Historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Historia («Historiens allegori»).
Av Nikolaos Gysis (1892).
Historie kan defineres som «fortellingen om det som har skjedd». Nyhetsbildet viser sudettyskere som hilser invaderende tyske tropper i Sudetenland etter München-forliket 1938. Den gråtende kvinnen ble tolket som uttrykk for glede i den tyske, nasjonalsosialistiske propagandaen og for sorg blant kritikerne, særlig i en berømt beskåret bildeversjon.

Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for forhistorie omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie.

I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd».[1] Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene.[2] De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.

Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.

Uttrykket historiker brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad).

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Aristoteles, maleri av Francesco Hayez.

Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (historia), igjen avledet fra urindoeuropeisk *wid-tor-, fra rotordet *weid-, «å vite», «å se».[3] Dette rotordet er også tilstede i de norske ordene vite, visdom, visjon og ide, i det sanskritiske ordet veda[4], og i det slaviske ordet videti og vedati, foruten en rekke andre.[5] (Asterisken * foran et ord indikerer at det er hypotetisk konstruksjon, ikke en dokumentert form.)

Det antikke greske ordet ἱστορία, historía, betyr «forespørsel», «kunnskap skaffet ved undersøkelse». Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i hans Περί Τά Ζωα Ιστορία, Peri Ta Zoa Istória, eller i den latinske utgaven, Historia Animalium.[6] Begrepet er avledet fra ἵστωρ, hístōr, i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i homerske hymner, hos Heraklit, i den athenske efobiske eden (ynglingers overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten[7] er problematisk, og ikke tilstede i det språklig beslektede greske eídomai («å oppstå»). Formen historeîn, «å undersøke», er en jonisk avledning som spredde seg først til det klassiske Hellas og til slutt til hele den hellenistiske sivilisasjons fellesgreske språk.

Det var fortsatt i den greske betydningen som Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet da han skrev Natural History (Naturhistorie). For ham var historia «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skaffet av fornuft, og poesi av fantasi).

Ordet kom inn i engelsk språk i 1390 med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk[8]) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er historical/historic (historisk) attestert fra mellom 1661 og 1669.[9]

Historiker i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet historiografi.[6]

Historiefagets utvikling[rediger | rediger kilde]

Det meste av tidlig historie ble videreformidlet ved hjelp av muntlige tradisjoner og håndskrevne dokumenter.

Utdypende artikkel: Historiografi

Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortellingene om fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det det viderefortelling fra hukommelsen muliggjorde. De første historikere som brøt med den mytiske historieforståelse var grekerne Herodot og Thukydid. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. Under Opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand.

På tidlig 1800-tall ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hause opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk.

I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-tallet med den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med Annales. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien.

Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.

Byste av den antikke historiker Herodot.

Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre bevis for å forske og deretter skrive historie.

Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.[10]) har generelt blitt kreditert som «historiens far». Imidlertid har hans samtidige Thukydid (ca. 460 f.Kr. – ca. 400 f.Kr.) blitt fremmet som den som benyttet en vitenskapelig tilnærming til historie i sitt verk, Peloponneserkrigen. Thukydid, i motsetning til Herodot og andre religiøse historikere, så på historien som et produkt av valg og menneskelige handlinger, og lette etter årsaken og effektene av disse, heller enn som resultatet av en himmelsk innblanding. I hans historiske metode framhevet Thukydid kronologi, en nøytral synsvinkel, og at den menneskelige verden var et resultat av menneskelige handlinger. Greske historikere så også på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.[11]

Byste av den antikke historikeren Thukydid.

Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i antikken og i middelalderens Kina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av Shiji (Nedtegnelser av det store historiker). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans Shiji som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur.

Den kinesiske historikeren Sima Qian.

Augustin av Hippo (354430) var innflytelsesrik for kristen og vestlige tenkning på begynnelsen av middelalderen. Gjennom hele middelalderen og renessansen har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt 1800 brakte den tyske filosofen og historikeren Georg Wilhelm Friedrich Hegel (17701831) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningen[12]

I forordet til sin bok Muqaddimah (1377) advarte den arabiske historikeren og tidlige sosiologen Ibn Khaldūn (13321406) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttligen, å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur.

Den tyske filosofen og historikeren Hegel vridde hisorieforskniningen i en verdslig retning.

Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi.[13] Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til stat, kommunikasjon, propaganda og systematisk forutinntatthet og skjevheter[14], og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».[15]

Andre historikere som kan merkes som hadde avanserte historiske metoder er blant annet Leopold von Ranke, Lewis Bernstein Namier, Pieter Geyl, George Macaulay Trevelyan, Geoffrey Elton, og A. J. P. Taylor. På 1900-tallet fokuserte historikerne mindre på episke nasjonalistiske fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet Fernand Braudel, Edward Hallett Carr, Fritz Fischer, Emmanuel Le Roy Ladurie, Hans-Ulrich Wehler, Bruce Trigger, Marc Bloch, Karl Dietrich Bracher, Peter Gay, Robert Fogel, Lucien Febvre og Lawrence Stone. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med geografi, Fogel historie med økonomi, Gay historie med psykologi, Trigger historie med arkeologi mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med sosiologi, geografi, antropologi, og økonomi. I nyere tid har feltet digital historie begynt å adressere måter å benytte datateknologi for å fremme nye spørsmål på historiske data og utvikle digital forskning.

Edward Gibbon (1737–1794). Hans innflytelsesrike verk Romerrikets nedgang og faller blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder.

I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som Hugh Trevor-Roper, John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. Franske historikere tilknyttet Annales-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som Herbert Butterfield, Ernst Nolte og George Mosse har argumentert for betydningen av ideer i historien. Amerikanske historikere, motivert av forskningen på den amerikanske borgerkrigen, fokuserte på tidligere oversette etniske, rasemessige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie framsto i tiden etter den andre verdenskrigen, eksempelvis dagliglivets historie (tysk «alltagsgeschichte»). Forskere som Martin Broszat, Ian Kershaw og Detlev Peukert søkte å undersøke dagliglivet for folk felst på 1900-tallets Tyskland, særlig den nazistiske perioden.

Marxistiske historikere som Eric Hobsbawm, Edward Palmer Thompson, Rodney Hilton, Georges Lefebvre, Eugene D. Genovese, Isaac Deutscher, C. L. R. James, Timothy Mason, Herbert Aptheker, Arno J. Mayer og Christopher Hill har forsøkte bekrefte Karl Marx’ teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som François Furet, Richard Pipes, J. C. D. Clark, Roland Mousnier, Henry Ashby Turner og Robert Conquest tilbudt en antimarxistisk historietolkning. Feministiske historikere som Joan Wallach Scott, Claudia Koonz, Natalie Zemon Davis, Sheila Rowbotham, Gisela Bock, Gerda Lerner, Elizabeth Fox-Genovese, og Lynn Hunt har argumentert for betydningen av å studere erfaringene til fortidens kvinner.

I nyere år har postmodernister utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken In Defence of History (1997) forsvarte Richard J. Evans, professor i moderne historie ved University of Cambridge, historiefagets verdi. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistiske kritikk var den australske historikeren Keith Windschuttle i sin bok The Killing of History (1994).

Historiske metoder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Historiske metoder


Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt.

  • Eksempel 1: Da islendingen Snorre Sturlason beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i Heimskringla, skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på 1200-tallet. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.
  • Eksempel 2: Forut for EU-avstemningen i 1994 skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årlige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli.

En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen.

Historiefilosofi[rediger | rediger kilde]

Historiens filosofiske spørsmål
  • Hva er den egnete størrelsen for å studiet av menneskehetens fortid — den individuelle? Polis? Sivilisasjonen? Kulturen? Eller nasjonens tilstand?
  • Finnes det brede mønstre og utviklinger? Finnes det sykluser? Er menneskelig historie tilfeldig og blottet for enhver mening?

Historiefilosofi er et område innenfor filosofien som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig teleologisk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med historiografi, som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med filosofiens historie, som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid.

Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er vitenskap eller en kunstart som litteratur. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv.[16] Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk»[17]) i tidsskriftet Nature.[18] Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert mønstre på tvers av ulike tider og steder.[19]

Perioder[rediger | rediger kilde]

Historie og førhistorie[rediger | rediger kilde]

Kleio, historiens muse, utsnitt fra maleri av Johannes Vermeer.

Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet.

Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep førhistorie dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder.

I det 20. århundre ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet.

I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er muntlig historie, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen.

Tittelbladet til Historikernes verdenshistorie. Et encyklopedi på 25 bind om verdens historie som opprinnelig ble utgitt på engelsk i 1904.

Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre.[20] Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom bronsealderen i Norge som i antikkens Hellas. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet.

De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og renessansens vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for middelalderen eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert.[21]

Klassifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter kronologi, geografi, nasjon og etnisitet. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis kulturhistorie, kunsthistorie og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre.

Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer.

Verdenshististorie og globalhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Verdens historie

Verdens historie er forskningen på menneskelige sivilisasjoner i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. I tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt lineært som en slags "vestens fakkelstafett" der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra antikkens Hellas, via Romerriket og gjennom Middelalderen til det moderne Europa og Nord-Amerika. Avkolonialiseringen i etterkrigstiden, og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve Vesten og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv.

Sosialhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sosialhistorie

En avbildning av det antikke Biblioteket i Alexandria.

Grunnleggende historiske metoder

De følgende spørsmålene blir stilt av moderne historikere.

  1. Når var kildene, skrevet eller uskrevet, produsert (dato)?
  2. Hvor ble det produsert (lokalisering)?
  3. Av hvem ble det produsert (forfatterskap)?
  4. Fra hvilke allerede eksisterende materiale ble det produsert (analyse)?
  5. Hvilken opprinnelig form var det produsert (integritet)?
  6. Hva er den beviselig verdi av dets innhold (troverdighet)?

De første fire er kjent som høyere kritikk; femte, lavere og bokstavelig kritikk, og, sammen, ytre kritikk. Sjette og siste forespørsel om en kilde er kalt for indre kritikk.

Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som økonomisk historie, juridisk historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk.


Kulturhistorie og nyere kulturhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kulturhistorie

I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren Karl Lamprecht og dansken Troels Troels-Lund.

Mentalitetshistorie[rediger | rediger kilde]

Utviklet i den franske Annales-skolen innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er Carlo Ginzburgs Osten og markene og Emmanuel Le Roy Ladurie Montaillou en fransk by 1294-1324. Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie.

Økonomisk historie[rediger | rediger kilde]

Økonomisk historie er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt "ny økonomisk historie"). Østerrikeren Joseph Schumpeter utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke.

Politisk historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Politisk historie

Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører, eksempelvis konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, og statsministre og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og almene meningen av hva historie skal være.

Militærhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Militærhistorie

Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske kriger og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen.

Kjønnshistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kjønnshistorie

Kjønnshistorie er et underfelt av historie og kjønnsstudier som ser på fortiden fra kjønnsperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av kvinnehistorie. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden 1960-tallet da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om Mo i Rana uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold.

Pseudohistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pseudohistorie

Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie.

I mange nasjoner som eksempelvis Japan, Russland og USA har det blitt gitt historieundervisning som har vært sensurert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til Nanjingmassakren blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under Stalin ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier[22]; og i USA har framstillingen av den amerikanske borgerkrigen blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for sørstatene.[23] Se også Historierevisjonisme.

Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende.[24]

Historiske kilder[rediger | rediger kilde]

Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye.

Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner:

Se også[rediger | rediger kilde]

Spesifikke studier og felt

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dahl, Ottar: Grunntrekk i historieforskningens metodelære, 1980. ISBN 9788200032175
  2. ^ WordNet Search – 3.0, «History»
  3. ^ Joseph, Brian (red.); Janda, Richard (red.) (2004): The Handbook of Historical Linguistics, Blackwell Publishing, side 163, ISBN 978-1405127479
  4. ^ Mahony, William K. (1998): The Artful Universe: An Introduction to the Vedic Religious Imagination, Albany, New York: State University of New York Press, side 235, ISBN 0791435806
  5. ^ Online Etymology Dictionary
  6. ^ a b Ferrater-Mora, José: Diccionario de Filosofia. Barcelona: Editorial Ariel, 1994.
  7. ^ Spirant: språklyd som dannes ved trang passasje for luftstrøm, frikativ 'f' og 's' er s-er
  8. ^ Norske ordbøker: Historie
  9. ^ Whitney, W. D.: The Century dictionary; an encyclopedic lexicon of the English language. New York: The Century Co, 1889.
  10. ^ Lamberg-Karlovsky, C. C. & Sabloff, Jeremy A. (1979): Ancient Civilizations: The Near East and Mesoamerica. Benjamin-Cummings Publishing. Side 5.
  11. ^ Lamberg-Karlovsky, C. C. & Sabloff, Jeremy A. (1979). Side 6.
  12. ^ Graham, Gordon (1997): «Chapter 1» i The Shape of the Past. Oxford University.
  13. ^ Khaldun, Ibn; med Rosenthal, Franz & Dawood, N. J. (1967): The Muqaddimah: An Introduction to History, p. x, Princeton University Press, ISBN 0691017549.
  14. ^ Mowlana, H. (2001): «Information in the Arab World», Cooperation South Journal 1.
  15. ^ Ahmed, Salahuddin (1999): A Dictionary of Muslim Names. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850653569. Se også Enan, Muhammed Abdullah (2007): Ibn Khaldun: His Life and Works, The Other Press, s. v, ISBN 9839541536
  16. ^ Harris, Elizabeth: In Defense of the Liberal-Arts Approach to Technical Writing. College English, Vol. 44, No. 6 (Okt., 1982), ss. 628-636
  17. ^ Oversettelsen av tittelen er gjort av Wikipedia, «Kleiodynamikk» er et nyord fremmet av forfatteren, Kleio er historiens muse fra gresk mytologi, + dynamikk (kraftlære), studiet av temporære og varierende prosesser
  18. ^ Arise Cliodynamics. Nature 454, 34-35 (3. juli 2008) | doi:10.1038/454034a; Utgitt på nettet 3. juli 2008
  19. ^ Turchin, Peter: Transforming history into science : Arise 'cliodynamics'
  20. ^ Marwick, Arthur (1970): The Nature of History. The Macmillian Press LTD. Side 169.
  21. ^ Tosh, John (2006): The Pursuit of History. Pearson Education Limited. Sidene 168-169.
  22. ^ Benn, David Wedgwood: The teaching of history in Putin's Russia
  23. ^ Loewen, James W.: Lies My Teacher Told Me: Everything Your American History Textbook Got Wrong, Touchstone, 1996, ISBN 978-0684818863.
  24. ^ Skepsis.no: Nordisk pseudoarkeologi del 3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dahl, Ottar Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre Standardverket om historiefagets utvikling i Norge siste 200 år.
  • Kaldal, Ingar: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie Kort (110s) bok om fremveksten av kulturhistorie
  • Kjelstadli, Knut Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget 1990. Den mest brukte innføringboken i historiefaget
  • Lunden, Kåre Biletet av fortida – innhogg i historisk fagteori
  • Tretvik, Aud Mikkelsen Lokal og regional historie

Tidsskrifter/publikasjoner om generell historie[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]