Firenze

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Firenze

Flagg

Våpen

Red pog.svg
Italy location map.svg
43°46′18″N 11°15′13″ØKoordinater: 43°46′18″N 11°15′13″Ø
Land Italia Italia
Region Flagget til Toscana Toscana
Provins Firenze
Status Kommune
Innbyggernavn fiorentini
Areal 102 km²
Befolkning 366 488 (2006)
Bef.tetthet 3 593 innb./km²
Høyde 50 moh
Postnummer 055
Telefonprefiks 055
ISTAT-nummer 50100

Firenze (latin Florentia) er en by i provinsen med samme navn, og byen er regionshovedstad i Toscana i det nordlige Italia. Navnet kommer av latin: Florentia som betyr den blomstrende. Fra 1865 til 1870 var byen også hovedstad i Kongedømmet Italia. Firenze ligger ved elven Arno, som ligger på en slette ved foten av fjellkjeden Appenninene. Den har omkring 400 000 innbyggere, innbefattet en forstadsbefolkning på i overkant av 200 000 mennesker.

Medici-biblioteket i Firenze.
Giottos klokketårn.
Maria med barn, St Fransiscus og Maria Magdalena. Den florentinske skolen, 1400-tallet. Fra Historisk Museum, Brussel.

Firenze var i middelalderen et knutepunkt for europeisk handel og finans, og byen er ofte betraktet som fødestedet for den italienske renessanse. Lenge var byen styrt av Medici-familien. Firenze er også berømt for storslått kunst og arkitektur. Det blir sagt at av de 1 000 viktigste europeiske kunstnere fra det andre millennium, bodde eller arbeidet 350 av dem i Firenze. Byen blir også kalt middelalderens Athen.

Personer fra Firenze blir kalt florentinere.

Språk[rediger | rediger kilde]

Dialekten som snakkes i Firenze og omegn, fiorentino, er en toskansk dialekt som ligger nært standard italiensk. Historisk var denne dialekten utgangspunktet for moderne italiensk; klassiske forfattere som Dante Alighieri, Boccaccio og Francesco Petrarca skrev et italiensk som lå nært talemålet i Firenze.

Historie[rediger | rediger kilde]

Byen ble grunnlagt som en militærbase i Romerriket 58 år f.Kr. Med middelalderens korstog utviklet Firenze seg til et sentrum for handel og ble raskt kjent for sine ullspinnerier, lærgarverier, gullsmeder og sitt velutviklede finansvesen. Pave Bonifatius VIII kalte Firenze for «verdens femte element».[1]

Tidlig kom rivalisering mellom rike adels- og handelsslekter til å prege byen og regionens politiske, kulturelle og tildels religiøse liv. Husene ble bygd som rene borger med høye murer og enda høyere tårn, som kokende bek og urin kunne tømmes ned fra i hodet på angripende naboer. Alt i 1030 ble Firenze en selvstendig bystat eller et fritt edsforbund. Rundt år 1200 begynte byen å innføre ull og andre råvarer til fremstilling av tekstiler. Firenze ble raskt en ledende aktør i markedet, og i 1273 gikk en åttendedel av engelsk ullproduksjon til Firenze, der en tredjedel av innbyggerne var sysselsatt i tekstilproduksjonen, fra karding til skreddersøm. De ferdige stoffene ble solgt til Afrika og Østen i bytte mot varer som gull og krydder som så ble videresolgt. De florentinske kjøpmennene fikk snart rykte på seg for å være pålitelige og nøyaktige, ikke minst etter at de innførte den nye regnemåten med arabiske tall, null og posisjonssystemet, som Leonardo Pisano introduserte i boken Liber Abaci i 1202. Dette gav florentinerne en viktig konkurransefordel i forhold til handelsmenn som fortsatt brukte romertall.[2]

Siden geistligheten nødig tok seg av handelsvirksomhet, overlot pavekirken arbeidet til florentinske agenter. Mot en fortjeneste på ti prosent begynte Firenze på pavekirkens vegne å handle med Norden: Skinn, pelser, hvalbein fra Island og Grønland. Mot ytterligere fortjeneste ble profitten innvekslet i mynt som var gangbar i Italia. Kirkens penger ble forvaltet i banker eid av florentinere. På sett og vis er kapitalismen en florentinsk «oppfinnelse». På den tiden var alle européiske mynter i sølv, ettersom alt det européiske gullet gradvis var forsvunnet til Østen som betaling for varer. Men Firenzes handel hadde i 1252 skaffet byen en gullbeholdning stor nok til at man besluttet å prege sin egen gullmynt, florinen, i 24 karat, på størrelse med en fingernegl og med et bilde av byvåpenet, en lilje, på ene siden, og byens skytshelgen, Johannes Døperen, på den andre. Florinen ble raskt den foretrukne valutaen i Europa. Det kristne Europas første papirfabrikk ble mot slutten av 1200-tallet åpnet utenfor byen. Dermed var grunnlaget lagt for bruk av sjekk, veksler, løpende regnskaps- og bokføring, som alt sammen ble utviklet i Firenze. Moderne håndskrift stammer også derfra. Gotisk skrift var lite egnet for rask kopiering av klassiske manuskripter og oversiktlig bokføring.[3]

Fra midten av 1400-tallet vant den rike bankierslekten Medici frem (1434-1494, 1512-1527 og 1530-1737). Med denne begynte en enestående økonomisk og kulturell blomstring som gjorde Firenze til arnested for renessansen. De rike handelsfamiliene kappedes om å fremheve sin makt og rikdom gjennom å samle seg utsøkt kunst og igangsette storstilte byggearbeider.

Utenforstående makter blandet seg også inn i kampen om å kontrollere denne rike handelsbyen, og kong Karl VIII av Frankrike tok kontroll over byen i 1494. Til 1498 var Firenze en strengt religiøs republikk under ledelse av munken Savonarola.

På 1600-tallet inntraff en lengre økonomisk stillstandsperiode. På 1800-tallet kom Firenze under fransk overherredømme under Napoleon. Firenze var en kort stund (etter landets samling 1865-1871) hovedstad i Italia. I 1966 ble byen rammet av en voldsom flom da elven Arno gikk over sine bredder. En rekke bygninger, kunstverk, biblioteker og arkiver fikk store skader.

Kunst og kultur[rediger | rediger kilde]

Renessansen og humanismen er uløselig knyttet til Firenze. Byen anses i kunsthistorien som stedet der Romerriket og de gamle grekeres kunstidealer for alvor ble gjenoppdaget og videreutviklet. Mange av renessansens betydeligste representanter levde og virket her, blant andre Michelangelo, Leonardo Da Vinci, Giotto og Dante. Firenze hadde på denne tiden også betydning for utvikling av politisk tenkning, særlig uttrykt i Machiavellis arbeider. Mange av renessansekunstnernes hovedverk og de overdådige kunstsamlingene som de rike handelsslektene samlet seg, finnes den dag i dag bevart i byens mange museer, palasser og kirker. Uffizi-galleriet er et av verdens mest berømte kunstmuseer og huser blant annet en stor samling arbeider av Boticelli, men også Giotto, Cimabue, Fra Angelico, Masaccio, Rafael, Leonardo da Vinci og Michelangelo er godt representert. Galleria dell' Accademia og Bargello er kjent for sine samlinger av renessanseskulpturer. Mange av byens kirker er særlig rike på kunst, og en rekke kjente kunstnere har arbeidet i kirkene.

For de skjønnhetssøkende kunstnerne under Romantikken spilte byen og området rundt Toscana en viktig rolle. Mange av romantikkens betydeligste kunstnere besøkte Firenze og lot seg bevege av dens nærmest endeløse mengde av det de anså som eksempler på klassisk skjønnhet og perfeksjon.

Firenze ble opptatt på UNESCOs verdensarvliste over verneverdige byer i 1982. Kunstsamlingene, de mange historiske minnesmerkene og den intakte senmiddelalderske arkitekturen, har gjort Firenze til et meget populært turistmål.

Universitetet i Firenze er et av Italias eldste og største universiteter.

Mat[rediger | rediger kilde]

Det florentinske kjøkken springer ut av rustikke tradisjoner, og de fleste typiske rettene er kjøttbasert. Innmat (trippa og lampredotto) har lange tradisjoner og selges fremdeles som hurtigmat fra boder rundt om i byen. Toscansk brød er typisk bakt uten salt, og er også en viktig ingrediens i de typiske suppene ribollita og pappa al pomodoro, og i panzanella, en salat av brød og grønnsaker som spises om sommeren. Den mest berømte hovedretten fra det florentinske kjøkken er bistecca alla fiorentina, en stor T-bein-steik fra storfe av Chianina-typen, som stekes over trekull og serveres blodig. En moderne versjon av denne retten er tagliata, skivet biff servert på en seng av ruccola, med parmesanost og olivenolje. Olivenolje fra regionen serveres til de fleste retter.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Bemerkelsesverdige innbyggere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 183), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2
  2. ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 179)
  3. ^ Peter Normann Waage: Jeg - individets kulturhistorie (s. 180)

Se også[rediger | rediger kilde]