Deep Purple

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Deep Purple
Deep Purple
Deep Purple før en konsert i 2004. Fra venstre; Roger Glover, Ian Paice, Ian Gillan, Don Airey og Steve Morse.
Opphav England Hertford, England
Periode (19681976)
1984
Sjanger Hardrock
Heavy metal
Rock
Plateselskap Edel
EMI
Nettsted http://www.deeppurple.org/
Medlemmer
Ian Gillan
Steve Morse
Roger Glover
Don Airey
Ian Paice
Tidligere medlemmer
Ritchie Blackmore
Jon Lord
David Coverdale
Glenn Hughes
Rod Evans
Tommy Bolin
Joe Lynn Turner
Joe Satriani
Nick Simper

Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som noen av de virkelige pionerene innen hardrock. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har vært aktive siden starten, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessfulle periode var den første perioden fra 1969 til 1973. Bandet besto da av Ritchie Blackmore, Ian Gillan, Jon Lord, Ian Paice og Roger Glover.

Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen Hush. Musikkstilen var først en tidstypisk progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.

Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1. plass på VG-lista[1].

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Jon Lord hadde vært proffmusiker i 3–4 år da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert endel med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etterhvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.

Første besetning (1968–1969)[rediger | rediger kilde]

Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 byttet navn til Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre musikkalbum, Shades of Deep Purple i 1968, The Book of Taliesyn samme år og det selvtitulerte Deep Purple i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet «Deep Purple» ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemor sin favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).

Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etterhvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etterhvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.

Gillan & Glover (1969–1973)[rediger | rediger kilde]

Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. Denne besetningen ble etterhvert meget suksessfull. Den første innspillingen de nye medlemmene var med på, Concerto for Group and Orchestra i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra.

Det første studioalbumet fra den nye besetningen var Deep Purple in Rock, et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, mye tyngre enn de første tre studioalbumene. Blackmores og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom, og Gillan har en stemme som klarer å bære dette materialet. Sporet «Black Night» ble kun utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet Fireball fra 1971 manglet hits, men viste evne til progresjon og nytenkning. Singelen Strange Kind of Woman var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.

I 1972 ga de ut klassikeren Machine Head, der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har ofte vært på bandets settlister siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet Made in Japan, opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at Made in Japan ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.

I 1973 sluttet Gillan etter sitt fjerde studioalbum, Who Do We Think We Are. «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Roger Glover fikk sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.

Coverdale & Hughes (1973–1975)[rediger | rediger kilde]

Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Deep Purple spilte inn albumet Burn til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den forrykende TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974.

Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, Stormbringer, et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre.

Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som powerpop.

Tommy Bolin (1975–1976)[rediger | rediger kilde]

En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet Come Taste the Band i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.

Band og prosjekter under «oppløsningstiden»[rediger | rediger kilde]

Purple på is (1976–1984)[rediger | rediger kilde]

Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore.

Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet Born Again og den påfølgende turneen.

Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig powerpop med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister.

Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984.

Gjenforening[rediger | rediger kilde]

Gillan & Glover del 2 (1984–1989)[rediger | rediger kilde]

I 1984 ble besetningen fra 1969–1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var Perfect Strangers, som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter.

Oppfølgeren fra 1987, The House of Blue Light fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet Nobody's Perfect som ble utgitt i 1988.

En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989.

Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992)[rediger | rediger kilde]

Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album Slaves and Masters i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette.

Gillan tilbake, Blackmore slutter (1992–93)[rediger | rediger kilde]

Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet The Battle Rages On ble utgitt i 1993.

Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan.

Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først Rainbow – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk.

Tiden etter Blackmore[rediger | rediger kilde]

Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994)[rediger | rediger kilde]

Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994. Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere.

Steve Morse som ny gitarist (1994–2002)[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA. Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene Purpendicular i 1996 og Abandon i 1998 og turnerte intensivt videre.

Jon Lord slutter og erstattes av Don Airey (2002– )[rediger | rediger kilde]

Deep Purple i Oslo Spektrum 2009

Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne. Denne besetningen har per 2013 gitt ut tre studioalbum, Bananas i 2003, Rapture of the Deep i 2005 og Now What?! i 2013.

Diskografi (studioalbum)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]