Magnus Erlingsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnus V
Konge av Norge
Magnus Erlingsson
Gerhard Munthes tittelfrise til Magnus Erlingssons saga i Heimskringla 1899
Navn: Magnus Erlingsson
Regjeringstid: 11611184
Født: 1156, Etne i Hordaland
Død: 1184, Fimreite i Sognefjorden
Foreldre: Erling Skakke og
Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare

Magnus Erlingsson (født 1156, død 1184), Magnus V, var konge av Norge i perioden 11611184.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Magnus var sønn av stormannen Erling Skakke og Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Han var dermed ikke kongssønn, noe birkebeinerne benyttet mot ham i kampen om makten. Etter Haraldssønnenes fall var Håkon Herdebrei enekonge i landet, men med kirkens støtte ble Magnus Erlingsson lansert som konge av lendmannspartiet på Vestlandet i 1161. Han var bare fem år da han ble valgt til konge. Det var støttespillerne til Inge Krokrygg som valgte ham til konge, da de mente han var best ættbåren i riket, som dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus Erlingsson var den første norske og nordiske kronede og salvede konge, av erkebiskop Øystein i Bergen i 1163. De første årene, mens han var umyndig, var Erling Skakke formynderregent.

Da Magnus ble tatt til konge, var det i strid med de gjeldende arvefølgereglene. Men faren, Erling, søkte erkebiskop Øystein i Bergen om erstatning i kroning og kirkelig vigsel. For å oppnå dette måtte han inngå en avtale om ny tronfølgelov, som ga kirken større innflytelse ved kongevalg. Magnus måtte ofre kronen, som konge av Guds nåde, til St. Olav, og tok symbolsk riket i len av ham. Etter kroningen ble Tronfølgeloven av 1163 vedtatt, som slår fast at kongens eldste, ektefødte sønn har førsteretten til tronen. Nå var enekongedømmet fastslått, og ekte fødsel og skikkethet til embedet ble satt som avgjørende krav. Dermed opphevet man Hellig-Olavs lov om at alle sønner av tidligere konger, både ekte- og uektefødte, kunne bli konger. Tronfølgeloven vernet Magnus Erlingssons kongedømme, siden bare hans sønner kunne bli konger. For å være på den sikre siden sørget Erling Skakke for å få drept så mange som mulig av eventuelle rivaler, også sin egen stesønn Harald, som Kristin hadde fått med sin fetter, kong Sigurd Haraldsson.[1]

Den første seieren hans på slagmarken var slaget på Re utenfor Tønsberg i 1177, der birkebeinerkongen Øystein Møyla ble drept. Senere samme året kom Sverre Sigurdsson fra Færøyene, tok over ledelsen av birkebeinerne og førte kampen videre. Trønderne støttet Sverre, og Magnus' far Erling Skakke falt i det avgjørende slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Erling Skakke ble drept, og Magnus måtte flykte – til slutt helt til Danmark. Men han kom tilbake, og det kom til en rekke slag og trefninger, der Sverre og Magnus vekselvis vant og tapte. I 1181 overvintret Sverre i Oslo, hvor han opptrådte som konge og innsatte sysselmenn. Selv falt Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, og sammen med ham 2 000 av hans menn.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 93), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4


Forgjenger:
 Håkon Herdebrei
Inge I Krokrygg 
Konge av Norge
(med Håkon Herdebrei)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(alene)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Sverre Sigurdsson )

Etterfølger:
 Sverre Sigurdsson 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Magnus Erlingsson – stamtavle i tre generasjoner
Magnus Erlingsson Far:
Erling Skakke
Farfar:
Kypringe-Orm Sveinsson
Farfars far:
Svein Sveinsson Gjerde
Farfars mor:
Ragna Ormsdotter
Farmor:
Ragnhild Svenkesdatter
Farmors far:
Svenke Steinarsson
Farmors mor:
Ukjent datter av Magnus II
Mor:
Kristin Sigurdsdotter
Morfar:
Sigurd I Jorsalfare
Morfars far:
Magnus III Berrføtt
Morfars mor:
Tora
Mormor:
Malmfrid av Novgorod
Mormors far:
Mstislav I av Kiev
Mormors mor:
Kristina Ingesdotter av Sverige