Nigel Mansell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nigel Mansell
Nigel Mansell
Nasjonalitet  Storbritannia Britisk
Formel 1-karriere
Sesonger 1980-1992, 1994-1995
Konstruktører Lotus, Williams, Ferrari, McLaren
Verdensmester 1 (1992)
Løp 191 (187 starter)
Seiere 31
Pallplasseringer    59
Pole positions 32
Raskeste runder 30
Poeng 482
Km i ledelse 9 649 km
Debut Østerrikes Grand Prix 1980
Første seier Europas Grand Prix 1985
Siste seier Australias Grand Prix 1994
Siste løp Spanias Grand Prix 1995
Plassering 1995 -

Nigel Ernest James Mansell (født 8. august, 1953, i Upton-upon-Severn, Worcestershire) er en tidligere britisk racerfører som både vant Formel 1-mesterskapet i 1992 og CART mesterskapet i 1993. Han er den eneste personen i historien som har holdt begge titlene samtidig, og den første som har vunnet CART-tittelen i sitt debutår. På begynnelsen av 1990-tallet var Mansell, spesielt i britiske media, ofte kjent som Our Nige.

Hans karriere i Formel 1 strakte seg over 15 sesonger, i tillegg til to sesonger på toppnivået i CART-serien. Mansell er fortsatt den mest suksessrike britiske Formel 1-føreren gjennom tidene når det gjelder antall seiere med 31, og fjerde totalt bak Michael Schumacher, Alain Prost, og Ayrton Senna. Han er av Murray Walker, som var Formel 1-kommentator i 50 år, rangert blant topp ti Formel 1-førere igjennom tidene.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Mansell ble født i Upton-upon-Severn, en liten by i Worcestershire, England. Han brukte mesteparten av sin barndom og sine tidlige voksne år i Hall Green, Birmingham. Han var elev på Rosslyn School, så Hall Green Bilateral, før han studerte ingeniørarbeid på Matthew Boulton College. Han jobbet som flyingeniør på Lucas Engineering, før han ga det opp for å bli racerfører på heltid.

Mansell ble i dronningens nyttårsliste for 2012 forfremmet fra offiser til kommandør av Order of the British Empire.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Formel Ford[rediger | rediger kilde]

1976-1977[rediger | rediger kilde]

Mansell hadde en nokså treg start på sin racingkarriere, og ved hjelp av sine egne penger jobbet han seg oppover. Etter mye suksess i gokart gikk han videre til Formel Ford, noe hans far ikke likte. I 1976 vant han 6 av de 9 løpene han deltok i, inkludert hans debut på Mallory Park. Han deltok i 42 løp det neste året, vant 33 og ble britisk Formel Ford-mester, til tross for at han brakk nakken i en kvalifiseringsomgang på Brands Hatch. Doktorer sa at han var svært nær ved å bli lam, begrenset i seks måneder, og at han aldri kunne drive med racing igjen. Mansell fikk seg selv utskrevet fra sykehuset og returnerte til racing. Tre uker før ulykken hadde han sagt opp jobben som flyingeniør, etter å ha solgt mesteparten av hva han eide for å kunne finansiere karrieren sin.[2] Senere det året fikk han sjansen til å kjøre en Lola T570 Formel 3 bil å Silverstone. Han fullførte på fjerde, og bestemte seg for at han var klare for høyere formelbil-klasser.[3]

Formel 3[rediger | rediger kilde]

1978-1979[rediger | rediger kilde]

Mansells første sesong i Formel 3 startet med en pole position og en andreplass. Men bilen var ikke konkurransedyktig, ettersom teamet hans hadde en sponsoravtale med Unipart til å bruke Triumph Dolomite motorer som var mye dårligere enn Toyota-motorene som ble brukt av de beste teamene. Han fikk tre syvendeplasser og en fjerdeplass i hans siste løp for teamet. Den neste sesongen kjørte han for Dave Price Racing hvor han for engangs skyld fikk betalt. Etter sin første seier på Silverstone i mars kom han på åttendeplass sammenlagt.[3] Hans kjøring var konsekvent, men en kollisjon med en annen bil resulterte i en enorm ulykke som han var heldig å overleve. Innlagt på sykehus igjen, denne gang for en brukket virvel i ryggen. Hans kjøring ble lagt merke av Colin Chapman, eier av Lotus. Kort tid etter ulykken, mens han skjulte smertene sine med smertestillende piller, viste han hva han kunne og ble testfører Lotus-teamet i Formel 1.

Formel 1[rediger | rediger kilde]

1980-1984:Lotus[rediger | rediger kilde]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
1980 Team Essex
Lotus
Lotus
81B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
 
BRA
 
RSA
 
USW
 
BEL
 
MON
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
AUT
Ret
NED
Ret
ITA
DNQ
CAN
 
USA
 
NC 0
1981 Team Essex
Lotus
Lotus
81B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
USW
Ret
BRA
11
ARG
Ret
SMR
WD
BEL
3
14. 8
John Player
Team Lotus
Lotus
87
MON
Ret
ESP
6
FRA
7
GBR
DNQ
GER
Ret
AUT
Ret
NED
Ret
ITA
Ret
CAN
Ret
CPL
4
1982 John Player
Team Lotus
Lotus
87B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
RSA
Ret
14. 7
Lotus
91
BRA
3
USW
7
SMR
 
BEL
Ret
MON
4
DET
Ret
CAN
Ret
NED
 
GBR
Ret
FRA
 
GER
9
AUT
Ret
SUI
8
ITA
7
CPL
Ret
1983 John Player
Team Lotus
Lotus
92
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
BRA
12
USW
12
FRA
Ret
SMR
12
MON
Ret
BEL
Ret
DET
6
CAN
Ret
12. 10
Lotus
93T
Renault
EF1 1,5 V6 t
GER
Ret
Lotus
94T
Renault
EF1 1,5 V6 t
GBR
4
AUT
5
NED
Ret
ITA
8
EUR
3
RSA
NC
1984 John Player Special
Team Lotus
Lotus
95T
Renault
EF4B 1,5 V6 t
BRA
Ret
RSA
Ret
BEL
Ret
SMR
Ret
FRA
3
MON
Ret
CAN
6
DET
Ret
DAL
6
GBR
Ret
GER
4
AUT
Ret
NED
3
ITA
Ret
EUR
Ret
POR
Ret
9. 13
1985 Canon
Williams Honda
Williams
FW10
Honda
RA164E 1,5 V6 t
BRA
Ret
POR
5
SMR
5
MON
7
CAN
6
DET
Ret
FRA
DNS
GBR
Ret
GER
6
AUT
Ret
NED
6
ITA
11
BEL
2
EUR
1
RSA
1
AUS
Ret
6. 31
1986 Canon
Williams Honda
Williams
FW11
Honda
RA166E 1,5 V6 t
BRA
Ret
ESP
2
SMR
Ret
MON
4
BEL
1
CAN
1
DET
5
FRA
1
GBR
1
GER
3
HUN
3
AUT
Ret
ITA
2
POR
1
MEX
5
AUS
Ret
2. 70 (72)
1987 Canon
Williams Honda
Williams
FW11B
Honda
RA167E 1,5 V6 t
BRA
6
SMR
1
BEL
Ret
MON
Ret
DET
5
FRA
1
GBR
1
GER
Ret
HUN
14
AUT
1
ITA
3
POR
Ret
ESP
1
MEX
1
JPN
DNS
AUS
 
2. 61
1988 Canon
Williams
Williams
FW12
Judd
CV 3,5 V8
BRA
Ret
SMR
Ret
MON
Ret
MEX
Ret
CAN
Ret
DET
Ret
FRA
Ret
GBR
2
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
 
ITA
 
POR
Ret
ESP
2
JPN
Ret
AUS
Ret
9. 12
1989 Scuderia Ferrari
Marlboro
Ferrari
640
Ferrari
035/5 3,5 V12
BRA
1
SMR
Ret
MON
Ret
MEX
Ret
USA
Ret
CAN
DSQ
FRA
2
GBR
2
GER
3
HUN
1
BEL
3
ITA
Ret
POR
DSQ
ESP
EX
JPN
Ret
AUS
Ret
4. 38
1990 Scuderia Ferrari
Marlboro
Ferrari
641
Ferrari
036 3,5 V12
USA
Ret
BRA
4
SMR
Ret
MON
Ret
5. 37
Ferrari
641/2
Ferrari
037 3,5 V12
CAN
3
MEX
2
FRA
18
GBR
Ret
GER
Ret
HUN
17
BEL
Ret
ITA
4
POR
1
ESP
2
JPN
Ret
AUS
2
1991 Canon
Williams Renault
Williams
FW14
Renault
RS3 3,5 V10
USA
Ret
BRA
Ret
SMR
Ret
MON
2
CAN
6
MEX
2
FRA
1
GBR
1
GER
1
HUN
2
BEL
Ret
ITA
1
POR
DSQ
ESP
1
JPN
Ret
AUS
2
2. 72
1992 Canon
Williams Renault
Williams
FW14B
Renault
RS3C/RS4 3,5 V10
RSA
1
MEX
1
BRA
1
ESP
1
SMR
1
MON
2
CAN
Ret
FRA
1
GBR
1
GER
1
HUN
2
BEL
2
ITA
Ret
POR
1
JPN
Ret
AUS
Ret
1. 108
1994 Rothmans
Williams Renault
Williams
FW16
Renault
RS6 3,5 V10
BRA
 
PAC
 
SMR
 
MON
 
ESP
 
CAN
 
FRA
Ret
GBR
 
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
 
9. 13
Williams
FW16B
EUR
Ret
JPN
4
AUS
1
1995 Marlboro
McLaren Mercedes
McLaren
MP4/10
Mercedes
FO 110 3,0 V10
BRA
 
ARG
 
SMR
10
ESP
Ret
MON
 
CAN
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
 
EUR
 
PAC
 
JPN
 
AUS
 
NC 0

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ New Year Honours List 2012, Directgov.
  2. ^ Mansell, Nigel My Autobiography page 88 Collins Willow ISBN 0-00-218497-4
  3. ^ a b King Nigel Mansell Statistics
Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel