Jehovas vitner
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jehovas vitner er et internasjonalt, verdensomfattende trossamfunn. Jehovas vitner kaller seg kristne og baserer sin tro på Bibelens tekster, slik disse tolkes og utlegges av trossamfunnets ledelse. De har en lære som på flere områder skiller seg fra de fleste andre kristne trossamfunn, som de også selv markerer avstand til. Jehovas vitner anser sin religion som den eneste sanne og mener de bygger sin lære og organisasjon etter mønster av Jesu etterfølgere i det første århundre etter ham. Noe av det viktigste i vitnenes budskap, er at Jehova må tilbes som «den eneste sanne Gud», og at verden står like overfor Guds dom. De er kjent for sitt evangeliseringsarbeid fra hus til hus, der de blant annet sprer egen litteratur, særlig tidsskriftet Vakttårnet.
Opprinnelsen til trossamfunnet var bibelstudiegruppene som ble dannet av predikanten Charles Taze Russell i USA i 1870-årene. Til tider har vitnene vært det raskest voksende trossamfunnet i verden, og i dag teller Jehovas vitner i alt nesten syv millioner aktive medlemmer.
Innhold |
[rediger] Historie
Det som i dag er trossamfunnet Jehovas vitner har gjennomgått en omfattende utvikling siden begynnelsen.[1] Predikanten Charles Taze Russell (1852-1916) dannet i begynnelsen av 1870-årene en bibelstudiegruppe i Allegheny i Pennsylvania, USA, som en reaksjon på tradisjonelle kristne læresetninger som treenighetslæren, helveteslæren og sjelens udødelighet. Med tiden vokste gruppen, og den ble kjent som De Internasjonale Bibelstudenter. De grunnla også Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets bibel- og traktatselskap), et lovformelig, religiøst selskap. Det ble registrert i 1884 i samsvar med staten Pennsylvanias lov om selskaper med allmennyttige formål. Russell ble selskapets president.
I de første årtiene opplevde de noen runder med uenigheter og splittelser, og i enkelte land ble hele menigheter oppløst. Det oppsto også uenigheter da Russell døde i 1916. Russells etterfølger som Vakttårnselskapets president ble Joseph Franklin Rutherford (1869-1942), som klarte å samle de gjenværende medlemmene og øke fokuset på det offentlige forkynnelsesarbeidet.
Vitnene gjennomgikk en til dels dramatisk tid i perioden fra første verdenskrig og fram mot slutten av tjuetallet. Joseph F. Rutherford og sju av hans medarbeidere ble fengslet 22. juni 1918. Anklagen var at de skulle ha drevet propaganda for militærnekting. De fleste av dem ble idømt fengselsstraffer på 20 år. Ni måneder senere ble de løslatt mot kausjon. Den 14. mai 1919 omgjorde appelldomstolen de uriktige dommene som var blitt avsagt; det ble påvist at det var begått 130 feil under saksbehandlingen.
I løpet av Rutherfords funksjonstid gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både i organisasjon og lære. De gikk fra å være organisert under forstandere valgt av menighetene, til å være ledet av personer som var utnevnt av organisasjonen. I 1931 begynte de å bruke navnet Jehovas vitner offisielt. (Jesaja 43:10-12)
Rutherford ble etterfulgt av Nathan Homer Knorr (1905-1977) som Vakttårnselskapets president. Under hans ledelse ble samfunnet bedre organisert, og man opplevde stor vekst. Presidenten fikk mindre personlig innflytelse i og med at avgjørelser i større grad ble tatt av «Det styrende råd». Etter ham fulgte Frederick William Franz (1893-1992), som igjen ble etterfulgt av Milton G. Henschel (1920-2003). Henschel var president frem til det ble foretatt organisasjonsmessige forandringer som bestod i at styret for selskapet ble skilt fra Det styrende råd. Den neste presidenten i selskapet ble Don A. Adams, som ikke er med i rådet.
Særlig i diktaturstater har Jehovas vitner flere ganger blitt utsatt for direkte motstand. I Tyskland forfulgte nazistene dem hensynsløst. Det oppgis at rundt 4200 vitner ble sendt til de tyske konsentrasjonsleirene, og at 1490 av dem døde der.[2] Jehovas vitner skilte seg ut fra andre fanger i disse leirene, ettersom de var de eneste som kunne slippe fri bare ved å underskrive et dokument for å fraskrive seg sin tro. De fleste valgte heller å forbli fanger framfor å gjøre dette.
I flere kommunistiske land ble vitnene også utsatt for sterk forfølgelse.
[rediger] Teologi og tjenesteliv
Utdypende artikkel: Jehovas vitners lære og tjenesteliv
Jehovas vitner ser på Bibelen som inspirert av Gud. Det vil si at Bibelens grunntekst i alt og ett er Guds Ord, eller hans budskap til menneskene, og derfor hellig. Jehovas vitner prøver å begrunne alle sine læresetninger ut fra Bibelen, som tolket av Det styrende råd og utlagt i Vakttårn-selskapets litteratur.
Sentralt i Jehovas vitners lære er tilbedelsen av Jehova. Vitnene mener at for å kunne ha et nært forhold til Gud, er det viktig å bruke egennavnet Jehova (Jahve), som forekommer i Bibelens grunntekst. Jehova er den eneste som bønner skal rettes til, og på møtene og i litteraturen oppfordres medlemmene til å ’bygge opp sitt forhold til ham,’ eller ’nærme seg ham.’ Han skal tilbes og lovprises som «den eneste sanne Gud», som «Skaperen av alle ting» og som opphavet til menneskenes frelse.
Jehovas vitner mener at Jesus Kristus er Guds Sønn og menneskenes Frelser. Han var skapt av Faderen og er atskilt fra ham.[3] De går derfor imot læren om treenigheten (Gud, Jesus og den Hellige Ånd i ett og samme vesen). Jehovas vitner tror isteden at Jesus er underordnet Gud. De lærer også at Jesus er den samme som erkeengelen Mikael. Den Hellige Ånd ses ikke på som en person, men som Guds virksomme kraft (og vitnene skriver derfor «den hellige ånd» med små bokstaver).
Jehovas vitner tror at Satan er en virkelig åndeperson, en av Jehovas engler som misbrukte sin frie vilje og gjorde opprør mot Gud. For rundt 6 000 år siden skapte Jehova Adam og Eva som fullkomne mennesker og gav dem i oppdrag å befolke jorden med like fullkomne etterkommere. Satan klarte imidlertid å forlede menneskeparet til å bryte Guds lov. Adam og Eva mistet sin fullkommenhet og lot isteden synd og død gå i arv til sine etterkommere. Jehova kunne straks ha tilintetgjort Satan og det syndige menneskeparet, men valgte heller å la synden få fortsette å eksistere i noen tusen år. Dermed ville det bli åpenbart for alle at Satan og menneskene ikke kunne skape en god verdensordning uavhengig av Gud. Når dette var blitt klart bevist, ville Jehova igjen gripe makten. Vitnene mener Bibelens profetier peker fram mot 1914 som det året da verden gikk inn i endetiden, en kritisk overgangsperiode som skal ende med at menneskenes «mislykkede» styreformer blir avskaffet for godt.
For å bli frelst må man vise tro på den gjenløsende kraften i Jesu offer på Golgata og knytte seg til «Guds synlige organisasjon» (Jehovas vitner). Ifølge vitnene faller de frelste i to grupper: et begrenset antall som oppnår himmelsk liv, og et ubegrenset antall som kan få leve evig på jorden. Ut fra sin tolkning av Åpenbaringen 7:4, 14:1-6 mener Jehovas vitner at det er 144 000 utvalgte personer som får komme til himmelen for å fylle en spesiell oppgave: De vil være Jesu medregenter i Riket, forstått som en himmelsk regjering opprettet av Gud for å gjennomføre hans hensikter med jorden. Ifølge vitnenes lære har de 144 000 blitt utvalgt gjennom nesten to tusen års kristen historie, inntil tallet var (mer eller mindre) fullt på 1930-tallet. Bare cirka 8 000 av de 144 000 lever ennå på jorden; denne forholdsvis lille gruppen kalles «den salvede rest». Resten av de godkjente, «den store skare», skal ikke til himmelen, men vil bo på jorden til evig tid.[4]
Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer.
Vitnene tror at Guds himmelske Rike snart vil ta makten over jorden i Harmageddon, Guds store krig, når Jesus som konge i Riket gjør ende på den nåværende verdensordning. Vitnene forutsetter at denne «store trengsel» vil bety slutten for det aller meste av den nålevende menneskeheten: «Bare Jehovas vitner, som enten tilhører den salvede rest eller den 'store skare', og som utgjør en forent organisasjon under den høyeste Organisators beskyttelse, har ifølge Bibelen håp om å få overleve den forestående enden på den nåværende, dødsdømte ordning, som Satan Djevelen hersker over.»[5]
Etter Harmageddon følger tusenårsriket, forstått som en periode på 1000 bokstavelige år. I denne tiden skal Riket innføre paradisiske forhold på jorden for de overlevende, og også oppreise fra døden de fleste mennesker som har levd. I løpet av tusenårsriket er Satan bundet, men når de tusen årene utløper, vil han bli satt fri og får en siste sjanse til å forføre menneskene. De vil da være løftet opp til fullkommenhet, slik Adam og Eva var fullkomne mennesker før syndefallet, og ved at Satan settes fri må de også undergå samme prøve som Adam og Eva. Alle som da lar seg forlede til å gjøre opprør mot Gud, vil bli tilintetgjort for evig. Satan selv og demonene vil også bli tilintetgjort da. De som forblir trofaste under denne siste prøven, kan se fram til evig liv i lykke på en paradisisk jord.
Mens de avventer Harmageddon og paradiset, prøver vitnene å leve etter sin forståelse av Bibelens normer. Dette innebærer en generelt «puritansk» eller konservativ kristen moral, men med enkelte ekstra forbud som er forholdsvis særegne for vitnene selv.
Vitnene mener at det å gi eller ta imot blodoverføring er galt, blant annet på grunn av forbudet i Apostlenes gjerninger 15:28,29. Deres holdning har ofte blitt møtt med kritikk fra utenforstående. Vitnene forstår det slik at Bibelen forbyr enhver bruk av blod, og ikke bare blodmat. De nekter derfor å akseptere medisinsk behandling som involverer blodoverføring.
Vitnene tar avstand fra å feire jul, fødselsdager og flere andre skikker som de anser for å være av en opprinnelse som gjør at de er i strid med bibelske prinsipper. De er militærnektere og er heller ikke med på offentlig politikk, hvilket innebærer at de ikke påtar seg politiske verv.[6]
Det ventes at alle medlemmer skal være forkynnere som deltar i evangelisering ved å oppsøke mennesker, for eksempel i hjemmene og på gatene. De begrunner dette blant annet med Matteus 24:14: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Litteratur, som for eksempel bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som kommer ut på en rekke språk[7], deles ut gratis som en del av forkynnelsesarbeidet.
De praktiserer bekjennende dåp ved fullstendig nedsenkning i vann. De henviser til Markus 1:9,10 og Apostlenes gjerninger 8:38. Barn, så vel som nye medlemmer, tjener som «udøpte forkynnere» fram til de blir døpt.
Jehovas vitner holder møter tre ganger i uken; to ganger i menighetshuset og én gang i private hjem. Større stevner blir holdt tre ganger i året. Det er vanligvis på stevnene at dåpen finner sted. De feirer Herrens aftensmåltid, eller «minnehøytiden», bare én gang i året, på den dagen som tilsvarer 14. nisan etter solnedgang, i samsvar med den kalenderen som ble fulgt i Palestina i det første århundret.[8]
[rediger] Struktur
Utdypende artikkel: Jehovas vitners organisasjon
Jehovas vitners avdelingskontorer verden over kalles «Betel-hjem» (Betel betyr «Guds hus») og personer som omtales som «Betel-familien» bor der og tar hånd om arbeidet der.[9] Hovedkontoret er i Brooklyn, New York, og det er avdelingskontorer i 114 land over hele verden. Avdelingskontoret i Norge ligger i Ytre Enebakk.[10] Hovedkontoret og alle avdelingskontorene er åpne for besøk for offentligheten. Menighetshusene kalles Rikets saler.
Jehovas vitner mener at det ikke skal være noe skille mellom en presteklasse og lekfolk. Mannlige, døpte medlemmer av den lokale menighet kan utnevnes til forskjellige verv etter sine «åndelige kvalifikasjoner». Hele trossamfunnet ledes fra hovedkontoret, hvor en gruppe godt voksne eller eldre menn utgjør det styrende råd. Menighetene ledes av et råd av eldste, og i tillegg utnevner menighetene menighetstjenere. Disse bistår de eldste ved å ta seg av mange praktiske oppgaver. Menighetstjenerne er ikke med på eldsterådets styremøter, men kan delta i undervisningen på de offentlige møtene.
[rediger] Størrelse
Jehovas vitner har nesten syv millioner aktive medlemmer på verdensbasis, fordelt på over 236 land og områder. Det finnes i dag mer enn 100 000 menigheter over hele verden. Veksten i antall medlemmer er sterkest i Mellom-Amerika, Øst-Europa, og Afrika sør for Sahara. I Norge har Jehovas vitner rundt 15 000 medlemmer, hvorav 10 000 regnes som aktive forkynnere. De er fordelt på cirka 180 menigheter. Jehovas vitner mottar offentlig tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge.
Størrelsen på de lokale menighetene er også relativt små, og teller alt fra rundt 10 til 200 aktive «menighetsforkynnere». Er det mange nok vitner i et område, søker de gjerne å ligge på rundt 100 forkynnere, slik at det blir flere menigheter på ett sted. De fleste andre kirker har til sammenligning 2-3 000 medlemmer eller mer i hvert sogn. I tillegg til at lokale menigheter i en by deler den inn i geografiske distrikter som de tar ansvaret for, finnes det gjerne en eller flere menigheter og grupper som tar seg av forkynnelsen på fremmede språk, alt avhengig av byens befolkning. Jehovas vitner ser det som svært viktig at folk i distriktet får anledning til å høre budskapet på sitt eget språk. I Norge finnes det slike grupper og menigheter i forskjellige store og mellomstore byer, som forkynner på språk som engelsk,spansk, fransk, arabisk, persisk, polsk, kinesisk og norsk tegnspråk. Vakttårnets bibel- og traktatselskap har utgitt litteratur på tilsammen 432 språk verden over.
Sammenlignet med andre trossamfunn har Jehovas vitner en snever formulering av hvem som skal tas med i de offisielle medlemstallene. Kun aktive, døpte eller udøpte medlemmer medregnes (de som aktivt deltar i forkynnelsen, altså går fra dør til dør osv.).
Hadde man regnet trossamfunnets størrelse ut fra antall registrerte døpte medlemmer (både aktive og ikke aktive) og de som er uregistrerte (udøpte) og mindre barn, ville tallet vært vesentlig større, kanskje flere millioner. På verdensbasis er det tilsvarende tallet for 2006: 6 741 444. (Dette utgjør bare vitner som er «aktive forkynnere».) Antall til stede ved «minnehøytiden», eller vitnenes årlige nattverdfeiring, var i 2006: 16 675 113. [11]
[rediger] Kritikk
Jehovas vitner møter kritikk for sin teologi og bibeltolkning fra katolsk og protestantisk hold. Vitnenes tolkning av Bibelen går noen ganger på tvers av mer tradisjonelle former for kristendom, og blir derfor oppfattet som kontroversiell. Et eksempel er vitnenes avvisning av treenighetslæren, som er helt sentral i kristenheten. Jehovas vitner daterer også Jerusalems fall for babylonerne til år 607 f.v.t. istedenfor 587/586 f.v.t., og ut i fra dette anser de «hedningenes tider» som avsluttet i 1914 og «de siste dager» for å ha begynt i dette året. De har en sterk endetidsforventning og forkynner at «enden er nær». Litteraturen deres inneholder til dels sterk kritikk av alle andre religiøse bevegelser og kirkesamfunn, noe flere har oppfattet som vanskelig.
Jehovas vitner blir ofte også kritisert for å nekte blodoverføring, for medlemsdisiplinen og behandlingen av ekskluderte medlemmer. Mye av den kritikken de møter, ligner den kritikken nyreligiøse bevegelser ofte blir møtt med.
Fra et mer sekulært synspunkt går vitnenes lære også på tvers av mange utbredte vitenskapelige oppfatninger, særlig historisk-kritisk bibelforskning og utviklingslæren. Vitnenes læresystem krever for eksempel at Adam og Eva oppfattes som historiske personer og at menneskeheten bare er drøyt 6 000 år gammel. De understreker dog at de ikke oppfatter de syv skapelsesdagene som bokstavelige døgn, men som en periode på mange tusen år. Vitnenes syn på skapelsesberetningen i 1. Mosebok som bokstavelig sann kan føres helt tilbake til Russell, som fremmet dette synet blant annet gjennom spillefilmen Skapelsens Foto-Drama fra 1914. Jehovas vitner godtar kun prinsippene for mikroevolusjon i naturen, ikke makroevolusjon. De senere årene har de også vist interesse for den kreasjonistiske retningen som kalles Intelligent design, noe som også har gjenspeilet seg i litteraturen deres, blant annet i bladet Våkn opp!
[rediger] Annet
| Berømte Jehovas vitner |
|---|
|
| Berømte personer med tilknytning til Jehovas vitner |
|
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Jehovas vitner - Offisiell side
- Vakttårnets offisielle nyhetsside (engelsk)
- Artikkel av Geir Winje
- Artikkel fra Skoletorget
- Dokumentarfilm som følger Jehovas vitner fra dør til dør (engelsk)
[rediger] Referanser
- ^ http://www.bbc.co.uk/religion/religions/witnesses/history/history.shtml
- ^ Vakttårnet, 15. oktober 2007, s. 32.
- ^ http://www.watchtower.org/n/rq/article_03.htm
- ^ http://www.watchtower.org/n/rq/article_06.htm
- ^ Vakttårnet, 1. september 1989, s. 19.
- ^ http://www.jw-media.org/beliefs/society.htm
- ^ http://www.jw-media.org/people/statistics.htm
- ^ http://www.jw-media.org/people/worship.htm
- ^ http://www.bbc.co.uk/religion/religions/witnesses/structure/structure.shtml
- ^ http://www.watchtower.org/how_to_contact_us.htm
- ^ http://www.watchtower.org/e/statistics/worldwide_report.htm
