Lendmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lendmann er en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge. Under Magnus Lagabøte fikk de norske lendmennene tittelen baron.

Rikssamlingen ble noe mer formalisert omkring 1200-tallet, etter at kong Sverre var kommet til makten. Den sentrale riksstyringen ble nå i sterkere grad knyttet til kongen som person, og en del av myndighetsutøvelsen skjedde "på stedet", ved at kongen reiste rundt og hadde lengre opphold i distriktene. I visse distrikter eller landsdeler ble etterhvert lokalstyret overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud. Lendmennene var høyættede personer, tittelen var nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etterhvert ble årmennene også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.

Det var antakelig kong Sverre som satte ordningen noe mer i system og innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde jo, før slaget på Kalvskinnet i 1179, sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn.