Pitcairnøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 25°04′S 130°06′V

Pitcairn Islands
Pitkern Aileen
Pitcairnøyene

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Pitcairn IslandsPitkern Aileen

Hovedstad Adamstown
Tidssone UTC-8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 234
47[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 237
48[b]
Bef.tetthet 1,02 innb./km²
Styreform Britisk oversjøisk territorium
Guvernør Jonathan Sinclair
Ordfører Shawn Christian
Offisielle språk Engelsk og pitkairnsk
Avhengig av Storbritannia
Valuta Nyzealandsk dollar (NZD)
Nasjonaldag Ukjent
Nasjonalsang «Pitcairn Anthem»
ISO 3166-kode PN
Toppnivådomene .pn
Kart over Pitcairnøyene
Kart over Pitcairnøyene

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavna til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). FN regner Pitcairnøyene som et ikke-selvstyrt område.

Historie[rediger | rediger kilde]

Pitcairn var opprinnelig bebodd av polynesiere som bodde der i flere hundre år, fram til rundt 1500-tallet. Øya var imidlertid ubebodd da Pitcairn ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós i 1606. Den ble gjenoppdaget av britene i 1767 og oppkalt etter mannen som først fikk øye på øya.

De første beboere var mytteristene som tok kontroll over HMAV «Bounty» i 1790

I januar 1790 bosatte 8 av mytteristene fra HMAV «Bounty» seg på øya med sin anfører Fletcher Christian i spissen, sammen med tahitierne de hadde med seg; 7 tahitiske menn og 12 kvinner, og satte deretter fyr på skipet. Vraket kan i dag ses under vann i Bounty Bay. Selv om de klarte seg godt ved å dyrke jorda og fiske, var den første perioden prega av konflikter mellom innbyggerne, spesielt mellom mytteristene og de tahitiske mennene, som ble behandlet som annenrangs. Noen år etter gjorde tahitierne opprør, og 4 av mytteristene ble drept, deriblant Fletcher Christian, før alle opprørerne selv ble drept. Alkoholisme blant de fire gjenværende mytteristene og konflikter med kvinnene førte til fortsatt tragiske tilstander på øya. Men alkoholismen førte til at to av mytteristene døde (drap og fallulykke). Rundt 1800 var bare John Adams og Ned Young igjen av mennene. De bestemte seg for å bruke Bibelen som rettesnor til å skape et fredelig samfunn. Allerede etter et års tid døde Ned Young av astma, og John Adams var alene igjen med 10 kvinner og 20 barn. Som øyas patriark ledet han samfunnet etter Bibelens lover og skapte et dypt kristent samfunn. Da et britisk skip igjen fant Pitcairn i 1814 ble mannskapet imponert over det velfungerende samfunnet og Adams' lederskap, så de britiske myndigheter bestemte seg for ikke å straffe ham for mytteri. Ryktet om det idylliske "ur-kristne" samfunnet på Pitcairn vakte begeistring og romantiske forestillinger blant både unge og gamle i den kristne verden.

John Adams døde i 1829, og lederskapet av samfunnet ble overtatt av George Nobbs, som ankom øya året før og allerede da etter Adams' ønske hadde overtatt både undervisning av barna og den religiøse veiledning. I 1830 hadde kapteinen på et besøkende britisk skip registrert at det var trange kår på øya, og anbefalte de britiske myndigheter å flytte hele befolkningen til et mer egnet sted. I 1831 ankom et skip som tilbød de som ville å bli med til å flytte til Tahiti, der alt var gjort istand til dem. Hele befolkningen fulgte med, og de ble tatt vel imot av sine slektninger med mat og dans. Møtet med opprinnelsesøya ble imidlertid et sjokk for de dypt kristne Pitcairnerne, som opplevde den erotiske dansen og befolkningens promiskuitet som støtende. De to kvinnene som fortsatt levde av de som hadde forlatt Tahiti 42 år tidligere kjente ikke samfunnet igjen, og alle ba om å få reise tilbake til Pitcairn. Før de rakk å vende tilbake ble Tahiti rammet av en pest-epidemi, der og pitcairnerne ble rammet, og 17 av dem døde. Innen året var omme, var de tilbake til trygge Pitcairn.

I 1833 ankom en mann ved navn Josua Hill, som påsto at han var sendt som representant for de britiske myndigheter til å administrere øya. Han innførte et øyråd av respekterte menn, men skapte raskt splittelse i samfunnet da han forsøkte å isolere og mistenkeliggjøre John Nobbs og de to andre hvite innvandrerne som bodde på øya, Buffett og Evans. Han lyktes i å få øyrådet med på å utvise alle 3 med deres familier, men skyldfølelsen blant befolkningen ble så stor at de fikk vende tilbake til øya etter et års tid. Klagebrev til de britiske myndighetene om splittelse og dårlig stemning på øya førte til at et britisk skip ble sendt til øya i 1836 for å undersøke forholdene. Det ble da avslørt at Josua Hill var en svindler; han representerte ingen andre enn seg selv. Han ble fjernet fra øya, men frykten for at lignende hendelser skulle oppstå førte til at øya ble erklært som britisk koloni. I 1838 ble Union Jack plantet på øya til befolkningens store glede, og de fikk en egen guvernør.

I 1845 ble Pitcairn rammet av en orkan som førte til at deler av øya raste i havet, mange av frukttrærne ble revet over ende, og mye av den fruktbare jorda rant vekk. Dette skapte alvorlige tilstander på øya. Enda greide befolkningen å holde stand, men en sterk befolkningsøkning førte til stadig trangere kår, og i 1850-årene var det direkte hungersnød. Stadige bønner om hjelp førte til at de britiske myndigheter donerte Norfolk Island til øyboerne. I 1856 ble hele befolkningen på 193 fraktet til Norfolk. Men halvannet år etter dro sytten av dem tilbake til Pitcairn, etterfulgt av tjuesju andre fem år senere. De hjemvendte fant øya overgrodd av matplanter, hvileperioden hadde gjort øya fruktbar igjen.

I 1886 ankom en mann ved navn John Tay øya. Han var adventist-predikant, og etter noen ukers opphold på øya overbeviste hans utlegninger slik at hele befolkningen på kort tid konverterte fra den anglikanske kirke til å bli adventister. I 1893 ble det etablert et adventist-"seminar" (skole) for unge fra hele Sydhavet, og over 40 unge, 3 misjonærer, en lege og en lærer slo seg ned på øya. Samme år rammet en tyfus-epidemi som tok mange liv blant både elever og innbyggere. Men etablering av skole førte til krav om bedre levestandard; det ble etablert et eget sagbruk drevet av en mølle, nye hus ble bygget med høyere standard og vannforsyningen ble bedret med vannverk og vanningsanlegg til hageanleggene. 1890-årene var et tiår med store fremskritt for øyas befolkning.

I forbindelse med byggingen av Panamakanalen ble det etablert linjefart mellom Panama og Australia i 1910. Linjeskipene hadde fast anløp på Pitcairn, noe som førte til økonomisk oppblomstring med salg av hjemmeproduserte suvenirer og frukt. Befolkningen fikk en relativt god levestandard.

Under 2. verdenskrig ble det opprettet en militær radiostasjon på øya. Men manglende samarbeidsvilje fra adventistkirkens ledelse og misjonærene på øya førte til at adventist-skolen ble stengt og misjonærene utvist av de britiske myndigheter i 1945. Det ble istedet opprettet en statlig skole for øyas unge. Etter den tid har den religiøse gløden på øya vært synkende.

Øya nådde en befolkningstopp på 233 innbyggere i 1937, men deretter var det mye utvandring, først og fremst til Ny-Zealand, og i dag bor det bare rundt 50 mennesker på øya. Kontakten mellom Pitcairn-befolkningen og de flere hundre etterkommerne etter utvandrerne fra Pitcairn som bor på Norfolk Island, er tett.

Øyas idylliske image ble på 2000-tallet sterkt skadet av anklager om voksne menns seksuelle misbruk av jenter ned i 7-årsalderen. I 2004 ble syv menn som bodde på Pitcairn, og seks som hadde bodd der, siktet for sex-relaterte forbrytelser, blant annet voldtekt. 25. oktober 2004 ble seks av mennene dømt, blant dem Steve Christian, øyas borgermester.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Pitcairnøyene er Storbritannias minste oversjøiske territorium, og blir styrt av Storbritannias høykommissær til New Zealand, som også fungerer som Pitcairnøyenes guvernør, med kontorer i Wellington. På Pitcairn er det Pitcairns øyråd som leder, med øyas ordfører i spissen. Ideelt sett har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par åra har imidlertid øya fått en rekke pålegg fra guvernøren uten at denne har konsultert dem først, hvilket har resultert i en økende spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya.[1]

For å få stemmerett til lokale valg må man være over 18 år og ha bodd på Pitcairn i mer enn tre år. Valg holdes årlig i løpet av de to første ukene i desember.

Pitcairn anses for å ha kommet under Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon i 1898, og da høykommissæren og guvernøren skilte kontor i 1952, ble styret overført til Fijis guvernør. Da Fiji ble selvstendig i 1971 ble styret overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand, som også fungerer som Pitcairns guvernør.

Avkolonisering[rediger | rediger kilde]

Pitcairn står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[2]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Pitcairnøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[3]

Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[4]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[5] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Pitcairnøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[6]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Pitcairnøyene utgjør den sørøstlige delen av den geologiske forlengelsen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia, og består av fem øyer; Pitcairn, Sandy Island, Oeno Island, Henderson Island og Ducie Island.

Pitcairn er av vulkansk opprinnelse. Den eneste permanent bosatte øya, Pitcairn, har et areal på 4,6 km² og en befolkningstetthet på 9,4/km². Det er kun mulig å gå i land på øya ved Bounty Bay. Det høyeste punktet er 340 moh. Landskapet er kupert, men har et rikt jordsmonn hvor det dyrkes blant annet søtpoteter, bønner, tomater, kål, meloner, sitroner, bananer og mer. Bortsett fra fjørfe og noen ville geiter er det ingen gårdsdyr på øya.

Henderson Island dekker to tredeler av territoriets totale landmasse, men er ubebodd. Øya er en hevet tektonisk heva koralløy, har et overgrodd landskap over skarpe korallsteiner; professor Harold St. John, som har utforska øya, fortalte at ett eneste uoppmerksomt steg kunne føre til at man falt ned i en sprekk og døde.[7] Det er ingen ferskvannskilder på øya, noe som vanskeliggjør beboelse av den. Øya har en rektangulær form, og er 8 km lang og 3,2 km bred.

Oeno Island er en atoll med en størrelse på 5 km², og er dekka av busker og små trær. Øya har hvite sandstrender rundt hele, og er hjem for flere fuglearter. Sandy Island er sandbanke, og del av samme atoll som Oeno.

Ducie Island er den av territoriets øyer som ligger lengst fra Pitcairn, og blir sjelden besøkt av pitkairnerne. Den er en atoll formet som en C. Inne i C-en er en dyp lagune med giftig fisk og farlige haier.[8]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fiske, jordbruk og håndverk, og byttehandel er en viktig del av økonomien. De største inntektskildene er salg av frimerker til samlere, og salg av håndverk til passerende skip, hvorav de fleste er britiske skip som skal til eller fra Ny-Zealand via Panamakanalen. Handel blir begrensa av at øya har et kupert landskap uten landingsstriper, slik at alle besøk til øya må gjøres med lange skipsreiser. Det er også birøkting på Pitcairn, og 100 % sykdomsfrie bier.[9] Av og til kommer «ekspedisjons-cruiseskip» innom øya, og går i land om været tillater det. Øya hadde per 2004 en arbeidskraft på 15 menn og et ukjent antall kvinner.

Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller eller moteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne. Fra 2000 har imidlertid Pitcairn fått økende turisttrafikk, og noen beboere har laga selvforsynte bungalower for besøkende som ønsker litt mer privatliv enn det de ellers får.[10]

Demografi[rediger | rediger kilde]

De fleste pitkairnere er etterkommere av Bounty-mytteristene, noe deres etternavn viser. De fleste er også syvendedagsadventister.

Pitkairnsk er et kreolspråk som er 1700-talls engelsk med elementer av tahitisk. Det er ikke lenger morsmål for noen (engelsk er det), men læres av alle pitkairnere for å bevare deres kultur.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Pitcairns kultur er, som språket, en blanding av engelske og tahitiske påvirkninger. En vellykket adventistmisjon i 1890-åra var viktig i forminga av Pitcairns samfunn.[11] De siste åra har imidlertid kirken mista sin status, og i dag er det kun rundt åtte av beboerne som er aktivt kristne. De fleste går imidlertid i kirken på merkedager.

Pitcairn hadde tidligere strenge moralkoder, og dansing, offentlige kjærtegn og inntak av alkohol var strengt forbud. Disse reglene er i dag blitt myknet opp, og pitkairnerne kan nå kjøpe seksmåneders lisenser på å kjøpe alkohol. En lisens koster $ 10 for pitkairnere og $ 25 for turister.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

  • Telefoner: Det er kun en satellittelefon på øya. Beboerne har kontakt seg imellom ved hjelp av VHF-radio.
  • Radio: Det er ingen radiostasjon.
  • Fjernsyn: Det er ingen fjernsynskanaler, men de fleste hus har video-/DVD-spillere for å se på filmer.
  • Internett: Det er en internettlinje via satellitt, som går til alle øyas hus, sponsa av myndighetene på grunn av en seismologisk stasjon på øya.[9] Pitcairns toppnivådomene er .pn.

Transport[rediger | rediger kilde]

Pitcairn har ingen flyplass eller havn, og er avhengig av storbåter for å frakte passasjerer og gods fra skip og til Bounty Bay. For å komme til Pitcairn må man fly til Tahiti, og videre til Mangareva, og så ta en 30 timer lang båttur til Pitcairn. Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En annen måte er å være med på lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt sju dager. 8. februar 2006 ble det undertegna en avtale mellom Pitcairn og Fransk Polynesia om handel mellom de to koloniene; slik handel vil være momsfri.[12]

Pitcairn har 6,4 km asfaltert vei, og ingen jernbaner. Historisk sett har gange vært den tradisjonelle fremkomstmåten, men i det siste har ATV-er blitt vanlig.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 1606 – Den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós oppdager Pitcairn
  • 1767 – Britene gjenoppdager øya
  • 1790 – Mytteristene fra HMAV «Bounty» bosatte seg på øya sammen med tahitierne de hadde med seg, og satt fyr på skipet.
  • 1838 – Pitcairnøyene blir en britisk kronkoloni
  • 1856 – Alle Pitcairns 193 innbyggere flytter til Norfolkøya
  • 1857 – 17 av innbyggerne vender tilbake til Pitcairn og får følge av 27 andre fem år senere
  • 1898 – Pitcairnøyene underlagt Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon
  • 1952 – Pitcairnøyene underlagt Fijis guvernør
  • 1969Pitcairnøyenes riksvåpen innføres 4. november
  • 1971 – Pitcairnøyene blir overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand i forbindelse med Fijis selvstendighet
  • 1984Pitcairnøyenes flagg innføres 2. april
  • 2004 – Sexrelaterte forbrytelser rulles opp på Pitcairn hvor blant annet øyas ordfører er involvert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pitcairn Islands Study Center: Pitcairn Government
  2. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  3. ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  4. ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  5. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  6. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  7. ^ Pitcairn Islands Study Center: Henderson Island
  8. ^ Pitcairn Islands Study Center: Ducie Island
  9. ^ a b Pitcairn Island Web Site
  10. ^ Pitcairner – Accommodations
  11. ^ «Turning Point for Historic Adventist Community on Pitcairn Island», Adventist News Network
  12. ^ OnlinePitcairn.com: «A Historic Move»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]