Kompani Orheim
- For filmen, se Kompani Orheim (film)
| Kompani Orheim | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Tore Renberg | ||
| Sjanger | Roman | ||
| Utgitt | 2005[1] | ||
| Forlag | Oktober forlag | ||
| Sider | 461 | ||
Kompani Orheim er en roman av Tore Renberg.[2] Boken ble første gang utgitt i 2005 på Oktober forlag. Boken er den andre av fem bøker som handler om Jarle Klepp. De andre bøkene i serien er Mannen som elsket Yngve, utgitt i 2003, og Charlotte Isabel Hansen, utgitt 2008, Pixley Mapogo, utgitt i 2009 og Dette er mine gamle dager, utgitt i 2011. Kronologisk finner hovedhandlingen i Kompani Orheim sted før handlingen i hver av de andre bøkene.
For Kompani Orheim ble Tore Renberg nominert til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris, og han ble tildelt P2-lytternes romanpris 2005.[2]
Filmatisering[rediger | rediger kilde]
I 2012 hadde filmen Kompani Orheim premiere. Den var regissert av Arild Andresen, med skuespillere som Vebjørn Enger som unge Jarle, Kristoffer Joner som hans far og Cecilie Mosli som Jarles mor.[3]
Handling[rediger | rediger kilde]
Handlingen begynner i november 1996, da Jarle Klepp er student i Bergen. Han har nettopp fått vite at faren hans, Terje Orheim, er død. Med dette som utgangspunkt skrus tiden tilbake til tidlig 1970-tall. Vi får historien om ekteparet Sara og Terje Orheim, og om sønnen deres Jarle, som blir født i august 1972. Jarle vokser opp i Stavanger, i et rekkehus på Madla. Jarle får en god start på livet. De første årene hans er fylt av gode minner om familieliv, fotball og skolestart. Men etter hvert snur det hele, på grunn av Jarles far, Terje, og hans forhold til alkohol.
Hovedvekten av handling tar for seg Jarles tid på ungdomsskolen, det vil si fra 1985 til 1988. Skolen til Jarle er Gosen Ungdomsskole. Ungdomsskoletiden er preget av hans jakt på identitet. Vi får høre om hvordan han forsøker å skille seg ut ved hjelp av musikksmak og klær, vi får høre om hans begynnende interesse for jenter og vi får høre om vennene hans. Det meste av dette er ikke særlig vanskelig å kjenne seg igjen i for dem som har vært ungdommer selv, men bak det hele ligger det konstant noe og ulmer: Farens bruk av alkohol. Faren er i ukedagene en vel ansett inspektør på Stavanger Tekniske Fagskole med en prikkfri oppførsel, men i helgene drikker han. Når han drikker blir han uberegnelig og oppfarende. Mye sinne og frustrasjon tar han ut på sin kone, gjennom vold. Helgene er slettes ikke hyggelige hos familien Orheim. Forholdene hjemme preger selvsagt Jarle og hans oppvekst.
Farens drikking blir ikke noe mindre med tiden. Det bærer gradvis utforbakke med «Kompani Orheim», et kallenavn faren en gang i tiden hadde satt på familien. Etterhvert drikker Terje ikke bare i helgene. Selv om han enkelte ganger forsøker å kutte ut alkoholen, så sprekker han hver gang, og det blir bare enda verre enn før. Det hele ender med at Sara ikke orker mer og familien går i oppløsning sommeren 1988, da Jarle akkurat er ferdig med ungdomsskolen. Jarle forsøker en periode på å bli boende hos faren, men må til slutt melde pass og flytte til moren. Fra nå av bryter Jarle alle bånd til faren. Han går faktisk så langt som å skifte navn. Han bestemmer seg for at fra nå av skal han ikke hete Jarle Orheim, han tar morens pikenavn og heter nå Jarle Klepp.
I de kommende årene har ikke Jarle noen som helst kontakt med sin far. Han lever livet sitt som om han aldri skulle ha hatt noen far i det hele tatt. Lenge går dette fint. At han har en pappa? Nei, og den han en gang hadde har han definitivt avskrevet. Han hverken har eller trenger noen far. Men så en maidag i 1994 skriver Jarle, rent ut av det blå, et kort til pappen, Terje. Jarle og Terje gjenopptar kontakten. Kontakten hjelper og Terje klarer endelig å ta seg sammen. Han legger bort flasken og får psykologisk hjelp. Livet ser ut til å gå på skinner, far og sønn klarer å etablere et forhold til hverandre og Terje begynner å finne tilbake til den han en gang var. Men lykken kan selvsagt ikke vare, og etter ikke lenge tyr Terje til flasken atter en gang. Far og sønn forholdet brytes og denne gang for godt.
Vi er nå tilbake hvor handlingen begynte, i november 1996. Terje er død etter å ha kjørt bil i fylla, krasjet i en hekk, fått kramper, hengt fast i bilbeltet og tilslutt blitt kvalt av sitt eget spy. Jarle reiser hjem til begravelsen i Stavanger, uten helt å vite hvordan han skal forholde seg til det at den faren han ikke har, nå er død. Han har jo allerede to ganger bestemt seg for at han ikke har noen far.
Det hele avsluttes i kirken. Jarle føler at det er forventet av ham at han skal si noe om sin far i begravelsen og nettopp dette at han må si noe har plaget ham helt siden han fikk vite at faren var død. For hva skal han egentlig si? Selv når han kommer i kirken, har han enda ikke klart å finne ut hva han skal si. Når han til sist står ved kisten kommer det hele naturlig. Han ser alle farens svakheter og brister, men på tross av dette ser han at han savner ham. Det han i flere år har prøvd å distansere seg fra og benekte, må nå vike. Han bekrefter for seg selv «Jeg har en far» og han innser at han er og alltid vil være en del av Kompani Orheim.
Andre utgaver[rediger | rediger kilde]
- 2005: Lydbokforlaget, lydbok, lest av Yngve Berven. ISBN 9788242117991.
- 2005: Oktober forlag, heftet. ISBN 9788249503858.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://www.nrk.no/kultur/kompani-orheim-1.540042; besøksdato: 17. mai 2017.
- ^ a b «Kompani Orheim». Oktober forlag. Besøkt 24. januar 2018.
- ^ «Kompani Orheim (2012)». Internet Movie Database. Besøkt 24. januar 2018.