Erling Skjalgsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Som svoger til Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn.

Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene[1] om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.

«Erling Skjalgssons død»
Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo (1831–1892)

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Erlings familiebakgrunn er lite kjent. Hans far kalles Torolv Skjalg[2] (skjalg betyr «skjeløyd»).[3] Morens navn er ukjent.

Han kan ha vært gift to ganger.[trenger referanse] Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap.[trenger referanse] Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.

Erling giftet seg etter 995 med Astrid, som var søster til Olav Tryggvason.[4] Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster.

Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde seks barn.[5] Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson gift med Sigrid eller Gunhild[6] Sveinsdatter – datter av Ladejarlen Svein Håkonsson, Skjalg Erlingsson, Sigurd Erlingsson, Lodin Erlingsson, Tore Erlingsson og Ragnhild Erlingsdatter gift med Torgeir eller Torberg Arneson.

Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.[7]

Erlings datter Ragnhild hadde datteren Tora Torgeirsdatter. Hun var Harald Hardrådes “medhustru”, som ble mor til Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson..[8]

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.[9][10][11]

Erlings bosted[rediger | rediger kilde]

Vi har ikke tilstrekkelig kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde.

Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet[12] har han nok da bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola,[13] - så han kan ha flyttet til Sola senere. Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola.[14] Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård.

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla[15] om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola». Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.

Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i "byen".[16] Teksten på gammelnorsk er "til bæjar", som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

Noen av de som har uttalt seg er:

Politisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Erling og Olav Trygvason - 995-999[rediger | rediger kilde]

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.[22][23]

Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet.[24] I følge Odd Snorresson[25] fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes.[26] Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget.[27] Slaget fant sted i år 999 eller 1000.

Erling og Eirik jarl Håkonson - 1000-1014[rediger | rediger kilde]

I Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson.[28] Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla[29] forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.[30]

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden.[31] At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.[32]

Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.

Erling og Olav Haraldson - 1015-1028[rediger | rediger kilde]

Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028),[33] men forholdet ble konfliktfylt.[34]

Den legendariske Olavssagaen[35] og Fagerskinna[36] sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes,[37] men en mangler kilder som bekrefter det.

Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson.[38][39] Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav.[40] Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

Den siste striden mot Olav Haraldson[rediger | rediger kilde]

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.[41] Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes.[42] Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet.[43] Heimskringla mente det var innenfor Bokn.[44] Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson».[45] De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson[46] som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag[47] Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn».[48]

Fagrskinna og Ågrip[49] forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine.[50] Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus[51] forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Ettermælet[rediger | rediger kilde]

Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852.[52] Utformingen av minnesteinen har klare likheter med flere steinkors i Tyskland.[53]

Minnesteinen[rediger | rediger kilde]

Minnesteinen er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.
Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavannet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.

Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.

Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien.[54] Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset..[55]

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Snorre Sturlason om Erling Skjalgsson[rediger | rediger kilde]

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erling etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.[56]

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa[57] at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Snorre skriver at han var kristen og løslot treller.[58] Han skal alltid ha hatt nitti frie menn eller flere med ham.[59] I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom.[60]

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.[61]

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet.[62] Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi Konge mellom jarlar har fått en "spekulativ karakter".[63]

Erling Skjalgsson i diktningen[rediger | rediger kilde]

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
«Kommer ikke Olav Trygvason?»

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.[64]

Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Erling Skjalgsson i bildekunsten[rediger | rediger kilde]

Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker;

Gater oppkalt etter ham[rediger | rediger kilde]

Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg: Erling Skjalgssons gate (Oslo), Erling Skjalgssons gate (Trondheim), Erling Skjalgssons gate (Stavanger), Erling Skjalgssons allé i Stavanger, Erling Skjalgssons gate (Haugesund), Erling Skjalgssons veg på Bryne og Erling Skjalgssons gate (Sandnes).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anders Bærheim: «Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet», Stavangeren, 18. januar 1958.
  • Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29. april 1862
  • Anton Espeland: «Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola». Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
  • Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
  • Kr. Harestad: «Erling Skjalgsson i Stavanger», Stavanger Aftenblad innlegg datert 4. juni 1968.
  • Egil Henriksen: «Runekorset på Stavanger Museum», Stavanger Museums årbok (1996).
  • N.J. Hjelmesæth: «Erling Skjalgssons langskipstuft?» Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
  • Claus Krag: «Erling Skjalgsson» i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
  • Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors». Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
  • Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992
  • Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
  • Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
  • Aslak Liestøl: «Runekrossen i Muséparken i Stavanger», Stavanger Museums årbok 1953.
  • Carl J. S. Marstrander: «Runekorset i Museparken i Stavanger». Stavanger Museums årbok 1945.
  • Joh. B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 20. juni 1962.
  • Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
  • Marius Skadsem: «Ætti Skjalg». Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
  • Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1941, side 21-23.
  • Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1942, side 143-146.
  • Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
  • Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999
  • Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000
  • Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
  • Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
  • Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
  • Arthur Tønnesen: «Erling Skjalgsson og Sola», Stavanger Aftenblad innlegg datert 13. juni 1968.
  • Alf Ådnøy: «Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson», Stavanger Aftenblad, 13. oktober 1956.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sigvatr þórðarson: 1. Víkingarvísur 1-15
  2. ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 54.
  3. ^ Heimskringla har også opplysninger om slekten til Torolf Skjalg, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.
  4. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 13 og Heimskringla, Soga om Olav Trygvasson, kapittel 56-58.
  5. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
  6. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31 og Harald Hardrådes saga 41.
  7. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 117.
  8. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson». (2011-10-09) i Store norske leksikon.
  9. ^ Fagrskinna (PDF), Finnur Jonsons utgave, side 389.
  10. ^ Arnmødlingatal regnes ikke som helt pålitelig i forhold til Erling Skjalgssons familie: Den forteller at Erling var gift med Astrid Trygvesdatter. Andre kilder forteller bare at hun het Astrid og var søster til Olav Tryggvasson. Den forteller videre at Torberg Arnesson kone het Astrid, som ikke samsvarer med andre kilder. Den introduserer en datter (eller stedatter) til Erling Skjalgsson som het Gjertrud, og som var gift med Arne Arnesson. Hun er ikke omtalt i 1100- eller 1200-tallskilder – jamfør «Erling Skjalgssons døtre», Arkivverket Forum
  11. ^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgsson var gift med Ingebjørg Trygvesdatter. Videre at Erlings datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid er ukjent i eldre kilder.
  12. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  13. ^ Ågrip, kapittel 23
  14. ^ Den legendariske Olavssagen, kapittel 26.
  15. ^ Heimskringla, Harald Hardrådes saga, kapittel 41.
  16. ^ de Fine, Bendix Christian. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987, side 62 og 213. Manuset er fra 1745. Jamfør også Jens Amundsen: Det hellige vatnet, Dreyer bok, Stavanger, 1981, side 21.
  17. ^ Mikalson, 1962
  18. ^ Lexow, 1992, Rømcke, 1992 og Lexow, 1998
  19. ^ Rømcke, 1992
  20. ^ Titlestad, 1999
  21. ^ Sørheim, 2010, side 303.
  22. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  23. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
  24. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
  25. ^ Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason, kapittel 147. Det samme finner en i Heimskringla.
  26. ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 56.
  27. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 133 og Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 101.
  28. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 154.
  29. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31.
  30. ^ Store norske leksikon: Veitsle. Besøkt 31.10.2011.
  31. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113.
  32. ^ Store norske leksikon: Herse. Besøkt 31.10.2011.
  33. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 60.
  34. ^ se blant annet Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116, 120, 121 og andre.
  35. ^ Den legendariske Olavssagaen, kapittle 48.
  36. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 172.
  37. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116.
  38. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  39. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 75 i utgaven utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
  40. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 132 forteller at Erlings sønner Aslak og Skjalg dro til kong Knut. Kapittel 144 og 161 forteller at Erling dro senere.
  41. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson» (2011-10-09) i Store norske leksikon. Han bruker Theodoricus monachus (Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.) som hovedkilde. Hentet fra SNL: Utdypning.
  42. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  43. ^ Den legendariske Olavssagaen, kapittel 69.
  44. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 176 - «innenfor Bokn».
  45. ^ som lyder i vers 2 «Þung vas sókn fyr Tungum» og i vers 3 «Öll vas Erlings fallin, ungr fyr norðan Tungur skeið vann skjöldungr auða, skipsókn við þröm Bóknar.»(https://notendur.hi.is/eybjorn/ugm/skindex/sigv7.html#10). I tillegg legger han også slaget til Utstein i vers 5 «sá vas áðr búinn ráða ats, við Útstein hizi».
  46. ^ Flokkr om Erlingr Skjalgsson
  47. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  48. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 78 i utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
  49. ^ Ågrip kapittel 23.
  50. ^ Heimskringla forteller det samme, og videre at kongen ropte til Erling: «Du vender ansiktet til i dag, Erling.» hvorpå Erling svarer: «Ansikt til ansikt skal ørner klorest!» Olav spurte om ikke Erling ville gå i hans tjeneste, han som hadde kjempet så bra, og det ville Erling. Olav merket ham i kinnet med øksen sin og sa: «Merkest skal han, kongssvikeren!». Hvor mye som er sagn eller diktning vet vi ikke.
  51. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  52. ^ Henriksen, Egil (1996): «Runekorset på Stavanger Museum» (PDF), Stavanger Museum Årbok, Årg. 106 (1996): 69-80, 1997.
  53. ^ Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinkors og korssteiner i nordvestre Europa, Collegium Mediviale 2011, side 141. Hun viser bilder av steinkors i Eisenach, Küllstedt og Störzner, som alle har den samme V-utformingen midt på korset.
  54. ^ Liestøl, 1953, side 74.
  55. ^ Bringsjord Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
  56. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
  57. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
  58. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 23.
  59. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
  60. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 97.
  61. ^ Se for eksempel Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century».
  62. ^ Torgrim Titlestad: Rygerkongen Erling Skjalgsson
  63. ^ Titlestad, 1995, side 10.
  64. ^ Titlestad, 1995, side 73 med referanse til Per Sivle, Skrifter, bind 1, Oslo, 1943, side 165.
  65. ^ Se for eksempel Kittelsens tegning hos Arild-hauge.com.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]