Keltere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Mer om folkeslag i Europa: Oversikt over folk og stammer i Europa og nære omgivelser.
Kelterne var flere beslektede folk fra Sentral-Europa. Deres språk tilhørte en egen gren av de indo-europeiske språk, kjent som keltiske språk. I moderne tid brukes keltere ofte som betegnelse på noen folkegrupper som har en kulturarv og et språk som nedstammer fra disse; de finnes spesielt på de britiske øyer, i Bretagne og i Galicia. Den første kjente referansen til keltere, som keltoi (gresk «de skjulte»), er fra grekeren Hekataios i 517 f.Kr.. Grekerne mente at kelterne nedstammet fra Herakles og den sønnen, Celtus, som han fikk med Celtina, datter av Britannus. [1] Romerne kalte dem gallere.
[rediger] Opprinnelse og utbredelse
Da de keltiske språkene tilhører de indo-europeiske språkene, mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale Asia. Men de første arkeologiske spor finnes i Sentral-Europa. De spredde seg derfra til et område som går fra Irland i vest til Anatolia i øst; fra Danmark og Skottland i nord til den iberiske halvøy og Italia i sør.
Det finnes i romerske kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca år 500 f.Kr. og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het piktere. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt 400 e.Kr. invaderte det daværende Caledonia. Det er etter dem Skottland har fått navnet sitt.
Under Peloponneser-krigen skaffet tyrannen Dionysos fra Syrakus keltere til å hjelpe spartanerne. Noen tiår senere, i 335 f.Kr, møtte Alexander den store noen keltiske høvdinger i traktene ved Adriaterhavet. Han spurte hvem de fryktet mest, i håp om at de ville si det var ham. I stedet svarte de at de ikke fryktet annet enn at himmelen skulle falle ned i hodet på dem. Alexander syntes de var «utrolig kjepphøye», men inngikk en avtale om at de skulle være hans allierte så lenge himmelen ikke falt ned i hodet på dem. Dette var trolig en vanlig keltisk ed, for den var fremdeles i bruk i det kristne Irland. [2]
Nyere forskere mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved migrasjon og annen kontakt. Den greske historikeren Diodorus Siculus beskriver dem i 1.årh.f.Kr som «høyreiste, og musklene veller frem under deres rene, hvite hud». De bleket håret, ifølge Siculus med sitron, mens andre nevner kalkvann som også virker som leggevann. Han beskrev at de gikk med bronsehjelmer, noen med horn, og noen gikk nakne i kamp, mens andre bar en brynje av lenker. [3] Videre fortalte Siculus at keltiske menn bar skjegget kort, men bartene var så lange at det de drakk, nærmest ble «filtrert gjennom bartene». Selv om de holdt det rent der de spiste, syntes han de «glefset» i seg maten, for det meste kjøtt med litt brød til, og som drikke var de glade i øl lagd av hvete og honning, alternativt uhorvelige mengder vin. En av de få gangene kelterne nevnes hos Platon, er i en liste over seks folkeslag som er altfor glade i å drikke. [4] Men Siculus baserte det han skrev om kelterne, på opplysninger fra stoikeren Poseidonius, som skrev om dem hundre år tidligere. Også den greske historikeren Strabo baserte seg på Poseidonius når han skrev: «Hele rasen er gale etter krig.» Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus (ca 330-395) skrev om kelterne: «De er fryktinngytende med sitt strenge blikk, svært trettekjære, og stolte og uforskammede.» [5]
[rediger] Romere og keltere
Første gang en romersk hær møtte en keltisk, støtte de sammen ved elven Allia ca 20 mil nord for Roma 18.juli 390 f.Kr. Kelterne kom fra Gallia, og virket så skremmende på romerne med sine svære skikkelser og blekede hår at romerne bare snudde og ble hogd ned bakfra «da de flyktet som en forvirret og oppjaget flokk», ifølge historikeren Livius. Gallerne var så forbløffet over denne uventet lette seieren at de trodde det måtte dreie seg om en listig manøver for å få dem i et bakhold. Med stor varsomhet tok de seg sørover til Roma. Her fant de byportene åpne, og var nå overbevist om at de ble forsøkt lokket i en felle. Forsiktig undersøkte de den tomme byen, uten å finne annet tegn til liv enn ni gamle patrisiere som satt ubevegelige i sitt stiveste puss for å møte sin skjebne. De var blitt nektet å søke tilflukt på den overfylte Capitol-høyden, siden de var så gamle at de skulle dø snart likevel. En av gallerne strøk prøvende over skjegget til den ene gamlingen, Marcus Papirius, for å finne ut om han var levende, og fikk seg en smekk med gamlingens elfenbensstokk som bekreftelse på det. Rystet grep gallerne til våpen og drepte de gamle. Nå stod Capitol for tur.
Først prøvde gallerne å storme høyden fra dalsenkningen Forum. Dette viste seg umulig. Så ble et nattlig snikangrep forsøkt, men mislyktes fordi de hellige gjessene i Junos tempel våknet og varslet romerne. Gallerne forsøkte seg nå med en beleiring, men ble så hardt angrepet av malaria at de på slutten ikke maktet å begrave alle sine døde. Etter syv måneder så de ingen annen råd enn å forlange løsepenger og forsvinne. Et halvt tonn gull satte kommandanten Brennus som krav for å gi opp beleiringen. Romerne betalte, men beskyldte ham for å jukse med vektene. Rystet slengte Brennus sitt sverd på vekten og ropte: «Væ victis!» (= Ve de overvundne!) - men han tok sin hær og gullet og dro sin vei. [6]
Julius Cæsar var guvernør over Gallia Cisalpina da han gikk til kamp mot de keltiske helvetierne. Etter å ha seiret over dem, rykket han inn i Gallia. I 55 f.Kr fortsatte han like godt over den engelske kanal for å beseire de britiske kelterne. Kanskje dette også var en straffeekspedisjon med tanke på den støtten gallerne hadde fått fra britene. Han tok noen gisler, trakk seg tilbake og kalte dette en seier. I 52 f.Kr gjorde gallerne igjen opprør under ledelse av Vercingetorix, oppmuntret av at Cæsar hadde måttet gi opp å beseire britene. Vercingetorix kom fra Arvernia (= den sentrale del av våre dagers Frankrike, og Cæsar beskrev ham som ung, energisk og flink til å holde disiplin. Cæsar måtte gi opp å innta festningen Gergovia i Arvernia, og opplevde nå at også nabofolket aedui, som ellers hadde holdt seg inne med romerne, allierte seg med sine egne og avskar romerne fra innkommende forsterkninger. Vercingetorix begikk nå den feil å forskanse seg på en høyde ved Alesia. Cæsar omringet høyden med sine ca 50.000 mann, mens keltere i et antall på ca 250.000 omringet dem igjen. Likevel innså Vercingetorix etterhvert at situasjonen var håpløs, og sa til sitt råd: «Gjør romerne tilfredse ved å drepe meg, eller overgi meg levende til dem, slik dere tror er best.» Rådet ville ikke drepe opprørslederen, men valgte å overgi seg. I seks år satt Vercingetorix som fange før han ble ført til Roma og henrettet der. [7] Plutark anslo at en million mennesker omkom under Cæsars felttog i Gallia, mens enda en million var tatt som slaver. Siden Cæsar hadde startet felttoget på eget initiativ, rettferdiggjorde han det som best han kunne i sitt verk Gallerkrigen.
[rediger] Referanser
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 18), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 16)
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 10)
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s.13)
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 15)
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s.11-12)
- ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s.23)
