Gerhard Fischer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johan Adolf Gerhard Fischer
Født 12. juli 1890
Bergen
Død 10. september 1977 (87 år)
Oslo
Yrke Arkitekt

Gerhard Fischer (til høyre) og den tyske koloratursopranen Rita Streich omkring 1967
Statuen av Kong UssiaNidarosdomen bærer ansiktstrekkene til Gerhard Fischer. Fischer hadde høydeskrekk, og fikk hjelp av sin kone Tulla til oppmålinger i høyden - her vist på stige på statuens sokkel. Statuen er formet av Sivert Donali.

Johan Adolf Gerhard Fischer (født 12. juli 1890 i Bergen, død 10. september 1977 Oslo) var en norsk arkitekt og arkeolog, sønn av arkitekten Adolph Fischer.

Fischer studerte ved Bergens tekniske skole, Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, samt kunstakademiet i København. I 1915 ble Fischer engasjert ved Ingeniørvåpenets arkitektkontor i Oslo. Her tegnet han bl.a bygningsmassen ved Trøgstad og Høytorp fort. Fra 1916 til 1926 var han ansatt ved NSB Arkitektkontor. I denne stillingen tegnet han blant annet Notodden nye stasjon (1917), Garnes stasjon (1918), Åneby stasjon i Nittedal (1919), en rekke stasjoner langs Numedalsbanen (1919), Ljan stasjon (1923) og Bekkelaget stasjon (1923).

I 1917 ble det aktuelt med store utbygginger i forbindelse med forsterkningen av ØstfoldbanenSørenga, Loenga og Gamlebyen. Det var fra før kjent at det var mange spor av bygninger fra det gamle Oslo i dette området. Det fantes på den tiden ingen ekspertise på middelalderens arkeologi i Norge. Det som var gjort inntil da var at arkitekter, som bygningskyndige, var de nærmeste til å dokumentere spor av hus og bygninger som ble påtruffet ved diverse større utbygginger. Som yngste arkitekt ved NSBs arkitektkontor var det Fischer som fikk som oppgave å dokumentere bygningsfunn ved de forestående arbeidene. I mars 1917 sto Fischer for første gang ute i Gamlebyen og skulle ta seg av noe som skulle vise seg å være en av de mest omfattende arkeologiske oppgavene i landet. Han var så godt som uten erfaring på feltet, og måtte lære seg faget etter hva som arbeidet bød. Etter hvert utviklet han seg som arkeolog, og skulle bli grunnleggeren av norsk middelalderarkeologi.

I perioden 19381960 var Fischer konservator (senere førstekonservator) ved Universitetets Oldsaksamling og han ledet en rekke utgravninger og undersøkelser av norske middelalderbyggverk, bl.a. Sverresborg i Trondheim, Utstein kloster, Hovedøya kloster, kirke- og klosterruinene i Ruinparken i Gamlebyen i Oslo, Bergenhus festning, Tunsberghus, Stavanger domkirke, Erkebispegården og Nidarosdomen.

Fischer var en pioner i den moderne bygningsarkeologien i Norge og bygget opp et fagmiljø som har ført denne forskningen videre. Fischer utgav bl.a. bøkene Oslo under Eikaberg (1950), Norske kongeborger, bd. 1 (1951), Domkirken i Stavanger (1964) o Domkirken i Trondheim (1965). Han var en av de første mottagerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956.

Han var gift med Dorothea «Tulla» Stoud Platou (født 23. september 1903, død 25. august 1992), som jobbet mye sammen med Gerhard Fischer mye sammen med forskning. Hun hadde en mag.art. og utdanning innen museumskunsten fra Norsk Folkemuseum. Sammen mottok de Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1965 «for deres arkeologiske og antikvariske arbeider, særlig verket Domkirken i Trondheim – Kirkebygget i middelalderen». Dorothea var datter av fylkesmann Theodor Christian Stoud Platou (1858–1942) og Helene Boe (1874–1957).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blindheim, Martin, Gerhard Fischer som museumsmann, Oslo 1990

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]