Hamarøy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hamarøy

Våpen

Kart over Hamarøy

Land Norge Norge
Fylke Nordland
Status Kommune
Adm. senter Oppeid
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&503&1031.26&1 031,26 km²
3&502&922&922 km²
3&502&109.26&109,26 km²
Befolkning 3&503&1 820&1 820[a]
Kommunenr. 1849
Målform Nøytral
Internettside www.hamaroy.kommune.no
Politikk
Ordfører Rolf Steffensen (Ap) (2007)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Hamarøy

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 

Hamarøy (lulesamisk: Hábmer,[1] nordsamisk: Hábmir) er en kommune i Salten i Nordland. Den grenser i nordøst mot Tysfjord, i sør mot Sørfold, i sørvest mot Steigen og i sørøst mot Jokkmokk kommuner. I nord er det kystlinje mot Vestfjorden og i vest ligger innhavet Sagfjorden.

Hamarøy, Tysfjord og Steigen omtales samlet ofte som Nord-Salten og i enkelte interkommunale sammehenger som HTS-kommunene.

Hamarøy har et areal på 1 031 kvadratkilometer og et folketall på litt over 1 700. Administrasjonssenteret er Oppeid. Andre befolkningssentre er kirkestedet Presteid, fergestedet Skutvik, Ulvsvåg og Innhavet.

Kommunevåpenet ble godkjent den 19. februar 1982 og viser en sølvfarget gaupe på blå bunn.[2] Hamarøy er kjent som forfatteren Knut Hamsuns hjemsted.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Geologisk kart over Lofoten, Vesterålen og deler av Hamarøy.
Steinslandsosen naturreservat ligger ut mot Økssundet sørøst for Skutvik.

Hamarøy omfatter landområder fra Tiltvika i nordøst til Sávtsasvárre i sørøst. Fra Veggfjellan går landgrensen i sørøstlig retning mot Hurrejávrre. Nord for Veggfjellan ligger Sagfjorden. I nordvest ligger halvøya Hamarøya, som har gitt navn til kommunen, og kommunens største øy, Finnøya. Sørøst for Tømmerneset ligger et tynt befolket og dels uberørt fjellområde inn mot grensen til Sverige.

Hamarøys to største innsjøer er Forsvatnet og Reinoksvatnet og det høyeste punktet er Gasskatjåhkkå med en høyde på 1 517 meter.

Hamarøya[rediger | rediger kilde]

Skogkledd landskap mot Kaldvågfjorden sett fra Oppeid. I bakgrunnen ruver Steigen-fjellene.

Hamarøya er navnet på halvøya som ligger vest for Presteidfjorden, sør for Vestfjorden, nord for Kaldvågfjorden og øst for Økssundet.

Halvøya består egentlig av to halvøyer, en indre del og en ytre del. Den indre delen strekker seg vestover til det korte eidet ved Hamsund mellom Hamsundpollen og Lilandspollen. Oppeid, Tranøy og Presteid ligger på den indre delen som har et lavereliggende åslandskap som deles opp av små innsjøer, poller og fjordarmer.

På den ytre delen, vest for Hamsund, strekker en sammenhengende fjellrekke seg langs nordvestkysten. Hamarøytindan når en høyde på 948 meter over havet, med blant annet landemerket Hamarøyskaftet. Landskapet mellom Kaldvågfjorden og fjellene har tradisjonelt blitt brukt i stor grad til jordbruk. De lave områdene stykkes opp av åser innsjøer og myrområder mellom grendene. Buvåg, Røsvik, Nes og Skutvik ligger på den ytre delen.

Naturreservater[rediger | rediger kilde]

Hamarøy har åtte naturreservater. Sagvassdalen gir vern av fjell og skog i vest. Kvannskogen ligger i vest mellom Kvannvatnet og Varpvatnet og Trollpollen ligger sør for Varpvatnet. Tiltvika, Steinosen/Sjømyrpollen, Lilandsvatnet, Steinslandsosen og Steinslandsvatnet gir vern av viktige våt- og fuglområder langs kysten.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Rundt 95 prosent av Hamarøys areal består av paleo-proterozoisk grunnfjell som er over 1,79 milliarder år gamle. Dypbergartene størknet antakelig i løpet av ti millioner år og har omtrent samme alder som bergarter i den vestlige delen av Troms med masser som stammer fra mantelen. En oppstrømmende magma har delvis blandet seg med arkeisk grunnfjell og størknet dypt nede i jordskorpa. Vanlige bergarter med denne strukturen er mangeritt og charnoctitt.[3] Mot grensen til Tysfjord ligger Tilthornet og Hatten som er av en siste rest av det øverste dekket av den kaledonske fjellkjedefoldingen som hovedsakelig består av glimmerskifer. Dette feltet har et areal på mellom 15 og 20 kvadratkilometer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hammerø formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837 med en utbredelse omtrent som det kommunen har nå. Det ble foretatt noen mindre grensejusteringer i 1964. I 1908 ble den nye skriveformen gjort om til Hamarøy.

Grenseejusteringer i 1964[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 1964 ble det iverksatt kommunesammenslåinger og grensejusteringer som fikk betydning for hele Nord-Salten og tilstøtende områder. Leiranger og Nordfold ble slått sammen til en mye større Steigen kommune, mens Hamarøy overførte noen mindre landområder til Steigen og Tysfjord.

I nord ble et område øst for Korsnes med om lag 16 km² og 33 innbyggere med gårdene Tysnes og Molvika overført til Tysfjord. Den opprinnelige grensa gikk nordover fra Bogvetten til Herøyklubben.

I øst/sørøst ble områdene mellom Veggfjellan og Langvikodden overført til Steigen. Den opprinnelige grensa gikk langs vannskillet mellom Straumfjordvatnet og Balkjosen og videre østover langs vannskillet mellom Storvatnet og Hopvatnet. Gårdene Forsan, Sirines, Store Straumfjorden og Svartfjell med 77 innbyggere ble berørt. Arealet var på 117 km².

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Riksvei 50 (nå E6) gjennom Hamarøy med en planlagt kryssing av Polarbanen.
I 1946 ble det oppført en bensinstasjon, med bok- og bladutsalg, på Sørkil, like nord for Ulvsvåg.[4]

Europavei 6 går gjennom Hamarøy i nord-/sørlig retning gjennom Innhavet, Ulvsvåg og Sørkil. Fra Ulvsvåg går fylkesvei 81 østover via Oppeid til Skutvik hvor det er fergeforbindelse videre til Skrova og Svolvær. På Tømmerneset går en veiforbindelse østover til Steigen og veien fra Finnøya tilknyttes europaveien på Innhavet. Fra Oppeid og Hamsund går det veier i nordlig retning til henholdsvis Tranøy og Buvåg.

Nordlandsekspressen har anløp av Skutvik på ruten mellom Svolvær og Bodø. Mellom 1957 og 1990 var det også fergeforbindelse mellom Skutvik og Bogøy.

I perioden 1900 til 1920 ble den 37 kilometer lange veien mellom Skutvik og Tranøy bygd og i 1914 til 1925 ble det bygd vei mellom Ulvsvåg og Korsnes i Tysfjord. Veistrekningen på 24 kilometer ble Nord-Saltens første del av riksvei 50. Halvparten av den 16 kilometer lange strekningen fra Ulvsvåg og østover var bygd i 1950 og ved ferdigstillelsen av Presteidbrua i 1957 ble kommunen knyttet sammen av et sammenhengende veinett. I 1941 var riksvei 50 farbar sørover fra Ulvsvåg til Bonåsjøen i Sørfold.

Kultur og utdanning[rediger | rediger kilde]

Kirker[rediger | rediger kilde]

Hamarøy kirke på Presteid.

På Presteid ligger Hamarøy kirke som er en arbeidskirke i betong bygd i 1974. Kirken har plass til 300. Sagfjord kirke, som ligger på Karlsøy gård på Finnøya, ble flyttet fra Presteid.

Sør for Innhavet ligger Tømmernes kirke som ble bygd i 1952. Trekirken har plass til 80. På Tranøy ligger det private hellige Dorotheas kapell som ble bygd i 2006.

Arrangementer og festivaler[rediger | rediger kilde]

Hamsundagene er en litteraturfestival har blitt arrangert på Hamarøy hvert andre år siden 1982. På Hamsundagene i 1988 ble Hamsun-Selskapet stiftet, og den første ideen til et Hamsunsenter ble lansert.[5]

Troilltampen var en musikkfestival som ble etablert på Hamarøy i 1973 som i årene i ettertid ble arrangert både på Hamarøy, i Tysfjord og i Vågan.

Utdanningsinstitusjoner[rediger | rediger kilde]

Hamarøy kommune har per 2013 fire grunnskoler som ligger i Skutvik, Oppeid, Ulvsvåg og Innhavet. Knut Hamsun videregående skole på Oppeid er en skole for elever fra Hamarøy, Steigen og Tysfjord (primært «Sør»-Tysfjord).

Turisme[rediger | rediger kilde]

Kråkmotinden, et karakteristisk landemerke sør for Innhavet, er godt synlig fra europaveien.
Ulvsvåg og Tannøya med Hinnøya og Lofotveggen i bakgrunnen.
Sagfjord kirke på Finnøya.

Turismen i Hamarøy har i stor grad vært knyttet til Knut Hamsun, naturopplevelser og gjennomgangstrafikken som fergeforbindelsen til Lofoten har skapt. Frem til Lofast ble åpnet i 2007 ble fergestedet Skutvik omtalt som Porten til Lofoten idet den største delen av trafikken fra sør til Lofoten gikk med ferge til Svolvær. Etter åpningen av Lofast mistet ytre Hamarøy det meste av gjennomfartstrafikken, men også i årene etter 2007 har sambandet hatt en stor trafikkøkning i turistsesongene. Hamarøy omtaler seg som Æventyrlandet.

Naturopplevelser[rediger | rediger kilde]

Av naturopplevelser blir ofte Nesstraumen, Glimma, Røttangsstraumen, Hamarøyskaftet og Nes fremhevet. På Ulvsvågskaret er forholdene tilrettelagt for skigåing. Sagelv helleristningsfelt ligger ved Tømmerneset.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Tusenårssted[rediger | rediger kilde]

Hamarøy kommunes tusenårssted er Skogheim gård på Oppeid som Marie og Knut Hamsun drev fra 1911 til 1917. Kommunen plantet ikke tusenårstrær.

Overnattingsbedrifter[rediger | rediger kilde]

Det er overnattingsbedrifter i Skutvik, Nes, Tranøy, Presteid, Oppeid, Ulvsvåg, Sørkil, Innhavet og Notvatn.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Hamarøy har tradisjonelt vært en jordbrukskommune, men i dag er nesten alle gardene nedlagt. En av hjørnesteinsbedriftene er lakseslakteriet Mainstream Norway, Skutvik. I Sagelvvassdraget er det bygd ut tre kraftverk, Sagfossen kraftverk, Rekvatn kraftverk og Slunkajavrre kraftverk, med en samlet årlig produksjon på 214,6 GWh. I tillegg utnyttes store deler av de indre vassdragene i Kobbelv kraftverk i Sørfold.

Kjente hamarøyværinger[rediger | rediger kilde]

Knut Hamsun vokste opp på Hamarøy.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fredriksen, Kjell: På tur i Hamarøy. 2. utg. 1998.
  • Gamle Hamarøybilder. 1986.
  • Hamarøy bygdebok. 2 bind. 1981-84.
  • Erling Svanberg. Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel gjennom 3000 år. Nordland fylkeskommune, Bodø 1990 (side 403, 441 og 460). ISBN: 82-7416-021-5
  • Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet: topografisk-statistisk beskrivelse over 18 D.4: Nordlands amt Salten og Lofoten og Vesteraalen Fogderi. Aschehoug, Kristiania 1908

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regjeringen. Vedtak om samisk navn for Hamarøy. Offisielt fra statsråd 21. januar 2011. Besøkt 23. januar 2011.
  2. ^ Norske kommunevåpen. Kommunalforlaget 1987
  3. ^ Ivar B. Ramberg et al, Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006 (2007), side 89-90.
  4. ^ Årbok for Hamarøy, 1994.
  5. ^ Hamsundagene

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]