Alexander Kielland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Alexander L. Kielland)
Gå til: navigasjon, søk
Alexander Lange Kielland
Alexander Lange Kielland
Født 18. februar 1849
Stavanger, Norge
Død 6. april 1906 (57 år)
Bergen, Norge
Ektefelle Beate Ramsland
Yrke Forfatter, amtmann, redaktør
Nasjonalitet Norsk
Periode Slutten av 1800-tallet
Sjanger Novelletter, romaner, skuespill
Bevegelse Realismen
Debut Novelletter (1879)
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden

Alexander Lange Kielland (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev noveller og romaner, noen veldreide, men ikke veldig viktige skuespill, og han er kjent som en betydelig brevkunstner. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap faller innenfor 1880-tallet og tilhører realismen. Tendensen er ofte tydelig uttalt. Kielland hadde sans for vidd, ironi og satire og førte en sjeldent elegant penn.

Blant romanene er det især tre som utmerker seg, Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljø-skildringer. Han viker ikke tilbake for kraftig kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland tok inntrykk av folk som Charles Darwin, John Stuart Mill, Georg Brandes og Søren Kierkegaard.

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som de fire store innen norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.


Biografi[rediger | rediger kilde]

Vitnemål fra eksamen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867.

Alexander Kielland ble født inn i en rik, fornem familie i Stavanger 18. februar 1849. Familien var en av de eldste handelsfamiliene, men Kielland kom ikke til å overta forretningene. Kiellands far hadde religiøse interesser og ønsket å gi sønnen del i andre verdier enn kun penger. Søsteren Dagmar var gift med litteraturhistoriker Olaf Skavlan.

Gutten fikk begynne på Stavanger katedralskole, men likte seg dårlig. Han tok eksamen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen "godt" i "Udarbeidelse i Modersmaalet".[1] Han skulle senere, i boka Gift , ta et oppgjør med skolen og dens undervisningsmetoder.

I oppveksten tegnet og spilte han fløyte i fritiden. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren. Det kom en ny kvinne i huset, og hun hadde haugianerbakgrunn. Hun oppdro sine stebarn svært strengt.

Etter fullført skolegang, studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste. Han kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. Mens han drev teglverket, leste han mye, ikke bare jus, men også radikale tenkere og filosofer, noe som skulle vise seg å komme diktergjerningen til gode.

Kjærlighetsforviklinger[rediger | rediger kilde]

I 1866, da Kielland var 17 år gammel, forlovet han seg med den ett år yngre Beate Ramsland, datter av en haugianer. 14. oktober 1872 fødte bondedatteren Bertha Elisabeth Aarre (Lisa) fra Jæren en sønn som Kielland var far til. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble dengang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter. Samme år som Lisas sønn ble født, giftet han seg med Beate.

Lisa og Alexander hadde kjent hverandre fra oppveksten. Hele livet skulle det komme til å plage ham at han hadde sveket henne, og han beholdt en viss kontakt med henne til hun døde. Hun giftet seg i 1885 og fikk et barn i ekteskapet.

Lisas sønn med Kielland, Bernard, fikk en vanskelig oppvekst. Hans adoptivmor Justine, var fattiglem, og etter hennes død ble han satt bort til en bonde som leide ut fosterbarn som arbeidshjelp. 20 år gammel kom han som dreng til Gabriel Sivertsen på Aarre, der han traff Kielland. Bernard slo seg senere opp på eiendomshandel i Stavanger og ble godt gift. Trolig var det Kielland som hjalp ham økonomisk.

Ekteskapet med Beate utviklet seg negativt, hun flyktet inn i sykelighet og reiste på flere kuropphold i utlandet, mens Kielland tok seg av hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I brev til Bjørnson skrev Kielland: «Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet». Hadde han ikke hatt så mye ansvar «så drakk jeg meg gladelig fra livet», skrev han videre. Han fikk alkoholproblemer, og meldte seg inn i en avholdslosje, men det hjalp ham lite.[2] Han skyldte penger over hele byen, og selv om han stadig mottok penger som forskudd fra sitt forlag Gyldendal, var han konkurs da han døde.

Redaktør, borgermester og amtmann[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland

Da Kiellands stemor døde sommeren 1887, ønsket han å flytte tilbake til barndomshjemmet ved Breiavannet. Den siste boka han utgav før han dro hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest, et bitende angrep på Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger var utenfor rekkevidde. Kielland tok da sikte på å bli redaktør, og skrev til Bjørnson: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet». Han la seg ut med mange, og det virker nærmest symbolsk at byen Stavanger allerede året etter Kiellands død rev familieeiendommen ved Bredevannet.

I årene 18891890 jobbet Kielland som redaktør for Stavanger Avis. Han skrev utrolig mye i avisen, men hadde få allierte og følte seg mer og mer hudløs. Han skrev i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdals amt. Etter at han påtok seg disse vervene, som ble en økonomisk redning for ham, ble det ikke mer skjønnlitteratur. Det var regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd å bli borgermester i hjembyen. Han var en samvittighetsfull embetsmann, men skammet seg over å tilhøre embetsstanden, som han hadde skjelt ut så grundig. I januar 1904, mens han var amtmann i Romsdal, hadde han akkurat lagt ut på en 5-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel da han fikk bud om at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han tverrsnudde, og neste morgen kl. 7 stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund og organiserte krisehjelp på en forbilledlig måte. Senere skrev han til venner at de 14 dagene brannen sto på, hadde vært «ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg".

Kiellands endelikt[rediger | rediger kilde]

Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!» Hans overvekt og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Oppmuntret av Bjørnson, men diktergasje fikk han ikke[rediger | rediger kilde]

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Ved debuten fremstod han som venstreorientert og radikal. I årene 18811883 bodde Kielland i Danmark, der han tok sterke inntrykk av Georg Brandes. Etter hjemkomsten til Norge brevvekslet han med Brandes. Da Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å skaffe ham en diktergasje fra Stortinget i 1885, ble forslaget avslått med den begrunnelse at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Arven etter Kielland[rediger | rediger kilde]

Kielland-skulpturen i Molde. Skulpturen er laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer, og ble avduket i 1907.

«Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»[3]

Verk[rediger | rediger kilde]

Noveller[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Paa Hjemvejen, 1878
  • Hans Majestæts Foged, 1880
  • Det hele er Ingenting, 1880
  • Tre par, 1886
  • Bettys Formynder, 1887
  • Professoren, 1888

Essays[rediger | rediger kilde]

  • Forsvarssagen, 1890
  • Mennesker og Dyr, 1891
  • Omkring Napoleon, 1905

Brev[rediger | rediger kilde]

  • Brev 1869-1906, 4 bind, 1978-1981

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vitnemål fra eksamen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867. Originalen er i Statsarkivet i Stavanger, Privatarkiv 11, boks 13.
  2. ^ Han ble observert på Grand, der han skålte med seg selv; han ble også observert da han snek seg ut i Grands bakgård etter inntak av en svær middag, kastet alt opp igjen – og deretter gikk inn og bestilte mer mat og vin.
  3. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 482

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Alexander Kielland – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Alexander Kielland – originaltekster av og om forfatteren