Saltdal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saltdalsfjorden sett fra Europavei 6 ved Setsåhøgda. Tettstedet Rognan sees midt i bildet, Saltdalen strekker seg herfra og helt opp til Saltfjellet. Neset som kommer ut i fjorden til venstre er Langset og på andre siden av fjorden ligger bygda Vik helt til høyre i bildet.
Saltdal

Våpen

Kart over Saltdal

Land Norge Norge
Fylke Nordland
Status Kommune
Adm. senter Rognan
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&503&2215.38&2 215,38 km²
3&503&2096&2 096 km²
3&502&119.38&119,38 km²
Befolkning 3&503&4 690&4 690[a]
Kommunenr. 1840
Målform Bokmål
Internettside www.saltdal.kommune.no
Politikk
Ordfører Finn Obert Bentsen (AP) (2011)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Saltdal

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 

Saltdal er en kommune i Salten i Nordland. Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.

Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltdalselva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.[1]

Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspeile på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.[2]

I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder for hele bygda. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.[3]

Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdal og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligst. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtind i Junkerdalen og Ølfjell på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen.

Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største.

Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal er blant de stedene med minst nedbør[4] i Norge.

Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal.[5]

Utsikt mot nord fra Saltfjellet der Europaveg 6 går ned fra Saltfjellet og ned gjennom Lønsdalen. Det største fjellet i bakgrunnen er Solvågtind.

Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og Riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig.

Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget.

Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Gradis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79[6]. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtind og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i i Junkerdalen ligger Gradis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige.[7]

I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er:

Geologi[rediger | rediger kilde]

Det går en glimmerskifer-marmorformasjon fra Skjerstad og østover gjennom Saltdalen. Bergartene består videre av glimmerskifer og glinsende og sort skifer. Mange steder der elvene går ned i fjorden er det marmor og kalkstein. Øst for hoveddalen forekommer gneis og sandstenlignende glimmerskifer og kvartsskifer. Sør for Junkerdalen og på begge sider av Lønsdalen er det granitt. Et spesiell fenomen er alle de underjordiske elver, som har blitt dannet gjennom kalk og marmorformasjonene, mest kjente er Russågrotta der elva Russåga har sitt løp.[8]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.

Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord.[9] På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein.[10] På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.[11]

På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.[12]

Fra middelalderen er det på Setså mange spor etter kvernsteinsbrudd, det samme har en rester etter på Setså.[13]

De tre samiske offersteinene på Stødi på Saltfjellet.

På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 165, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.[14]

På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.[15]

Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen.[16] Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes.[17] Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet.[18]

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Gårder i Saltdal[rediger | rediger kilde]

Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. For øvrig utførte Helland en stor geografiske beskrivelse av Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Etter tradisjonell oppfatning stod det første huset med vinduer på Setså. I gammel tid var det vanlig med kveitsjå, det vil si at mavesekken til kveite ble renset og spent opp på en ramme og brukt istedenfor vindusglass.[19]

Sundby var i gammel tid den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og det var her poteter ble dyrket første gang i Saltdal.[20]

Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok fra 1430, og altså tilhørende erkebispestolen, er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg.[21] At disse gårdene tilhører kirken vil si at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.[22]

Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Liv Krane har i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 antatt at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og da kan hele Saltdalens befolkning estimeres til 250 personer.[23]

Gården Fiskevåg[rediger | rediger kilde]

Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, må ha vært en ganske stor gård etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården strakk seg helt fra Høyarfall ned til fjorden, alt det som i dag er Rognan-sentrum og Skansen, i øst strakk den seg til Saltdalselva ved Saltnes. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er Saltdalens første prest og kalles «herr Morten», sannsynligvis er han dansk. På denne tiden hadde Saltdal egentlig felles prest med Skjerstad, men dette var en upraktisk ordning fordi presten skulle roes over fjorden til søndagspreken én gang i måneden. Denne presten betale skatter og avgifter for å bo på gården til presten i Bodø som har rettighetene. Da denne presten dør rundt 1646, ønsker saltdalingene seg både prest og egen kirke. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg.[24] For å spe på prestens beskjedne inntekt forpliktet allmuen seg til å betale såkalt juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.[25]

Liv Krane skriver i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.[26]

Ved Fiskvågvatn, nøyaktig én kilometer fra havet, var det i tidligere tider forbindelse til havet. Helland nevner at eldre folk sa at en kunne ro fra havet og opp til dette vannet. Det sies at det var en dyp renne inntil fjellet som var farbar med båt, men at et mektig jordskred fylte rennen. Mens rennen var farbar var det jektehavn her, noe som har gitt navn til Store og Lille Jægtbakken.[27] Imidlertid viser nyere forsking utført ved Universitetet i Tromsø, at det neppe har vært forbindelsen mellom Fiskvågvannet og havet siden vikingtiden, altså rundt år 1000.[28]

Jektefarten var fra transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Denne var organisert som såkalte bygdefar, det vil si at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd. Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i Salten har en fra Saltdalen i 1666.[29]

Bygningene på Fiskevåg ble etterhvert i dårlig stand og prestene som bor der på 1600- og 1700-tallet klager stadig over trange kår. Dette endrer seg når Saltdal blir eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murermester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskevåg hele ni husmannsplasser.[30]

Gården Saltnes[rediger | rediger kilde]

I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården, Opprinnelig navn på gården kan ha vært Saltptarnes, der det første ledde i ordet er et elvenavn. Ikke mye er kjent om gården, men i skattemanntallet for 1557 er den omtalt for første gang. Det nevnes flere brukere og eiere etter dette årstallet. I 1724 omtales for første gang Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt skal komme til å residere på Saltnes i mer enn 150 år. Mørch er født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han bodde noen år som kjøpmann i Bergen. I 1706 tar han borgerskap i Bergen, han blir gift to ganger, siste gang med Gjertrud Omsen. Hennes far i Bergen er blitt eier av Saltnes etter å ha tatt utlegg i gården i 1720. Parret bosetter seg på Saltnes hvor de får 10 barn, en kilde sier at ni av disse vokser opp. Abel Abelsen Mørch dør i 1730 og Gjertrud blir sittende alene med ansvar for barna, gårdsdriften og handelsvirksomheten som hennes mann har etablert. Den yngste datteren het Margrethe Elisabeth Mørch og var født i 1729, hun gifter seg med en av sønnene til Elling Kristoffersen fra gården Fiskevåg. Elling Kristoffersens mor var medlem av benkestokslekten fra Meløy, denne familien hadde mange forgreninger ut til handelsstedene i Nordland, og fikk stor betydning for økonomisk og kulturell utvikling.[31]

Margrethe Elisabeth Mørch ble altså gift med Jens Ellingsen fra Fiskevåg i 175, han kjøper gården og får skjøtet den 2. august 1751. Margrete Mørch er da 22 år og Jens Ellingsen 29 år. I løpet av de neste 24 årene får de 12 barn hvorav ni vokser opp. Med Jens Ellingsen som handelsmann blir Fiskevåg en av de store handelsstedene i Salten. Jens Ellingsen driver også jektebruk samme med sin bror, og de har to jekter som de seiler til Bergen med. Alle sønnene ble oppsittere og skippere på handelssteder rundt omkring i Nordland på steder som Sortland, Røsvik, Lødingen, Steigen (Skagstad), Skrova og Borge. De to døtrene giftes inn på handelsstedene i Gimsøysand og Inndyr.[32]

Nordlandsjekta “Brødrene” ble bygget på Rognan og sjøsatt den 22. august 1995.[33] Her er den på besøk i anledning Rognandagan 2014. Slike jekter har vært bygget på Rognan og andre steder i Nord-Norge siden middelalderen. Jektene ble brukt til transport av tørrfisk til Bergen og typisk var det kun ett slikt skip i hver bygd, den som eide skipet kunne slå seg opp til å bli en mektig mann.

Ellingsene blir skippere på Saltnes i flere generasjoner. Med seg til Bergen har de fisk, tran og rogn, når de reiser tilbake har de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Skipperne kunne legge seg til en egen livsstil med store hus med møbler og innbo som ellers bare var vanlig i byene. De var gjerne de første til å ta i bruk nye ting som kaffe og te, og de kunne kle seg etter skiftende moter. Slik kunne moter og samværsformer som var vanlige i Europa finne veien til små steder nordpå.[34]

Johan Ellingsen var den yngste av søsknene, han overtok Saltnes og drev en stor husholdning med mange tjenere, og hadde ikke mindre enn seks drenger på gården. Saltnes var i tillegg både kirkested og handelssted. Etter 1814 kom en ny tid, og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. På 1830-tallet begynte mange handelsmenn å sende varene sine til Tromsø, istedenfor Bergen. Mange skippere hadde stor gjeld i Bergen, og fra midten av 1800-tallet begynte bergenskjøpmennene å ta store renter for denne. Handelsmannen på Saltnes tok initiativ til den første banken i Saltdal, og han var både formann og kasserer i denne. Økonomisk problemer og konkurs, samt mislighold i banken førte til at den siste handelsmannen på Saltnes måtte sone fem års straffearbeid i Trondheim. Hans kone og barn dro sørover, og de kom aldri mer tilbake. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.[35]

Gårdene oppover i Saltdalen[rediger | rediger kilde]

Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene, som også sies å være de eldste. Disse heter Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger de gamle gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.[36]

De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest. [37]

Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.[38]

Kirkested[rediger | rediger kilde]

I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda.[39]

Sitat Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt
Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og Bugt
Ved ott-ti Bønder ernæres.
Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel,
Har selvr opbyggd et lidet Capel,
Hvori der prædikes og læres.
Paa egen Bekostning de lønner den Mand,
Som dennem oplyser i salig Forstand
Og sætter GUDS Kundskap for Øie.
Det Brød er vel lidet, dog lever han der,
I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær,
Part maa sig med Smulerne nøye.
Sitat
– Petter Dass: Nordlands Trompet

I følge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes.[40] Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn.[41]

Rognan og utviklingen av dette som bygdesenter[rediger | rediger kilde]

Rognan er administrasjonssenter i Saltdal kommune, bildet viser Rognan-fjæra der båtbygging har foregått siden før middelalderen.

Som nevnt over i avsnittet om gården Fiskevåg var det som i dag er Rogan-sentrum en del av utmarken til denne gården. På 1600-tallet var innbyggertallet i Saltdal lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der folkene oppe i bygda hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis Fiskevåg og Saltnes der skipperne kommer med sine varer fra Bergen, som nevnt over i avsnittene om disse gårdene.

Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å være et sted der noen husmenn og gjestgivere bor fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Hit reiser folk oppe fra bygda for å hente sine fiskevarer eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfeldt beskriver at folk ikke bare reiser ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire. – Foruten fyll blir det også en del spetakkel, sier Sommerfeldt, og ikke bare husbonden, men tjenestefolk og barn drar nedover. Han beklager seg over denne skikken, men sier at dette er noe folk helt fra ungdomstiden er blitt vant med, så dette er en vane som er vanskelig å endre. Brennevinet er billig og selges over alt, og som Sommerfeldt sier: – mødrene synes det er for hardt å nekte smågutter en slik nektar. Sommerfeldt håper at det skal være mulig å kunne innskrenke bruken om folk får smaken på noen annet og mindre skadelig, og han håper at kaffe kan fylle brennevinets plass.

Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han nevner de mange små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkepreken på søndag, eller ofte over til mandag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag er som en fridag i Saltdalen, og folk sier at de er «rognankledd», og mener da det samme som «søndagskledd» andre steder. [42] I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan. De som åpnet handelsboder forsøke på forskjellig vis å samle kunder, og det oppstod en skikk med å la det stå en dunk med tobakk på disken, fra denne kunne alle få tobakk i pipene sine gratis.[43]

Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk på Rognan. [44]

Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende. [45]

Kafeene[rediger | rediger kilde]

Sitat De afgjør forretninger og gaar ellers og driver og fortærer store mængder kaffe, naar de ikke kan faa øl eller brændevin. Sitat
– Amund Helland: Beskrivelse over Nordlands amt.

På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan. Både folk som hadde ærend med handel og de som ikke hadde slikt ærend tok inn der. Folk som kom kjørende nedover bygdeveien om vinteren, og de som bygde båter i Rognan-fjæra, kunne ta seg tid til en varm kopp kaffe. Noen av de som gikk mye på kaffe ble kjent for å være stordrikkere og kunne sette til livs 15-20 kopper på en dag. Vanlig mening var imidlertid at det beste var å ta den kaffen en ville ha tidlig på dagen. De som drev kaffene hadde det nemlig med å koke kaffe på gruten og dessuten tilsette sikori, og slik blir det ikke god kaffe av.[46] Senere kom det til mange flere kafeer og utover i etterkrigstiden var Rognan et sted med mye folkeliv der kafebesøk var sentralt.

Næringsveier[rediger | rediger kilde]

Husdyrhold og jordbruk[rediger | rediger kilde]

Husdyrhold i Saltdalen
ved forrige århundreskifte.[47]
Dyr 1890 1900
Hester 233 261
Storfe 1799 1788
Sau 3398 2665
Geit 855 448
Svin 84 43
Rein 530 146
Høns 530 2005
Ender - 12

Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift.[48] Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.[49]

Sitat En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse. Sitat
– Amund Helland: Beskrivelse over Nordlands amt.

Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.[50]

I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.[51]

Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver.

Skogbruk[rediger | rediger kilde]

Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også næver fra bjørk blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene, her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann.[52]

Fiske[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at hjemmefisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.[53]

Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling.[54]

Befolkning skikk og bruk[rediger | rediger kilde]

Sommerfelts overslag (1730-1823) over innbyggertallet i Saltdal.[55]
år Innbyggere
1730 373
1805 962
1818 911
1823 1049
1900 3164

Sommerfeldt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfeldt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfeldt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.[56]

Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfeldt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.[57]

Sommerfelt beskriver også at saltdalingene: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfeldt siden folk driver mye med småhandel.[58]

En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfeldt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak.[59]

Oluf Blinds gamme i 1956. Gammen lå i nærheten av hotellet på Saltfjell.

I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvæner. I 1725 er det i følge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden kommer «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.[60]

I følge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene.[61]

Husflid og småindustri[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga.[62] Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet. [63] I dag produseres det ferdighytter på Russånes.

Båtbyggingen[rediger | rediger kilde]

To nordlandsbåter av den typen som har vært produsert i Saltdal utenfor Svolvær i Lofoten ca. 1890. Fembøringen bakerst ser ut til å være fullastet med tørrfisk. .

Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.[64][65]

Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal.[66][67] Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.[68]

I følge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708.[69]

Sitat At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere. Sitat
Major Schnitler

Tømmer skaffes opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i kongens almening. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mener at bøndene på denne måten ødelegger mye tømmer ved at kun én eller to planker kan lages ut fra en stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mener han. På denne tiden kjenner ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse selges til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.[70]

Helland beskriver at båtbyggingen skjer som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann er båtbygger, og om sommeren ror man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dras de nedover på snølagt mark.[71] Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»[72]

Det fortelles om at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.[73]

På begynnelsen av 1900-tallet skjer båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes, Rana og Saltdalen. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge er Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana lages av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal er dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana er kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal.[74] Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.[75]

I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av bare 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter.[76] Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.[77]

På begynnelsen av 1900-tallet bygges det sjeldent fembøringer, mens det før ble bygget kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som bygges er kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kr. Denne typen båter bygges etter at det ved offentlig foranstaltning ble holt kurs for slik båtbygging. Dermed lages det nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda bygges tradisjonelle båter. De mindre båtene som bygges er imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjer kun på Rognan.[78] Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881.[79]

Båtproduksjon i Saltdal i 1890.[80]
Båttype Antall Samlet verdi i kr
Listerbåter 20 8000
Fembåringer 42 10500
Åtringer 43 3440
Fireroms båter 47 2115
Treroms båter 39 1170
Toroms båter 326 6520
Joller 9 162
Sum 526 31907

At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.[81]

Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.[82]

Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Helt frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, noen som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996.[83]

Skansen ekserserplass[rediger | rediger kilde]

På Rognan rett øst for dagens sentrum ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.[84]

Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen.[85] Som nevnt over var for øvrig Skansen etabler som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige.[86] Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.

Vensmoen sanatorium[rediger | rediger kilde]

Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet, og stedet ble kjent som Vensmoen sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et sanatorium, fordi en på denne tiden hadde en oppfatning av at det påvirket sykdomsforløpet gunstig. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk den 7. november 1916.[87]

Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Plasseringen er tilbaketrukket og det anlegges en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike og et slikt «vennlig landskap» ble sett på som viktig for stemningen for de syke. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.[88]

Vensmoen tuberkulosesanatorium hadde fire leger; overlege, reservelege, assistentlege og turnuskandidat, i tillegg var det en stor stab med sykepleiere.[89] Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift helt til 1966. Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Etter dette ble institusjonen omgjort til åndssvakehjem.[90]

Elektrifisering[rediger | rediger kilde]

Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som etableres er i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og settes i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeider i årene 1917-18 for at Saltdal skal få seg et større elektrisitetsverk, og Kjemåga langt oppe i Saltdalen blir utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden setter en stopper for disse planen. I 1921 blir det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap med hensikt å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage er initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal blir utbygget med et kraftverk som settes i drift i januar 1929. Dette får en turbin på 200 kW og forsyner hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal får folk bygget sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet bygges det vannkraftverk, men da begynner også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene avvikles.[91]

Saltdal under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.[92]

Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax[93] hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.[94]

Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden. [95] Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.[96]

Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Tyske tropper gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til misstanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.[97]

Høyere tyske offiserer ved Polarsirkelstøtten på Saltfjellet i forbindelse med rikskommissær Josef Terboven sin reise i Nord-Norge sommeren 1942. Ut fra den korte tyske teksten til bildet kan det se ut som om det holdes en tale ved passering av polarsirkelen, muligens en minnemarkering for de falne etter kampene i Saltdal.

Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa FlowOrkenøyene.[98]

Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.[99]

I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal, og 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.[100]

Blodveien[rediger | rediger kilde]

Rognan stasjonNordlandsbanen. Nordlandsbanen ble forlenget til Rognan i 1958. Et stort antall krigsfanger bygget banen gjennom Nordland under 2. verdenskrig.

Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs Norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger nord enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.[101]

Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien både av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Boten i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, ved at de fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var høyst mangelfulle.[102] Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.[103]

Frigjort russisk krigsfange fra Bjørnelva fangeleir i Saltdal.
Krigsminnesmerke over jugoslaviske krigsfanger ved byggingen av Nordlandsbanen over Saltfjellet.

I Saltdal var det opptil 18[104][105] fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Boten ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Boten-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.[106]

Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost, hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Boten på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.[107]

Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Boten-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.[108]

I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser.[109] Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.[110]

I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Boten med en massegrav for 1657 døde.[111] Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt.[112] For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.

Hakekorset i Storfloget[rediger | rediger kilde]

Som nevnt over er det en stor naken fjellside over Rognan, denne kan sees lang vei både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan.[113]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.

Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan, og denne åpner offisielt den 29. juni 1972. Fabrikken får en arbeidsstokk på 120 personer, her produseres plastisolerte telefonkabler. Denne etableringen får betydelige ringvirkninger og gir optimisme. Februar 1977 begynner produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 avgjør televerket at STK skal være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestiller kabler for 70 millioner kroner. Senere i 1990 legges en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette sees på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.[114]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst.

Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk som nevnt en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift, og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk.

Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.[115]

På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken som er bygdas hjørnestensbedrift. Samtid har det oppstått noen etableringer av annen høyteknologisk industri i kommunen. Biobag international er et slikt eksempel. Konsernet produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsetter for 122 millioner NOK.

Hepro AS ble etablert i 1987, og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsetter for 85 millioner NOK og sysselsetter 40 personer.

På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Russånes fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter 50-100 personer og omsetter for 149 millioner kroner (2009).

Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen.

Offentlige institusjoner[rediger | rediger kilde]

På Rognan er det videregående skole og Røkland har hjelpepleierskole (Vensmoen). Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Båtbyggerskolen på Rognan i 1963.

Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hver år.

I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien. Innen 2016 har kommunen ambisjoner om å være ferdig med et båtbygger- og båtmuseum.

Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på Norgesturné etterpå.

Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet.

Kjente saltdalinger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 1.
  2. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  3. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  4. ^ . Det norske metrologiske institutt http://www.met.no/Klima/Klimastatistikk/Klimanormaler/Varmest_-_Vatest_-_Kaldest/. Besøkt 26. desember 2014. 
  5. ^ Rolf Vik (1975). «Bjørk». Norsk Naturleksikon. Det Beste. ISBN 82-7010-038-2. 
  6. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 38.
  7. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 10.
  8. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 13.
  9. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side .
  10. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 5.
  11. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 5-7.
  12. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 4.
  13. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 3.
  14. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 4.
  15. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 8.
  16. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 5.
  17. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 6.
  18. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 7.
  19. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 37.
  20. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 37.
  21. ^ Axel Hagemann: Under polarsirkelen side 117.
  22. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  23. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  24. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  25. ^ Arild S. Ellefsen (1985). «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 82.90030.39.8 . 
  26. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  27. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 2.
  28. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  29. ^ Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland side 30.
  30. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  31. ^ Liv Krane: Gården Saltnes side 6-10.
  32. ^ Liv Krane: Gården Saltnes side 10.
  33. ^ http://www.lofotposten.no/lokalebildeserier/article4390434.ece. Besøkt 25. desember 2014. 
  34. ^ Liv Krane: Gården Saltnes side 9.
  35. ^ Liv Krane: Gården Saltnes side 13-15.
  36. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 3.
  37. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 4.
  38. ^ Marit Kulseth (1992). «Preben von Ahnens felttog til Nasa». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  39. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 38.
  40. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 38.
  41. ^ Liv Krane (1994). «Gården Fiskevåg». Saltdalsboka 1994. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  42. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  43. ^ Ragnvald Mo: Gard og bygd side 64.
  44. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  45. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 31.
  46. ^ Ragnvald Mo: Gard og bygd side 64.
  47. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 25.
  48. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 24-25.
  49. ^ Axel Hagemann: Under polarsirkelen side 117.
  50. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 24-25.
  51. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 26.
  52. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 26.
  53. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 30.
  54. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 30.
  55. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 32.
  56. ^ Arild S. Ellefsen (1985). «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 82.90030.39.8 . 
  57. ^ Arild S. Ellefsen (1985). «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 82.90030.39.8 . 
  58. ^ Arild S. Ellefsen (1985). «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 82.90030.39.8 . 
  59. ^ Arild S. Ellefsen (1985). «Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827». Saltdalsboka 1985. Saltdal kommune. ISBN 82.90030.39.8 . 
  60. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 33-34.
  61. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 33-34.
  62. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 30-31.
  63. ^ Gunnvor Gjessing (1986). «Snekkerfabrikken som ble landskjent». Saltdalsboka 1986. Saltdal kulturkontor. ISBN 82.90030.52.5 . 
  64. ^ Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland side 15.
  65. ^ Erling Svanberg: By og bygd - Nordland side 195.
  66. ^ Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland side 30.
  67. ^ Ragnvald Mo: Gard og bygd side 55.
  68. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  69. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 27.
  70. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 40.
  71. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 41.
  72. ^ Axel Hagemann: Under polarsirkelen side 117.
  73. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  74. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 41.
  75. ^ Ragnvald Mo: Gard og bygd side 51.
  76. ^ Ragnvald Mo: Gard og bygd side 31.
  77. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  78. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 41.
  79. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  80. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 42.
  81. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 41.
  82. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  83. ^ Jan Dagfinn Monsen (1997). «Båtbyggingen i Saltdal». Saltdalsboka 1997. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  84. ^ Arild S. Ellefsen (1988). «Militærminner fra Skansen eksersérplass på Rognan». Saltdalsboka 1988-89-90. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  85. ^ Arild S. Ellefsen (1988). «Militærminner fra Skansen eksersérplass på Rognan». Saltdalsboka 1988-89-90. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  86. ^ Marit Kulseth (1992). «Preben von Ahnens felttog til Nasa». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  87. ^ Arne Arnesen (1992). «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  88. ^ Arne Arnesen (1992). «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  89. ^ Cato A. Hultmann (1995). «Travle år på Vensmoen». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  90. ^ Arne Arnesen (1992). «Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  91. ^ Åge Jørgen Eliassen (1995). «Elektrisitetsverkene i Saltdal». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  92. ^ Marit Jensen (1988). «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai». Saltdalsboka 1988-89-90. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  93. ^ http://www.thepeerage.com/p7526.htm. Besøkt 24. desember 2014. 
  94. ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  95. ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  96. ^ Odd Storeng (1992). «Krigshandlingene i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1992. Saltdal kulturkontor. ISBN 82-7416-027-4. 
  97. ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  98. ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  99. ^ Odd Storteig (1991). «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II». Saltdalsboka 1991. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009. 
  100. ^ P. L. Kristensen (1986). «Erindringer om krigens første dager». Saltdalsboka 1986. Saltdal kommune. ISBN 82.9003052.5 . 
  101. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 3.
  102. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 4.
  103. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 7.
  104. ^ Guri Hjeltnes (1995). «Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945». Norge i krig. Aschehoug. ISBN 82-03-11420-2. 
  105. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 18.
  106. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 8-10.
  107. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 16.
  108. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 13.
  109. ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 14-15.
  110. ^ Cveja Jovanović: Flukt til friheten side 199.
  111. ^ . Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=423&l=norwegian. Besøkt 27. desember 2014. 
  112. ^ . Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=422&l=norwegian. Besøkt 27. desember 2014. 
  113. ^ Dag Petters (1993). «Flagget i floget». Saltdalsboka 1993. Saltdal kommune. ISBN 0802-6009 . 
  114. ^ Bjørn Bjørhoved (1990). http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110208113 Litt av en historie. Alcatel - STK. 
  115. ^ http://kailinde.no/. Besøkt 26. desember 2014. 

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

  • Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (norsk). Kristiania: Saltdal kommune. 
  • Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]