Common law

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Common law er et begrep med to betydninger:

(1) Den engelske rettsordningen og de rettsordninger som bygger på denne, om den australske eller jamaicanske. I denne betydningen er common law en rettsfamilie som skiller seg fra begrepet civil law, som betegner de kontinentaleuropeiske rettsordningene og de rettsordninger som bygger på disse (for eksempel den japanske rettsordningen).

(2) Den del av den engelske rettsordningen som skapes gjennom domstolsavgjørelser. En domstolsavgjørelse er ifølge engelsk rett alltid et prejudikat, det vil si et utslag som innebærer at domstoler av samma og lavere rang er bundne av den prinsipiella regel som ligger til grunn for utslaget i dommen. Den eneste domstol som ikke er bundet av sine egne prejudikat er siden 1966 House of Lords (tidligere regnet man også House of Lords - Englands, Nord-Irlands og Wales' høyeste appelldomstol - å være bundet av sine egne prejudikater). Den prinsipielle regelen kan ha blitt skapt tidligere av en domstol av høyere eller samme rang, eller skapt av domstolen i det særskilte tilfellet; denne delen av rettsordningen er altså skapt av dommerna, ikke av lovstifteren (case law). De domstolskapte reglene gjelder så lenge ikke Parlamentet stiftet en fra domstolsavgjørelsene avvikende lov: når så skjedde går loven foran domstolsavgjørelsene. Selv om domstolsavgjørelsen altså er den primære kilden til engelske juridiske regler går parlamentets lovstiftning foran disse på de områdene der lovstiftning finnes.

Common law i denne andre betydningen skal skilles dels fra begrepet statutory law (som betegner parlamentets lovstiftning), dels fra equity. Skillnaden mellom common law og equity ligger i at den førstnevnte før 1874 ble administrert av andre domstoler enn den sistnevnte. Common law hadde sitt grunnlag i kongens makt over retten, mens equity hadde sitt grunnlag i Lord Chancellors domsmakt og således ytterst kirkens medeltida rätt.