Skjåk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 61°53′1″N 8°15′53″Ø

Skjåk

Våpen

Kart over Skjåk

Land Norge Norge
Fylke Oppland
Status Kommune
Adm. senter Bismo
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&503&2075.53&2 075,53 km²
3&503&1976.7&1 976,7 km²
3&501&98.83&98,83 km²
Befolkning 3&503&2 264&2 264[a]
Kommunenr. 0513
Målform Nynorsk
Nynorskandel 97,65% (2012)
Internettside www.skjaak.kommune.no
Politikk
Ordfører Rolv Kristen Øygard (Sp) (2007)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Skjåk

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 
Skjåk kirke
Pollfossen

Skjåk i Gudbrandsdalen er en kommune og fjellbygd i Oppland. Kommunen ligger lengst vest i Ottadalen. Den grenser i nord til Norddal, Rauma og Lesja, i øst og sørøst til Lom, sør til Luster og i vest til Stryn og Stranda. Breheimen og Reinheimen ligger begge i Skjåk. Skjåk har et areal på 2140.45 km2, av dette er 75 km2 vann, 19 km2 landbruksareal, 129 km2 produktivt skogareal og 1917 km2 annet landareal. Skjåk er den kommunen i landet som har størst prosentvis verna område, p.t. er 79% av kommunens areal verna etter Naturvernlova.

Skjåk kommune ble opprettet 1. januar 1866 som selvstendig administrativ enhet. Før dette var Skjåk en del av Lom kommune. Skjåk hadde ved etableringen 2 691 innbyggere. Navnet Skjåk har sin opprinnelse i gammelnorsk, Skidakr eller Skeidakr.

Skjåk

Bygda ligger langs en av de viktigste ferdselsårene mellom Stryn og Nordfjord, Geiranger og Sunnmøre og de andre Ottadalskommunene i øst, Vågå og Lom, Rv15.
Landbruksbygda med mange gårder ligger i et bredt dalføre med høye fjell på begge sider, furumoer og bratte lier og i dalbunnen elva Otta. Kommer du fra Stryn eller fra Geiranger, vil du kjøre forbi Grotliområdet og Billingsdalen med høyfjell og mange vassdrag før du etter hvert kommer til bygdesenteret Bismo.

Bismo er et moderne bygdesenter der de fleste har sitt arbeid i industri, handel og tjenesteyting. Kommunen består ellers av Ånstad (Skjåk), Nordberg, Ramstadstrond, Bråtå og Grotli.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Skjåk har et aktivt landbruk med gode tradisjoner innen griseavl. De siste årene har det blitt etablert samdriftsfjøs i Skjåk både med griseavl og storfeproduksjon. I kommunesenteret Bismo finnes det mye industri. Her blir det produsert alt fra møbler og mat, til utstyr til offshoreindustrien.
Skjåk har en sterk mattradisjon, noe som fører til mange lokale matprodusenter.

Reiselivet er viktig i Skjåk, med flere campingplasser, raftingselskaper, ubetjente og betjente hytter i fjellet, spisesteder og et hotell.


Historie[rediger | rediger kilde]

Etter siste istid fulgte reinen etter isbreen etter hvert som den trakk seg tilbake. Reinen trenger et svalt klima, og levekårene langs iskanten er derfor ideelle. Reinen var grunnlaget for at det kunne leve mennesker i innlandet i Norge, etter hvert som isen ble borte. Skjåk ligger midt i den sentrale trekkruta for den interskandinaviske reinsstammen. De store fangstannleggene i fjellet og spor etter boplasser vitner om at jakt og fangst har stått sentralt i Skjåk helt fra istida og frem til i dag.

Dalføret ligger øst-vest, noe som gjør at sola får godt tak i fjellsidene. Siden det er lite nedbør i Skjåk måtte man bygge demningsannlegg i fjellet, dette kan du lese mer om under Geografi. Korndyrking ble dermed mulig. Samtidig med jordbruket vokste det frem sterke håndverktradisjoner.

Største ulykken i Skjåk i nyere historie: Rasulykken i Skjåk i 1913

Hellig Olav så utover bygda Lom/Skjåk (som heilt fram til midten av 1800-talet låg under bygda Lom) under sin kristningsferd og sa følgende: «Det er synd å brenne så fager ei bygd», i Skjåk ville de ikke på denne tiden legge seg under kristen tro.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Berggrunnen i Skjåk er av fire typer. Ottadalskomplekset som for det meste består av gammelt grunnfjell. TGL-komplekset (d.e. Tafjord-Grotli-Lesjaskog), sterkt omdanna skifrige bergarter og rødberga. Granitter som du bl.a. finner på Hestbrepiggen og avsetningsbergarter som ble omdannet til fylitt. Forvitret fylitt er kalkrik og gir næring til en kravstor og variert flora.

I Skjåk ser en tydelige spor etter hvordan mektige naturkrefter har forma geologien og naturen slik vi kjenner den i dag.

Hoveddalførene og sidedalene i Skjåk er såkalte U-daler. U-dalene, sammen med botner, trau og senkinger der det i dag ligger tjern og vatn er uthulet av isen. Løsmasseavsetningene i Skjåk er i all hovedsak et produkt av siste istid og avsmeltingen etterpå. I dalbotnen er botnmorenen mange steder mer enn 10 m tjukk og ofte svært hard pga. trykket fra innlandsisen. Mye av den dyrka marka i Skjåk ligger på breelv og bresjøavetningar. Vi kan fremdeles se hvordan breelvene legger igjen løsmasser mange steder i Skjåk. Mange elvestrekninger i Skjåk renner i dype gjel. Sidedalene til hoveddalføret er hengedaler. For å komme på nivå med hoveddalføret, har elvene de siste 10 000 årene mange steder gravd seg dypt ned i berggrunnen.

De første menneskene i Skjåk var jegare og sankere med reinen som viktigste byttedyr. Fangsten var ikke bare til lokalt bruk, for blant annet gevir og skinn ble eksportert ut av bygda. Fangstøkonomien krevde mye folk og stor grad av sosial organisering. De store fangstanleggene for rein er spredt rundt i fjellene i Skjåk. Dette vitner om hvor viktig reinsfangsten var i den tidlige historien til Skjåk.

Klima[rediger | rediger kilde]

Skjåk har innlandsklima med svært lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.

Normaler for Skjåk (372 moh.)[1] Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Temperaturnormal (°C) −9,4 −8,2 −2,7 2,7 8,5 12,7 13,9 12,8 8,4 3,8 −2,9 −6,6 2,8
Nedbør (mm) 20 12 11 5 15 28 43 35 30 32 23 24 278

Skjåkbygda ligger i regnskygge. Skjåk har de tørreste områdene i landet med en middel årsnedbør på mindre enn 300 mm. Tilgangen på vann har derfor alltid vært en minimumsfaktor for jordbruk og særlig åkerbruket. Åkervanning i Skjåk er således kanskje jevngammel med korndyrkinga. Spesielt etter svartedauden, da folketallet begynte å stige igjen, ble det en hovedoppgave å skaffe fram vann fra fjellet til åkrene i bygda. Kilometerlange veiter ble gravd ut inne på fjellet – såkalte vassveger – for å føre vann fram til de tørre åkrene i bygda. Demninger med forskjellige typer tappemekanismer ble bygd flere steder, og vassdelinger ble forhandlet fram mellom gårder og grender. Disse vannrettighetene står fremdeles sterkt i bygda.

For jordbruket i Skjåk er kunstig vanning fremdeles viktig. På varme sommerdager er ikke dette til å ta feil av, når vannsprederne går for fullt. Mange av de gamle veitene som fører vannet fram fra fjellet er fremdeles i bruk. Det samme gjelder demningene som samler opp vann på forsommeren til bruk senere i veksttida. Det er flere merkede turer i bygda som gjør det lett å se vanningsanleggene.

Kjente skjåkværer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Skjåk Almenning
Skjåk.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]