Eirik Ivarsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eirik Ivarsson (født ca. 1130, død 1213) var biskop i Stavanger fra år 1171. Han ble på tross av kong Sverres motstand valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendssons død i 1188.

Eiriks far Ivar Skrauthanke, hadde vært biskop i Nidaros på 1140-tallet. Eirik hadde også studert ved St. Victorklostret i Paris, og utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, var han kommet tilbake til Norge der Eystein først på 1170-tallet vigslet ham til biskop i Stavanger.

Stavangerbispen Eirik Ivarssons valg til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger. Erkebiskop Eirik var en ivrig gregorianer og det var derfor naturlig at kong Sverre talte imot at han ble valgt. Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Han flyktet til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon og oppnådde at paven lyste Sverre i bann og tvang de norske bisper til å forlate Norge.

Etter Sverres død forlikte Eirik seg med hans sønn Håkon og vendte tilbake til Norge i 1202. Han var da blind, men ble stående som erkebiskop inntil 1205, da han nedla sin verdighet.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]