Stavangerrenessansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stavangerrenessansen er er et begrep brukt for den kulturelle oppblomstringen i Stavanger i første halvdel av 1600-tallet. Opphavet kommer av peroden etter reformasjonen det det oppstod et ønske om å redekorere kirkene fra den tidligere katolske innredningen, og etter hvert også å bygge nye kirkebygg mer i tråd med Den evangelisk-lutherske kirke.[1]

Den første representanten for stavangerrenessansen var den nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var Gottfried Hendtzschel, Anders Lauritzen Smith, Thomas og Lauritz Snekker. De fikk mange oppdrag og deres store aktivitet i Stavanger-området er bakgrunnen for begrepet Stavangerrenessansen. Stavangerrenessansen representerer dermed en unik periode i norsk kirkekunst. Deres arbeider finner vi i mange av kirkene i vårt bispedømme i dag.[1]

Bruskbarokk er et annet begrep i kunsthistorien. Den beskriver arbeider med ornamentikk som har bruskaktige, vridde og sammenfiltrede former. Den var vanlig i Nord-Europa på 1600-tallet. I Norge er der den mest kjent fra kirkeinteriør. Prekestolen i Stavanger domkirke, laget av Andrew Smith, er et «praktverk i ørebruskstil» og brukes ofte som eksempel på bruskbarokk.[1]

Sentrale kunstnere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gundhus,Grethe; «I Guds og Bevaringens navn Fortellingen om tre altertavler og et øksemord», Kulturminner – en ressurs i tiden. Oslo 2005
  • Kloster, Robert; Stavangerrenessansen i Rogalands kirker, Stavanger Museum, Stavanger, 1936.