Den britiske monarken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den britiske monarken er statssjef i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og i britiske oversjøiske territorier og kronbesittelser. Monarken er etter eldre britisk teori den såkalte «kilden» (fount) til den utøvende, dømmende og (som Konge/Dronning i Parlament) lovgivende makt. Realiteten er at både kongemakten og de andre statsorganene er underlagt folkestyret gjennom Parlamentet som nasjonalforsamling. Den britiske monarken har også formell posisjon som den høyeste lederen av Den engelske kirke, samt er overhode for Samveldet av nasjoner og statssjef i 15 andre samvelderiker.

Monarkens rolle er idag hovedsakelig seremoniell med symbolsk betydning. Storbritannias politiske system er basert på Westminster-modellen og parlamentarisme, der monarken ikke lenger har politisk og reell makt, men er underlagt konstitusjonell sedvane.

Monarken er i teorien også «kilde» til rettvesenets myndighetsutøvelse (fount of justice), og rettslig påtale finner sted i monarkens navn. Dommere fatter sine avgjørelser i monarkens navn. Monarken kan etter konstitusjonell sedvane ikke stilles for retten. Det er imidlertid lite tenkelig at monarken kan opptre i strid med konstitusjonell sedvane, strengere straffebud eller sentrale sivilrettslige regler, uten at det vil medføre sanksjoner mot vedkommende, spesielt et krav om at vedkommende må fratre posisjonen som monark.

Suksesjon[rediger | rediger kilde]

Den nåværende monarken er dronning Elisabeth II (siden 6. februar 1952) og hennes etterfølger er etter britisk rett Charles, prinsen av Wales (sønn av dronningen, født 14. november 1948).

Den nåværende monarkens tittel i Storbritannia er Elisabeth den Annen, av Guds Nåde, av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Hennes andre Riker og Territorier Dronning, Overhode av Samveldet, Forsvarer av Troen.

Tittelen Troens Forsvarer stammer tilbake til 1500-tallet. Henrik VIII ble gitt tittelen av paven, pga. en bok han gav ut i 1521, der han fastslo at paven var Kirkens øverste leder. Troen han forsvarte var altså katolisismen. Da Henrik brøt med den katolske kirke i 1530, trakk paven tittelen tilbake, siden Henrik nå var blitt en «troens angriper». I 1544 gav parlamentet Edvard VI tittelen Troens Forsvarer, siden han nå forsvarte den protestantiske kirken mot katolisismen, og tittelen har fulgt den biritske monarken siden, siden monarken er den engelske kirkens øverste leder. Tittelen forkortes «Fid. Def.» eller «F.D.»(la. fidei defensor) på alle britiske mynter.

Arverett til den britiske tronen er begrenset ved en lov av 1701 (Act of Settlement) til protestantiske etterkommere av kurfyrstinne Sofia av Hannover, hvor mannlige arvinger har forrang foran kvinnelige og arvinger som har ektet katolikker er ekskludert.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.