Olavsklosteret i Stavanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Olavsklosteret i Stavanger er et tidligere kloster som kan ha vært i bruk i perioder fra før 1160 fram til reformasjonen. Bygningene lå i ruiner i 1577. Det har vært antatt at klosteret lå ved vestenden av nåværende Haakon VIIs gate, men plasseringen er usikker. Det er uklart hvilken klosterorden det var tilsluttet. Klosteret kan ha vært byens første sykehus og skole.

Når var klosteret i bruk?[rediger | rediger kilde]

Vi vet at det eksisterte et kloster i Stavanger ca. 1160.[1] Siden det også kan ha vært et Perskloster i byen er vi ikke sikre på at det er Olavsklosteret som omtales.

I 1236 hører vi at klosteret "ved" ("apud" på latin) Stavanger hadde både abbed og prior. Det er uvisst om var Olavsklosteret.[2]

Etter bybrannen i 1271 eller 1272 kan Olavsklosteret kan ha opphørt. Utstein kloster overtok godset til Olavsklosteret og prester fra Utstein kloster forrettet i klosterkirken i Stavanger – Olavskirken. [3]

Så seint som i 1478 testamenterte biskop Alv Torgardssons tjære til Olavsklosteret.[4] Klosteret kan da ha vært tatt i bruk igjen, men i 1577 ga kongen tillatelse til å bruke klosteret som steinbrudd.[5]

Augustinere eller benediktinere?[rediger | rediger kilde]

Olav Nenseter og Eldbjørg Haug viser til et brev fra pave Alexander III til erkebiskop Øystein fra 1171, der blir Nicolaus kalt "monachum" eller munk.[6] Dokumentet sier ikke at klosteret var i Stavanger, men siden Åsmund ble omtalt som tidligere biskop i brevet, mente de at adressaten med stor sannsynlighet var tilknyttet Stavanger bispedømme. Knytningen mot Stavanger er også antatt av de som har skrevet om Stavangers historie. Noen mener at dette er tatt ut fra løse luften, fordi den estlandske munken Nicolaus ikke hadde noen kjent tilknytning til Stavanger, bare til A[amunde] som kan ha vært tidligere biskop i Stavanger. Olav Nenseter skriver at benediktinere ble kalt munker mens augustinere ble kalt brødre. Vi vet også om en gutt som ble pleiet og fikk utdanning ved et kloster i Stavanger på 1100-tallet. Benediktinerne tok opp barn, men det gjorde ikke augustinerne.[7] Benediktinerne levde etter et sett regler som tillegges abbed Benedikt av Nursia. Sine idealer hadde de fra klostersamfunn i Egypt.

En har også argumentere for at en på et senere tidspunkt konverterte fra et benediktiner- til et augustinerherrekonvent. Grunnlaget er at to brødre fra augustinerkorherrekonventet på Utstein kloster forrettet i Olavskirken i 1295,[8] og at Utstein kloster overtok eller hadde disposisjonsrett over eiendommene til Olavskirken. Katolske prester kan forrette i alle katolske kirker, men det ville vært svært uvanlig dersom en prest som tilhørte et augustinerkorherrekonvent forrettet i en kirke som tilhørte et benediktinerkonvent. Eldbjørg Haug drøfter hvorvidt et augustinerkorherrekonvent kan ha blitt flyttet til Utstein i tidsrommet 1263 – 1280. Knut Helle[9] mente at klosteret på 1200-tallet var et augustinerkorherrekonvent. Augustinerkorherrene levde etter et sett leveregler satt opp av biskop Augustin av Hippo, og som hadde apostlene som ideal.

I 1431 ble biskopen i Stavanger Audun Eivindsson tatt opp i minoritterordenens brorskap.[10] Med dette som grunnlag kan en argumentere for at han kan ha gjenopprettet Olavsklosteret på 1400-tallet, som et kloster tilknyttet minoritterordenen. Minoritterordenen var stiftet av Frans av Assisi og medlemmene ble kalt gråbrødre eller fransiskanere.

De sprikende oppfatningene av ordenstilknytning kan også ha sin forklaring i at noen av kildene er om Persklosteret.

Klosterets eiendommer[rediger | rediger kilde]

Klosteret viktigste bygning må ha vært kirken – Olavskirken. I 1299 skulle presten Erik (i Sandnes) ha gravplass ved Olavskirken. En må altså kunne gå ut fra at Olavskirken hadde en kirkegård.

Utstein kloster overtok en gang før 1318 godset i Stavanger. Flere tomter i Stavanger tilhørte Utstein kloster i middelalderen, og har trolig opprinnelig vært eid av Olavsklosteret.

Et stort sammenhengende område omtales i senere kilder som sankt Oles grunner. Det lå fra Vågen og opp til Kleiva. Det var da disponert av Utstein kloster, men det ble ført et eget regnskap for disse.

11. desember 1318 solgte abbeden på Utstein en åtte alen bred vei mellom åkrene og badstuene i Stavanger – nede fra vatnet og opp til gårdsledet (gårdsgrinda/gårdsporten) som gikk til Olavskirken i Stavanger. Anton Wilhelm Brøgger tolker vatnet som Vågen, mens Knut Helle mente det var Breiavatnet. ”Vatn” brukes normalt om ferskvatn, men navnet Hillevågsvatnet i Stavanger er et eksempel på det også kan brukes om sjø. Den eldste badstuen i Stavanger som vi kan stedfeste lå ved Hospitalet nederst i Skolebekken (Klubbgata).

29. april 1387 solgte abbeden i Utstein kloster en møllehustomt med vatn (dam?) som abbeden og Olavskirken i Stavanger eide. Bak på dokumentet står at det er om møllehuset i elva. Kombinasjonen elv og dam finner en bare i Kannikbekken og Skolebekken. Det var en dam nederst i dagens Nygate, og det var en dam i Kannik ved Rogaland teater.

30. april 1444 stadfester abbeden på Utstein salg av tuftene som heter ”neste” Kriken. Det var trolig en eiendom ved Vågen. 15. september 1530 solgte abbeden på Utstein gården Kokkshus eller Kokkegrunnen. Det var trolig Nedre Strandgate 3 eller naboeiendommen i øst.

Asgaut Steinnes argumenterte i 1962 for at kong Magnus Erlingson omkring 1163 delte et stort eiendomsgods på Jæren mellom Olavsklosteret og Halsnøy kloster. Olavsklosterets eiendeler ble så overtatt av Utstein kloster. En kan argumentere mot denne konklusjonen med at en ved eiendommer i Stavanger som hadde tilhørt Olavsklosteret, alltid fortalte at det kom fra Olavskirken eller Olavsklosteret. Det ble ikke gjort i forbindelse med eiendommer utenfor Stavanger. Steinnes konklusjon er usikker.

Plasseringen av klosteret[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert hvor klosteret lå. Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan en argumentere for svært forskjellige plasseringer.

I 1745 skrev Bendix Christian de Fine at Sankt Oles kloster lå «under Kleven». Han ga ingen forklaring eller kilde for opplysningen. Ved å gjennomgå skjøter hvor stedsbetegnelsen «under Kleven» er brukt i perioden 1745 til 1770, og så stedsbestemme disse ser en at «under Kleven» ble brukt om et område fra Øvre Strandgate til Kleiva, og fra og med Kiellandshagen til og med dagens Posthuset.

Ludvig Solheim fortalte i 1924 et sagn om at Olavsklosteret skulle ha stått oppå Kleiva i kanten av Torsamarkå – Olav Kyrres gate ved Eiganesveien.

I 1843 gravde Claudius Jacob Schive fram ruiner etter en bygning under Kleiva, som han mente var Olavskirken. Schieves skisser viser likevel at det ikke kan ha vært en kirke, men det kan ha vært en annen del av klosteret.[11] Ingen rester vil kunne framvises i dag på grunn av fjerningen av berggrunn og løsmasser ved byggingen av jernbanetunellen.

Lars Tjøtta mente i 1911 at Olavsklosteret hadde stått rett ut for Kiellandshagen. Hans grunnlag var graving inn til Posthustomten lå det i bunnen av grøften spor etter gamle grunnmurer, sammen med kalk og annet avfall. Det ble gjort funn av skår etter knuste leirpotter av en «eiendommelig» form, som er identiske med funn fra Lyse kloster. Ved Utstein kloster var det funnet liknende pottemakerarbeider. Det kan ha vært leirpotter som var innmurt i veggen i kirkekoret, og som tolkes som gjemmested for relikvier eller som lydpotte, men tolkningen er fortsatt usikker.

Fra 1295 var det åpen strid mellom biskop Arne og kannikene i Stavanger. I denne striden omtales Olavskirken 13. juni 1298, da domkapittelet fikk retten til blant annet en del åkrer nær Olavskirken. 7. april 1299 ble korsbrødrene tildømt korn fra en åker og tilstøtende områder vest for Olavskirken. 2. juni 1302 ble kong Håkon V Magnussons brev om at han ga korsbrødrene tuftene som ligger i hans allmenning øst for Mariakirken lest opp for biskop Arne. Dokumentet kan vise til gaven fra 27. februar 1298, da Håkon Magnusson ga korsbrødrene tuften øst for gården til kannikenes stove, ned fra kirkegården helt til bekken, og fra gården ved Hospitalsåkeren til gatene ved Svithun kirkegård. Området kan være det som ble pådømt 13. juni 1298 og 7. april 1299. I så fall lå åkrene som kannikene fikk av hertugen vest for Olavskirken. Mer trolig viser dokumentet fra 1295 til Grimsageren, som lå der kjøpesenteret Straen ligger i dag[trenger referanse].

Klosterets funksjon[rediger | rediger kilde]

Jan Hendrich Lexow[12] argumenterte i 1960 for at Kongsgård opprinnelig hadde vært en kongsgård fram til bybrannen i 1272, og at biskopen hadde Olavsklosteret som sitt bosted. Han argumenterer med at da kong Magnus Lagabøte bodde i Stavanger i 1260-1261 og 1263 har han trolig bodd på Kongsgård, og at det da ikke var bispegård.

Eldbjørg Haug mente i 2005 at Olavklosteret var bosted for kannikene (domkapitlet) som levde sammen i et fellesskap etter et sett leveregler («regulære kanniker») på 1100-tallet. Men at de på 1200-tallet skilte lag og ikke lengre bodde sammen under et felles leveregler («sekulære»).

Knut Helle mente i 2008 at Olavsklosteret ikke hadde vært bosted for kannikene.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bull, 1912.
  2. ^ Bugge, Alexander. Erkebiskop Henrik Kalteisens kopibog. Christiania, 1899, side 192 – på latin og Haug 2005, sidene 130 og 401 i oversettelse, jamfør også sammendraget i RN 1 nr. 656. RN oversetter ordet apud med "i", mer vanlig er det å oversette det med "ved".
  3. ^ RN 2 brev 789 (kort før 8 sept. 1295, Bergen)
  4. ^ DN IV nr 987.
  5. ^ NRR bind II, side 223.
  6. ^ Diplomatarium Norvegicum DN XVII nr 4 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=14149&s=n&str=, jamfør også Regesta Norvegica RN I nr 134 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=135&s=n&str=stavanger.
  7. ^ Nenseter, 2002.
  8. ^ DN IV nr 16 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=3493&s=n&str=.
  9. ^ Helle, 2008.
  10. ^ DN III nr 711 - 4.9.1431 i Kolding ble biskop Audun tatt opp i minoritterordenens brorskap. Minoritterordenen. De levde i hovedsak av gaver og tigging, gikk i harde sandaler og kunne ikke eie noe. Selv om Audun ble tatt opp i brorskapet gikk han altså ikke i noe kloster, men har nok forpliktet seg til å følge gråbrødrenes prinsipper om å leve i fattigdom. Hvor dypt dette stakk for Audun personlig vet vi ikke – samlet sett var nok Audun en de mest ærgjerrige biskopene en har hatt i Stavanger, både på egne og på vegne av de andre geistlige i bispedømmet. Han drev handel og kjøpte opp jordegods. 5.8.1445 i Stavanger (DN IV nr 896) frasa biskop Audun seg likevel alle krav til domkapitlet ved biskopens visitas, med unntak av katedratikum, samt sin rett til gjestebud hos domkapitlet på domkjerkas vielsesfest. Domkapitlet frafalt sin rett til gjestebud hos biskopen jul, påske og andre dager. Avtalen reduserer festlighet blant de geistlige i Stavanger. Hovedformålet kan ha vært å spare penger, men det kan også ha sammenheng med hans tilslutning til minoritterordenen, som krevde en enkel livsstil. Det er likevel lang tid mellom 1431 og 1445. Audun var stadig på reisefot med følgesvenner. Det var kostbart i lengden. Samtidig ga pestene stadige prisfall på eiendommer og lavere inntekter på utleie av gårder, - både for biskop og domkapitlet. Jamfør Arne Kvitrud: Personer, familier og slekter i og i tilknytning til Stavanger i perioden 1400-1599, Stavanger, 2004.
  11. ^ Kvitrud, 2006.
  12. ^ Lexow, 1960, side 33-35.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen Arne Bang: "Det gamle Olavsklostret i Kleivå", Stavanger Aftenblad 13.7.1951.
  • Bull, Edv.: "Et kloster i Stavanger". Stavanger Museums årshefte 1910, Stavanger.
  • Bull, Edv. "Folk og kirke i middelalderen. Studier i Norges historie", Kristiania, 1912.
  • Brøgger, Anton Wilhelm: "Olavsklosteret i Stavanger". Stavanger Aftenblad, 31.5.1913.
  • de Fine, Bendix Christian: "Stavanger amptes udførlige beskrivelse". Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
  • Haug, Eldbjørg: "Fra byens grunnleggelse? Nærlesing og nytolking av Stavanger-privilegiet og bestemmelsens tradering", Stavanger Museums Årbok 2004.
  • Haug, Eldbjørg (redaktør): "Utstein kloster – og Klosterøyas historie". Rennesøy, Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
  • Helle Knut: "Stavanger fra våg til by", Stavanger, 1975.
  • Helle Knut: "Stavanger by og Utstein kloster", Historisk Tidsskrift, Oslo, 2008.
  • Hodne, Sverre: "St. Olavs kirke og klosteret i Kleven". Stavanger Aftenblad, 18.10.1963.
  • Kvitrud, Arne: "Hvor lå Olavsklosteret i Stavanger?", I Ætt og heim, Lokalhistorisk årbok for Rogaland 2006.
  • Lexow, Jan Henrich: "Middelalderens steinkirker i Rogaland", Stavanger Turistforening Årbok 1957.
  • Lexow, Jan Hendrich: "Kongsgård", Stavanger Museums årbok, 1960.
  • Nenseter Olav: "Å lære andre gjennom ord og eksempel: Augustinerklostrene på Vestlandets religiøse funksjoner", Oslo, 2002. Særlig side 30-36.
  • Rogalands avis: "Rester av St. Olavs kirke utenfor Posthuset, Anders Bærheim er spent på den videre gravingen", Stavanger, 13.3.1957.
  • Skadberg Gunnar: "Olavsklosteret i Kleiva". Stavangeren, 2006, nr 1.
  • Solheim, Ludvig: "Olskjellaa i Stavanger". Rogaland Historielag Årshefte 1924, Stavanger.
  • Stavanger Aftenblad: "Rester av Olavklosteret?", Stavanger, 19.1.1946.
  • Stavanger Aftenblad: "Klebersteins-funn fra Olavsklosteret", Stavanger, 30.9.1957.
  • Stavangeren: "Pass på rester av Olavsklosteret under arbeidet med havnetunellen, var det kleberstein rørleggerne var bort i ved graving for 10 år siden?", udatert avisutklipp.
  • Steinnes Asgaut: "Klostergods i Rogaland", Ætt og heim, 1962.
  • Tjøtta, Lars A: "Hvor laa det gamle Kloster i Stavanger?", Vestlandet 26.8.1911.
  • 1 ste Mai: "Har en funnet grunnmuren til Olavskirken? Hemmelighetsfulle rester avdekket i Kirkegårdsstredet", Stavanger 29.1.1947.
  • 1 ste Mai: "Murrester fra St. Olafs kloster funnet i Øvre Strandgate? En merkelig steinmur under gatelegemet som kan tyde på det". Stavanger 14.8.1931.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]