Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder
Obstfelder i 1900 Foto: Atelier Francais (København)/Nasjonalbiblioteket
Født		21. november 1866 Stavanger
Død		29. juli 1900 (33 år) København
Forfatterens side på Wikikilden
Signatur
Sigbjørn Obstfelder på Commons

Sigbjørn Obstfelder (født 21. november 1866 i Stavanger, død 29. juli 1900 i København) var en norsk forfatter. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere.

Biografi

Han ble født i Pedersgata, men vokste opp i det som senere gjerne blir omtalt som Obstfelderhuset i Kongsgata. Obstfelderhuset ble revet i 1966. Foreldrene var bakermester Herman Friedrich Obstfelder og Serine Egelandsdal. De var en søskenflokk på 14 barn. Mora døde tidlig.

Han gikk ved Stavanger Katedralskole hvor han også deltok på amatørteateret, Idun, som den dag i dag er et av landets eldste skoleteatre. Han spilte i julekomediens første forestilling i 1886. Stykket het Kavalerichok. I 1887 skrev han dikt under navnet Sigbjørn Bukseslider.

Etter videregående utdannet han seg til ingeniør før han så flyttet til USA, hvor han bodde mellom 1890 og 1891. Han var glad i å reise fra sted til sted og var en grublende, fjern og rastløs sjel. Vel hjemme ble han trist og måtte på sykehus, så tok Jens Thiis ham med på tur til Paris og Brugge, og så var det Vilhelm Krag, og i 1893 utkom suksessen Digte.

På Sola var han en stund huslærer hos familien Benetter.

I 1895 portretterte Christian Krogh ham i Verdens Gang. Obstfelder satte liten pris på resultatet, og gjennom fem år skrev han på et tilsvar. Det er formet som en kriminalnovelle, og foreligger i tre versjoner. Verdens Gangs redaktør, Ola Thommessen, ville ikke sette det på trykk, og Obstfelder døde uten å få det offentliggjort.

Han bodde også på Studenterhjemmet i Oslo.

Obstfelder døde av tuberkulose i 1900, og han ble gravlagt på Frederiksberg kirkegård i København samme dag som hans eneste barn, en datter, ble født.

Diktning

Sigbjørn Obstfelder tegnet av Oda Krohg.

Faksimile fra Carl Nærup: Illustreret norsk litteraturhistorie: sidste tidsrum: 1890–1904, s. 178. Kristiania: Det norske aktieforlag, 1905

Sigbjørn Obstfelder

Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA, gav han ut samlingen Digte i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Med Digte førte Obstfelder norsk lyrikk inn på nye veier – ikke minst formelt. Versene sto ikke ordnet i jevne strofer med rett venstremarg. Noen strofer er lange, andre kan være på ei linje. Versene har svært varierende lengde; ett eller to ord på linja kan forekomme. Han bruker innrykk av ulik bredde, og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt, i stedet skaper han en stor klangverden av allitterasjoner, assonanser og onomatopoetikon. Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold.

Selv om mange dikt kan være preget av ensomhet og liten tro på menneskelig fellesskap i det moderne, rastløse samfunnet, er Obstfelder ingen tilbakeskuende fortidsdyrker. Gjennom sin utdannelse var han fortrolig med ny teknikk, og han var ingen fiende av materielle framsteg.

Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske billedvalg og sin melodiøse stil.

Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i To novelletter fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene De røde draaber fra 1897, Esther fra 1899 og Om vaaren fra 1902, samt en rekke prosadikt.

Han skrev dessuten et dypt personlig verk, En prests dagbog, som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.

Etterminne

I Stavanger er det satt opp en støtte til minne om Sigbjørn Obstfelder laget av Gustav Vigeland. Det ble avduket i desember 1917. Det er videre en plass i sentrum som inkluderer tomta til det nedrevne Obstfelderhuset som har fått navnet Obstfelders plass.

Verk

• Digte, 1893
• To novelletter, 1895
• Korset (roman), 1896
• De røde dråber (skuespill), 1897
• En præsts dagbog (roman), posth. 1900
• Efterladte arbeider, 1903
• Samlede skrifter I-III, 1950 inneholder mye tidl. utrykt materiale

Dikt

Navnløs Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner, bladene har ingen farver, græsset har intet grønt. Lygternes blus er mørkets gule pupiller — gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt. Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken. Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt. Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder, sidder skjult mellem trær paa en ensom bænk en skjøge. Der er slør for de blege kinder, sort slør — bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter. Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde, ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske. Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust, nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes. Lydløst daler nogle blade. Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . . Og brister i graat, graater i hendes kolde hansker, graater og graater, og ved ikke, hvorfor jeg graater. Hun støder mig ikke bort. Hun tørrer mine øine nænsomt. Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig. Mørkets taage sænker sig over trær, over sjæle. Løvet har ingen farver, græsset intet grønt. Men i taagen daler lydløst sorte blade, og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs, og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt, og gjemmer i de myge hænder en ræds øine, og ingen uden Gud hører hans saare hulken, og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Jeg ser Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de graablaa skyer, jeg ser paa den blodige sol. Dette er altsaa verden. Dette er altsaa klodernes hjem. En regndraabe! Jeg ser paa de høie huse, jeg ser paa de tusende vinduer, jeg ser paa det fjerne kirketaarn. Dette er altsaa jorden. Dette er altsaa menneskenes hjem. De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte. Jeg ser paa de velklædte herrer, jeg ser paa de smilende damer, jeg ser paa de ludende heste. Hvor de graablaa skyer blir tunge. Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...

Litteratur

• Greiff, Trygve: Sigbjørn Obstfelder Alb. Calmeyers forlag; 1945.
• Brodwall, O. K.: Sigbjørn Obstfelder. Edda, 1948.
• Bjørnsen, Johan Faltin: S.O., mennesket, poeten og grubleren, 1959.
• Hannevik, Arne: Obstfelder og mystikken, 1960.
• Alfred Hauge: Johannes Arneson om Sigbjørn Obstfelder, Stavanger Aftenblad, 19. november 1966.
• Martin Nag: Sigbjørn Obstfelder: Uro og skaperkraft. En biografi. Solum forlag 1996
• Rettestøl, Nils: Store tanker, urolige sinn. 21 psykiatriske portretter. N. W. Damm & Søn 2006.
• Tore Renberg: Introduksjon til Sigbjørn Obstfelder: Samlede skrifter (femte utgave) Gyldendal, 2000.
• Risa, Einar O: L.C. Nielsens papirer (roman, Tiden, 2000).
• Birger Juell-Tønnessen: Mennesket Sigbjørn Obstfelder, Edda.
• Theodor Dahl: Sigbjørn Bukseslider – skald fra St. Hansvolden i Stavanger.

Eksterne lenker

Wikikilden: Sigbjørn Obstfelder – originaltekster av og om forfatteren

• Om Sigbjørn Obstfelder i Norsk biografisk leksikon (NBL) via SNL
• Sigbjørn Obstfelder erlingjensen.net
• Sigbjørn Obstfelder i NRK Forfatter
• Sigbjørn Obstfelder i Dagbladet Forfatter
• Dikt, prosadikt, skuespill: fritt tilgjengelig
• «Aarets største literære Begivenhed» Dagbladet 9. desember 1893, Chr. Brinchmann anmelder «Digte»
• Digitaliserte bøker av Obstfelder hos Nasjonalbiblioteket