Hjelmtegn
Hjelmtegn (fransk cimier, engelsk crest) er en heraldisk figur eller figursammensetning som er plassert oppe på issen til en hjelm i et våpenskjold.
Hjelmtegn forekommer fra ca. 1200-tallet i våpen for personer i hele Europa. Hjelmtegnet er en vanlig del av et våpenskjold for personer og slekter (slektsvåpen). Hjelmtegnet er oftest et sekundært kjennetegn i forhold til skjoldet med sine farger og figurer, som da er våpenets viktigste del. Flere våpen kan imidlertid ha samme skjold og bare skille seg fra hverandre ved at de har forskjellige hjelmtegn. Det finnes også personlige våpen som bare har skjoldmerker. Mange av kirkens folk og kvinner har brukt våpenskjold uten hjelm og hjelmtegn. Skjold for kirkens folk kan ha tillegg utenfor skjold, særlig bispehatt (mitra), korsstav eller hatter med dusker.
Hjelmtegn brukes vanligvis ikke alene som kjennetegn eller dekorasjon, men sammen med våpenets andre hovedelementer. Det regnes som valgfritt om en vil bruke et våpen bare med skjoldet. Hjelmtegn kan også brukes uten skjold og hjelm, som selvstendige kjennetegn, men det er mest vanlig i britisk heraldisk praksis.
I Norges riksvåpen og kommunevåpen brukes ikke hjelm og hjelmtegn. Heller ikke brukes slike elementer i de aller fleste norske statlige, militære eller sivile våpenmerker. Kong Olav brukte både det offisielle kongevåpenet og et personlig våpen med hjelmtegn. Forsvarssjefen har brukt våpen med skjold, hjelm og hjelmtegn. I middelalderen førte norske konger et våpen med hjelm, og som hjelmtegn en oppvoksende kront og øksebærende løve omgitt av påfuglfjær. I utlandet finnes en del offentlige våpen med hjelm, hjelmtegn og annet utstyr utenfor skjoldene.
Hjelmtegn kan være et par lyreformede horn (såkalte vesselhorn), et par fuglevinger, et oppvoksende dyr eller annet levende vesen, et tre, en menneskelignende allegori (f.eks. Justitia, Spes, Fortuna), en båt, et kors, et sverd og mye annet.
Hjelmtegn avbildes ofte i en mer naturalistisk utforming enn skjoldfigurene som er sterkere stilisert.
Da våpenmerker ble brukt som faktisk krigerutstyr i middelalderen, kan hjelmtegn stort sett bare ha vært brukt ved parader, som oppvisning ved turneringer og lignende. I reelle kamper og krigføring ville plastiske hjelmtegn ha vært upraktisk. Derimot har det forekommet at enkelte figurer og farger har vært malt direkte på hjelmer, slik at de ikke var til hinder for fart og bevegelse.
I Storbritannia er det er utbredt misforståelse at et hjelmtegn og våpenskjold tilhører alle med samme familienavn eller flere mennesker som nedstammer fra samme forfedre. Dette kommer delvis fra viktorianske papirhandlere som markedsførte graverte brevark og delvis til pretensjoner, det vil si ved tilraning av titler eller på folkelig norsk, å snobbe oppover. Uekte «familievåpen» blir fortsatt solgt til godtroende i ‘heraldiske turistbutikker’. Dette kan imidlertid også ses i sammenheng med både engelsk og skotsk praksis når de nasjonale, heraldiske myndighetene fastsetter nye person- og slektsvåpen. Det kan da ses en tendens til at de nye våpnene får innslag av farger (tinkturer) og figurer fra eksisterende og eldre slektsvåpen, selv om det ikke foreligger noe påviselig slektsskap.
Litteratur [rediger]
- Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
- H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
- Oluf Kolsrud: «Handverkarlags-segl fraa Oslo og Christiania», tidsskriftet St. Halvard, Kristiania 1915
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924, side 41 og siste plansje
- C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928, side 32 ff, særlig side 36-37
- Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
- Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955
- Hallvard Trætteberg: «Hjelmtegn», Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, spalte 609-611
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
- H. L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990)
Utenlandsk
- P. B. Grandjean: «Dansk Heraldik», København 1919
- Carl-Alexander von Volborth: «Alverdens heraldik i farver», Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
- Ottfried Neubecker: «Heraldik. Kilder, brug, betydning», København 1979, side 152-155 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
- Carl-Alex. von Volborth: «Heraldry – Customs, Rules and Styles», Dorset 1981
- Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: «Heraldiken i Sverige», Lund 2001, side 12 og 23
