Jehovas vitner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jehovas vitner
Grunnlegger Charles T. Russel
Antall medlemmer Over syv millioner
Hvor Hele verden

Jehovas vitner er et verdensomfattende millennistisk, kristent trossamfunn med antitrinitaristiske oppfatninger som skiller dem ut fra andre kristne.[1] Trossamfunnet oppgir selv å ha over 7,65 millioner tilhørere engasjert i evangelisering,[2] over 12 millioner deltakere på stevner og over 19,3 millioner deltakere ved høytiden til minne om Jesu død.[3][4] Trossamfunnet er ledet av Jehovas vitners styrende råd, som er en gruppe eldste i Brooklyn, New York som etablerer og reviderer trossamfunnets læresetninger.[5][6][7] Jehovas vitners lære er basert på deres forståelse av Bibelen, der deres egen oversettelse, Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, er foretrukket.[8] De mener at ødeleggelsen av dagens verdenssystem, ofte omtalt som den nåværende tingenes ordning, i form av Guds inngripen i Harmageddon er nært forestående, og at innføringen av Guds rike på jorden er den eneste løsningen på menneskehetens problemer.[9]

Trossamfunnet Jehovas vitner oppsto av Bibelstudentene, som ble grunnlagt sent på 1870-tallet av Charles Taze Russell i og med etableringen av Zion's Watch Tower Tract Society, og med betydelige organisasjonsmessige og læremessige endringer under Joseph Franklin Rutherford.[10][11] Navnet Jehovas vitner, basert på Jesaja 43,10-12,[12] ble antatt i 1931 for å klart skille dem ut fra andre bibelstudiegrupper.[13][14]

Jehovas vitner er mest kjent for sin dør-til-dør-forkynnelse, distribusjon av litteratur som Vakttårnet og Våkn opp! samt for å nekte militærtjeneste og å ta imot blodtransfusjoner. De betrakter bruk av gudsnavnet Jehova som essensielt i sin tilbedelse og avviser treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete, som de betrakter som ubibelske læresetninger. De feirer ikke jul, påske, fødselsdager eller andre høytider og feiringer som de betrakter som av hedensk opphav og uforenlig med kristen lære. Tilhørerne betegner vanligvis sin tro som «sannheten», og betrakter seg selv som «i sannheten».[15]

Disiplinære tiltak i regi av menighetene inkluderer eksklusjon, som er deres uttrykk for formell utvisning. Personer som har trukket seg, er medlemmer som på selvstendig grunnlag har forlatt trossamfunnet, men blir betraktet på samme måte som ekskluderte medlemmer. Ekskluderte medlemmer og medlemmer som har trukket seg, kan bli gjenopptatt i trossamfunnet.

Det at trossamfunnets tilhørere er totalnektere av militærtjeneste samt at de nekter å hilse nasjonale flagg, har brakt trossamfunnet i konflikt med enkelte styresmakter. Som en følge av dette har Jehovas vitner blitt forfulgt og deres aktiviteter forbudt av styresmaktene i enkelte land. Det at Jehovas vitner over tid har utfordret nasjonale restriksjoner på sitt arbeid, har hatt innflytelse på lovgivning relatert til borgerrettigheter i en rekke land.

Innhold

[rediger] Historie

Charles Taze Russell (1852-1916) dannet i begynnelsen av 1870-årene en bibelstudiegruppe i Allegheny i Pennsylvania, USA, og ble kjent for sin kritikk av tradisjonelle kristne læresetninger som treenighetslæren, læren om helvete og sjelens udødelighet. Russell og hans medarbeidere begynte å utgi litteratur, og etterhvert ble det startet grupper forskjellige steder som besto av folk som studerte litteraturen. Antall medlemmer vokste, og de ble med tiden kjent som Den Internasjonale Bibelstudieforening. Russell ble kjent som bibelstudentenes pastor, omreisende foredragsholder og skribent, og preknene hans ble trykket i en rekke nordamerikanske aviser.

Zions Watch Tower Tract Society ble dannet som et religiøst selskap og ble grunnlagt den 16. februar 1881 med William Henry Conley som første president og Russell som selskapets sekretær. Selskapets formål var å trykke og distribuere traktater med religiøset innhold. Selskapet ble den 15. desember 1884 formelt stiftet (inkorporert) i Pittsburgh Pennsylvania. I 1896 ble selskapets navn endret til Watch Tower Bible and Tract Society. Dette navnet ble beholdt frem til 1955, da selskapets navn ble endret til Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania. Russell overtok som president først etter den formelle stiftingen i 1884.

Bibelstudentene oppnådde tidlig internasjonal oppmerksomhet gjennom folk i USA som sendte litteratur til slektninger i andre land. I 1881 ble misjonærer sendt til Storbritannia. Russell foretok sin første utenlandsreise i 1891. Selskapet begynte på den tiden å utgi litteratur på flere språk i tillegg til engelsk. I 1900 ble det første avdelingskontoret grunnlagt i London. Hovedkontoret i De forente stater ble flyttet til Brooklyn i New York i 1909.

Jehovas vitner forkynner fra dør til dør i Sofia i Bulgaria.

I de første årtiene opplevde de noen runder med uenigheter og splittelser, og i enkelte land ble en del lokale menigheter oppløst. Det oppsto også uenigheter da Russell døde i 1916. Russells etterfølger som Vakttårnselskapets president ble Joseph Franklin Rutherford (1869-1942), som klarte å samle de gjenværende medlemmene og øke fokuset på det offentlige forkynnelsesarbeidet.[16]

Vitnene gjennomgikk en til dels dramatisk tid i perioden fra første verdenskrig og fram mot slutten av tjuetallet. Rutherford selv og sju av personene i selskapets styre ble fengslet 22. juni 1918. Anklagen var at de skulle ha drevet propaganda for militærnekting. De fleste av dem ble idømt fengselsstraffer på 20 år. Ni måneder senere ble de løslatt mot kausjon, og 14. mai 1919 omgjorde appelldomstolen de uriktige dommene som var blitt avsagt; det ble påvist at det var begått 130 feil under saksbehandlingen.[17]

I løpet av Rutherfords funksjonstid gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både i organisasjon og lære. De gikk fra å ha forstandere i menighetene som var valgt ved avstemning, til å være organisert under personer som var utnevnt til sine verv.[18] I løpet av 1920-tallet sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.[19] I 1931 begynte de å bruke navnet Jehovas vitner offisielt, som de baserer på Jesaja 43,10-12.[20]

Rutherford ble etterfulgt av Nathan Homer Knorr (1905-1977) som Vakttårnselskapets president. Under hans ledelse ble samfunnet bedre organisert, og man opplevde stor vekst. Presidenten fikk mindre personlig innflytelse i og med at avgjørelser i større grad ble tatt av Det styrende råd.[21] Etter ham fulgte Frederick William Franz (1893-1992), som igjen ble etterfulgt av Milton G. Henschel (1920-2003). Henschel var president frem til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige forandringer som bestod i at styret for selskapet ble skilt fra Det styrende råd. Den neste presidenten i selskapet ble Don A. Adams, som ikke er med i rådet.

Særlig i diktaturstater har Jehovas vitner flere ganger blitt utsatt for direkte motstand. I Tyskland forfulgte nazistene dem hensynsløst. Det oppgis at rundt 4200 vitner var fanger i de tyske konsentrasjonsleirene, og at 1490 av dem døde der.[22] Jehovas vitner skilte seg ut fra andre fanger i disse leirene, ettersom de var de eneste som kunne slippe fri bare ved å underskrive et dokument for å fraskrive seg sin tro. De fleste valgte å forbli fanger framfor å gjøre dette. I flere kommunistiske land ble vitnene også utsatt for sterk forfølgelse. I Sovjetunionen ble mange arrestert; flere ble deportert til Sibir, og noen var fanger i Gulag-leirer.[23]

[rediger] Teologi og tjenesteliv

Utdypende artikkel: Jehovas vitners lære og tjenesteliv

Jehovas vitner forkynner på gatene i Lviv i Ukraina.

Jehovas vitner ser på Bibelen som inspirert av Gud, Jehova, og at Bibelens grunntekst i alt og ett er Guds Ord og hans budskap til menneskene. Jehovas vitner prøver å begrunne alle sine læresetninger ut fra Bibelen, som tolket av Det styrende råd og utlagt i Vakttårn-selskapets litteratur.

Sentralt i Jehovas vitners lære er tilbedelsen av Jehova. De mener at for å kunne ha et nært forhold til Gud, er det viktig å bruke egennavnet Jehova (Jahve), som forekommer i Bibelens grunntekst. Jehova er den eneste som bønner skal rettes til, og han skal tilbes og lovprises som «den eneste sanne Gud», som «Skaperen av alle ting» og som opphavet til menneskenes frelse.

Jehovas vitner mener at Jesus Kristus er Guds Sønn og menneskenes Frelser. Han var skapt av Faderen og er atskilt fra ham.[24] De går derfor imot læren om treenigheten (Gud, Jesus og den Hellige Ånd i ett og samme vesen). Jehovas vitner tror isteden at Jesus er underordnet Gud. De lærer også at Jesus er den samme som erkeengelen Mikael. Den Hellige Ånd regnes ikke for å være en person, men Guds virksomme kraft eller energi. Vitnene skriver derfor «den hellige ånd» med små bokstaver.

Jehovas vitner tror at Satan er en virkelig åndeperson, en av Jehovas engler som misbrukte sin frie vilje og gjorde opprør mot Gud. For rundt 6 000 år siden skapte Jehova Adam og Eva som fullkomne mennesker og gav dem i oppdrag å befolke jorden med like fullkomne etterkommere. Satan klarte imidlertid å forlede menneskeparet til å bryte Guds lov. Adam og Eva mistet sin fullkommenhet og lot isteden synd og død gå i arv til sine etterkommere. Jehova kunne straks ha tilintetgjort Satan og det syndige menneskeparet, men valgte heller å la synden få fortsette å eksistere i noen tusen år. Dermed ville det bli åpenbart for alle at Satan og menneskene ikke kunne skape en god verdensordning uavhengig av Gud. Når dette var blitt klart bevist, ville Jehova igjen gripe makten.

Vitnene mener Bibelens profetier peker fram mot 1914 som det året da verden gikk inn i endetiden, en kritisk periode som skal ende med at menneskenes styreformer blir avskaffet fordi de i Guds øyne er mislykkede. Ifølge deres utlegning av visse avsnitt i Daniels bok skulle det gå 2520 år fra babylonerne omstyrtet Jerusalem til endetiden begynte. De regner seg frem at Jerusalems fall for babylonerne skal dateres til år 607 f.Kr. (Vanlige historiske fremstillinger opererer med året 587/586 f.Kr..) Ut fra dette anser vitnene «hedningenes tider» som avsluttet i 1914 og «endens tid» for å ha begynt i dette året.

Jehovas vitner avviser utviklingslæren; de lærer at Adam og Eva skal oppfattes som historiske personer, og at menneskeheten bare er drøyt 6 000 år gammel. De understreker imidlertid at de ikke oppfatter de syv skapelsesdagene som bokstavelige døgn på 24 timer, men som flere lange tidsperioder[25]. Deres syn på skapelsesberetningen i 1. Mosebok som bokstavelig sann kan føres helt tilbake til Russell, som fremmet dette synet blant annet gjennom filmen Skapelsens fotodrama fra 1914. De senere årene har de vist interesse for den kreasjonistiske retningen som kalles Intelligent design, noe som har gjenspeilet seg i litteraturen deres, blant annet i bladet Våkn opp!

For å bli frelst må man vise tro på den gjenløsende kraften i Jesu offer på Golgata og knytte seg til «Guds synlige organisasjon» (Jehovas vitner). Ifølge vitnene faller de frelste i to grupper: et begrenset antall som oppnår himmelsk liv, og et ubegrenset antall som kan få leve evig på jorden. Ut fra sin tolkning av Åpenbaringen 7,4 og 14,1-6 mener Jehovas vitner at det er 144 000 utvalgte personer som får komme til himmelen for å fylle oppgaven som Jesu medregenter i Riket, forstått som en himmelsk regjering opprettet av Gud for å gjennomføre hans hensikter med jorden. Ifølge vitnenes lære har de 144 000 blitt utvalgt gjennom nesten to tusen års kristen historie, inntil tallet var (mer eller mindre) fullt på 1930-tallet. Bare cirka 11 000 av de 144 000 lever ennå på jorden; denne forholdsvis lille gruppen kalles «den salvede rest». Resten av de godkjente, «den store skare», skal ikke til himmelen, men vil bo på jorden til evig tid.[26]

Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer. Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen.

De tror at Guds himmelske Rike snart vil ta makten over jorden i Harmageddon, Guds store krig, når Jesus som konge i Riket gjør ende på den nåværende verdensordning. Forkynnelsen om Riket er sentral i vitnenes lære, og preger deres språkbruk (som når de kaller sitt menighetshus for Rikets sal). Etter Harmageddon følger tusenårsriket, forstått som en periode på 1000 bokstavelige år. I denne tiden skal Riket innføre paradisiske forhold på jorden for de overlevende, og også oppreise fra døden de fleste mennesker som har levd. I løpet av tusenårsriket er Satan bundet, men når de tusen årene utløper, vil han bli satt fri og får en siste sjanse til å forføre menneskene. De vil da være løftet opp til fullkommenhet, slik Adam og Eva var fullkomne mennesker før syndefallet, og ved at Satan settes fri må de også undergå samme prøve som Adam og Eva. Alle som da lar seg forlede til å gjøre opprør mot Gud, vil bli tilintetgjort for evig. Satan selv og demonene vil også bli tilintetgjort da. De som forblir trofaste under denne siste prøven, kan se fram til evig liv i lykke på en paradisisk jord. Nettopp dette håpet om evig liv på en paradisisk jord har preget Jehovas vitners forkynnelse i mange tiår.

Vitnene mener at det å gi eller ta imot blodoverføring er galt, blant annet på grunn av forbudet i Apostlenes gjerninger 15,28.29. Deres holdning har ofte blitt møtt med kritikk fra utenforstående. Vitnene forstår det slik at Bibelen forbyr enhver bruk av blod, og ikke bare blodmat. De nekter derfor å akseptere medisinsk behandling som involverer blodoverføring, og søker medisinske alternativer til dette. Det er opp til den enkelte å avgjøre hvorvidt han vil ta imot mindre blodfraksjoner.

De tar avstand fra feiring av jul, fødselsdager og flere andre skikker som de anser for å være av hedensk opprinnelse og i strid med bibelske prinsipper. De er militærnektere og er heller ikke med på offentlig politikk, hvilket innebærer at de ikke påtar seg politiske verv. De fleste av dem stemmer heller ikke ved valg. [27]

Det ventes at alle medlemmer skal være forkynnere som deltar i evangelisering ved å oppsøke mennesker, for eksempel i hjemmene og på gatene. De begrunner dette blant annet med Matteus 24,14: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Litteratur, som for eksempel bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som kommer ut på en rekke språk, deles ut gratis som en del av forkynnelsesarbeidet.

De praktiserer bekjennende dåp ved fullstendig nedsenkning i vann. De henviser til Markus 1,9.10 og Apostlenes gjerninger 8,38. Barn så vel som nye medlemmer tjener som «udøpte forkynnere» fram til de blir døpt.

Jehovas vitner holder møter to ganger i uken. Større stevner blir holdt tre ganger i året.[28] Det er vanligvis på stevnene at dåpen finner sted. De feirer Herrens aftensmåltid, eller «minnehøytiden», bare én gang i året, på den dagen som tilsvarer 14. nisan etter solnedgang, i samsvar med den kalenderen som ble fulgt i Palestina i det første århundret.[29]

Jehovas vitner møter kritikk for sin teologi og bibeltolkning fra katolsk og protestantisk hold. Vitnenes tolkning av Bibelen går noen ganger på tvers av mer tradisjonelle former for kristendom. Et eksempel er vitnenes avvisning av treenighetslæren. De har en sterk endetidsforventning og forkynner at «enden for denne tingenes ordning er nær», noe som har gjort at enkelte har omtalt dem som en «endetidsbevegelse». Litteraturen deres har kommet med til dels sterk kritikk av andre religioner og kirkesamfunn, hvilket også har ført til reaksjoner. Jehovas vitner har også blitt kritisert for å nekte blodoverføring, og for medlemsdisiplinen og behandlingen av ekskluderte medlemmer. Mye av den kritikken de møter, ligner den kritikken nyreligiøse bevegelser ofte blir møtt med.

[rediger] Praksis og levesett

[rediger] Tilbedelse

Møter for tilbedelse og studier blir avholdt i Rikets sal. Bygningen er funksjonell til formålet, og inneholder ingen religiøse symboler.[30] Vitnene tilhører en menighet i «distriktet» hvor de bor, og overværer ukentlige samlinger kjent som «møter» av menighetens eldste. Møtene baseres i stor grad på studium av Bibelen, samt litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. Møtenes struktur er bestemt fra trossamfunnets hovedkontor, og innholdet er i all hovedsak det samme for menigheter over hele verden.[30] Menighetene samles til møtene to ganger hver uke, til fem forskjellige møter på til sammen omtrent tre og en halv time. Det er vanligvis en samling med tre møter midt i uken, og en samling med to møter i slutten av uken. Møtene blir åpnet og avsluttet med Rikets sanger og korte bønner. Hvert år samles vitner fra flere menigheter i samme «krets» til endagers og todagers stevner. Mange kretser samles til et årlig «områdestevne», vanligvis på leide stadion eller haller. Jehovas vitners viktigste og mest høytidelige høytid i løpet av året, er feiringen av «Herrens aftensmåltid», eller «Minnehøytid for Kristi død», som vanligvis faller på samme dag som den jødiske påsken.

[rediger] Evangelisering

Jehovas vitner er kanskje mest kjent for sin innsats for å spre sin overbevisning, og da i første rekke ved å besøke mennesker fra hus til hus.[31][32] Gratis hjemmebibelstudier blir tilbudt personer som viser interesse for deres lære, som blir presentert ved hjelp av bøker, brosjyrer og blader, inkludert Vakttårnet. Noe av litteraturen er tilgjengelig på 500 språk.[33] Vitnene lærer at det er et bibelsk påbud å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet.[34][35] De blir oppfordret til å tilbringe så mye tid som mulig til sin tjeneste, og det er påkrevd å levere en månedlig «felttjenesterapport».[36][37] Døpte medlemmer som ikke leverer rapport hver måned, blir betegnet som «uregelmessige», og kan bli veiledet av eldste;[38][39] de som ikke leverer rapport på seks måneder, blir betegnet som inaktive. [40]

[rediger] Etikk og moral

Deres moralsyn gjenspeiles av kristne konservative verdier. Alle utenomekteskapelige forbindelser er grunn for ekskludering med mindre personen anses som angrende;[41][42] homoseksuelle handlinger blir betraktet som synd, og likekjønnede ekteskap er ikke tillatt innenfor trossamfunnet. Abort blir betraktet som drap.[43] Beskjedenhet i klesstil og framtoning blir ofte understreket. Spill om penger, drukkenskap og bruk av narkotika og tobakk ikke er tillatt, men et moderat bruk av alkoholholdig drikke tillates.

Familiestrukturen er patriarkal. Mannen er betraktet som endelig beslutningstaker i familieanliggender, men er oppfordret til å ta i betraktning sin hustrus, så vel som sine barns, meninger og følelser. Ekteskap skal være monogame og lovlig registrerte.[44][45] Å inngå ekteskap med en ikke-troende, eller å bifalle en slik handling, er sterkt frarådet, og medfører religiøse sanksjoner.[46][47] Skilsmisse er frarådet, og gjengifte er ikke tillatt med mindre en av partene i en skilsmisse har en utenomekteskapelig forbindelse, en såkalt «gyldig skilsmisse». Dersom en skilsmisse blir gjennomført av en hvilken som helst annen årsak, blir gjengifte betraktet som utroskap så lenge den gjenlevende ektefellen fortsatt lever og ikke har hatt andre seksuelle forbindelser.[48] Fysisk misbruk i ekstrem grad, med viten og vilje unnlate å forsørge sin egen familie, og det som trossamfunnet omtaler som «betydelig fare for egen åndelighet», blir alle betraktet som akseptable årsaker til separasjon.[49][50]

[rediger] Disiplinære tiltak

Disiplinære tiltak blir håndtert av menighetens eldste. Når et døpt medlem blir beskyldt for å ha begått en alvorlig synd, som regel brudd på trossamfunnets sett med moralnormer[51] eller anklaget for apostasi i forbindelse med trossamfunnets læresetninger,[52] vil et dømmende utvalg bli iverksatt for å fastslå skyld, sørge for hjelp, eller i noen tilfeller iverksette disiplinære tiltak. Eksklusjon, en form for utfrysning, er den sterkeste formen for disiplinære tiltak.[53] Kontakt med den eksluderte er begrenset til familiemedlemmer i samme hjem, og til menighetens eldste, som kanskje ber den ekskluderte til å søke om gjenopptakelse;[54][55] formelle forretningsanliggender kan fortsette, dersom disse er kontraktsfestet eller finansielt forpliktende.[56] Vitnene lærer at det at man unngår sosialt og åndelig fellesskap med ekskluderte personer, bidrar til å holde menigheten fri for umoralsk inflytelse, og at å «miste verdigfullt fellesskap med sine kjære kan hjelpe [den ekskluderte] til å 'komme til fornuft,' se alvoret i sin gale handlemåte, og ta skritt for å vende tilbake til Jehova.»[57] Denne praksisen tjener også det formål å avskrekke andre medlemmer fra uønsket adferd.[58] Medlemmer som trekker seg (en formell utmeldning) blir i Selskapet Vakttårnets litteratur beskrevet som lovløse og onde, og behandles på samme måte som ekskluderte.[59][60] Ekskluderte personer kan bli gjenopptatt i menigheten dersom eldste i menigheten hvor eksklusjonen ble iverksatt fra, anser denne som angrende.[61] Et døpt vitne som angrer sin alvorlige synd, kan bli irettesatt; den irettesatte personen mister midlertidig høytstående tjenestepriviliegier, men blir ikke rammet av restriksjoner i forhold til sosialt eller åndelig fellesskap.[62] «Å merke seg en person», en begrensning i sosialt, men ikke åndelig, fellesskap, blir praktisert dersom et døpt medlem praktiserer en handling som anses som brudd på Bibelens prinsipper, men ikke faller under «alvorlig synd».[note 1]

[rediger] Adskillelse

Jehovas vitner mener at Bibelen avviser interreligiøst samarbeid med den begrunnelsen at det bare kan være én sannhet fra Gud, og de avviser derfor felleskirkelige og ekumeniske bevegelser. De mener at sann kristendom bare er representert gjennom deres lære, at andre trossamfunn ikke lever opp til det Gud krever og at disse snart vil bli tilintetgjort. Jehovas vitner lærer at det er helt nødvendig å holde seg «adskilt fra verden». Vakttårnets publikasjoner definerer «verden» som «den delen av menneskeheten som er adskilt fra Jehovas godkjente tjenere» og mener at disse er under Satans innflytelse i en verden som er forbundet med «åndelig fare». Vitnene oppfordres til å minimere sosiale forbindelser med peroner utenfor eget trossamfunn, for å på den måten opprettholde sin egen moralske standard og lojalitet overfor Jehova.

Jehovas vitner mener deres lydighet overfor Guds rike, som blir ansett som en virkelig regjering i himmelen med Jesus Kristus som konge, går foran hensynet til lydighet overfor alle andre myndigheter. De forholder seg politisk nøytrale, søker seg ikke til politiske stillinger og frarådes å avgi stemme ved politiske valg. Enkeltpersoner kan likevel komme til at de kan delta i ukontroversielle samfunnsforbedrende saker. De avstår fra å feire religiøse helligdager og fødselsdager og avviser mange skikker som de betrakter har et hedensk opphav. De tar seg ikke arbeid i industri relatert til militær virksomhet, avtjener ikke i væpnede styrker og nekter militærtjeneste, noe som har medført at vitnene i mange land har blitt arrestert og holdt i forvaring. De hilser ikke flagget og sverger heller ikke trosskap til noe flagg, og synger heller ikke nasjonalsanger eller patriotiske sanger. Jehovas vitner ser på seg selv som et brorskap som overgår nasjonale grenser og etnisk tilhørighet. Sosiolog Ronald Lawson mener at trossamfunnets intellektuelle og organisasjonsmessige isolasjon, forbundet med intens indoktrinering av dens tilhørere, strenge disiplin samt sterk forfølgelse har bidratt til å forsterke følelsen av at det haster i forhold til trossamfunnets apokalyptiske budskap.

[rediger] Struktur

Utdypende artikkel: Jehovas vitners organisasjon

Avdelingskontoret i Ytre Enebakk

Jehovas vitners kontorer verden over går under betegnelsen Betel (Betel betyr «Guds hus») og personer som omtales som Betel-familien bor der og arbeider der.[63] Hovedkontoret er i Brooklyn, New York, og det er avdelingskontorer i 116 land og områder over hele verden. Avdelingskontoret i Norge ligger i Ytre Enebakk.[64] Hovedkontoret og alle avdelingskontorene er åpne for besøk for offentligheten. Menighetshusene kalles Rikets saler.

Jehovas vitner har ikke noe skille mellom en presteklasse og lekfolk. Mannlige, døpte medlemmer av den lokale menighet kan utnevnes til forskjellige verv etter sine «åndelige kvalifikasjoner». Hele trossamfunnet ledes fra hovedkontoret i De forente stater, hvor en gruppe godt voksne eller eldre menn utgjør Det styrende råd. Menighetene ledes av et råd av eldste, og i tillegg utnevner menighetene menighetstjenere. Disse bistår de eldste ved å ta seg av mange praktiske oppgaver.

[rediger] Størrelse

Møte i en Rikets sal.

Jehovas vitner oppgir å ha aktive medlemmer i 237 land og områder. På verdensbasis var antallet aktive forkynnere i 2010: 7 508 050. Veksten i antall medlemmer er sterkest i Mellom-Amerika, Øst-Europa, og Afrika sør for Sahara. I Norge har Jehovas vitner rundt 15 000 medlemmer, hvorav omkring 10 000 regnes som aktive forkynnere. Jehovas vitner mottar offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge.

Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som skal tas med i de offisielle medlemstallene. Kun aktive, døpte eller udøpte medlemmer medregnes (de som aktivt deltar i forkynnelsen, altså går fra dør til dør osv.). Hadde man regnet trossamfunnets størrelse ut fra antall registrerte medlemmer (både aktive og ikke aktive) og mindre barn, ville tallet vært vesentlig større, kanskje flere millioner. Antall til stede ved «minnehøytiden», eller den årlige nattverdfeiringen, som også inkluderer interesserte ikke-medlemmer, var i 2010: 18 706 895.[65]

Det er over 107 000 menigheter over hele verden. I Norge var vitnene organisert i 169 menigheter i 2007. Størrelsen på de lokale menighetene er også relativt små, og teller alt fra rundt 10 til 200 medlemmer. Er det mange nok vitner i et område, søker de gjerne å ligge på rundt 100 forkynnere, slik at det blir flere menigheter på ett sted. I tillegg til at lokale menigheter i en by deler den inn i geografiske distrikter som de tar ansvaret for, finnes det gjerne en eller flere menigheter og grupper som tar seg av forkynnelsen på fremmede språk, alt avhengig av byens befolkning. Jehovas vitner ser det som svært viktig at folk i distriktet får anledning til å høre budskapet på sitt eget språk, og i Norge finnes det slike grupper og menigheter i flere store og mellomstore byer; de forkynner på språk som engelsk, spansk, fransk, arabisk, persisk, polsk, kinesisk og norsk tegnspråk. Vakttårnets bibel- og traktatselskap har utgitt litteratur på tilsammen 437 språk verden over.

[rediger] Se også

[rediger] Kilder

[rediger] Fotnoter

  1. ^ The most common example given is a baptized Witness who dates a non-Witness; see The Watchtower, July 15, 1999, p. 30.

[rediger] Referanser

  1. ^ Kilder for beskrivelsene:
    • Millenistisk (eng.: Millenarian): Beckford, James A. (1975). The Trumpet of Prophecy: A Sociological Study of Jehovah's Witnesses. Oxford: Basil Blackwell. ss. 118–119, 151, 200–201. ISBN 0631163107. 
    • Kristent (Eng.: Christian): Religious Tolerance.org. Statistics on Religion.
    • Trossamfunn (Eng.: Denomination): Jehovah's Witnesses at a Glance.The American Heritage Dictionary.Memorial and Museum AUSCHWITZ-BIRKENAU.
  2. ^ Jehovah's Witnesses Official Media Web Site: Our History and Organization: Membership. Office of Public Information of Jehovah's Witnesses. «While other religious groups count their membership by occasional or annual attendance, this figure reflects only those who are actively involved in the public Bible educational work [of Jehovah's Witnesses].»
  3. ^ (June 2008) «Guided by God's Spirit». Awake!.
  4. ^ Statistics at Jehovah's Witnesses official website, 2010.
  5. ^ Holden, Andrew (2002). Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge. s. 22. ISBN 0415266092. 
  6. ^ Beckford, James A. (1975). The Trumpet of Prophecy: A Sociological Study of Jehovah's Witnesses. Oxford: Basil Blackwell. ss. 221. ISBN 0631163107. «Doctrine has always emanated from the Society's elite in Brooklyn and has never emerged from discussion among, or suggestion from, rank-and-file Witnesses.» 
  7. ^ (July 15, 2006) «Focus on the Goodness of Jehovah's Organization». The Watchtower.
  8. ^ Alan Rogerson (1969). Millions Now Living Will Never Die. Constable. s. 123. 
  9. ^ «Jehovah's Witness». Britannica Concise Encyclopedia. Encyclopædia Britannica, Inc.. 2007. ISBN 9781593392932. 
  10. ^ (1972) «The Embryonic State of a Religious Sect's Development: The Jehovah's Witnesses». Sociological Yearbook of Religion in Britain (5): 11–12.
  11. ^ Leo P. Chall (1978). «Sociological Abstracts». Sociology of Religion 26 (1–3).
  12. ^ [1]
  13. ^ Rogerson, Alan (1969). Millions Now Living Will Never Die: A Study of Jehovah's Witnesses. London: Constable. ss. 55–. «In 1931 came an important milestone in the history of the organisation. For many years Rutherford's followers had been called a variety of names: 'International Bible Students', 'Russellites', or 'Millennial Dawners'. In order to distinguish clearly his followers from the other groups who had separated in 1918 Rutherford proposed that they adopt an entirely new name—Jehovah's witnesses.» 
  14. ^ (October 1, 1931) «A New Name». The Watch Tower.
  15. ^ Holden, Andrew (2002). Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge. s. 64. ISBN 0415266092. 
  16. ^ Det kristne Norge, redigert av Helje Kringlebotn Sødal, s. 310
  17. ^ Jehovas vitner - forkynnere av Guds rike, s. 652-656
  18. ^ Jehovas vitner - forkynnere av Guds rike s. 218-221
  19. ^ Jehovas vitner - forkynnere av Guds rike, s. 199-201
  20. ^ Jehovas vitner - forkynnere av Guds rike, s. 155, 156
  21. ^ Det kristne Norge, redigert av Helje Kringlebotn Sødal, s. 311
  22. ^ Vakttårnet, 15. oktober 2007, s. 32.
  23. ^ http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.461554
  24. ^ http://www.watchtower.org/n/rq/article_03.htm
  25. ^ http://watchtower.org/e/200609a/article_01.htm
  26. ^ http://www.watchtower.org/n/rq/article_06.htm
  27. ^ http://www.jw-media.org/aboutjw/article11.htm#neutrality
  28. ^ http://www.jw-media.org/aboutjw/article42.htm#conventions
  29. ^ http://www.bbc.co.uk/religion/religions/witnesses/holydays/holydays.shtml
  30. ^ a b Holden, Andrew (2002). Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge. ss. 64–69. ISBN 0415266106. 
  31. ^ «House-to-House Preaching —An Identifying Mark». Jehovah's Witnesses: Proclaimers of God's Kingdom. 1993. s. 570. 
  32. ^ (May 15, 1981) «Showing Lifesaving Neighbor Love». The Watchtower.
  33. ^ "Good News in 500 Languages", The Watchtower, November 1, 2009, page 24, Press release adaptation online, "These translators are part of an army of some 2,300 volunteers who work in over 190 locations around the world. They range in age from 20 to nearly 90 and expend themselves [translating] the Bible's message in 500 languages."
  34. ^ Bearing Thorough Witness About God's Kingdom, Watch Tower Bible & Tract Society, 2009,page 63, "Do you obey the command to bear thorough witness, even if the assignment causes you some apprehension?"
  35. ^ "Determined to bear thorough witness," The Watchtower, December 15, 2008, page 19, "When the resurrected Jesus spoke to disciples gathered in Galilee, likely 500 of them, he commanded: 'Go therefore and make disciples of people of all the nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the holy spirit, teaching them to observe all the things I have commanded you.' That command applies to all true Christians today."
  36. ^ Botting, Heather; Gary Botting (1984). The Orwellian World of Jehovah's Witnesses. University of Toronto Press. s. 52. ISBN 0802925374. 
  37. ^ "Do You Contribute to an Accurate Report?", Our Kingdom Ministry, December 2002, page 8, "Jehovah’s organization today instructs us to report our field service activity each month ... At the end of the month, the book study overseer makes sure that all in the group have followed through on their responsibility to report their activity."
  38. ^ "Regularity in Service Brings Blessings", Our Kingdom Ministry, May 1984, page 7.
  39. ^ (December 1987) «Helping Irregular Publishers». Our Kingdom Ministry.
  40. ^ (October 1982) «Keep the Word of Jehovah Moving Speedily». Our Kingdom Ministry.
  41. ^ Chryssides, G.D. (1999). Exploring New Religions. Continuum International Publishing Group. s. 103. ISBN 0304336513. 
  42. ^ "Imitate Jehovah—Exercise Justice and Righteousness", The Watchtower, August 1, 1998, page 16.
  43. ^ Holden, Andrew (2002). Jehovah's Witnesses: Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge. ss. 26–27, 173. ISBN 0415266092. 
  44. ^ (July 8, 2004) «The Bible's Viewpoint What Does It Mean to Be the Head of the House?». Awake!.
  45. ^ (15 April 1984) «Christian Weddings That Bring Joy». The Watchtower.
  46. ^ Shepherd the Flock of God. ss. 37–38, 124–125. 
  47. ^ (15 March 1982) «How should individual Christians and the congregation as a whole view the Bible advice to marry “only in the Lord”?». The Watchtower.
  48. ^ «Adultery». Insight on the Scriptures. 1. s. 53. 
  49. ^ "Marriage—Why Many Walk Out", Awake!, July 8, 1993, page 6, "A legal divorce or a legal separation may provide a measure of protection from extreme abuse or willful nonsupport."
  50. ^ (1 November 1988) «When Marital Peace Is Threatened». The Watchtower.
  51. ^ Beckford, James A. (1975). The Trumpet of Prophecy: A Sociological Study of Jehovah's Witnesses. Oxford: Basil Blackwell. ss. 54–55. ISBN 0631163107. 
  52. ^ Osamu Muramoto (August 1998). «Bioethics of the refusal of blood by Jehovah's Witnesses: Part 1. Should bioethical deliberation consider dissidents' views?». Journal of Medical Ethics 24 (4): 223–230.. doi:10.1136/jme.24.4.223.
  53. ^ The Watchtower April 15, 1988.
  54. ^ Jehovah's Witnesses Official Media Web Site: Our History and Organization, "Do you shun former members? ... If, however, someone unrepentantly practices serious sins, such as drunkenness, stealing or adultery, he will be disfellowshipped and such an individual is avoided by former fellow-worshipers. ... The marriage relationship and normal family affections and dealings can continue. ... Disfellowshipped individuals may continue to attend religious services and, if they wish, they may receive spiritual counsel from the elders with a view to their being restored. They are always welcome to return to the faith [emphasis retained from source]"
  55. ^ (August 2002) «Display Christian Loyalty When a Relative Is Disfellowshipped». Our Kingdom Ministry: 3–4.
  56. ^ (15 September 1981) «Disfellowshipping-How to View It». The Watchtower.
  57. ^ «Appendix: How to Treat a Disfellowshipped person». Keep Yourselves in God's Love. Jehovah's Witnesses. 2008. ss. 207–209. 
  58. ^ Holden, Andrew (2002). Jehovah's Witnesses – Portrait of a Contemporary Religious Movement. Routledge. s. 163. ISBN 0414266106. 
  59. ^ "Disfellowshiping—How to View It", The Watchtower, September 15, 1981, page 23.
  60. ^ "Do You Hate Lawlessness?", The Watchtower, February 15, 2011, page 31.
  61. ^ Shepherd the Flock of God. Watch Tower Society. s. 119. 
  62. ^ "Questions From Readers", The Watchtower, January 1, 1983 pp. 30–31.
  63. ^ http://www.bbc.co.uk/religion/religions/witnesses/structure/structure.shtml
  64. ^ http://www.watchtower.org/how_to_contact_us.htm
  65. ^ http://www.jw-media.org/people/statistics.htm

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jehovas_vitner&oldid=10138863»
Personlig
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk