Wales

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wales
Cymru

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Cymru am byth (walisisk)
Wales for ever (engelsk)
«Wales for alltid»

Kart over WalesCymru

Innbyggernavn waliser, walisisk
Hovedstad Cardiff (Caerdydd)
Tidssone UTCGMT
Areal 20 779 km²
Befolkning 3 063 456 (2011)
Bef.tetthet 147,43 innb./km²
Styreform Delvis selvstyrt del av Storbritannia
Dronning Elisabeth II av Storbritannia
Førsteminister Carwyn Jones
Offisielle språk Engelsk og walisisk
Avhengig av Storbritannia
Valuta Britisk pund (GBP)
Nasjonalsang «Hen Wlad fy Nhadau»
«Mitt fedreland»

Koordinater: 52°30′N 3°50′V Wales (walisisk Cymru) er et land som utgjør en del av Storbritannia. Det består av en halvøy sørvest i Storbritannia. Wales har et areal på ca. 20 768 km² og en befolkning på 3 063 456 (2011), den høyeste befolkningen i landets historie.[1] Hovedstaden heter Cardiff. Den britiske tronarvingen har tittelen fyrste av Wales (engelsk: Prince of Wales), men han har ingen politisk rolle i Wales.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Wales[rediger | rediger kilde]

De engelske ordene «Wales» og «Welsh» stammer fra det samme vestgermanske ordet Walh (entall) Walha (flertall) - velsk, som har en betydning i retting av «annerledes» (på samme måte som områdene Vallonia, ValakiaKontinentet har fått via gammelkirkeslavisk.[2][3][4][5]

Angelsakserne snakket gammelengelsk og benyttet uttrykket Wælisc når de omtalte de keltiske britonerne og omtalte deres landområder som Wēalas.[2] Historisk har en i Storbritannia har ikke disse ordene vært begrenset til det området vi idag kaller Wales eller walisere, men til alt angelsakserne kunne forbinde med britonerne, herunder andre områder på De britiske øyer, som Cornwall) og germanske områder som ble forbundet med de keltiske britonerne som Walworth i grevskapet Durham og Walton i West Yorkshire),[6] samt gjenstander forbundet med ikke-germanske europeere, slik som walnutvalnøtt»).

Cymru[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Moliant Cadwallon – originaltekst

Dagens walisiske navn for walisere er Cymry og Cymru er det walisiske navnet for Wales. Disse ordene, som begge uttales kəm.rɨ, stammer fra det brytonske ordet combrogi som betyr «felles landsmenn».[7] Bruken av ordet Cymry som en beskrivelse av en selv, stammer fra tiden etter at romerne hadde trukket seg ut og beskriver forholdet mellom waliserne og de brytonsk-talende folkene i det nordlige England og det sørlige Skottland, folkene av Yr Hen Ogledd («Det gamle nord»). Det legger vekt på forestillingen om at waliserne og «mennene fra nord» var et folk, som skilte seg ut fra andre folk.[8] Denne betegnelsen ble illustrerende nok ikke benyttet om folk fra Cornwall eller Bretagne, til tross for at disse hadde samme kulturelle og språklige bakgrunn som både waliserne og «mennene fra nord». Ordet ble tatt i bruk som en selvbeskrivelse sannsynligvis før 800-tallet.[9] Det er referert til dette i hyllingsdiktet til Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd (Moliant Cadwallon av Afan Ferddig), ca. 633.[10] I walisisk litteratur ble ordet Cymry benyttet gjennom middelalderen for å beskrive waliserne, mens også det eldre ordet Brythoniaid fortsatt ble brukt for å beskrive enhver britoner, inklusive waliserne, og dette var vanlig i litteraturen fram til rundt 1100. Deretter fortsatte bruken av ordet Cymry som er henvisning til waliserne. Fram til rundt 1560 ble ordet stavet Kymry eller Cymry, uavhengig av om det ble vist til landet eller folket.[7]

De latinske formene Cambrian, Cambric og Cambria overlevde som mindre brukte alternative former Wales, walisisk og walisere. Eksempler på dette er Cambrian Mountains (som dekker det meste av Wales og ga navn til den geologiske perioden Kambrium), avisen Cambrian News, samt virksomheter som Cambrian Airways, Cambrian Railways, Cambrian Archaeological Association og Royal Cambrian Academy of Art. Utenfor Wales eksisterer den beslektede formen Cumbria i Nordvest-England, som var en del av Yr Hen Ogledd. Denne formen opptrer også i blant i litterære sammenhenger, hvor den mest kjent er kanskje den pseudohistoriske Historia Regum Britanniae av Geoffrey of Monmouth, hvor karakteren Kamber er framstilt som konge av Cymru.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wales' historie

Wales har ikke vært selvstendig siden 1282, da landet ble erobret av den engelske kongen. Wales har vært del av Storbritannia siden 1707 og ble styrt direkte fra London inntil 1999. Den keltiske egenarten er blitt beholdt og har ifra 1800-tallet dannet grunnlag for en nasjonalistisk bevegelse, Plaid Cymru, som i 1974 fikk to representanter i det britiske parlamentet.

Styresett[rediger | rediger kilde]

Senedd, den walisiske nasjonalforsamlingens bygning, tegnet av Richard Rogers og åpnet på festdagen for David av Wales, 1. mars 2006

Nasjonalforsamlingen for Wales utgjør dagens styresmakt, men den har bare begrenset myndighet delegert fra det britiske parlamentet.

Wales er et land som er en del av Storbritannia.[11][12] Konstitusjonelt sett er Storbritannia de jure en enhetsstat med sin folkevalgte forsamling og regjering i Westminster. I Underhuset er Wales representert med 40 parlamentsmedlemmer (av totalt 650) valgt inn fra valgkretser i Wales. Av disse 40 plassene har Labour Party i dag 26, Liberaldemokratene har tre plasser, Plaid Cymru har tre og de konservative åtte plasser. Wales har en egen minister («Secretary of State for Wales») i den britiske regjeringen og denne er ansvarlig for saker som er særlig knyttet til Wales. Wales Office (engelsk) eller Swyddfa Cymru (walisisk) er et departement i regjeringen med ansvar for gjennomføring av selvstyre i Wales og «reserverte» (ikke-delegerte) saker som angår Wales. Departementet ble opprettet i 1999 og har kontorer i London og Cardiff.

Det ble avholdt folkeavstemninger i Wales og Skottland i 1997 som bestemte at det skulle etableres en form for selvstyre i begge land. I Wales begynte denne devolusjon-prosessen med en lov av 1998 («Government of Wales Act 1998», som etablerte Nasjonalforsamlingen for Wales (walisisk: Cynulliad Cenedlaethol Cymru).[13] Fullmakter som tidligere lå hos Wales-ministeren ble overført til de nye walisiske myndighetene 1. juli 1999, og den walisiske nasjonalforsamlingen fikk ansvaret for disponeringen av den britiske regjeringens bevilgninger for de walisiske områdene.[14] Loven fra 1998 ble supplert med en ny lov i 2006 (Government of Wales Act 2006) som utvidet nasjonalforsamlingens myndighet ved at det fikk lovgivningsmyndighet tilsvarende Skottlands parlament og Den nordirske forsamling. Den walisiske nasjonalforsamlingen har 60 medlemmer, kalt Assembly Members (walisisk: Aelodau y Cynulliad). Medlemmene er valgt for fire år gjennom et blandet, proporsjonalt system. 40 av medlemmene representerer geografiske valgkretser hvor de er valgt gjennom flertallsvalg i en-mannskretser. De resterende 20 representantene blir valgt fra fem regioner hvor hver av dem representerer mellom syv og ni valgkretser, beregnet ved D'Hondts metode for forholdstallsvalg.[15] Nasjonalforsamlingen velger en førsteminister, som velger medlemmer av den walisiske regjeringen.

Utdypende artikkel: Hovedområde (Wales)

Med hensyn til det lokale styret, er Wales delt inn i 22 distrikter, eller hovedområder («principal areas»[16]) som er en enhetlig myndighet med lokalt selvstyre. De 22 hovedområdene i Wales har forskjellige benevnelser – 9 grevskap (counties), 3 byer (cities) og 10 grevskapsdistrikter (county boroughs) – men alle har samme status. Hovedområdene ble opprettet 1. april 1996.

De åtte grevskapene som fantes mellom 1974 og 1996 kalles nå bevarte grevskap, og har visse seremonielle funksjoner. Hovedområdene er ansvarlige for alle lokale offentlige tjenester, herunder utdanning, sosiale tjenester, miljø og veier.[17]

Kart over Wales hovedområder
noframe

Hovedområdene er counties, med mindre det er markert * for byer (cities) eller † (for County Boroughs). Walisiske benevnelser er i parentes der hvor de er annerledes enn engelsk.

NB: Wales har seks byer med bystatus (cities). I tillegg til Cardiff, Newport og Swansea, er dette Bangor, St Asaph og St Davids.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Relieffkart over Wales:

██ Topografi over 600 fot (180 m)

██ Nasjonalparker

Wales er et hovedsakelig fjelland på den vestlige siden av det sentrale, sørlige Storbritannia.[18] Det er rundt 270 km fra nord til sør, og rundt 100 km øst-vest.[19]

Wales grenser til England i øst og mot sjøen i de andre retningene: Irskesjøen mot nord og vest, St. George's Channel og Det keltiske havet mot sørvest og Bristolkanalen mot sør.[20][21] Wales har en kystlinje på 2 700 km, inkludert fastlandet, Anglesey og Holyhead.[22] Wales har over 50 øyer utenfor fastlandet, den største av disse er Anglesey i nordvest.

Den første grensen mellom Wales og England var sonal, bortsett fra området rundt elven Wye som var den første anerkjente grensen.[23] Offas dike hadde til hensikt å skape en tidlig, tydelig grense, men dette ble forpurret av Gruffudd ap Llewellyn, som inntok områder på den andre siden av diket.[23] The Act of Union fra 1536 etablerte en lineær grense som strakk seg fra munningen av elven Dee til munningen av Wye.[23] Men selv etter denne lovgivningen var deler av grensedragningen uklar og ble endret fram til Welsh Sunday Closing act of 1881, som påla de lokale virksomheter å bestemme hvilket land de var underordnet, og om de ville følge walisisk eller engelsk lovgivning.[23]

Mye av Wales varierte natur er kupert, med fjell og åser., særlig i de nordlige og sentrale regionene. Fjellene ble dannet under den siste istiden. Det høyeste fjellområdet i Wales er Snowdonia (walisisk: Eryri), hvor fem topper er over 1 000 moh. Den høyeste av disse er Snowdon (walisisk: Yr Wyddfa) på 1 085 moh.[24][25] De 14 walisiske fjellene, eller 15 dersom en inkluderer Garnedd Uchaf - ofte utelatt på grunn av dets lave primærfaktor - med en høyde over 3 000 fot (910 meter) blir ofte kalt Welsh 3000s og ligger innenfor en lite område i nordvest.[26]

Wales har tre nasjonalparker: Snowdonia, Brecon Beacons og Pembrokeshire Coast. Landet har Area of Outstanding Natural Beauty.[27] Disse områdene er blant andre Anglesey, Clwydianåsene, Gowerhalvøya og Wyedalen.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Språk[rediger | rediger kilde]

Fordelingen av de som hevdet å kunne snakke walisisk fra folketellingen i 2011

I en bok fra 1707, Archaeologia Britannica påviser Edward Lhuyd, bestyrer av Ashmolean Museum, likheten mellom de to keltiske språkfamiliene: brytonisk eller P–keltisk (bretonsk, kornisk og walisisk), og goidelisk eller Q–keltisk (irsk, mansk og skotsk-gælisk). Han hevdet at brytonisk stammet opprinnelige fra Gallia (dagens Frankrike), og at goidelisk stammet opprinnelig fra Den iberiske halvøy. Lhuyd konkluderte med at ettersom språkene hadde keltisk bakgrunn, måtte alle de som snakket disse språkene være keltere. I følge nyere hypoteser, som også er gjeldende i dag, er brytoniske og goideliske språk, kjent under fellesnavnet Øykeltiske språk, utviklet sammen for en tid, adskilt fra Fastlandskeltiske språk. Fra 1700-tallet ble folkene fra Bretagne, Cornwall, Irland, Man, Skottland og Wales kjent som keltere, og ansett som dagens keltiske nasjoner.[28][29]

Biskop William Morgan, som oversatte den første fullstendige versjonen av Bibelen til walisisk i 1588

Oversettelsen av Bibelen til walisisk bidro til å opprettholde walisisk i dagliglivet. Det nye testamente ble oversatt av William Salesbury i 1567, etterfulgt av en fullstendig bibeloversettelse av William Morgan i 1588.

En egen språklov av 1993 («Welsh Language Act 1993») og Government of Wales Act 1993 fastslår at engelsk og walisisk er likestilte språk. Engelsk blir i realiteten snakket av alle i Wales, og er de facto hovedspråket. Blandingsspråk mellom walisisk og engelsk er imidlertid vanlig over hele Wales og er kjent under en rekke navn, men er ikke anerkjent blant språkforskerne.[30] «Wenglish» er den walisiske engelske dialekten, og er påvirket av walisisk grammatikk og inneholder ord som stammer fra walisisk. Det det nordlige og vestlige Wales er det fortsatt en rekke områder hvor et flertall av befolkningen bruker walisisk som førstespråk, og engelsk som sekundærspråk. Folketellingen i 2011 viste at 562 016 personer, eller 19,0% av den walisiske befolkningen, kunne snakke walisisk, en nedgang fra 20,8% i folketellingen i 2001.[31][32] Selv om det fortsatt er enspråklighet blant små barn, blir livslang enspråklighet i walisisk ansett for å høre fortiden til.[33]

Veiskift er vanligvis på begge språk dersom det er forskjell på det engelske og det walisiske navnet (for eksempel «Cardiff» og «Caerdydd»). Beslutningen om hvilket navn som skal stå først eller øverst blir tatt av de lokale myndighetene.

Religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kirken i Wales

Kristendom er den største religionen i Wales, med 57,6 % av befolkningen som beskriver seg selv som kristen i folketellingen i 2011.[34] Den anglikanske Kirken i Wales med 56 000 medlemmer er det største trosamfunnet.[35] Den er en del av det anglikanske kirkefellesskap og var en del av Den engelske kirke fram til disse ble skilt i 1920 som følge av Welsh Church Act 1914. Presbyterian Church of Wales utviklet seg fra den walisiske metodiske vekkelsen på 1700-tallet og gikk ut fra Den engelske kirke i 1811.[36]

Utdypende artikkel: Vekkelsen i Wales

I 1904 og 1905 var det en protestantisk vekkelse i landet, ledet av Evan Roberts som fikk stor innvirkning på samfunnslivet[37] da trolig 150 000 mennesker ble omvendt «på nytt» til kristendommen.[38] Denne ble en forløper til Pinsevekkelsen.

Katedralen i Cardiff er setet for erkebiskopen i Cardiff, den høyeste katolske prelaten i Wales

Det nest største trossamfunnet i Wales er Den katolske kirke, med anslagsvis 43 000 medlemmer.[35] De ikke-kristne trossamfunnene er små i Wales, og utgjør anslagsvis 2,7 % av befokningen.[34] Folketellingen i 2011 registrerte 32,1% av befolkningen som oppga ingen trosamfunn, mens 7,6 % svarte ikke.[34] Wales skytshelgen er St. David (walisisk: Dewi Sant), med nasjonaldagen St. Davids dag (walisisk: Dydd Gŵyl Dewi Sant) blir feiret hver år 1. mars.

Islam er det største ikke-kristne trossamfunnet i Wales, med mer enn 24 000 (0,8%) medlemmer i følge folketellingen i 2011.[34] 2 Glynrhondda Street i Cathays i Cardiff,skal være den første moskeen i Storbritannia[39][40] grunnlagt i 1860 av sjømenn fra Jemen og Somalia på deres reiser mellom Aden og Cardiff Docks.[41] Om den faktisk er den første moskeen er imidlertid omstridt, da dette kan være Liverpool Muslim Institute fra 1891.[42]

Det er også kommuniteter av hinduer og sikher, hovedsakelig i de sør-walisiske byene Newport, Cardiff og Swansea, mens den største konsentrasjonen av buddhister er i det vestlige, landlige county Ceredigion.[43] Jødedom var det første ikke-kristne trossamfunnet som ble etablert i Wales etter den romerske tiden, men ved folketellingen i 2001 var deres medlemskap sunket til rundt 2 000 medlemmer,[44] og omtrent det samme antallet ble rapportert i 2011-tellingen.[34]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Wales har en egen kultur med sine egne kulturelle særtrekk, herunder et eget språk, skikker, høytidsdager og musikk.

Wales har tre UNESCO verdensarvsteder: Kong Edvard Is slott og bymurer: Harlech Castle, Beaumaris Castle, Caernarfon Castle og Conwy Castle (Gwynedd) (fra 1986), Pontcysyllteakvedukten (fra 2009) og Blaenavon industrielle landskap (fra 2000).[45]

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Walisisk mytologi

Levningene av religiøse og mytologiske forestillinger hos de førkristne, hedenske britonere, den stedegne walisisktalende befolkningen i Britannia (Wales, England, og sørlige Skottland), har blitt overlevert til ettertiden i en meget endret utgave i middelalderens walisiske manuskripter som Llyfr coch Hergest (Hergests røde bok), Llyfr Gwyn Rhydderch (Rhydderchs hvite bok), Llyfr Aneirin (Boken til Aneirin), og Llyfr Taliesin (Boken til Taliesin).

Prosafortellingene i de hvite og røde bøkene er kjent kollektivt som Mabinogion, en tittel gitt til dem av deres første oversetter, Charlotte Guest, og er siden også benyttet av senere oversettere. Dikt som Cad Goddeu (Slaget ved trærne) og mnemoniske (det som hjelper hukommelsen) tekstlister som De walisiske triader og Tretten skatter på øya Britannia, inneholder også en del mytologisk materiale. Disse tekstene omfatter også de tidligste formene av legenden om kong Arthur og den tradisjonelle historien til sub-romersk Britannia.

Andre kilder er den latinske historiske samlingen Historia Britonum (Britonenes historie) fra 800-tallet, og Geoffrey av Monmouths latinske pseudo-krønike Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie) fra 1100-tallet, foruten også en del senere folkeminne som Walisisk eventyrbok av W. Jenkyn Thomas fra 1908.

Nasjonalbiblioteket[rediger | rediger kilde]

Det nasjonale bibliotek i Wales holder til i Aberystwyth, og inneholder noen av de viktigste samlingene i Wales, herunder John Williams bibliotek og samlingen fra Shirburn Castle.[46] I tillegg til samlingen av trykt materiale har også nasjonalbiblioteket en stor samling av portretter og fotografier, publikasjoner som postkort, plakater og Ordnance Survey-kart.[46]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Walisisk litteratur

Wales kan påberope seg en av de eldste ubrutte litterære tradisjoner i Europa.[47] Den litterære tradisjonen i Wales strekker seg tilbake til 500-tallet, og med Geoffrey av Monmouth og Gerald av Wales har landet to av de mest fremtredende forfatterne på latin i middelalderen.[47] De tidligste utgavene av walisisk lyrikk, med poeter som Taliesin og Aneirin har ikke overlevd i sin originale form, men i versjoner fra middelalderen og har gjennomgått omfattende språklige endringer.[47] Walisisk poesi og folklore og kunnskap har overlevd gjennom århundrene. De ansatte poetene for kongene skrev hymner til disse, mens adelskapets poeter foretrakk cywydd diktformen.[48] Denne perioden er kjent for å ha frambrakt en av Wales mest framtredende poeter, Dafydd ap Gwilym.[49] Etter angliseringen av det walisiske adelskapet har denne tradisjonen blitt borte.[48]

Sport[rediger | rediger kilde]

Wales har over 50 nasjonale særforbund innen idrett som styrer og organiserer idrettsaktivitetene.[50] De fleste av disse sørger også for nasjonale landslag og nasjonale representanter for internasjonale konkurranser og turneringer. Wales er representert i store mesterskap og turneringer som Verdensmesterskapet i fotball, Verdensmesterskapet i rugby, Verdensmesterskapet i rugby league og Samveldelekene. Under Olympiske leker deltar walisiske utøvere sammen med engelske, skotske og nord-irske utøvere som en del av Storbritannia.

Selv om fotball tradisjonelt har vært mest populær i det nordlige Wales, har rugby union en sterk posisjon og blir ansett som et symbol på walisisk identitet og et uttrykk for nasjonal bevissthet.[51] Landslaget i rugby union deltar i den årlige Seksnasjonersturneringen og har også deltatt i alle verdensmesterskapene, og var vertskap for verdensmesterskapet i 1999. De fem profesjonelle lagene som erstattet de opprinnelige klubbene i 2003, ble i 2004 erstattet av fire regionlag:: Scarlets; Cardiff Blues; Newport Gwent Dragons og Ospreys.[52][53] De walisiske regionslagene spiller i Magners League, Anglo-Welsh Cup (LV Cup), den europeiske Heineken Cup og European (Amlin) Challenge Cup.

Wales har siden 1992 hatt sin egen fotballiga, Welsh Premier League.[54] Av historiske grunner har imidlertid seks walisiske klubber spilt i det engelske ligasystemet: Cardiff City, Swansea City, Newport County, Wrexham, Colwyn Bay og Merthyr Town[55] Kjente walisiske fotballspiller gjennom årene har vært blant andre John Charles, Ian Rush, Ryan Giggs og Gareth Bale.

I internasjonal cricket har Wales og England hatt et felles landslag, administrert av England and Wales Cricket Board (ECB). Dette landslaget blir kalt England cricket team, eller kortere bare 'England'.[56] Fra tid til annet har det vært dannet et walisisk landslag som har delta i noen avgrensede turneringer. Glamorgan County Cricket Club er det eneste walisiske laget i England and Wales County Championship.[57]

Wales har gjennom årene også hatt en rekke individuelle utøvere som har utmerket seg i sine grener, som snooker-spillerne Ray Reardon, Terry Griffiths, Mark Williams og Matthew Stevens.[58] Kjente friidrettsutøver er blant andre Colin Jackson (110 meter hekk) som har hatt verdensrekorden og vunnet flere olympiske gullmedaljer, samt verdensmesterskap og europamesterskap, samt Tanni Grey-Thompson som har vunnet 11 gullmedaljer i paralympiske leker.[59][60]

Syklisten Nicole Cooke ble i 2008 både olympisk mester og verdensmester i landeveissykling.

Wales har også hatt en sterk tradisjon innen boksing, med Joe Calzaghe som var WBO-verdensmester i super mellomvekt, og deretter vant en rekke andre titler.[61] Andre tidligere walisiske verdensmestere er Enzo Maccarinelli, Freddie Welsh, Howard Winstone, Percy Jones, Jimmy Wilde, Steve Robinson og Robbie Regan.[62] Tommy Farr, kalt «Tonypandy Terror» holdt på å slå tungvektsmesteren Joe Louis da han var på høyde av sin karriere i 1937.[63]

Wales har vært vertskap for flere internasjonale mesterskap, som Samveldelekene i 1958, verdensmesterskapet i rugby union i 1999 og Ryder Cup 2010.

Media[rediger | rediger kilde]

Kjente walisere[rediger | rediger kilde]

Filosof og nobelprisvinner Bertrand Russel, forfatteren Roald Dahl, sangeren Tom Jones og skuespillerne Richard Burton, Anthony Hopkins, Catherine Zeta-Jones og Griff Rhys Jones.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Wales - Cymru – bilder, video eller lyd
  1. ^ «2011 Census - Population and Household Estimates for Wales, March 2011» (PDF). Office for National Statistics. 16. juli 2012. s. 6. Besøkt 23. juni 2014. 
  2. ^ a b John Davies: A History of Wales, side 71 London: Penguin. ISBN 0-14-014581-8.
  3. ^ Albert Henry, Histoire des mots Wallons et Wallonie, Institut Jules Destrée, Coll. «Notre histoire», Mont-sur-Marchienne, 1990, 3. utgave. (første gang utgitt 1965), fotnote 13 s. 86. Henry skrev det samme om Valakia.
  4. ^ Tolkien, J. R. R. (1963). Angles and Britons: O'Donnell Lectures. Cardiff: University of Wales Press. s. English and Welsh, en forelesning på Oxford 21. oktober 1955. 
  5. ^ Gilleland, Michael (12. desember 2007). «Laudator Temporis Acti: More on the Etymology of Walden». Laudator Temporis Acti nettside. Michael Gilleland. Besøkt 23. juni 2014. 
  6. ^ Rollason, David (2003). Northumbria, 500–1100. Cambridge: Cambridge University Press. s. 60. ISBN 978-0-521-04102-7. 
  7. ^ a b Davies (1994) s. 69
  8. ^ Lloyd, John Edward (1912). A History of Wales from the Earliest Times to the Edwardian Conquest, I (andre utg.). London: Longmans, Green, and Co. s. 191–192. 
  9. ^ Phillimore, Egerton (1892). Y Cymmrodor, XI. London: Honourable Society of Cymmrodorion. s. 97–101. 
  10. ^ Davies (1994) s. 71, diktet har følgende linje: 'Ar wynep Kymry Cadwallawn was'.
  11. ^ The UK and its countries: facts and figures statistics.gov.uk., besøkt 23. juni 2014
  12. ^ ISO 3166-2 NEWSLETTER, 2011, s.27, besøkt 23. juni 2014
  13. ^ «UK Parliament -Parliament's role». Den britiske regjeringens nettside. Det britiske parlamentet. 29. juni 2009. Besøkt 23. juni 2014. 
  14. ^ «The role of the Secretary of State for Wales». Den walisiske regjeringens nettside. Den walisiske regjeringen. 2005. Besøkt 23. juni 2014. 
  15. ^ «How the Assembly is elected». National Assembly for Wales nettside. National Assembly for Wales. 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  16. ^ Part 1, Local Government (Wales) Act 1994
  17. ^ «Local Authorities». Welsh Assembly Government. Besøkt 23. juni 2014. 
  18. ^ UK 2005 – The Official Yearbook of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland. Office for National Statistics. 2004. s. 2 & 30. ISBN 0-11-621738-3. Besøkt 23. juni 2014. 
  19. ^ «Geography: About Wales». Visit Wales-nettside. Welsh Assembly Government. 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  20. ^ Celtic Sea, spørsmål i Underhuset, 16. desember 1974, besøkt 23. juni 2014
  21. ^ «Limits of Oceans and Seas, 3rd edition + corrections». International Hydrographic Organization. 1971. s. 42 [rettelse av side 13]. Besøkt 23. juni 2014. 
  22. ^ Giles Darkes. «How long is the UK coastline?». British Cartographic Society. 
  23. ^ a b c d Davies (2008) side 75
  24. ^ Glancey, Jonathan (2. august 2009). «High tea: Mount Snowdon's magical mountaintop cafe». London: guardian.co.uk. Besøkt 23. juni 2014. 
  25. ^ «Mountain upgraded to 'super' status». WalesOnline-nettside. Media Wales Ltd. 22. september 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  26. ^ «The Welsh 3000s Challenge». welsh3000s.co.uk. Besøkt 23. juni 2014. 
  27. ^ «Areas of Outstanding Natural Beauty». Welsh Assembly Government nettside. Welsh Assembly Government. Besøkt 23. juni 2014. 
  28. ^ Davies (1994) side 54
  29. ^ «Who were the Celts? ... Rhagor». Amgueddfa Cymru – National Museum Wales nettside. Amgueddfa Cymru– National Museum Wales. 4. mai 2007. Besøkt 23. juni 2014. 
  30. ^ Davies (2008) side 262
  31. ^ «2011 Census, Key Statistics for Unitary Authorities in Wales». Office for National Statistics. 11. desember 2012. Besøkt 23. juni 2014. 
  32. ^ «Census 2001: Main statistics about Welsh». Welsh Language Board. Besøkt 23. juni 2014. 
  33. ^ Davies (2008) side 940
  34. ^ a b c d e «Statistical bulletin: 2011 Census: Key Statistics for Wales, March 2011». Office for National Statistics. 11. desember 2012. Besøkt 24. juni 2014. 
  35. ^ a b «Faith in Wales, Counting for Communities». 2008. s. 21. Besøkt 24. juni 2014. 
  36. ^ «Glamorgan Archives, Glamorgan Presbyterian Church Marriage registers». Archives Wales. Besøkt 24. juni 2014. 
  37. ^ Pedersen, Hans P. (dansk) i boken: 2000 år med Den Hellige Ånd.
  38. ^ Korsets Seier, 9. juni 2006. 150.000 søkte frelse i Wales, side 12-13.
  39. ^ «From scholarship, sailors and sects to the mills and the mosques». The Guardian. 18. juni 2002. Besøkt 24. juni 2014. 
  40. ^ «Islam and Britain». BBC. 2002. Besøkt 24. juni 2014. 
  41. ^ «Did You Know?». Islam Can. Besøkt 24. juni 2014. 
  42. ^ Gilliat-Ray, Sophie (juli 2010). «The first registered mosque in the UK, Cardiff, 1860’: the evolution of a myth». Contemporary Islam (Springer Netherlands), 4 (2), s. 179-193. ISSN 1872-0218. Besøkt 24. juni 2014. 
  43. ^ «Religion in Britain». diversiton.com. Besøkt 24. juni 2014. 
  44. ^ «History of religion: Multicultural Wales». BBC. 15. juni 2006. Besøkt 24. juni 2014. 
  45. ^ «World Heritage – United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland». UNESCO Verdensarven nettside. UNESCO. 2010. Besøkt 25. juni 2014. 
  46. ^ a b Davies (2008) s. 594
  47. ^ a b c Davies (2008) s. 464
  48. ^ a b Davies (2008) ss. 688–689
  49. ^ Davies (2008) s. 191
  50. ^ «NGB websites: About us: Sport Wales – Chwaraeon Cymru». Sport Wales' nettside. Sport Wales. 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  51. ^ Davies (2008) s. 782
  52. ^ «Questions facing Wales' regional plans». BBC Sport nettside (BBC). 3. april 2003. Besøkt 23. juni 2014. 
  53. ^ «WRU axe falls on Warriors». BBC Sport nettside (BBC). 1. juni 2004. Besøkt 23. juni 2014. 
  54. ^ Evans, Alun. «A Brief History of the League». Welsh Premier League. Besøkt 23. juni 2010. 
  55. ^ «The Cardiff and Swansea Derby». BBC Cymru Wales nettside. BBC. 5. november 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  56. ^ «What we do at the ECB». England and Wales Cricket Board. Besøkt 23. juni 2014. 
  57. ^ «History of Welsh county cricket». Glamorgan Cricket. Besøkt 23. juni 2014. 
  58. ^ «Snooker». BBC Wales south east. BBC. Arkivert fra originalen 19. juli 2012. Besøkt 23. juni 2014. 
  59. ^ «Colin Jackson, Record breaking 110m hurdler». BBC Wales south east (BBC). 2009. Arkivert fra originalen 19. juli 2012. Besøkt 23. juni 2014. 
  60. ^ «Paralympian Tanni Grey-Thompson becomes people's peer». BBC News nettside (BBC). 29. mars 2010. Besøkt 23. juni 2014. 
  61. ^ «Joe Calzaghe, Wales's greatest ever boxer?». BBC Wales south east. BBC. Arkivert fra originalen 31. juli 2012. Besøkt 23. juni 2014. 
  62. ^ Davies, Sean (25. mars 2008). «Wales' boxing world champions». BBC Sport nettside (BBC). Besøkt 23. juni 2014. 
  63. ^ Crowd Yells Fury as Louis Gets the Verdict Daily News (Perth, Western Australia), 31. august 1937, på Det australske nasjonalbiblioteket, Trove