Nigel Mansell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nigel Mansell
Nigel Mansell
Nasjonalitet  Storbritannia Britisk
Formel 1-karriere
Sesonger 1980-1992, 1994-1995
Konstruktører Lotus, Williams, Ferrari, McLaren
Verdensmester 1 (1992)
Løp 191 (187 starter)
Seiere 31
Pallplasseringer    59
Pole positions 32
Raskeste runder 30
Poeng 482
Km i ledelse 9 649 km
Debut Østerrikes Grand Prix 1980
Første seier Europas Grand Prix 1985
Siste seier Australias Grand Prix 1994
Siste løp Spanias Grand Prix 1995
Plassering 1995 -

Nigel Ernest James Mansell (født 8. august, 1953, i Upton-upon-Severn, Worcestershire) er en tidligere britisk racerfører som både vant Formel 1 mesterskapet i 1992 og CART mesterskapet i 1993. Han er den eneste personen i historien å holde begge titlene samtidig, og den første personen til og vinne CART tittelen i sitt debutår. På det tidlige 90-tallet var Mansell ofte kjent, spesielt i det britiske media, som Our Nige.

Hans karriere i Formel 1 strakte seg over 15 sesonger, i tillegg til to sesonger på topp nivået i CART serien. Mansell er fortsatt den mest suksessrike britiske Formel 1 føreren igjennom tidene når det gjelder antall seiere med 31, og fjerde totalt bak Michael Schumacher, Alain Prost, og Ayrton Senna. Han er rangert blant topp ti Formel 1-førere igjennom tidene av Murray Walker som var Formel 1 kommentator i 50 år.

Innhold

[rediger] Biografi

Mansell ble født i Upton-upon-Severn, en liten by i Worcestershire, England. Han brukte mesteparten av sin barndom og sine tidligere år som voksen i Hall Green, Birmingham. Han var elev på Rosslyn School, så Hall Green Bilateral, før han studerte ingeniørarbeid på Matthew Boulton College. Han jobbet som en flyingeniør på Lucas Engineering, før han ga det opp for å bli en racerfører på heltid.

Mansell ble i dronningens nyttårsliste for 2012 forfremmet fra offiser til kommandør av Order of the British Empire.[1]

[rediger] Karriere

[rediger] Formel Ford

[rediger] 1976-1977

Mansell hadde en nokså treg start på hans racing karriere, ved hjelp av sine egne penger jobbet han seg oppover. Etter mye suksess i gokart gikk han videre til Formel Ford serien, noe hans far ikke likte. I 1976 vant han 6 av de 9 løpene han deltok i, inkludert hans debut på Mallory Park. Han deltok i 42 løp det neste året, vant 33 og ble Britisk Formel Ford mester, til tross for at han brakk nakken i en kvalifiseringsomgang på Brands Hatch. Doktorer sa at han var svært nær ved å bli lam, begrenset i seks måneder, og at han aldri kunne drive med racing igjen. Mansell fikk seg selv utskrevet fra sykehus og returnerte til racing. Tre uker før ulykken hadde han sagt opp jobben som flyingeniør, etter og ha solgt mesteparten av hva han eide for å kunne finansiere karrieren sin.[2] Senere det året fikk han sjansen til å kjøre en Lola T570 Formel 3 bil å Silverstone. Han fullførte på fjerde, og bestemte seg for at han var klare for høyere Formel klasser.[3]

[rediger] Formel 3

[rediger] 1978-1979

Mansells første sesong i Formel 3 startet med en pole position og en andreplass. Men bilen var ikke konkurransedyktig, når teamet hans hadde en sponsoravtale med Unipart til å bruke Triumph Dolomite motorer som var mye dårligere en Toyota motorer brukt av de beste teamene. Etter tre syvende- og en fjerdeplass i hans siste løp for teamet. Den neste sesongen kjørte han for Dave Price Racing hvor han fikk betalt for engangs skyld. Etter sin første seier på Silverstone i mars, for så å komme på åttendeplass sammenlagt.[3] Hans kjøring var konsekvent, men en kollisjon med en annen bil resulterte i en enorm ulykke som han var heldig å overleve. Innlagt på sykehus igjen, denne gang for en brukket virvel i ryggen. Hans kjøring ble lagt merke av Colin Chapman, eier av Lotus. Kort tid etter ulykken, skjulte smertene sine med smertestillende, viste han hva han kunne og ble testfører Lotus teamet i Formel 1.

[rediger] Formel 1

[rediger] 1980-1984:Lotus


[rediger] Referanser

  1. ^ New Year Honours List 2012, Directgov.
  2. ^ Mansell, Nigel My Autobiography page 88 Collins Willow ISBN 0-00-218497-4
  3. ^ a b King Nigel Mansell Statistics
Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel

Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk