Utdanning i Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Utdanning i Storbritannia er organisert separat for de fire britiske nasjonene England, Wales, Skottland og Nord-Irland.

Utdanning er obligatorisk for alle barn mellom fem og seksten års alder. I 2007 ble det annonsert planer om å endre dette fra 5–18 i England. De fleste får sin grunnutdannelse på offentlige skoler, som finansieres av skattepenger.

Læreplan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: National Curriculum

Utdannelse i England, Wales og Nord-Irland følger National Curriculum, en læreplan som ble innført gjennom Education Reform Act 1988. Den omfatter kjernefagene engelsk, matematikk og naturfag, og de grunnleggende fagene design og teknologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, historie, geografi, moderne fremmedspråk, musikk, kunst og design. Det er også tre tilleggsfag: Citizenship (tilnærmet det samme som samfunsskunnskap), kroppsøvning og religion. I Wales er walisisk et kjernefag.

Skottland har en egen læreplan, som fokuserer mer på bredde enn National Curriculum som i småskolen har et begrenset antall fag.

Stadiene i det britiske skolesystemet

National Curriculum deler inn skolen i fem nøkkelstadier (key stages):

  1. Opp til syv års alder (år 1–3)
  2. Syv til elleve års alder (år 4–7)
  3. Elleve til fjorten års alder (år 8–10)
  4. Fjorten til seksten års alder (år 11 og 12)
  5. Seksten til atten (år 13 og 14, frivillig videregående utdanning)

Nivåer[rediger | rediger kilde]

Primary school[rediger | rediger kilde]

Primary school dekker de første syv årene, eller åtte år med førskole, omtrent tilsvarende barneskolen i Norge. Det er vanlig at barna har én enkelt lærer som underviser i alle fag i National Curriculum og de tre tilleggsfagene. Inntil det 21. århundre underviste man ikke i fremmedspråk på barnetrinnet, men alle skoler har nå et innføringskurs i et moderne europeisk språk. Lærerne på barnetrinnet har i tillegg til faglig læring også ansvar for å lære barna å tenke uavhengig, å samarbeide, utvikle sosial samvittighet og å lære dem god oppførsel.

På slutten av nøkkelstadiene 1 og 2 er det standardprøver som viser elevenes kunnskapsnivå.

Secondary school[rediger | rediger kilde]

Secondary school dekker i utgangspunktet åttende til tolvte år, omtrent tilsvarende øverste trinn i barneskolen pluss ungdomsskolen[trenger referanse] i Norge.

På noen skoler deles elever inn etter evner, spesielt i fag som matematikk, naturfag og moderne språk. Andre skoler holder elevene samlet etter årstrinn.

Secondary school avsluttes med eksamensnivået General Certificate of Secondary Education (GCSE) i de obligatoriske fagene. Elevene kan også velge yrkesrettede valgfag, som kan ende opp i andre eksamener som GNVQ, BTEC, DIDA m.fl. Elever med spesielle evner får i stadig økende grad mulighet til å ta eksamen tidligere i utdannelsen i enkelte fag, slik at de kan ta eksamen i ekstra fag ved slutten av den obligatoriske skolegangen. Dette gjelder også elever som har et annet morsmål enn engelsk, som ofte ønsker å avlegge eksamen i dette faget tidlig.

Etter secondary school kan eleven velge om han eller hun ønsker å fortsette på skolen. En del har mulighet til å fortsette på samme skole, tilsvarende 8–13-skole i Norge, mens andre må over på såkalt "sixth form colleges"[1] tilsvarende videregående skole.

Further education[rediger | rediger kilde]

Further education tilsvarer videregående utdanning[trenger referanse] i Norge. Elever velger selv om de skal ta dette, men pr. 2007 er det planer om å innføre to obligatoriske år i England, men ikke i Wales, Skottland og Nord-Irland.

Elevene velger om de vil følge et akademisk pensum, som resulterer i A-level og kan gir tilgang til universitet, eller om de vil ta en yrkesrettet utdanning. Det er vanlig å ta tre eller fire fag til A-level, slik at man spesialiser seg innenfor disse.[trenger referanse] Alle har rett til plass på skolene på dette nivået, og man kan fritt ta eksamener om igjen for å forbedre resultatet.

Higher education[rediger | rediger kilde]

Higher education, høyere utdanning, omfatter all utdanning etter videregående nivå, det vil si universiteter og høyskoler. Oppsettet varierer imidlertid noe fra land til land:

Bachelorgrader (Undergraduate) Både England, Skottland og Wales gir tre til fire årige bachelorgrader (den fireårige bachelor vil i England og Wale typisks gi en "bachelor with honours" mens man i Skottland gis tittelen MA "Master of Arts" selv om dette i praksis er en utvidet bachelor grad.

Mastergrader (Postgraduate)Mastergrader er i Storbritannia som regel 3 semestere over 12 mnd, og gir typisk 90 ECTS poeng (Selv om enkelte skoler tilbyr Bologna tilpassede programmer 3+2). Inntakskravene varierer, men anerkjente universiteter vil som regel kreve en utvidet bachelor (Bachelor with honors fra England og Wales, eller Master of Art fra Skottland) Utenlandske studenter kan imidlertid bli tatt opp med 3 årige bachelorgrader om universitetet finner graden "god nok". Her tas det imidlertid ofte forbehold, hvor universitet ønsker detaljert informasjon om innhold og fagkombinasjon. På samme måte som med bachelorgradene, navngis også mastergradene ulikt fra land til land og universitet til universitet. Mange titler indikerer, slik som i Norge, hvorledes mastergraden er bygget opp, mens andre titler er mer tradisjonsbetinget. Spesielt gjelder dette de eldste og mest tradisjonsrike universitetene, University of Oxford, University of Cambridge og University of St Andrews.

Doktorgrader (Phd) Noen britiske universiteter velger å kalle den første delen av et doktorgradsstudium (ph.d.) for M.Phil.[trenger referanse], en periode der studenten skal gjøre grunnleggende research før man starter feltarbeidet sitt, og som er den perioden da man skal vise at man er moden nok og har evne til å gjennomføre en doktorgrad. En slik M.Phil. avsluttes med en oppgave som er en søknad om å opptak til doktorgradsstudium, og som avgjør hvorvidt universitetet anser studenten som klar til å gjøre forskning.

I motsetning til andre land som følger Bologna-prosessen hvor bachelorgrad ikke kvalifiserer for doktorgradstudier, er det i Storbritannia mulig å starte på doktorgradsstudier med kun bachelorgrad. Slik er det også i Australia, India, Canada, USA og Singapore.[2] [3] [4] [5] .[6][7][8][9]

Skolepenger Man betaler skolepenger for å studere ved et universitet i Storbritannia, disse er vesentlig høyere for en student fra et ikke-EU-land enn for en student fra et EU-land. Forskjellen i skolepenger varierer fra universitet til universitet, og ofte mellom de forskjellige gradene man kan velge mellom. På særdeles kjente universiteter kan det være svært dyrt å studere. Norske studenter får imidlertid en god del støttet av lånekassen, og ved et fåtall universiteter gir lånekassen også ekstra stipender. Det kan derfor være verdt å merke seg hvilke universiteter det gjelder. (Som regel de mest prestisjefylte).

Drift[rediger | rediger kilde]

Department for Children, Schools and Families og Department for Innovation, Universities and Skills er ansvarlig overfor Det britiske parlamentet for landets utdanningssystem, henholdsvis grunnskole og høyere utdannelse. Driften er overlatt til Local Education Authorities. Disse er underlagt de lokale myndighetene i grevskap, enhetlige myndigheter, Londons bydeler og metropolitan boroughs.

Som en følge av devolusjon er ansvaret for utdanning i Skottland, Wales og Nord-Irland overlatt til de lokale nasjonalforsamlingene.

Referanser[rediger | rediger kilde]