utvalget[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet var det få sammenslåinger, men på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet begynte man å slå sammen kommuner rundt de mellomstore byene. Buvik-utvalget la frem NOU 1986:7 med forslag til endringer i kommuneinndelingen for byområdene Horten, Tønsberg, og Larvik (Buvik I), og senere NOU 1989:16 om kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest (Buvik II). Utredningene ble fulgt opp med flere stortingsvedtak om sammenslåing rundt byområder, til tross for massiv motstanden i flere av de involverte kommunene (se under). I etterkant av disse tvangsmessige sammenslåingene vedtok Stortinget i 1995 at kommuner ikke skal slåes sammen mot sin egen vilje.

Den økonomiske gevinsten var svært mager på kort sikt, så i tiden etter dette har det vært få sammenslåinger. Det ble diskutert i 2004 om en tredjedel av kommunene må slås sammen for å effektivisere driften, denne gangen basert på frivillighet.

Kommunesammenslåinger siden 1988[rediger | rediger kilde]

Om slike sammenslåinger er det ellers å si at økonomisk gevinst er kun et av mange mål på hvorvidt en sammenslåing er vellykket. Andre hensyn som spiller inn kan være ønske om en mer samordnet samferdelspolitikk i en verden hvor avstandene bare blir mindre og mindre. Mer samordnet praktisering av statlig initiert politikk kan også fremmes av sammenslåing. Det største problemet med sammenslåing synes å være folkelig motstand mot sammenslåing. Nordmenn er svært patriotisk innstilt til egen kommune og eget hjemsted.

  • 1. januar 1988 ble Horten og Borre slått sammen til nye Borre kommune, med administrasjonsenteret i Horten. I ettertid ble det stor strid om kommunenavnet og krav om folkeavstemning. -Byen Horten var blitt slettet fra kartet. Den gav knapt flertall for Horten og fra 1. juni 2002 heter kommunen altså Horten.
  • 1. januar 1988 ble Tønsberg og Sem slått sammen til nye Tønsberg kommune med administrasjonen i byen (Sem hadde også kommunehuset i Tønsberg!) Sammenslåingen skjedde uten konflikter.
  • 1. januar 1988 ble Larvik slått sammen med Stavern, Tjølling, Brunlanes og Hedrum til nye Larvik storkommune, selv om kommunesammenslåingen var svært omstridt i omlandskommunene. Folkeavstemningen i Tjølling sa 16 prosent ja.
  • 1. januar 1992 ble Sarpsborg slått sammen med Tune, Varteig og Skjeberg til nye Sarpsborg storkommune. Folkeavstemninger i de omliggende kommunene viste stor motstand: Tune 24,4 prosent ja, Varteig 11 prosent ja og Skjeberg 17 prosent ja. Det ble valgt en sentralstyrt kommuneorganisering (de omliggende kommunene ble 'slukt' av byen).
  • 1. januar 1992 ble Hamar slått sammen med Vang i Hedmark, samt en mindre del av Ringsaker, til nye Hamar storkommune med administrasjonen i byen. Det var folkeavstemninger i omlandskommunene med stort flertall imot: Ringsaker 3,8 prosent ja, Vang 5 prosent ja og Løten 2,5 prosent ja. Vang ble likefullt innlemmet i storkommunen, mens Løten og det meste av Ringsaker forble selvstendige kommuner.
  • 1. januar 1992 ble Arendal slått sammen med Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy til nye Arendal storkommune. Sammenslåingen ble vedtatt i Stortinget, selv om omlandskommunene hadde folkeavstemninger med klare nei-flertall: Øyestad 5,5 prosent ja, Moland 11 prosent ja og Tromøy 13,9 prosent ja.
  • 1. januar 1992 slo Hammerfest og Sørøysund seg sammen etter folkeavstemning hvor 55,4 prosent stemte ja i Hammerfest og 41,8 prosent i Sørøysund, mens forslag om å også inkludere Kvalsund gav 37,5 prosent ja i Hammerfest og 10 prosent ja i Kvalsund. Sørøysund ble med i storkommunen, mens Kvalsund forble egen kommune. Den nye kommunen ble hetende Hammerfest og administrasjonssenteret ligger i Hammerfest.
  • 1. januar 1994 ble Fredrikstad slått sammen med Borge, Rolvsøy, Kråkerøy og Onsøy til nye Fredrikstad storkommune, til tross for knapt nei-flertall i Fredrikstad (48 prosent ja) og massiv motstand i omlandskommunene: Kråkerøy 7,3 prosent ja, Onsøy 2,3 prosemt ja, Rolvsøy 3,5 prosent ja og Borge 5,2 prosent ja. Borge ble forøvrig delt mellom Sarpsborg og Fredrikstad. For å ta hensyn til lokal tilhørighet bestemte at de tidligere kommunenavnene skulle representere kommunedeler i den nye storkommunen, og området som tidligere utgjorde Fredrikstad ble nå hetende kommunedel Sentrum. Kommunesammenslåingen har på mange måter vist seg å være vellykket, ikke minst fordi samhørigheten i, og entusiasmen for, byen er svært stor.
  • 1. januar 2002 slo Våle og Ramnes seg sammen etter rådgivende folkeavstemning med 50,4 prosent ja i Våle og 79,3 prosent i Ramnes. Den nye kommunen heter Re kommune og har administrasjonssenter i Revetal.
  • 1. januar 2005 ble Skjerstad innlemmet i Bodø etter to stemmers overvekt (50,2 prosent ja) i folkeavstemning i kommunen.
  • 1. januar 2006 slo Ølen (overflyttet fra Hordaland i 2002) og VindafjordHaugalandet seg sammen til nye Vindafjord kommune etter folkeavstemning som gav 63,5 prosent ja i Ølen og 50,1 prosent i Vindafjord. Administrasjonssenteret ligger i Ølensjøen.
  • 1. januar 2006 gikk Aure og TustnaNordmøre sammen etter folkeavstemning som gav 64,8 prosent ja i Aure og 52,7 prosent i Tustna. Store bruprosjekter har fjernet to fergestrekninger på riksvei 680 og knytter den nye kommunen sammen. Kommunen heter Aure og administrasjonen ligger i Aure.
  • 1. januar 2008 slo Kristiansund og FreiNordmøre seg sammen etter folkeavstemning med 95,5 prosent ja i Kristiansund og 51,5 prosent ja i Frei. Kommunen heter Kristiansund og administrasjonen ligger i byen.
  • 1. januar 2012 slo Inderøy og Mosvik i Nord-Trøndelag seg sammen, etter at folkeavstemning i Mosvik gav 58,0 prosent ja. Kommunen heter Inderøy og administrasjonen ligger på Straumen.
  • 1. januar 2013 slo Harstad og Bjarkøy i Troms seg sammen. Kommunen heter Harstad og administasjonsenteret ligger i Harstad.

Pr 1. januar 2013 er det i Norge 428 kommuner[2].

Kommuner som har fattet vedtak imot eller avsluttet arbeid med sammenslåing[rediger | rediger kilde]

  • Nedre Buskerud: Hurum og Røyken: Utredet sammenslåing med påfølgende folkeavstemning hvor resultatet ble 12 prosent ja i Hurum og 33 prosent ja i Røyken. (1999) Hurum kommunestyre har senere avvist spørsmålet om kommunesammenslåing.
  • Nedre Romerike: Aurskog-Høland, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo og Sørum. Etter forprosjekt har kommunene kommet til at de ikke ønsker å gå videre i en kommunesammenslåingsprosess, men i stedet styrke det interkommunale samarbeidet. (2003)
  • Øvre Hallingdal: Hol og Ål. Folkeavstemning etter utredning av konsekvenser, fordeler og ulemper ved en eventuell sammenslåing og et tettere samarbeid mellom de to kommunene gav nei i begge involverte kommuner (26,9 prosent ja i Hol og 42,5 prosent ja i Ål). Har i stedet lagt vekt på å videreutvikle det interkommunale samarbeidet mellom kommunene. (2003)
  • Ytre Sogn: Hyllestad, Askvoll og Fjaler. Utredet interkommunalt samarbeid og kommunesammenslåing. Rapporten gir ikke noe klart svar om tjenestene vil bli bedre eller dårligere i en større kommune. Kommunestyrene har vedtatt at det ikke skal gjennomføres folkeavstemning om kommunesammenslåing, og sammenslåingsprosessen føres ikke videre. (2002)
  • Indre Sogn: Leikanger og Sogndal. Utredet konsekvensene av en sammenslåing, men etter at rapporten forelå vedtok begge kommunestyrene at det ikke skulle gjennomføres folkeavstemning om kommunesammenslåing. Sammenslåingsprosessen føres dermed ikke videre. (2003)
  • Sunnfjord: Førde, Gaular, Jølster og Naustdal Utredet konsekvenser av ny kommunestruktur i området, og det ble gjennomført folkeavstemning i alle fire kommunene. I Førde stemte et knapt flertall ja til sammenslåing (50,2 prosent), mens det ble klare nei-flertall i de tre øvrige kommunene: 30,5 prosent ja i Jølster, 31,8 prosent ja i Gaular og 41,9 prosent ja i Naustdal. Kommunene vil dermed ikke gjennomføre noen sammenslåing. (2003)
  • Ofoten: Skånland (Troms) og Tjeldsund (Nordland). Utredet fordeler og ulemper ved en eventuell sammenslåing av kommunene, inkludert utredning av konsekvenser for fylkestilhørighet, i og med at kommunene ligger i hvert sitt fylke. Etter at utredningen var ferdig ble det gjennomført folkeavstemning i begge kommunene. I Skånland stemte et flertall ja til sammenslåing (55,6 prosent), mens det ble et klart nei-flertall i Tjeldsund (19 prosent ja). Kommunene vil dermed ikke gjennomføre noen sammenslåing. (2003)
  • Indre Østfold: Hobøl og Spydeberg. Utreded felles samarbeidsmuligheter, herunder konsekvenser av en (eventuell) kommunesammenslåing. Det ble gjennomført folkeavstemning, i Hobøl stemte 76,5 prosent ja til sammenslåing, mens kun 23,5 prosent stemte ja i Spydeberg. Kommunene vil dermed ikke gjennomføre noen sammenslåing. (2003)
  • Valdres: Vestre og Øystre Slidre, Nord- og Sør-Aurdal. En sammenslåing av kommunene ble lagt død etter nei-flertall i tre av de involverte kommunene: Nord-Aurdal 61,3 prosent ja, Sør-Aurdal 24 prosent ja, Øystre Slidre 14 prosent ja og Vestre Slidre 17 prosent ja. (2004)
  • Øvre Hallingdal: Gol og Hemsedal. Utredet mulige konsekvenser av en sammenslåing, samt utredning av nye samarbeidsområder. Det ble gjennomført en rådgivende folkeavstemning i begge kommunene. I Gol stemte 56 prosent ja mens i Hemsedal stemte kun 21 prosent nei. (2004)
  • Nordkyn: Gamvik og Lebesby hadde et prosjekt for å finne fordeler og ulemper ved kommunesammenslåing kontra et tettere samarbeid. Rapporten konkluderer med at småkommuner og distriktskommuner taper økonomisk på sammenslåing, mens sammenvokste byområder derimot vil tjene på det. Kommunesammenslåing ble det ikke noe av, men kommunene ønsker å utvide samarbeidet. (2005)
  • Lillehammer-regionen: Lillehammer, Gausdal og Øyer. Utredet konsekvenser av ny kommunestruktur i området, og det ble planlagt folkeavstemning i alle tre kommunene. Etter at kommunestyret i Øyer vedtok å avslutte kommunestrukturprosjektet med øyeblikkelig virkning, fulgte kommunestyrene i Gausdal og Lillehammer opp med likelydende vedtak. (2008)

Kilder: Regjeringen.no, En analyse av velgeratferd

Ny kommunereform[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kommunereformen i Norge

Etter kommunereformen på 1960-tallet som omfattet et stort flertall av kommunene i landet, har det ikke vært noen samlet revisjon av kommuneinndelingen i landet. De få kommunesammenslåingene siden den tid har kommet etter lokale vurderinger, og siden 1990-tallet basert på frivillighet. Erna Solbergs regjering har som mål å drastisk redusere antall kommuner i landet, tre av fire kommuner har vært antydet, slik at totalantallet blir rundt 100.

I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 varslet regjeringen at arbeidet med en kommunereform ville starte i 2014. I november 2013 startet sonderinger med opposisjonspartiene, ettersom regjeringen ønsket et bredt politisk samarbeid om reformen. I januar 2014 nedsatte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner et utvalg for kommunereformen.

Utvalgets leder Signy Vabo presenterte første delrapport den 31. mars 2014. Rapporten foreslo at norske kommuner bør ha minimum 15 000–20 000 innbyggere, og at antall kommuner bør reduseres fra 428 til omkring 100. Den 14. mai 2014 la kommunalministeren frem Kommuneproposisjonen 2015 i Stortinget: Landets kommuner gis en frist frem til sommeren 2016 med å avklare sammenslåinger, med virkning fra 1. januar 2018. En sluttrapport fra utvalget er ventet 1. desember 2014.

Mulige kommunesammenslåinger[rediger | rediger kilde]

Samkommune[rediger | rediger kilde]

Det ses også på alternativer til sammenslåing, som for eksempel samkommuner. Det vil si at kommuneadministrasjonene på noen områder slås sammen, men kommunene beholder egen folkevalgt forsamling og et servicekontor. Dette er under utprøving i Innherred samkommune, som omfatter kommunene Verdal og Levanger i Nord-Trøndelag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ St.meld. nr. 32 (1994–95) Kommune- og fylkesinndelingen Vedlegg 4. Dokumentasjon vedrørende kommuneinndelingen, Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) kapittel 2.
  2. ^ Fylkes- og kommuneoversikt (kartverket.no 6. august 2013)
  3. ^ ma.no: Krogsvold slakter samkommune-forslag
  4. ^ Kan tre Follo-kommuner bli til én? (nrk.no 5. april 2013)
  5. ^ Ett steg nærmere sammenslåing på Fosen (nrk.no 27.09.2012)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]