Den katolske kirke i Storbritannia refererer til Den katolske kirkes hierarki i England, Wales og Skottland. Nord-Irland regnes som en del av Den katolske kirke i Irland. Kirkens historie på de britiske øyer går tilbake til romersk tid, men opprettelsen av et formelt hierarki kom i 597, da St. Augustin opprettet Canterbury erkebispedømme.
I det 16. århundre ble den katolske kirke i Storbritannia oppløst som en følge av reformasjonen. Det siste bispedømmet som holdt stand var St. Asaph; dets siste biskop døde i 1585 i Roma.
I 1622 ble Det apostoliske vikariat England opprettet av Propaganda Fide. På det tidspunkt var katolsk virksomhet i England regnet som høyforræderi, og ble straffet med døden for presters vedkommende. Legfolk, de såkalte recusanter som nektet å gå til anglikanske gudstjenester, risiskerte i første omgang inndragning av eiendom og som ytterste konsekvens dødsstraff.
I 1688 hadde forholdene endret seg, etter den ærerike revolusjonen. Det apostoliske vikariatet ble delt i fire, og et reellt hierarki begynte å ta form. Det skulle allikevel gå mer enn halvannet århundre før et av distriktene ble elevert til bispedømmestatus. I 1850 ble Westminster erkebispedømme og tolv suffraganer opprettet.
Kirken i Storbritannia er delt i to hierarkier: England og Wales, og Skottland. I England og Wales er det frem erkebispedømmer og sytten bispedømmer, mens det i Skottland er to erkebispedømmer og seks bispedømmer.
I tillegg til den vanlige strukturen finnes det er militærordinariat og et eksarkat for ukrainsk-bysantinerne, det vil si katolikker av østlig ritus.
[rediger] Bispedømmer i England og Wales
Opprettelsesåret viser til opprettelsen av jurisdiksjonen, og ikke nødvendigvis til året den fikk status som bispedømme eller erkebispedømme.
[rediger] Bispedømmer i Skottland
[rediger] Saint Andrews and Edinburgh
[rediger] Spesielle jurisdiksjoner
