Lord Byron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lord Byron
Lord Byron
EGeorge Gordon Noel, 6. baron Byron, 1824
Født 22. januar 1788
London, England
Død 19. april 1824 (36 år)
Messolonghi, Hellas
Yrke Poet, dramatiker
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
England England
Språk Engelsk
Periode 1800-tallet
Sjanger Nonsenspoesi, barnebøker
Debut Mount Timohorit, Albania (1848)
Signatur
Lord Byrons signatur

Lord Byron (22. januar 1788 - 19. april 1824) var en engelsk poet og ledende figur i den romantiske bevegelse på begynnelsen av 1800-tallet. Hans dåpsnavn var George Gordon Byron, men var senere kjent som George Gordon Noel, 6. baron Byron, vanligvis omtalt som kun lord Byron. Blant Byrons mest kjente verker er de lange fortellende diktene Don Juan og Childe Harold's Pilgrimage, og det korte lyriske stykket She Walks in Beauty. Han er ansett som en av de store britiske poeter og har forblitt meget lest og innflytelsesrik.

I 1816 forlot han sitt hjemland etter en skandaleombrust skilsmisse, og vendte siden aldri tilbake. Han reiste østover i 1823 for å delta i den gresk frihetskampen mot den osmanske undertrykkelsen av Hellas. Av den grunn er han blitt anerkjent av grekerne som en nasjonalhelt.[1] Han døde av smittefeber i Messolonghi i en alder av 36 år. Selv om han reiste en privat hær og ikke fikk større innvirkning på krigen, var hans deltagelse og ikke minst for tidlig død, en avgjørende faktor for å gi den greske saken oppmerksomhet i Vesten. Han skrev på sitt hovedverk, den store samfunnssatiren Don Juan i årene 1819–1824, men rakk ikke å fullføre det helt.

Han var far til Ada Byron Lovelace, kjent for sin store matematiske innsikt. Byron ble feiret og omtalt i sin levetid for sin aristokratiske utsvevelser, inkludert store gjeld, tallrike kjærlighetsaffærer, rykter om en skandaløs incestuøs forbindelse med sin halvsøster, og selvpåførte landflyktighet. [2]

Som poet var Byron i all vesentlighet lyriker. Hans styrke lå i retorikkens fargeprakt, i de ypperlige naturskildringene og i tonegangenes mangfold som gjorde mulig for ham med lekende velbehag, bitende satire eller harmløs humor å gå fra den høyeste patos til den trivielle virkelighet. Hans figurer lider derimot av en viss ensformighet ved at de ligner mer eller mindre på hverandre, og er formet etter hans eget vesen. Mer mangfoldig er hans galleri av kvinner. Hans dramaer fungerer gjennom fortellingens prakt og dens tankeinnhold, mindre gjennom karakter og handling. Byron ble satt mer pris på i utlandet enn i England, noe som har sin årsak både i hans skarpe kritikk av de engelske samfunnsforholdene og at hans poesi ikke var perfekte. Særlig i begynnelsen ble det rettet kritikk mot hans teknikk, blant annet av Algernon Swinburne.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

I albansk folkedrakt, malt av Thomas Phillips i 1813

Dikt[rediger | rediger kilde]

  • Childe Harold's Pilgrimage, 1812–18
  • The Giaour, 1813
  • She Walks In Beauty, 1814
  • The Corsair, 1814
  • Hebrew Melodies, 1815
  • Parisina, 1816
  • The Prisoner of Chillon, 1816
  • The Dream, 1816
  • Darkness, 1816
  • Beppo, 1818
  • Mazeppa, 1819
  • Don Juan, 1819–1823

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Manfred, 1817
  • Cain, 1821
  • The Two Foscari, 1821
  • Sardanapulus, 1821

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

  • English Bards and Scotch Reviewers, 1809

Byron på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Childe Harolds pilgrimsferd. Første og annen sang; gjendiktet av Geir Uthaug, 1995
  • Don Juan; gjendiktet av Geir Uthaug, 2 bind, Bokvennen forlag, 2006–09
Byron i antologier og i utvalg
  • Byron kvæde; ved Edvard Alme (parallell engelsk og norsk tekst), 1920
  • Sivfløiten. Dikte av E.B. Browning, Byron, Shelley, Tennyson; ved Karen Hanssen, 1930
  • Eldskrift. Dikt i utvalg av Lord Byron, 1977
  • Fyll mitt beger påny!, engelsk romantikk fra Burns til Byron i norske gjendiktninger fra Henrik Wergeland til idag. Redigert av Geir Uthaug. 1990
  • Engelsk romantikk. Redigert av Geir Uthaug. Lyrikkbokklubben, 2003.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Plomer, William (1970) [1936]: The Diamond of Jannina. New York City: Taplinger Publishing. ISBN 978-0-224-61721-5. Sitat: «Byron had yet to die to make philhellenism generally acceptable.»
  2. ^ «Byron as a Boy; His Mother's Influence — His School Days and Mary Chaworth» (PDF). The New York Times. 26. februar 1898

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]