Fartein Valen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Fartein Valen

Fartein Valen (født 25. august 1887, død 14. desember 1952 i Sveio) var en norsk komponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sine atonale polyfone verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket Kirkegården ved havet. Den legendariske kanadiske pianisten Glenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det 20. århundres musikk.[1]

Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, og var hele livet dypt kristen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Valen ble født i Stavanger som sønn av misjonærer. Familien bodde noen år på Madagaskar tidlig i Farteins barndom. I 1895 flyttet familien tilbake til Stavanger, hvor han fikk klaverundervisning av Jeanette Mohr. Musikken var og ble Farteins hovedinteresse, men han var også en dyktig skoleelev, og fikk toppkarakterer i alle fag, unntatt matematikk, ved examen artium på Kongsgård skole i 1906. Samme år dro han til Kristiania, hvor han begynte sin musikkutdannelse. Han skulle opprinnelig studere filologi, men fikk samtidig undervisning i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon av Catharinus Elling. Etter hvert avbrøt han filologistudiene for å kunne vie seg til musikken. På samme tid fikk han undervisning i klaver- og orgelspill ved musikkonservatoriet, og avla organisteksamen der i 1909.

Etter råd fra Elling og hjelp fra Max Bruch, ble musikkstudiene fortsatt ved musikkhøgskolen i Berlin. Her fikk Valen undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Bortsett fra analyse- og klaverundervisningen, skal høgskolen ha vært en skuffelse for Valen. Den var visst for teknisk og lite kunstnerisk. Han gikk ut fra høgskolen i 1911, men ble i Berlin fram til 1915. Denne perioden brukte han godt; han lyttet, studerte, overvar orkesterprøver, ga undervisning og komponerte.

Tilbake til Norge[rediger | rediger kilde]

Etter dette kom Fartein hjem til Norge, og flyttet til familiens nye hjem i Valevåg i Sunnhordland. Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent 25 000 kontrapunktiske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt».

Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. En reise til Roma i 1922 ga ham ny inspirasjon. Etter morens død i 1923 flyttet han til Oslo, hvor han bodde i store deler av 1920- og 30-tallet. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham.

Valen fikk stipendium i 1925 og ble inspektør ved Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Dette ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen.

Han bodde også i noen år hos sin søster Magnhild Sendstad og hennes familie, samt en del på pensjonater. Arbeidsforholdene var dårlige. Han hadde også et tre måneders opphold i Paris i 1928, og vinteren–våren 193233 tilbrakte han noen uker i Italia og et halvt år på Mallorca. Oppholdet på denne «stille ø» vekket nye impulser i ham, og står som et skille i hans komponistkarriere.

Kunstnerlønn og anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Valen fikk innvilget komponistgasje av Stortinget i 1935. Dette følte han som en endelig anerkjennelse som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret.

Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Samtidig hadde han blitt økonomisk uavhengig takket være komponistgasjen, og fremfor alt skaffet seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og krigen truet hovedstaden.

I 1938 flyttet han tilbake til Valevåg, hvor han levde de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker. Søsteren Sigrid Valen tok på seg alle praktiske gjøremål, og sørget for at Valen fikk arbeidsro.

Etter andre verdenskrig fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i Europa enn hjemme i Norge.

Fartein Valen døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter lungebetennelse, 65 år gammel. Han fikk begravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg.

Musikken[rediger | rediger kilde]

Det er ingen tvil om at Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene til Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Palestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter som poesi og bildende kunst.

Professor Kjell Skyllstad ved Universitetet i Oslo deler Valens verker stilmessig inn i tre hovedgrupper:

  • Dur/moll-tonalitet
  • Dissonerende polyfoni
  • Fri tolvtoneteknikk

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]