Coldplay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Coldplay
Coldplay
Coldplay, f.v: Jonny Buckland, Will Champion, Chris Martin, Guy Berryman
Opphav London, England
Periode 1998 – nå
Sjanger Alternativ rock, Post-Britpop, elektronisk rock
Plateselskap Parlophone
Capitol
EMI
Medlemmer
Guy Berryman
Jonny Buckland
Will Champion
Chris Martin

Coldplay er et britisk band som spiller alternativ rock, dannet i London, England i 1998. Gruppen består av vokalist/pianist/gitarist Chris Martin, sologitarist Jonny Buckland, bassist Guy Berryman og trommeslager/multiinstrumentalist Will Champion. Coldplay har solgt over 40 millioner plater på verdensbasis,[1] og er kjent for hitlåter som «Yellow», «The Scientist», «Clocks», «Speed of Sound», «Fix You» og «Viva La Vida».

Coldplays gjennombrudd kom med singelen «Yellow» fra debutalbumet Parachutes i år 2000, og albumet ble nominert til Mercury Prize. Oppfølgeren, A Rush of Blood to the Head, kom i 2002 og ble en stor suksess. Albumet vant diverse priser, blant annet NME sin pris for årets album. Bandets neste utgivelse, X&Y ble utgitt tre år senere, til omtrent samme respons som forløperen. Coldplays fjerde album, Viva la Vida or Death and All His Friends, fra 2008 ble produsert av Brian Eno og fikk særdeles god kritikk, og ble nominert til flere Grammy-priser.[2] Bandets femte album, Mylo Xyloto, ble utgitt 24. oktober 2011. Det sjette albumet, Ghost Stories, ble gitt ut 16. mai 2014. Alle Coldplays album har nytt kommersiell suksess.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dannelse og tidlig karriere (1996-1999)[rediger | rediger kilde]

Medlemmene i bandet møttes først på University College London i september 1996. Chris Martin og Jon Buckland var de første medlemmene i bandet, da de møttes i starten av skoleåret. De brukte resten av året til å planlegge et band; en stund vurderte Martin å forme et *NSYNC-inspirert boyband som skulle kalles «Pectoralz». Etter hvert ble Guy Berryman med, og 8. januar 1998 ble bandet komplett, da Will Champion tok jobben som trommeslager. Multitalentet Champion kunne spille både piano, gitar og bass, og han lærte raskt å spille trommer, til tross for at han aldri hadde spilt instrumentet før. Bandet spilte da under navnet «Starfish», men tok etterhvert navnet Coldplay fra en felles venn, Tim Rice-Oxley (nå pianist og komponist i bandet Keane), som hadde sitt eget band.[trenger referanse] Ifølge Martin: «[Tim] likte ikke navnet lenger, fordi det var så deprimerende.»

I 1998 spilte Coldplay stort sett små konserter for lokale arrangører. Fordi han ville ha større grad av «kreativ frihet», rekrutterte imidlertid Martin sin barndoms- og studentvenn Phil Harvey til å være manager. Harvey hjalp til med å samle inn penger slik at gruppen kunne spille inn en demo. 18. mai 1998 utkom 500 kopier av Safety EP. Mesteparten av EP-ene ble gitt til plateselskaper og venner; kun 50 kopier var igjen for offentlig salg. I desember signerte Coldplay en kontrakt med plateselskapet Fierce Panda, etter at grunnleggeren Simon Williams hadde sett bandets konsert den kvelden. Resultatet var EP-en Brothers And Sisters, som ble spilt inn i løpet av kun fire dager i februar 1999. EP-en ble utgitt i april, og kun 2500 kopier ble trykket. Ryktet deres spredte seg likevel sakte men sikkert i England, hjulpet av regelmessig avspilling på radiokanalen BBC.

Da de var ferdig med sine siste eksamener, skiftet Coldplay plateselskap, og inngikk en kontrakt om fem album med Parlophone våren 1999. Etter å ha vist seg frem for første gang på Glastonbury-festivalen, gikk bandet i studio for å spille inn en tredje EP kalt The Blue Room. EP-en ble utgitt i oktober i 5 000 kopier. Innspillingssesjonene for The Blue Room var kaotiske. Martin bestemte seg for å kaste Champion ut av bandet, men ombestemte seg senere og tok ham inn i varmen igjen. Martins dårlige samvittighet gjorde at han – trass i at han selv hevder å være avholds fra både alkohol og tobakk – dro på drikkelag. Etter hvert ble bandmedlemmene mer samstemte, og laget et nytt sett med regler for å holde gruppen sammen. Bandet erklærte en én-for-alle/alle-for-én-plan. Coldplay var et demokrati, og inntektene skulle deles likt, slik som i bandene U2 og R.E.M. Bandet skulle sparke alle som brukte kokain. I senere år har Martin spøkt om bandets rene image ved å si at «Dette [å spille musikk] er bedre enn å ta kokain fra en hores rygg! Noe vi ikke gjør!»[3]

Parachutes (1999–2001)[rediger | rediger kilde]

I november 1999 fokuserte Coldplay på sitt debutalbum. Bandet brukte nyåret til å gjøre ferdig sangene «Yellow» og «Everything's Not Lost». De spilte også på NME Carling Premier Tour, som gav nye og fremadstormende band muligheten til å vise seg frem. Etter å ha utgitt tre EP-er uten en eneste hit, fikk de sin første topp 40-singel med «Shiver», som ble utgitt i mars 2000. Singelen kom på en 35. plass på hitlistene, og ga bandet sin første fjernsynsavspilling, på MTV.

Juni 2000 var et høydepunkt i Coldplays karriere. Bandet dro på sin første turné, som inkluderte en vellykket retur til Glastonbury. Enda viktigere var det at bandet gav ut gjennombruddssingelen «Yellow». Låten gikk nesten til topps på hitlistene, med en 4. plass på de engelske hitlistene. Dette gjorde bandet offentlig kjent.

Coldplay utga sitt første album, Parachutes, i juli 2000. CD-en ble kritikerrost, men fikk samtidig noe kritikk for å være veldig lik musikken til Radiohead i deres «The Bends»- og «OK Computer»-periode. «Yellow» og «Trouble» ble regelmessig spilt på radio på begge sidene av Atlanterhavet. Parlophone forutså opprinnelig et salg på 40 000 kopier, men ved jul hadde allerede 1,6 millioner kopier blitt solgt i England alene. Parachutes ble nominert til Mercury Music Prize i september 2000.

Etter å ha oppnådd suksess i Europa, satte bandet kursen for Nord-Amerika. Parachutes ble utgitt i november 2000. Bandet dro ut på en klubbturné i De forente stater tidlig i 2001, i tillegg til at de var gjester hos Saturday Night Live, Late Night with Conan O'Brien og The Late Show with David Letterman. Parachutes var en beskjeden suksess, og ble gitt Gullalbum-status i de forente stater. Albumet ble kritikerrost, og Parachutes vant Grammyprisen for beste alternative musikkalbum på Grammyprisutdelingen i 2002.

Viva La Vida or Death and All His Friends (2008-nåtid)[rediger | rediger kilde]

Coldplays nyeste studioalbum, Viva la Vida or Death And All His Friends[4], er produsert av Brian Eno og Markus Dravs.[4] Coldplay la sangen «Violet Hill» ut på hjemmesiden sin tirsdag 29. april 2008 klokken 12:15 engelsk tid.[5] Sangen har vært tilgjengelig én uke etter utgivelse, for gratis nedlasting.[5] Albumet ble lansert 12. juni 2008 i Storbritannia og 17. juni 2008 i USA.[6] Det ble lagt ut for salg i Norge 13. juni 2008.

Singelen «Viva La Vida» fra albumet fikk svært mye radiotid i løpet av 2008 og ble en av de mest spilte sangene på radio det året.

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

Coldplay tidlige materiale hadde mye til felles med musikken til artister som Radiohead, Oasis, Jeff Buckley og Travis. Andre inspirasjonskilder var U2, a-ha, R.E.M., The Smiths, Sparklehorse, The Stone Roses, Tom Waits, The Flaming Lips, Neil Young, Echo and the Bunnymen og nylig Johnny Cash og Kraftwerk. Cash hadde før han døde planlagt å spille inn en sang skrevet av bandet, «Till Kingdom Come», men den ble istedet gitt ut på Coldplays tredje album, X&Y, og spilles på konsertene under «Twisted Logic»-turneen som en hyllest til Johnny Cash.[trenger referanse] Når det gjelder Kraftwerk, har de i tillegg til å være inspirert av dem også fått låne riffet fra Kraftwerks «Computer Love» til sin egen låt «Talk».[trenger referanse] Kraftwerk er kreditert for dette på albumet X&Y.

Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Siden utgivelsen av A Rush of Blood to the Head, har Coldplay også hatt et sterkt sosialt og politisk engasjement. De har vært ambassadører for så vel Oxfam som Make Trade Fair og Amnesty International. Gruppen har også spilt på forskjellige veldedighetsprosjekter, deriblant Band Aid 20 og Teenage Cancer Trust.[7] Chris Martin snakket imot Irak-krigen i 2003, og gikk ut offentlig og gav sin støtte til den demokratiske presidentkandidaten John Kerry i valgkampen i 2004. Bassisten Guy Berryman sier det følgende om bandets politiske engasjement:

«Du kan gjøre folk oppmerksomme på saker. Det er ikke veldig mye innsats som kreves av oss, men hvis det hjelper, da gjør vi det.»[8]

Selv om de etter hvert har oppnådd stor suksess og popularitet, har bandet fortsatt å være svært forsiktige med å tillate bruk av musikken sin til reklameformål. Riktig nok tillater bandet at musikken deres blir brukt i film, TV og reklame, som for eksempel i filmtraileren til Peter Pan, men samtidig har bandet takket nei til tilbud verdt mange millioner kroner fra både Gatorade, Cola Light og The Gap, som ville bruke sangene «Yellow», «Trouble» og «Don't Panic».[trenger referanse] Chris Martin uttalte i denne forbindelse det følgende:

«Vi ville ikke klart å leve med oss selv hvis vi hadde solgt meningene til sangene slik.»[trenger referanse]

I en reklame/introduksjonsfilm til nye MacBook fra Apple blir likevel sangen Life In Technicolor brukt. Dette har skapt sterke reaksjoner blant tilhengere av Coldplay.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]